Måned: desember 2022

Jeg kjente på det på torsdag, frustrasjonen over tre små bokstaver vendte tilbake.
En liten gutt gikk nervøs rundt på gulvet, jeg kunne se på hele han at dette betydde mye.
Det skulle være julegradering på TaekwonDo, en liten gutt skulle igjen opp til prøve.
Det er nervepirrende prøvelse for en liten gutt, og stå fremfor alle foreldrene mens man utfører øvelsene.

Og det er her frustrasjonen min kom inn, for jeg kunne ikke være med.
Rullestolen ble igjen et hinder, siden lokalet er uten heis var det ingen mulighet for meg å komme opp.
Igjen ble jeg tvunget til å bli hjemme og gå glipp av noe som betydde mye for en liten gutt.
Far og sønn gikk ut døren mens jeg ble sittende igjen.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

I en time ble jeg sittende og surmule for meg selv, i et lite øyeblikk føltes det ut som om hele verden var i mot meg. Det var da jeg hørte en etterlengtet lyd, et lite bilde tikket inn på Messenger.
Med glitrende øyne sto han der, og i sin høyre hånd holdt han en premie så stor.

Først fra hvitt til gult belte, deretter kampen om striper. Men nå hadde han igjen klart det, nå var det gule beltet byttet ut til fordel for grønt! Aldri har jeg vært mer stolt, min lille gutt hadde klart det igjen. Og jeg var ikke den eneste som var stolt, øynene til far og sønn når de kom hjem sa alt.

Nå kunne helgen nytes for fullt, med det grønne beltet i hus kunne vi senke skuldrene.
Så i dag har vi tilbrakt dagen utendørs, en liten gutt prøvde skiene sine for første gang denne vinteren.
Jeg vet det er for mye å ønske seg at snøen blir liggende til over jul, vi vet hvor vi bor. Men jeg lever i håpet, det hadde vært fantastisk om 2022 kunne bli avsluttet med en hvit jul….

Hver vinter ber jeg om det samme, og i år ser det ut som at jeg har fått ønsket mitt oppfylt.
For det er lenge siden det har snødd så mye som det har nå, de siste dagene har det virkelig lavet ned.
I dag sto jeg opp til snøstorm,, det snødde så tett at øya på andre siden var forsvunnet.
Nå begynner det å ligne noe, måtte det bare fortsette å snø.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Det er ingenting som gir meg mer julestemning enn snø, det er noe magisk med de små snøfnuggene.
De daler ned mot bakken og gir meg håp, bare synet av de gir meg fred.
Jeg har alltid vært et vinter menneske, og det er nok en av grunnene til at jeg elsket å bo i Finnmark.
Hver vinter kommer savnet tilbake, og det er spesielt en ting jeg savner mest av alt.

Jeg husker enda den første gangen min mann inviterte meg med på snøscooter tur, og det var vel da jeg virkelig falt for han. Vi var to kjærestepar som dro på tur sammen, og på vei tilbake til hytta bestemte min mann seg for å ta en snarvei. Kameraten til min mann var ikke høy i hatten når min mann foreslo at vi skulle kjøre over vidda for å spare tid, og når gubben svingte av scooter løypene skjønte jeg hvorfor kompisen hadde bange anelser.

Det var hvitt så langt øyet kunne se, helt umulig og se hvor det var stup eller vei. Men gubben hadde innebygget kompass, og med stødige hender geleidet han oss trygt ned. Det var rett og slett imponerende, og det var da jeg skjønte at her hadde jeg skutt gullfuglen. Gud hvor jeg savner de turene, bare jeg og han over en hvit endeløs vidde.

Håpet er at en liten gutt også skal få oppleve en vinter i Finnmark, og drømmen er at jeg får se det.
Men enn så lenge får jeg ta til takke med en Bergens vinter, og nå er jeg bare glad for at vi har fått snø.
I morgen skal vi finne frem skiene til en liten gutt, vi må nyte det hvite teppet mens vi enda har det.
Men det som er det beste med dagen i dag er at min mann nå har juleferie, og det skal vi virkelig nyte…

Det ble litt kaotisk her i går, for når assistenten kom andpusten inn døren her etter handleturen ante jeg ugler i mosen. Klokken var 14 og bratt bakken var var enda ikke blitt brøytet! Jeg kjente hvordan stresset grep tak i meg, det hadde snødd kraftig og så lenge veien bakken ikke var brøytet hadde vi ingen muligheter til å komme frem.

