Jeg erklærer herved unntakstilstand, jeg streiker. Det skulle vært et eget fagforbund for oss mødre. Vi skulle hatt mulighet til lønnsforhandlinger, HMS møter og medarbeidersamtaler. I går gikk rullegardinen min ned, så i dag streiker jeg!
Nå har jeg stresset rundt i tre uker, frem og tilbake fra Nordås samtidig som jeg prøver å ta meg av alt hjemme. ” Mamma, gjør det, Mamma, kjøp det, Mamma, husk det “! Jeg ordner og fikser det meste, både for barn og mann. Men skulle jeg beklageligvis glemme noe, ja, da får jeg som hatten passer! Noen som kjenner seg igjen??
Vi mødre skal jaggu meg klare alt, det er ikke måte på hvor mange roller vi fyller i løpet av en dag. Av en eller annen grunn så slipper mennene billigere unna, ihvertfall er det sånn for min. For jeg kan gå i ukesvis og vente på at han utfører den ene handlingen jeg ba han om, eller så må jeg pent vente til det passer for han.
Det å være mamma er ikke noe jeg tar lett på, normalt sett utfører jeg alle gjøremål med glede, og normalt sett får jeg både takknemlighet og klemmer tilbake. Men i det siste har de begynt å ta meg for gitt, ihvertfall føles det sånn.
Daglig nedprioriterer jeg meg selv for å gi familien det den trenger. Det er en del av det å være mor. Jeg forlanger ikke mye tilbake, men et smil og et takk burde være på sin plass mener nå jeg. Så idag streiker jeg med god samvittighet.
Mine tanker går i dag til alle mødre der ute. Dere er fantastiske! Det er ingen 8-4 jobb å være mor, og det er ikke ende på alle de oppgavene vi utfører i løpet av en dag. Jeg hyller dere alle som en. Stå på, for dere gjør en uvurderlig jobb.
Så idag har jeg sendt gubben på butikken, så får han lage middag i dag. Min oppfordring i dag må være å ikke finne dere i alt kjære mødre, av og til må selv vi sette foten ned og si at nok er nok! Jeg kommer ihvertfall til å streike ut dagen, så får vi se hva morgendagen bringer….
