Tårene satt løst i går, for det er på høytidsdager jeg kjenner på det som aller mest.
Lengselen etter livet som engang var vokser inni meg, og den samme lengselen ser jeg i øynene på mine kjære. Synet av min mann som måtte hjelpe min datter med bunaden fikk tårene til å komme, og de samme tårene så jeg i øynene på min datter.

For åtte år siden så livet helt annerledes ut, da var det jeg som løp rundt for å ordne alt.
Men det var et annet liv, et liv jeg lengter tilbake til hver eneste dag.
Takknemligheten var stor over hjelpen jeg fikk fra assistenten, likevel kjente jeg lengselen vant.
Men så hørte jeg det, en lyd som fikk lengselen til å forsvinne.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Lyden av trommer og heiarop fylte hjertet mitt, og det var da lengselen ble erstattet med takknemlighet. Synet av barnetoget fylte meg med en varme så stor, og smilet til en liten gutt fikk kulden til å forsvinne. Brått følte jeg meg veldig heldig, tenk at jeg atter et år fikk lov til å feire sammen med mine kjære.

Tankene mine i går gikk til alle de som ikke er så heldig som oss, mens vi kan kle på oss våre fineste klær og synge for full hals er det noen som våkner opp til nok et bombenedslag.
Vi må aldri glemme hvor heldige vi er, og i går sendte jeg en stille takk til alle våre forfedre som har kjempet for landet vårt.

Jeg så gleden i øynene på min lille gutt der han marsjerte i toget, helt uvitende om hvor heldig han var bar han fanen med stolthet. “Det er akkurat sånn det skal være” tenkte jeg stille for meg selv mens barnetoget passerte meg, alle barn fortjener å vokse opp i et fritt land.

Til tross for været fikk vi en fin dag i går, og når vi vant på loddene vi hadde kjøpt ble dagen fullkommen. Kaka jeg hadde bestilt var nydelig god, og til tross for kulden disket gubben opp med grillmat. En stor takk til assistenten som ordnet meg på håret, det er første gang etter jeg ble syk at jeg har vært så fin på håret. I dag er jeg bare takknemlig for at jeg fortsatt er her, livet er ikke over før det er over…

Det slår aldri feil, det er alltid kaos dagen før dagen.

“Husk å lage muffins i dag” ropte gubben før han dro på jobb i dag tidlig, som vanlig var mat alt han tenkte på.

Men muffins var det siste jeg tenkte på, jeg hadde tusen andre ting som jeg måtte ordne først.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Og det skulle vise seg at jeg igjen var for sent ute, jeg burde jo ha visst at gubben ikke har kontroll.

For det siste jeg spurte gubben om i går var om skolegutten vår hadde noe å gå med på 17 Mai, og det hadde han mente gubben bestemt.

Men det skulle vise seg at han tok feil, og det oppdaget jeg ikke før klokken 14.00 i dag.

Jeg hadde nettopp kommet hjem fra flyplassen (min datter kom hjem i dag) når vi oppdaget det, så da måtte jeg sende assistenten ut i full fart.

Heldigvis fant hun en dress på butikken, så nå er 17 Mai reddet.

Det har vært en travel dag og jeg er helt utslitt, men nå tror jeg alt er under kontroll så nå kan jeg slappe av resten av kvelden.

Jeg skal legge beina høyt og kose meg med Brann kampen, så håper jeg været blir bedre til i morgen.

Det har bøttet ned i formiddag, jeg fryser enda etter den lille kjøreturen fra bilen og inn i huset.

Men 17 Mai feiring blir det uansett, så nå vil jeg bare ønske dere alle en god 17 Mai, måtte dere få en fantastisk dag…

17 Mai har aldri vært nærmere og jeg har mye jeg må få ordnet. Men jeg har kjent på det den siste uken, den hersens menstruasjonen var like om hjørnet. Så nå sitter jeg her med hodepine og kvalme og tenker på alt jeg skulle ha gjort. Det hjalp ikke med Eurovision heller, jeg ble så skuffet når jeg så at juryen nok en gang bestemte vinneren.