Men en god time etter assistenten kom tilbake hørte jeg en etterlengtet lyd, en traktor kunne høres i det fjerne.
Lettelsen var stor når jeg innså at veien var i ferd med å bli brøytet, konserten var reddet.
Vi valgte å være tidlig ute, og det skulle vise seg å være et godt valg. For når jeg rullet inn i bilen sto radioen på, og når jeg overhørte at det var kø i sentrum var jeg glad vi var tidlig ute.

Det var forbausende mye trafikk i går, men man kan vel ikke forvente noe annet på denne tiden.
Konserten begynte kl 18 og vi kjørte inn på plassen kl 17. 40,køen utenfor sa sitt. I 12 år har Kurt Nilsen holdt julekonsert, og i 12 år har han spilt for fullsatte saler. Det sier alt om hvor populær han er, og her var jeg for å oppleve han en siste gang.

Konserten levde virkelig opp til forventningene, og bonusen var at vi fikk Marion Ravn med på kjøpet.
Du vet du har vært på Kurt Nilsen sin julekonsert før når du kan rekkefølgen på alle numrene han fremfører, alt var slik som det alltid har vært. Der satt jeg med noen av mine nærmeste og hørte på nydelig musikk, livet kunne ikke vært mer perfekt enn akkurat i det øyeblikket…

“NEI PAPPA” hørte jeg minstemann rope ut utenfor vinduet mitt i dag tidlig, det var ikke før jeg hørte lyden av snøskuffa at jeg skjønte hvorfor. Det hadde tydeligvis lavet ned med snø i natt, og nå var gubben i ferd med å fjerne snø fra akebakken til en liten gutt. “NEI PAPPA, ikke måk akebakken min” ropte en frustrert liten gutt i dag, og det var da jeg skjønte at dette kom til å bli en kaotisk dag.

Det slår nemlig aldri feil, hver gang det snør i Bergen blir det kaos i trafikken.
Jeg vet ikke hvor stor kapasitet brøytemannskapet her i byen har, men den er tydeligvis ikke stor nok. Hver vinter skjer det samme, de som skal tidlig på jobb ender opp med å stå i kø bare fordi veiene ikke er brøytet.
I tillegg er det enkelte som ikke er vant til å kjøre på vinterføre og det medfører til at køen blir enda lenger.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Assistenten som normalt sett bruker 15 minutter til jobb brukte hele 50 minutter i dag, det sier mye om kaoset i morges. Vi som har bosatt oss på fjellet er avhengig av at veien opp hit blir brøytet, og siden det er en privat vei så må vi ordne det selv. Men i dag ble ikke veien brøytet før etter kl 12, og det skapte problemer for min mann i morges.

Det er et under at det gikk bra, for bilen til gubben skled ned bakken uten at gubben hadde kontroll, jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd dersom bilen hadde gått utfor kanten. Gubben hadde nemlig dyrebar last i baksetet, lillegutt skulle på skolen.

I dag hadde jeg to assistenter på jobb og planen for dagen var klar. Etter min eldste sønn flyttet ut var planen for rommet hans klart, vi trengte et gjesterom og nå var det på høy tid at vi gjorde noe med det. Så i dag sendte jeg assistentene ut på shopping, en ny seng måtte handles inn. Heldigvis var veien brøytet når jeg sendte assistentene ut, og takket være dem er rommet nå klart til å ta i mot gjester.

Vår første gjest kommer i morgen allerede, så rommet ble klart i grevens tid kan du si.
En god venninne av meg kommer i morgen, og da skal vi følge en tradisjon vi har hatt i mange år. Sammen med en annen god venninne av meg skal vi på julekonsert, med ingen ringere enn Kurt Nilsen. Dessverre ser det ut som om vi må finne oss en ny julekonsert til neste år, for Kurt Nilsen har sagt at i år blir siste gang han holder julekonsert. Derfor er jeg så glad for at vi får muligheten til å oppleve han en siste gang, og gjett om jeg skal nyte morgendagens konsert…

I går ble jeg sittende og se på de skitne vinduene mine og det var da jeg ble dratt tilbake i tid. Det var November og mørketiden hadde for lengst tatt over, årstallet var 2006. Med tre små barn hengende i skjørtekanten satte vi kursen mot vår nye bosted, og jeg hadde ingen anelse om hva som ventet meg. Fly alene med tre små så langt og i tillegg ikke vite noe om hvor man skal er slettes ikke noen spøk, eller kanskje det er nettopp en spøk det er!

