På tirsdag var det siste skoledag for en liten gutt, og det var en glad liten gutt som kom hjem den dagen. Endelig skulle han få bli med pappaen på jobb igjen, endelig var ventetiden over. Men det skulle vise seg å bli en brå overgang for en liten gutt, for gubben bestemte seg for å starte på jobb tidligere siden han ikke trengte levere en liten gutt på skolen.
De første bærene er modne 😍
Klokken var bare 06.00 når jeg hørte gubben ropte på guttungen, men en liten gutt var ikke helt klar for en så tidlig start. Rett før lunsj tider fikk jeg et bilde fra gubben, og jeg måtte le når jeg så bildet. For på lunsjrommet i en litt for liten sofa lå en skolegutt og sov, det ble tydelig at den tidlige starten ble for mye for en liten gutt.
Men en time var alt som skulle til for å kvikne en liten gutt opp, og et grustak ble lekeplassen til en liten gutt de neste timene. Det er ingen tvil om at en liten gutt elsker å være med sin far på jobb, det er høydepunktet for sommerferien. Men i dag kunne jeg overraske en liten gutt når han kom hjem, for nå var ferieplanene på plass.
Om noen uker kommer svigermor på besøk, og denne gangen kommer hun ikke alene. Søskenbarnet som er like gammel som vår gutt skal også komme, derfor fant vi ut at vi måtte finne på noe mens de var her. Så nå er det bestilt, to dager i dyreparken er booket + en kveldsforestilling med Kaptein Sabeltann.
Sist vi var der var i 2019, men det husker ikke en liten gutt mye av. Så nå drar vi tilbake, og denne gangen tar vi med oss feriegjestene. At prisene har steget siden 2019 var ingen overraskelse, men når jeg så at det var blitt dobbelt så dyrt fikk jeg en bismak i munnen. Vi er heldige som kan ta oss råd til slike ferier en gang i året, men jeg vet at det er ikke alle som er like heldig.
Vi har forandret oss litt siden 2019…
Jeg synes det er viktig at en liten gutt skal vite hvor heldig han er som får oppleve slike ting, det siste jeg vil er at han tar det for gitt. Det kommer en dag når jeg er borte og gubben kun har en inntekt som skal strekke til, og da blir det ikke like enkelt. Men vi skal kose oss og skape minner mens jeg enda er her, så får vi bare håpe det er en stund til jeg blir borte for godt…
Det var en slagen mann som kom hjem fra jobb i går ettermiddag, ja han var så ferdig at jeg ble en smule bekymret. Gråkvit i maska dumpet han ned i sofaen, og der ble han liggende uten å si et ord. Med øynene på vidt gap ble han liggende å stirre i taket, og det var da jeg virkelig ble bekymret. For på det tidspunktet visste jeg kun at han hadde vært hos legen, jeg visste ikke hva dommen var.
Jeg så på hele gubben at han var i sjokk, det var nesten så jeg lurte på om gubben hadde fått dårlige nyheter på legevakten. Både jeg og assistenten ble nysgjerrig på hva som hadde skjedd, gubben så nesten ut som han hadde vært i krigen. “Har du så vondt kjære” spurte jeg lettere bekymret, for det var det eneste som kunne forklare tilstanden til gubben.
Jeg hørte gubben fnyste høylytt av spørsmålet mitt, det var tydeligvis ikke smertene som var problemet. Forklaringen på hvorfor gubben lå sjokk skadet på sofaen, det viste seg at det var alle undersøkelsene som hadde tatt knekken på gubben. Gubben går nemlig aldri til legen, i løpet av de 16 årene vi har vært sammen har han kun vært hos legen en gang.
Jeg vet hvor redd gubben er for sprøyter, han holder på å gå ned for telling hver gang jeg skal ta blodprøver. Derfor prøvde jeg å forberede han i går, for jeg skjønte at blodprøver var noe han måtte ta. Gubben ble svimmel med en gang sykepleieren fant frem nålen, og når hun i tillegg bommet på åren første gang nådde gubben bristepunktet. “Æ må legge mæ ned før Æ svime av” sa gubben spakt til sykepleieren, det var nummeret før han klasket i bakken.