Heldigvis har jeg gode assistenter, så når jeg ikke er i form ordner de opp.
Været så så lovende ut i helga men nå har det snudd igjen. I dag er det overskyet og duskregn i luften, og det skal ikke bli noe bedre på nasjonaldagen vår. Men 17 Mai feiring blir det uansett, det viktigste er at skolegutten vår får en fin dag.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Blomsterbedet mitt ble i det minste ferdig til 17 Mai, og i dag plantet jeg om spraglene mine og satte de ut noen timer for å bli akklimatisert. Jeg vet ikke hva jeg skal si om dette været, skal vi aldri få litt stabilt vær. Jeg trenger litt varme nå, for nå er jeg lei denne kulden. Været er jo mer ustabilt enn meg for tiden, og da sier det seg selv at det er ille.

Det som er positivt i år er alle fridagene, og det tror jeg gubben var spesielt glad for når han våknet i morges. Han har selvfølgelig planer om å holde på i hagen, men jeg tror vi skal få tid til å finne på noe også. Vi kan ikke bare jobbe bort alle fridagene, det nekter jeg å gå med på.

I dag har vi gått i gjennom finklærne mine, og det var da jeg så hvor tynn jeg var blitt.
Jeg skulle egentlig kjøpe meg noe nytt, men det er vanskelig å finne noe som sitter fint på når kroppen bare er skinn og bein. Jeg vurderer faktisk å gå over til barnestørrelse når jeg kjøper klær neste gang, for når selv XS blir for stort sier det seg selv at shoppingen blir vanskelig….

Ja nå sitter vi klar, jeg er ikke helt i form men jeg håper jeg klarer å holde ut.

I år har jeg ikke fulgt så mye med på de ulike finalistene, men jeg har selvfølgelig fått med meg Norges bidrag til årets Eurovision.

Jeg krysser fingrene for at vi får en god plassering i kveld, for jeg liker sangen veldig godt.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Men hvem er din favoritt, og hvorfor?

Jeg har hatt migrene i hele dag, og det kunne ikke kommet på et dårligere tidspunkt.

Vi var nemlig invitert i middag hos mine foreldre i dag, men etter middagen måtte jeg bare kaste inn håndkleet.

Gubben måtte bare kjøre meg hjem så jeg fikk i meg medisin, og det er først nå jeg merker bedring.

Så nå håper jeg at årets Eurovision byr på et spektakulært show, nyt kvelden folkens…

Heia Norge 🥳

Gubben var spent i går når han kom hjem fra jobb, med et bekymret ansiktsuttrykk lurte han på hvordan målingene hadde gått. Han skjønte ingenting når jeg begynte å le høyt, jeg lo så mye at jeg nesten ikke fikk frem et ord. Men når jeg omsider fikk fortalt han hva som hadde skjedd kunne jeg se lettelsen i øynene på min mann.

“Det er jenta mi det, du slutter aldri å overraske, sa han med latter i stemmen, “jeg digger at du til stadighet klarer å vippe legene av pinnen”… 
Det er nemlig ikke første gang legene lar seg overraske over prøvesvarene mine, lungelegen min har sagt flere ganger at jeg er noe for meg selv.

Etter den lungebetennelsen i 2019 har jeg satt pris på livet, for jeg vet hvor nær jeg var den gangen. Det at jeg sitter her fire år etter i levende live og uten trakeostomi er et mirakel. Det tror jeg lungelegen er enig i, vi snakker ofte om den gangen. Jeg lå på sykehuset i nesten 40 dager, og det jeg husker best var gleden i øynene på legene og sykepleierne som hadde jobbet så hardt for å få meg frisk.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg vet hvor heldig jeg er, etter åtte år med denne sykdommen klarer jeg fortsatt å prate og puste selv. Så lenge jeg er sånn som jeg er nå er livet godt å leve, hjelpemidlene er få og jeg kan leve slik jeg vil uten de store hindringene. Denne sykdommen er så urettferdig, mens noen lever med den i mange år så er det noen som knapt nok overlever det første året.