Barna var 3,6 og 8 på den tiden, og jeg burde nok ha tatt tegnet når tre åringen klarte å dra av meg BHen på flyet. Jeg hadde aldri hørt om Vardø før vi flyttet dit, lite visste jeg at den lille øya skulle få en spesiell plass i mitt hjerte. Likevel ble det en stor overgang, spesielt siden vi valgte å flytte midt under mørketiden. Mitt første møte med en av våre nye naboer ble spesielt, og det er her tipset mitt dukket opp.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Dagen etter jeg ankom Vardø sto opp til et praktfullt vær, det var rene skjære påskestemningen. Hvit snø så langt øyet kunne se, solstrålene som danset lekende over snøkrystallene. Det var da jeg fikk øye på henne, jeg vet ikke hvor mange kuldegrader det var den dagen men kaldt var det. Og det var derfor jeg fikk litt sjokk når jeg så hva hun holdt på med, på en kald vinterdag sto hun og vasket vinduene.

Det var da jeg lærte at det er ingen problem å vaske vinduene om vinteren, så lenge du bruker rett væske. Spylervæske er en drøm for alle som har skitne vinduer om vinteren, og det har jeg brukt siden den gangen.
Så om dere vil vaske vinduene om vinteren er spylervæske mitt tips, det gir deg blanke vinduer med en gang.

I går var vi på julekonsert på Sotra, og det ble en fantastisk opplevelse. Vi ble invitert av min tremenning og hennes mann, julekonserten skulle være i Foldnes kirke. Tilfeldighetene var store i går, for like før vi skulle dra slo vi på NRK. Der viste de en gudstjeneste fra samme kirke, og det var da en liten gutt ble helt i hundre. Når han forsto at vi skulle på konsert i akkurat den kirken ble han spinnvill, det er lenge siden jeg har sett han så giret.

Det ble en fantastisk opplevelse, koret var så flinke. Det fineste var å se hvor trollbundet en liten gutt ble, han storkoste seg. Jeg er så takknemlig for alt jeg får muligheten til å oppleve, og julekonserten i går var et slikt øyeblikk. I dag skal vi på juleavslutning på skolen til en liten gutt, og jeg regner med det blir en følelsesladet stund for meg. Jeg er så takknemlig for at jeg enda et år kan få oppleve julens magiske øyeblikk sammen med mine kjære…

Livet mitt består av venting, tid er ikke lenger bare tid for meg. Hver dag må jeg vente, hver dag kaster jeg bort tid. Ja for det er slik det føles, jeg kaster bort dyrebar tid på å vente.

Jeg hater det, jeg hater å vente på ting jeg kunne gjort selv. Jeg hater å måtte spørre, og igjen måtte vente på selv de enkle ting. For de tingene som før tok sekunder å få unnagjort, de er nå blitt en umulighet for meg. De samme tingene må jeg nå vente på hjelp til.

Aldri kan jeg løpe hurtig ut døra, mens jeg trer jakka på meg fordi jeg har det travelt. Aldri skal jeg kunne løpe på do selv igjen, når man har inntatt litt for mye vann.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Aldri skal jeg kunne kle på meg selv igjen, gå i skapet selv å velge klær. Aldri skal jeg kunne stå foran speilet igjen, for å børste håret eller pynte meg til festlige lag.

Sorgen over at livet er blitt satt på vent er stor, men ikke bare for meg. For jeg ser det i mine kjære sine øyne hver eneste dag, livet blir aldri det samme igjen.

For mamma kan ikke hjelpe lenger, hun strekker ikke helt til. Aldri kommer hun løpende lenger når krisen er stor, aldri kan hun sitte på sengekanten for å tørke tårer. Aldri mer en varm armkrok og krype inn i når utryggheten er stor.

Min mann har ingen hånd å holde i lenger, ingen som kommer og holder rundt han lenger. Vi kan ikke ligge på sofaen lenger mens vi ser en god film, aldri skal vi kunne gå hånd i hånd lenger.

Livet blir ikke det samme igjen, nå er livet satt på vent. Vi vet ikke hva som venter oss rundt neste sving, alt vi vet er at veien blir lang. Men vi vet også hvor sterke vi er, vår kjærlighet er stor. Så lenge vi har hverandre kan ikke tre små bokstaver vinne, tid betyr ingenting så lenge kjærligheten er sterk. Så selv om livet mitt aldri blir det samme igjen så vet jeg at kjærligheten er verdt å kjempe for…

I dag er det vår dag min kjære, i dag er det seks år siden vi ga hverandre vårt ja.
“Jeg savner deg kjære” sa du til meg i går, og igjen kjente jeg hvordan tårene presset på.
Fortidens minner bærer vi med oss, vel vitende om at alt vi har er tiden her og nå.
Vi bærer på den samme sorgen du og jeg, tårene våre er flettet sammen til evig tid.