Gubben trodde han var over det verste når han kravlet seg opp av senga, men det skulle vise seg at legen ikke var fornøyd med bare blodprøver. En haug med prøver ble tatt av en svett gubbe, og akkurat når han trodde han var ferdig kom legen med et spørsmål gubben ikke var forberedt på. “Jeg skulle gjerne undersøkt endetarmen din hvis jeg får lov” spurte legen, og det var da det raknet for gubben.
“En finger hvor sa du” ropte gubben forskrekket, og selv om jeg ikke var med så kunne jeg nesten høre glosene helt hjem. Så det var ikke rart gubben gikk ned for telling i går, men det positive var at sjokket over en uventet endetarmsundersøkelse fjernet smertene. Likevel tror jeg det blir en stund til gubben oppsøker en lege igjen, det koster tydeligvis krefter å gå til legen i disse dager, i hvert fall når det gjelder gubben…
I går skjønte jeg hvor mye flaks jeg har hatt denne helgen, for på fredag kom gubben svindårlig hjem fra jobb. Jeg var faktisk på vei til å avlyse lørdagens planer når jeg så hvor dårlig han var, men gubben ba meg vente. Lørdag morgen var han helt fin igjen, og jeg så hvor glad gubben var for at smertene hadde gått over.
Men i går så jeg det på han, smertene hadde kommet tilbake. I hele går var gubben utslått, og det var da jeg fikk en mistanke om hva det var som feilte gubben. Symptomene han hadde minnet veldig om nyre eller gallestein, så i hele går maste jeg på han. Han måtte komme seg til legen, jo før jo bedre. Etter en smertefull natt tok han endelig til fornuft i morges, etter å ha levert en liten gutt på skolen dro han rett på legevakten.
Der kom han inn med en gang, og der bekreftet legen at det mest sannsynlig var en gallestein. Gubben krisemaksimerer hver gang han blir syk, litt vondt og han er døden nær. Jeg kan ikke annet enn å le, for det siste døgnet har gubben selvdiagnostisert seg med alle dødelige sykdommer som finnes.
Det er ikke ofte gubben er syk, men når han først blir syk så er han nærmere døden enn kjerringa. Heldigvis klarte legen og berolige han i dag, og da gikk han rett på jobb. Jeg har vært sammen med gubben i 16 år nå, og i løpet av de årene har han ikke tatt ut en eneste sykedag. Ja i det minste ikke for seg selv, de eneste gangene han har tatt seg fri er hvis det har skjedd noe med meg.
En ting er i hvert fall sikkert, livet med gubben blir aldri kjedelig. Den ene dagen er han døden nær og neste dag er han frisk som en fisk. Nå får vi bare håpe gallesteinen forsvinner og at gubben slipper operasjon, for dersom det skjer så tror jeg gubben stryker med av frykt før han havner på operasjonsbordet…
På onsdag fikk jeg en uventet melding på Messenger, det var min bloggvenn Bunny som skrev til meg. Det viste seg at han og Vibbedille skulle til Bergen denne helgen, og nå lurte de på om jeg ville treffe de mens de var her. Jeg trengte ikke bli spurt to ganger, selvfølgelig skulle jeg møte de!!
De kunne ikke ha valgt en bedre helg å komme på, i hvert fall ikke når man tenker på været.
For nå er det virkelig sommer i Bergen, den siste uka har vi ikke hatt en dag under 25 grader. Mens jeg nyter varmen klager gubben, men jeg forstår han godt. For nå sliter selv jeg i varmen, i solen klarer jeg ikke sitte lenger enn ti minutter.
Bunny foreslo at vi kunne møtes på toppen av Fløyen, men det forslaget falt ikke i god jord hos gubben. “Er de ikke kloke, det er jo 25 grader og ingen plass å gjemme seg fra sola” freste gubben, men denne gangen var det meg som lukket ørene for alle hans protester. På Fløyen skulle vi, siden jeg måtte bli med på lastebil treff forrige helg så hadde han bare med å bli med.