I dag våknet jeg opp med en takknemlighet så stor, og når min mann kom ned til meg i morges så jeg at han følte på det samme. Alt vi lever for er gode prøvesvar, alt vi trenger er at jeg holder meg stabil. Ute skinner solen fra en nesten skyfri himmel, og under de varme solstrålene sitter jeg og sender en stille takk til høyere makter for at jeg fortsatt er her…

I går fikk jeg hjemme besøk av lungelegen min og en sykepleier, og grunnen til at de kom var en måling som jeg hadde tatt på sist kontroll. Hver gang jeg er på kontroll må jeg gjennom de samme prøvene, pusteprøver der jeg måler både innpust og utpust samt hostefunksjonen min.
Men den viktigste prøven er en blodprøve som virkelig sier noe om hvordan lungene mine har det, og det er den prøven jeg bestandig gruer meg til.

Jeg ber alltid en stille bønn før jeg skal inn til lungelegen, og det eneste jeg håper på er at blodgassen er normal. Lungenes evne til å ta opp oksygen er det aller viktigste, og aller helst skal jeg ligge under 6. På forrige kontroll så alle pusteprøvene fine ut, det eneste som gjensto var målingen av blodgassen.

Lungelegen min er en fantastisk mann på alle måter, men han er lett å lese.
Jeg så det på han med en gang sykepleieren kom inn med prøvesvaret, og jeg skjønte med en gang at det ikke var bra. Med brillene på nesen studerte han prøvesvaret mitt, for første gang var jeg godt over grensen.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg var nærmere syv tallet enn grensen på seks, og selv om jeg følte meg helt fin så fikk jeg frysninger på ryggen når jeg hørte prøvesvaret. Derfor bestemte lungelegen seg for å gjøre noen endringer på puste maskinen min som jeg bruker om natten, men når de kom hjem til meg i går fikk de seg en overraskelse.

I åtte år har jeg fått det samme resultatet på blodgassen, jeg har alltid ligget og vippet mellom fem og seks. Derfor ble overraskelsen stor når de målte meg på nytt her hjemme i går, ja til og med jeg ble overrasket når jeg hørte tallet. “Det kan ikke stemme” hørte jeg lungelegen si når han så tallet, 4,1 lyste overraskende mot oss alle.

Jeg så hvordan lungelegen klødde seg i hodet, han skjønte ingenting der han satt. I følge tallene var alt helt fint, helt motsatt fra målingene på kontrollen. “Hva har du gjort i dag før vi kom” spurte legen overrasket, men jeg hadde ikke noe oppklarende svar å gi han. Men vi bestemte oss for at jeg skulle ligge med målingene om natten for å se om jeg ligger stabilt, og det har jeg gjort i natt. Svaret får jeg ikke før i løpet av neste uke, så da blir det spennende å se hva resultatet er…

Det er en grunn til at jeg liker Plantasjen så godt, for ikke nok med at de har et bra utvalg de har også god service. Som flere av dere tipset om så gikk jeg inn på nettbanken i går og tok et bilde av kjøpet, så sendte jeg assistenten ut for å bytte steinen. Det tok ikke lang tid før assistenten kom fornøyd tilbake, og det viste seg at jeg hadde ikke bare fått byttet steinen jeg hadde også fått penger igjen.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Men lykken ble dessverre kortvarig denne gangen, for når assistentene skulle åpne den første posen oppdaget de at steinen de hadde fått var mye større enn den jeg hadde fra før.
Det var da jeg ga opp, dersom de var utsolgt så fikk det bare være. Men jeg har noen fantastiske assistenter, de skjønte at jeg ikke var helt fornøyd og begynte dermed å ringe rundt til de andre Plantasje butikkene i byen.

