Det er så typisk…

Jeg er inne i en dårlig periode for tiden, mye smerter bidrar til at lunta blir kort.
Jeg merket det med en gang jeg våknet i går, kroppen min hadde stivnet helt i løpet av natta.
Men sola som skinte inn soveromsvinduet ga meg håp, og denne lørdagen hadde jeg bare en plan. For en uke siden sendte jeg assistentene ut for å kjøpe mer hvit stein til bedet mitt, og i går var planen å få det ferdigstilt.

Mine foreldre kom på besøk rundt lunsj tider, og det var da jeg benyttet meg av anledningen. Dermed flyttet vi oss ut i solen, og med tre par hender skulle det nok gå fort å ferdigstille bedet. De hvite steinene lå klar ved siden av blomster bedet, og ved første øyekast så de helt hvite ut.  Men i det gubben åpnet den første sekken og kastet den utover bedet mitt så jeg det, de tilsynelatende hvite steinene var slettes ikke hvite.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg kjente hvordan hjertet mitt sank når jeg så hvor gule de var, og det syntes godt sammen med de kritthvite steinene som ellers lå i bedet. Panikken grep meg når jeg skjønte at det var feil stein, og det var ikke bare en sekk jeg hadde betalt for. Hele ni sekker hadde blitt kjøpt inn, og jeg hadde ikke fått kvittering så vidt jeg kunne huske.

Alt jeg klarte å tenke der og da var hvor typisk det var, uflaksen min hadde slått til igjen.
Jeg har irritert meg over det siden i går, men jeg får ikke gjort noe med det før i morgen eventuelt. Her sitter jeg med stein for en tusenlapp som jeg ikke kan bruke, og uten kvittering får jeg vel ikke byttet de inn. Heldigvis ble det bestemt i går at vi skulle på tur i dag, og hadde det ikke vært for det så hadde jeg vel sittet og irritert meg enda.

En gåtur på gamle kjente trakter fikk meg på andre tanker, og godt var det.
Jeg har ikke vært på dette stedet på år og dag, så når jeg så barnehagen til min nest eldste sønn kom minnene strømmende på. Vi fikk en fin tur i solskinnet, og igjen kjente jeg hvor godt det var å komme ut. En liten gutt storkoste seg langs grusveien, som vanlig var han høyt og lavt.
Men selv om turen var fin så vendte tankene mine tilbake til steinen når vi kom hjem igjen, og nå håper jeg assistenten får byttet de i morgen…