Dermed bar det av gårde med alle mann i går, ja til og med vår firbeinte venn ble dratt med på tur. Vi trodde vi var ute i god tid når vi startet en time før vi skulle være der, men det gikk ikke lang tid før vi innså at vi vi skulle ha startet før. Jeg tror jeg aldri har sett så mange mennesker i byen før, og når gubben fikk øye på folkemengden økte glosene enda et hakk.
Det er så få handikap parkeringsplasser i byen at det er umulig å finne en ledig plass på finværsdager, og det fikk vi en påminnelse om i går. Vi endte opp med å parkere bilen bak et hotell, vel vitende om at vi risikerte å få bot med å stå der. Med parkeringen unnagjort var det bare å ta fatt på neste hinder, vi måtte komme oss bort til fløybanen. Jeg har ikke sjans til å kjøre rullestolen selv i byen, med hinder som brostein og høye fortauskanter er det umulig å komme frem.
I tillegg heller fortauene i byen så mye nedover at jeg blir hengende ut av rullestolen, det er ingen behagelig opplevelse. Men vi kom oss omsider levende frem, men hadde jeg visst hva som ventet vet jeg ikke om jeg hadde dratt. For inne på fløybanen måtte vi gjennom enda et hinder, og denne gangen holdt det på å gå fryktelig galt. For å komme oss inn på banen måtte vi skanne billettene for å komme oss inn gjennom bommen, men halvveis gjennom gikk bommen igjen.
Den ene bommen traff ribbeina mine med full kraft og der ble den stående, det gjorde så vondt at jeg ikke fikk frem en lyd. Det gjorde det ikke noe bedre at gubben prøvde å presse meg i gjennom, det gikk en stund før han innså at bommen ikke ga etter. Det ble en tårevåt tur opp til toppen, men når jeg kom opp og fikk se velkomstkomiteen var alt glemt.
Vi fikk noen fantastiske timer sammen med Bunny, Vibbedille og deres kjære, og det var så hyggelig å møte de igjen. Det er ikke ofte jeg blir invitert med på ting lenger, så det betyr ekstra mye når det først skjer. Jeg er så takknemlig for at de tar seg tid til å ta kontakt når de først er her, og denne turen kommer jeg til å leve lenge på…
Ps: Alle på rekka fikk parkeringsbot utenom oss, snakk om å være heldig…
Selv om det er knappe to måneder siden sist så var det i går tid for kontroll, og denne gangen var jeg ekstra spent. Målingene har vært så ustabile den siste tiden, i hvert fall når det gjelder blodgassen. På forrige kontroll var blodgassen litt forhøyet, og selv om det foreløpig ikke er noen krise så liker jeg det ikke.
Det rare er at målingene som ble tatt her hjemme var helt fine , det ga meg håp om at prøven jeg tok på sykehuset var feil. Men så heldig var jeg ikke, i går ble det bekreftet at blodgassen var forhøyet. Hver gang jeg får ustabile prøvesvar kjenner jeg panikken griper tak i meg, jeg har vært stabil så lenge nå at jeg har tatt det litt for gitt.
Eller at jeg har tatt det for gitt blir litt feil å si, for jeg er så takknemlig for alle de årene jeg har fått sammen med mine kjære. Jeg vet hvor fort ting kan snu med denne sykdommen, jeg vet hvor lite det er som skal til. En liten infeksjon kan være slutten for meg, og det er det siste jeg vil.
Håpet er at min fantastisk lungelege klarer å få ned blodgassen min, så nå krysser jeg fingrene for at justeringene hans virker. Men selv om blodgassen var litt ruskete så var det en positiv ting med kontrollen i går, og den kom under veiingen. Jeg hadde faktisk gått opp et kilo, så det viser at de tiltakene vi har gjort fungerer.