De fant til slutt steinen jeg ville ha, det eneste problemet var at de allerede hadde åpnet tre av sekkene. Men jeg fikk byttet fem sekker så det var bedre enn ingenting. Nå trenger jeg bare noen sekker til for å få bedet mitt ferdig, så nå håper jeg at jeg blir ferdig før 17 Mai. Men i går ettermiddag fikk jeg plutselig noe annet å fokusere på, for brått dukket et redningshelikopter opp utenfor stuevinduet.

Det viste seg at de hadde funnet en tom båt driftende i fjorden her, og da ble det slått full arm.
Det er ikke første gang vi opplever slike redningsaksjoner her inne, heldigvis var det ingen mennesker om bord denne gangen. I går fikk vi virkelig utbytte av utsikten vår, det var tøft å se seaking helikopteret så nærme.

I går oppdaget jeg hvor mye klokkeranken min hadde vokst, og jeg skjønte at det var på tide å flytte den ut. Men siden klokkeranke er en klatreplante så måtte jeg gjøre et innkjøp først, et armeringsnett var det jeg trengte. Gubben festet det til ytterveggen på verandaen i går, så i dag måtte jeg ut og ordne.

Nå håper jeg den vokser seg stor og fin, det hadde vært fantastisk om veggen hadde blitt dekket av blomster. Siste rest med stein ble også lagt utover bedet i dag, noen sekker til nå så er jeg ferdig. Det har vært litt av et prosjekt, men det er det er så kjekt å se at det begynner å ta form. Vi har enda mye arbeid igjen, men nå ser vi i det minste at det går fremover…

Jeg er inne i en dårlig periode for tiden, mye smerter bidrar til at lunta blir kort.
Jeg merket det med en gang jeg våknet i går, kroppen min hadde stivnet helt i løpet av natta.
Men sola som skinte inn soveromsvinduet ga meg håp, og denne lørdagen hadde jeg bare en plan. For en uke siden sendte jeg assistentene ut for å kjøpe mer hvit stein til bedet mitt, og i går var planen å få det ferdigstilt.

Mine foreldre kom på besøk rundt lunsj tider, og det var da jeg benyttet meg av anledningen. Dermed flyttet vi oss ut i solen, og med tre par hender skulle det nok gå fort å ferdigstille bedet. De hvite steinene lå klar ved siden av blomster bedet, og ved første øyekast så de helt hvite ut.  Men i det gubben åpnet den første sekken og kastet den utover bedet mitt så jeg det, de tilsynelatende hvite steinene var slettes ikke hvite.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Jeg kjente hvordan hjertet mitt sank når jeg så hvor gule de var, og det syntes godt sammen med de kritthvite steinene som ellers lå i bedet. Panikken grep meg når jeg skjønte at det var feil stein, og det var ikke bare en sekk jeg hadde betalt for. Hele ni sekker hadde blitt kjøpt inn, og jeg hadde ikke fått kvittering så vidt jeg kunne huske.

Alt jeg klarte å tenke der og da var hvor typisk det var, uflaksen min hadde slått til igjen.
Jeg har irritert meg over det siden i går, men jeg får ikke gjort noe med det før i morgen eventuelt. Her sitter jeg med stein for en tusenlapp som jeg ikke kan bruke, og uten kvittering får jeg vel ikke byttet de inn. Heldigvis ble det bestemt i går at vi skulle på tur i dag, og hadde det ikke vært for det så hadde jeg vel sittet og irritert meg enda.

En gåtur på gamle kjente trakter fikk meg på andre tanker, og godt var det.
Jeg har ikke vært på dette stedet på år og dag, så når jeg så barnehagen til min nest eldste sønn kom minnene strømmende på. Vi fikk en fin tur i solskinnet, og igjen kjente jeg hvor godt det var å komme ut. En liten gutt storkoste seg langs grusveien, som vanlig var han høyt og lavt.
Men selv om turen var fin så vendte tankene mine tilbake til steinen når vi kom hjem igjen, og nå håper jeg assistenten får byttet de i morgen…

Jeg bestemte meg med en gang jeg våknet i går, jeg skulle ut på tur. Det var min mor som tipset meg om stedet, og i går bestemte jeg meg for å ta turen. Jeg vet ikke hvor lenge min mor har prøvd å få meg med på Toppe Gartneri, så i går plukket vi henne opp på veien og kjørte for å sjekke det ut.