Men se hvor langt vi har kommet min kjære, se på alt vi har overkommet frem til i dag.
Livet vårt ble ikke slik vi hadde sett for oss, vi skulle jo bli gamle sammen.
Men skjebnen ville det annerledes, tre små bokstaver slo ned og frarøvet oss en evig lang fremtid.

For syv år siden ga jeg deg et valg, jeg ville ikke påføre deg mer lidelse enn nødvendig.
Men som vanlig nektet du å høre, du hadde allerede bestemt deg.
Du valgte å stå ved min side til det siste, og ett år etter ga du meg ditt endelige ja.

Siden den dagen har du stått stødig ved min side, og det er jeg evig takknemlig for.
Du gir meg den tryggheten jeg trenger, du får meg til å se lyset når mørket blir altoppslukende.
For syv år siden trodde jeg livet mitt var over, men det jeg trodde var slutten viste seg å bare være begynnelsen.
Vår kjærlighet har aldri vært sterkere, livet sammen med deg har blitt så mye mer enn jeg noen gang kunne sett for meg.

Jeg har mistet mye etter tre små bokstaver rammet, men jeg vant den dagen jeg traff deg.
Til tross for alle våre ulikheter så har vi fått det til å fungere, og det er en bragd i seg selv.
Livet sammen med deg blir aldri kjedelig, og selv om livet ikke ble slik vi hadde sett for oss så har vi noe tre små bokstaver aldri kan ta fra oss. Vår kjærlighet vil for alltid leve videre, og husk på kjære, jeg elsker deg høyere enn livet selv….

Et lite snøfnugg kommer dalende ned, et lite snøfnugg som bærer håpet med seg.

Et lite snøfnugg daler ned, et lite dun fylt med tro.

To snøfnugg kommer dalende ned, to snøfnugg som gir meg fred.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

To snøfnugg daler ned, to snøfnugg blir en påminnelse om livet som var.

Tre snøfnugg kommer dalende ned, tre snøfnugg fra en himmel så stor.

Tre snøfnugg daler ned, tre snøfnugg blir til tårer på mitt kinn.

Fire snøfnugg kommer dalende ned, fire snøfnugg som vekker minnene til liv.

Fire snøfnugg daler ned, fire snøfnugg som bringer lengselen tilbake.

Fem snøfnugg kommer dalende ned, fem snøfnugg som gir meg håp.

Fem snøfnugg daler ned, fem snøfnugg som styrker min tro.

Seks snøfnugg kommer dalende ned, seks snøfnugg med en kjærlighet så stor.

Seks snøfnugg daler ned, seks snøfnugg som minner meg på at livet er kort.

En hel himmel åpner seg, de er mange nå.

Jeg kikker opp mot en endeløs himmel, lukker øynene mens jeg ber en stille bønn.

En hel himmel åpner seg, hvite små snøfnugg fra et bankende hjerte.

Hvite små snøfnugg bærer med seg en bønn, en indre bønn om at jeg igjen får oppleve en ny vår…

Gårsdagen begynte dårlig for min del, jeg var ikke i særlig god form form når jeg våknet i går.
Og akkurat det kunne ikke ha passet dårligere, for denne tirsdagen var fylt opp med planer.
Min første avtale var med en liten gutt, SFO arrangerte julekafe og alle foreldrene var invitert. Men i det assistentene plasserte meg i rullestolen startet problemene , uansett hva assistentene trykket på så ville ikke rullestolen samarbeide.

Ledsager styringen på rullestolen hadde hengt seg opp, og det innebar at jeg ikke kunne kjøre rullestolen.
Minuttene raste av gårde mens vi prøvde å finne ut av problemet, men vi innså til slutt at her trengte vi hjelp.
Dette var det siste jeg trengte, og jeg kjente hvordan stresset grep tak i meg. Vi ringte en kontakt jeg har i Permobil, men siden han var opptatt i et annet ærend hadde jeg ikke noe annet valg enn å la assistentene kjøre rullestolen min med meg oppi.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg fikk plutselig et innblikk i hvordan fremtiden min ville bli, og det var ikke akkurat et godt innblikk.
Jeg skjønte plutselig at jeg hadde glemt en vesentlig ting i opplæringen, og det innså jeg når assistenten prøvde å kjøre meg ut ytterdøren. Jeg har aldri vært så redd før i hele mitt liv, jeg var sikker på at vi kom til å ende opp med å måtte pusse opp hele gangen før jul.