I dag skjønte jeg ingenting når gubben kom hjem fra jobb, uten et ord stormet han rett forbi meg og inn på soverommet mitt. I senga mi ble han liggende i ynke seg, han hadde vondt i magen. Det er ikke ofte gubben klager over vondter, så når han først går ned for telling så vet jeg at han vondt. Plutselig ble mine bagateller ikke verdt å bruke tid på.
Jeg er så avhengig av min mann, så når han blir syk er det krise her. Jeg bare håper det er noe som går fort over, for vi har egentlig planer i morgen. Men det viktigste for meg er at han kommer seg igjen, og at han ikke har noe smittsomt. På tirsdag er det siste skoledag for en liten gutt, og det siste vi trenger nå er sykdom…
En nydelig solnedgang fikk vi også på fergeturen hjem igjen…
De siste dagene dagene har gubben hengt over meg som en hauk, gubben hadde tatt seg vann over hodet og jeg måtte som vanlig prøve å ordne opp. Det hele begynte for to år siden, gubben fikk plutselig for seg at han skulle starte enkeltmannsforetak. Det ble starten på et to års langt mareritt, og til tross for mine advarsler lukket gubben ørene.
En telefonsamtale var alt som skulle til, og selv om planen til gubben var å ringe for å forhøre seg så gikk det ikke lang tid før jeg skjønte at den planen gikk i vasken. Etter en tyve minutters samtale var gubben 20000 kr fattigere og enkeltmannsforetaket var opprettet. Dessverre gikk det knapt et døgn før gubben innså at han hadde tatt seg vann over hodet, han innså at han skulle hørt på kjerringa likevel.
Det spirer for fullt rundt meg…
I to år har jeg prøvd å ordne opp, men det viste seg at det er ikke like enkelt å avslutte et firma som det er å opprette et. I det minste ikke for uerfarne folk, skjemaene som skulle fylles ut hopet seg opp. Jeg trodde jeg hadde klart det i fjor, jeg hadde fylt ut skjema til både skatteetaten og Brønnøysundregisteret. Men i forrige uke kom overraskelsen, et brev fra skatteetaten ga gubben full panikk.
Et varsel om tvangsmulkt for mangelfull levering av skattemelding dukket plutselig opp, og det var da vi skjønte at alt arbeidet jeg hadde lagt ned for å få firmaet slettet var fånyttes. Så jeg har virkelig fått kjørt meg denne uken, og det har ikke hjulpet på å ha gubben hengende over skuldrene mine. Jeg har også fått erfart hvor vanskelig det er å ha skatteetaten på nakken, og det er ikke mitt rot engang. Skjemaene vi måtte fylle ut kunne like så godt stått på gresk, jeg skjønte ingenting av det som sto.
Skatteetaten gjør det ikke enkelt for folk, man må nesten være utdannet som regnskapsfører for å finne ut av hva man skal fylle ut. Etter fire dager med intens jobb fikk jeg nok, ja når jeg vurderte å ta knekken på gubben og erklære meg utilregnelig i gjerningsøyeblikket sier det seg selv at det hadde gått for langt. Heldigvis kom jeg på at vi har en nabo som faktisk jobber som regnskapsfører i nabolaget, og han ble redningen for både meg og gubben.
Gubben kom ikke hjem før elleve i går kveld, og det ble fort tydelig at det ikke hadde vært så enkelt som gubben hadde sett for seg. Men nå er det ordnet og det er en lettelse. Så i dag kunne jeg vende tilbake til blomstene mine, min tid som regnskapsfører er over for godt og godt er det…
På lørdag våknet jeg av en velkjent buldring i trappa, det var 10 Juni og jeg visste hva som ventet. Dere kan like så godt merke dere datoen først som sist, på den måten kan dere kanskje gi meg en påminnelse neste år. Gudene skal vite at jeg trenger det, for jeg fortrenger det hvert eneste år. At gubben var over middels opptatt av lastebiler har jeg visst hele tiden, men at det nærmest var en besettelse ble jeg ikke klar over før det hadde gått noen år.