Min mor har vært der mange ganger, men for meg var det første gang.
Med en gang jeg kom inn i det store drivhuset skjønte jeg hvorfor min mor hadde prøvd å få meg med, det var som å komme inn i en blomster himmel. Aldri har jeg sett så mange sommer blomster på et sted, på et tidspunkt lurte jeg på om det var en drøm.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det var så mange blomster at det var umulig å ta et valg, det tok sin tid før jeg klarte å bestemme meg. Det var når jeg kjørte rundt der at jeg innså hvor heldig jeg er som har en hagevenninne, for når jeg så hvor mye de tok for de samme blomstene som jeg hadde fått sendte jeg en stille takk til min venninne.

Jeg liker best flerårige blomster, i hvert fall med tanke på bedet mitt. Men jeg klarte ikke la være å gå derfra uten å kjøpe med meg noe, så jeg endte opp med tre nydelige sorter.
Eller to sorter for å være nøyaktig, men jeg ble så betatt av den ene sorten at jeg bare måtte kjøpe to.

Men jeg måtte ha noe mer til det nye bedet mitt, derfor valgte vi å svinge innom Plantasjen på vei hjem. Der kjøpte en rhododendron og min mor var så snill å spandere en nydelig Hortensia på meg. Det gjorde godt å komme seg ut i går, og jeg og min mor fikk noen fine timer sammen. Nå er heldigvis solen kommet tilbake, og det tyder på at det blir en god helg…

Jeg er så stolt av gubben min, for når han først bestemmer seg for noe så gir han seg aldri.
Jeg våknet av et brak i går morges, og jeg fikk sjokk når jeg så hvor mye klokken var.
Tallene 05.25 lyste i mot meg, og det første jeg tenkte var at vi nå hadde blitt invadert.
Men det gikk ikke lang tid før jeg skjønte at det ikke var Putin som hadde invadert nabolaget, det var en helt annen gubbe som hadde våknet denne gangen.

Eller våknet var vel litt feil å si, for det viste seg at gubben ikke hadde sovet i det hele tatt den natta. Han hadde bare ligget å ergret seg over at han ikke klarte å bli ferdig på mandag, og klokken 05.00 fikk han nok. Et lass med stein ble tømt utover plassen i går, og takket være gubben fikk hele nabolaget en grytidlig start denne tirsdagen.

Vekkerklokke er unødvendig når man har gubben som nabo, for han er oppe før hanen galer.
Jeg tror neppe jeg var den eneste som trodde det var krig i går, heldigvis har vi bodd her i så mange år nå så alle vet hvordan gubben er. Det var en fornøyd gubbe som dumpet ned i sofaen i går ettermiddag, den tidlige starten hadde lønt se.

Det var så dårlig vær i går når gubben kom inn at jeg ikke kom meg ut for å se, men bilder fikk jeg av en stolt gubbe. Og når jeg så bildene skjønte jeg hvorfor han var fornøyd, for selv fagfolk kunne ikke gjort et bedre arbeid. Det var ikke bare muren han hadde gjort fantastisk bra, han hadde også planert ut hele området og fjernet alle trær og busker så det er mulig å gå der uten å måtte brøyte seg frem.

Nå gjenstår det bare å planere ut hagen og mure en platting rundt flaggstangen. I tillegg har gubben en plan om å støpe vei til meg så jeg kommer meg inn i hagen, så med andre ord så gjenstår det en del. Vi har vært fast bestemt på å klare dette uten å ta opp lån, så alt faller på hva pengeboken sier. Da får det heller ta den tiden det trenger, og jo lengre tid det tar jo lenger består bloggen. Jeg har lovet å skrive til alt arbeidet er ferdig, og det løftet har jeg tenkt å holde…