Men jeg kom meg heldigvis helskinnet bort til skolen, og det var en glad liten gutt som møtte meg i skolegården. Vi fikk en fin stund sammen inne på SFO, og det beste var at jeg fikk en gave fra en liten gutt. Han hadde nemlig laget noen bordbrikker som mor skulle få, de hadde plukket løv i skogen og brukt det til å lage noen nydelige bordbrikker. Klokken gikk fort når vi var på skolen, og for å rekke hjem igjen til neste avtale måtte SFO stunden kortes ned.

I går følte jeg meg veldig heldig, jeg har mistet mange venner etter jeg ble syk men de jeg har igjen er virkelig verdt sin vekt i gull. To gode venninner av meg kom på døren i går med hendene fulle av bakeutstyr, nå skulle det bakes julekaker. Jeg er så takknemlig for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg, og i går følte jeg på en varme så stor. En liten gutt var helt i hundre, ja til og med gubben ble engasjert. Vi fikk en strålende kveld sammen, og det takket være mine gode venninner.

En haug med julekaker fikk vi også, og alt ble delt på tre. Så nå er to kakesorter klare til jul, brune pinner og serinakaker er nå pakket vekk til jul. Men det som varmet mest med vår lille bakestund var nærheten jeg fikk til en liten gutt, og det bare fordi jeg var tilgjengelig for han. Ved bordet satt jeg i en arbeidsstol, og det betydde tydeligvis mye for en liten gutt. Hjertet mitt smeltet når en liten gutt plutselig kom helt oppi meg for å gi meg nesekos, det ble mitt store høydepunkt i går….

Gubben lærer aldri, og i går var det på an igjen.
Som alltid ble dagen avsluttet på samme måte, få kjerringa i seng og lufte hunden.
Hver eneste kveld sier jeg den samme setningen, men hver kveld taler jeg døve ører.
Gubben nekter å høre på kjerringa, og det til tross for at han innerst inne vet at hun har rett.

“Husk å ta på båndet” ropte jeg fra senga, vel vitende at jeg talte for døve ører.
Det siste jeg hørte var ytterdøren som smalt igjen, men det gikk ikke lang tid før jeg innså at kaoset var i gang.
Lyden av Finnmarks gloser fylte et ellers så stille nabolag, og igjen ble jeg liggende å vri meg i forbannelse.
Mine egne gloser fylte et lite mørkt soverom, jeg kunne ikke forstå hvorfor gubben aldri ville høre etter.

Jeg kunne høre hvordan gubben buldret bortover veien, de tunge skrittene hans ga ekko mellom høye fjell.
En panisk plystrelyd kunne høres i det fjerne, og det var da jeg innså at denne kveldsturen kom til å bli lang.
Hver kveld oppfordrer jeg gubben til å ta på bikkja båndet, og det er det en grunn til.
Gubben derimot mener at bikkja er så lydig at han ikke trenger å bruke bånd, og det til tross for at han har mistet hunden av syne opp til flere ganger på sine mange kveldsturer.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Men det skulle vise seg at det var ikke forglemmelsen av bånd som var problemet denne gangen, i går skulle det vise seg at det var gubben som hadde problemer.
Etter 20 lange minutter kunne jeg høre skrittene til gubben utenfor soveromsvinduet mitt, og like etterpå gikk ytterdøren opp med et smell.

Jeg ble liggende å lytte etter små tassende skritt, men når de uteble ble jeg helt sikker på at nå hadde gubben virkelig mistet hunden. Og når gubben kom subbende inn på rommet mitt ble jeg helt sikker i min sak, denne gangen hadde gubben klart det store. Jeg har aldri sett gubben så spak før, ansiktsfargen var like hvit som lakenet på senga mi.

“Hva har du gjort” freste jeg høylytt, “hvor er hunden”?? 
“I gangen” visket gubben lavmælt, “og der har han vært hele tiden”.. 
Jeg ble liggende å stirre uforstående på gubben, hva i huleste var det gubben bablet om nå?
Men når gubben omsider kom med forklaringen brast jeg ut i latterkrampe, og dere kan takke han for dagens innlegg.

Det viste seg nemlig at gubben hadde løpt ut døren i god tro om at bikkja hadde løpt ut i forveien, han hadde nemlig ytterdøren oppe mens han tok på seg sko. Men når gubben kom ut hadde bikkja forsvunnet, eller det var i det minste det gubben trodde hadde skjedd. Men forklaringen skulle vise seg å være en helt annen, og det oppdaget gubben først etter en 20 minutters leteaksjon.

Først da bestemte gubben seg for å sjekke om bikkja sto på trappa, men når gubben kikket inn vinduet på ytterdøren gikk det opp for han at det var han som faktisk var problemet. En liten firbeint skikkelse kom til syne når gubben kikket inn vinduet, gubben hadde gått på kveldstur uten bikkja i går…