Skyvedøren min gikk opp med et smell, og før jeg rakk å få opp øynene ble dyna dratt av. Kun i ført Evas drakt ble jeg liggende å be en stille bønn, for jeg så på hele gubben at han ikke hadde noe tid å miste. Dagen han hadde ventet på et heilt år var endelig her, og nå hadde gubben det travelt med å komme seg av gårde.
Jeg kjente hvordan kroppen min stivnet under meg i det gubben grep tak i meg, og ut i fra glosene som fylte et lite soverom kjente gubben det også. “Du er jo mer uhåndterlig enn en tømmerstokk” freste gubben over meg, og akkurat det kunne jeg ikke nekte for. Sidelengs ble jeg båret inn døra på badet, og når jeg fikk en kald dryppende våt vaskeklut slengt i trynet skjønte jeg at gubben mente alvor. Det var lørdag og gubben hadde det travelt, det var nemlig veteran lastebiltreff i Jondal.
Jeg og en liten gutt ble kommandert ut i bilen av en bestemt gubbe, vi skjønte begge to at her var det bare å adlyde. Men når jeg kom inn i bilen slo det meg plutselig, siden det var fint vær var vi sikkert ikke de eneste som skulle på tur denne dagen. Grunnen til at jeg tenkte på trafikken var fordi jeg kjenner gubben, hadde det vært opp til han hadde riksveien blitt stengt for all øvrig trafikk de gangene gubben skal på tur.
Og det gikk ikke lang tid før jeg ønsket at gubben hadde myndighet til å stenge veien, for når en bobil dukket opp fremfor oss kom Finnmarks glosene tilbake for full styrke. Det var da jeg bestemte meg for å lukke øynene i håp om å drømme meg bort til et roligere sted, men når jeg åpnet de en stund etter på angret jeg på at jeg hadde blitt med i det hele tatt.
For ut fra en sidevei rett etter en sving kom det en fritidssyklist i en helsikes fart, og det var ikke snakk om å overholde vikeplikten. Det var nummeret før han havnet over panseret på bilen, jeg fikk hjertet i halsen der jeg satt. Syklistene kan klage så mye de vil på bilistene, men når de selv ikke følger trafikkreglene kan de bare holde kjeft.
Heldigvis kom vi frem uten flere skremmende hendelser, men når vi kom frem dukket det opp en skuffelse. For på årets lastebiltreff skulle de ha med favoritt lastebilen til gubben, en veteran lastebil som gubben ikke hadde sett siden han var guttunge. Vi gjennomsøkte hele området uten å se snurten av lastebilen de hadde lokket med, men når vi kom inn i hallen der de også hadde lastebiler utstilt så vi det. Innerst i et hjørne sto lastebilen helt utilgjengelig for publikum.
En familie på ettermiddags tur i nabolagets gater…
De hadde gjemt den bak mange andre lastebiler, og de lastebilene som sto rundt sto så nærme at det var umulig å komme til. Jeg kunne se skuffelsen i øynene på gubben, og den skuffelsen ble ikke mindre når vi gikk for å prate med eieren. For det ble fort tydelig at han ikke var interessert i å prate med gubben, og vi gadd ikke bruke tid på uhøflige typer.
Men selv om lastebil treffet ikke levde opp til forventningene fikk vi en fin tur, og jeg fikk en fin dag sammen med mine kjære. En perfekt dag fikk en perfekt avslutning når vi kom hjem, finalen i Champions league skulle endelig gå av stabelen.
Det har vært en perfekt helg, og i går fikk jeg nok en strålende dag. Vi inviterte mine foreldre på grillmat og vi satt ute i timevis. Det var så varmt ute i går at ingen av oss klarte å sitte i sola, da var det godt vi hadde en veranda som lå i skyggen. Jeg tror gubben fikk solstikk i går, ja det er den eneste forklaringen jeg har som kan forklare den plutselige forandringen i gubben sin personlighet. Ja til og med mine foreldre måtte se to ganger på gubben når han plutselig kommanderte meg til å gå inn på Plantasjen sin nettside for å se på busker.
Alle vet at gubben er den siste til å oppmuntre meg til å kjøpe blomster, han er heller den som setter bremsene på for flere innkjøp. Men i går sto lommeboka på vidt gap, for nå skulle det plantes i skråningen med steinmuren gubben hadde satt opp. Så i dag har vi virkelig hatt arbeid, hele ni busker ble plantet i dag. Vi må nok kjøpe noen til, men jeg er veldig fornøyd med det som ble gjort i dag. Jeg tror jeg skal kjøpe noen løker også etter hvert, så håper jeg buskene kommer til å trives der de står…
Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker her jeg sitter. I dag kom telefonen jeg har ventet så lenge på, en telefon fra min kjære datter. I seks måneder har hun vært innlosjert på Sessvollmoen militærleir, og i seks måneder har hun gjennomgått et hav av prøvelser for å nå denne dagen. I går gjennomførte hun den aller hardeste testen, en 30 timers marsj bestående av ulike hinderløyper, og til slutt en batong prøve som hun måtte bestå for å bli militær politi.
Jeg hørte det på henne i dag, hun var helt ferdig. Men jeg hørte også noe annet i stemmen hennes, en indre stolthet kunne høres i ordene hennes. For selv om hun hadde tvil så besto hun med glans, og i dag er hun en del av militær politiet. Jeg vet hvor mye hun har gruet seg til denne batong prøven, for dersom hun ikke klarte den ville det spolere veien videre.
Men selv om hun tvilte på seg selv så var ikke jeg i tvil, jeg visste at hun kom til å klare det.
Jeg kjenner min datter, og jeg vet at hun alltid gir alt for å nå sine mål. Slik har hun alltid vært, helt siden hun var liten har hun stått stødig uansett situasjon. Hun har alltid tatt ting veldig lett, en egenskap som ikke er alle forunt.
I dag fikk de vite hvor de skal avtjene resten av førstegangstjenesten, og min datter skal til Bergen på Haakonsvern. Det var ikke hennes første valg men jeg tror hun kommer til å trives.
Det blir spennende å følge henne videre, spesielt nå som jeg vet hva hun har landet på av karrierevalg. Til neste år skal hun søke seg inn på politihøgskolen, et tøft karriere valg for en tøff jente.
Jeg er så stolt av alle mine barn, på tross av sin egen sorg kjemper de seg videre.
Så i dag er jeg bare takknemlig, jeg har enda en gang fått med meg et høydepunkt i et av mine barns liv. Gratulerer så mye min kjære datter, du er helt fantastisk. Jeg er så stolt av alt du har fått til, og jeg er så ufattelig glad i deg. Jeg gleder meg til du kommer hjem for da skal vi feire, tenk at du nå er militærpoliti…
Et kor av barnestemmer varmet mitt hjerte i går, og gjemt bak solbrillene kom det en liten tåre.
Jeg så gleden i øynene hans, han hadde gledet seg til denne dagen lenge.
Hundrevis av stolte foreldre sto på rekke og rad, og fremfor oss sto hundrevis av spente barn.
Dagen alle hadde ventet på var endelig her, det var sommer avslutning på skolen.
Jeg satt på skoleplassen og så på alle de spente barna når det kom over meg, synet av en liten spent gutt ga meg en påminnelse om hvor fort tiden har gått. En stolt syvåring sto fremfor meg, tanken på at jeg hadde fått fulgt han så lenge fylte meg med en takknemlighet så stor. Samtidig følte jeg så sterkt på det, tenk om dette var min siste gang?
Elevene inviterte foreldrene til Sirkus forestilling, vår gutt hoppet tau og gikk i spagaten
Jeg har virkelig fått føle på hvor kort livet er, og jeg vet at for hver dag som går er jeg et skritt nærmere slutten. Jeg ser på en liten gutt og hjertet mitt brister, tanken på at han en dag skal få livet sitt snudd på hodet gjør fryktelig vondt. En dag er det han som kommer til å skjønne hvor kort livet er, og det eneste jeg ønsker som mor er å beskytte han mot alt som er vondt. Jeg kjente på alle følelser i går, men den største følelsen var glede. Smilet til en liten gutt gjorde meg varm om hjertet, i det lille øyeblikket var livet perfekt.
I dag har det virkelig vært sommer i Bergen, det har vært så varmt at jeg måtte kle på meg sommerkjole. Gubben fant ut at han skulle utnytte finværet i dag, så han begynte å støpe i dag. Han begynte først med plattingen men så ombestemte han seg, han fant ut at den lille veien måtte prioriteres først. To timer etter gubben hadde støpt var betongen nesten tørr, det sier litt om hvor varmt der er her i dag.
Gubben skulle egentlig ut og jobbe videre etter en kjapp middagshvil men der ble han liggende. Han hadde sikkert lagt der enda dersom vi ikke hadde fått besøk, for plutselig kom mine foreldre inn døren. Min mor hadde med seg en avlegger som måtte plantes fort, dermed bar det ut med alle mann. Så nå har det nye blomster bedet mitt fått et nytt tilskudd, og jeg har fått nyte nok en solskinnsdag…
Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en mann, det virker så enkelt å være mann i visse situasjoner. Spesielt når man har et “grepa kvinnfolk” som ordner opp, ja det er i hvert fall gubben sine ord. Min mann og jeg har vært i lag i snart 16 år nå, og jeg kan med hånden på hjertet si at han har hatt det enkelt halvparten av de årene.
Det eneste jeg har sådd i år er valmue, så nå håper jeg bare jeg får de til…
Jeg var alene om det meste de første syv årene, gubben jobbet som langtransportsjåfør på den tiden. Det var ikke mye jeg så til han, to helger i måneden hvis jeg var heldig. Mens jeg måtte ta meg av alle problemene hjemme med tre barn og en 100% jobb levde han et tilsynelatende bekymringsfritt liv. Likevel ville jeg ikke hatt det noe andre måter, for selv om det var travelt elsket jeg livet mitt.
Jeg var en dame med mange jern i ilden, ja noen ganger ble det litt vel mange baller i luften at jeg mistet oversikten. Jeg savner livet mitt hver dag og det vet jeg gubben også gjør. Han fikk livet snudd på hodet når jeg ble syk, plutselig måtte han være hjemme hele tiden. Men det var også det beste som kunne skjedd oss, det at han ble tvunget til å flytte hjem førte oss bare nærmere sammen.
I går fikk jeg flashback til hvordan livet var før når gubben plutselig ropte “mamma fikser”.
Jeg hadde nemlig bestilt frisør time til en liten gutt, og denne gangen hadde jeg bestemt meg for å ordne opp. Jeg elsker å hente en liten gutt på skolen, han lyser opp som en sol når han ser meg. Dessuten forguder han vår faste frisør, så det er ikke vanskelig å få han til å klippe håret.
Vi fikk en fin stund sammen, og det var akkurat det jeg trengte i går. Det er nemlig det verste med ALS, man føler seg så ubrukelig til tider. Da hjelper det med slike stunder som i går, tilbringe litt alene tid sammen med en liten gutt.
I dag våknet jeg opp helt svett i huden, og det var da jeg skjønte at sommeren hadde meldt sin ankomst. Klokken var bare 06.30 når gubben kom inn på rommet mitt, og i det han åpnet skyvedøren min ble jeg blendet av solen. Dessverre var det ikke like fint ute når jeg sto opp noen timer senere, men det oppdaget jeg litt for seint. Jeg hadde nemlig dusje dag i dag, og siden jeg trodde det var sommer ute barberte jeg leggene og tok på meg shorts.
Det er ikke rart en liten gutt gleder seg til å klippe håret når han får premie etterpå…
Men når jeg kom ut i stuen så jeg de mørke skyene, og den kalde nordavinden ga meg frysninger selv om jeg satt inne. Jeg prøvde å ta meg en tur ut etter jeg var ferdig med sondematen, men selv om det var sol så la den kalde nordavinden en demper på tilværelsen. Jeg holdt ut i ti minutter så måtte jeg bare gå inn igjen, og det ble tydelig at den stabile sommervarmen lar vente på seg…
