Jeg har fått friheten tilbake

I dag følte jeg på det igjen, hvor heldig jeg er som enda lever. Synet av to Dompapper på fuglebrettet mitt gjorde meg varm om hjertet når jeg sto opp i dag, og det var akkurat som om de lokket meg ut der de satt. Ut i friheten, ut under en endeløs blå himmel.

Hver gang jeg setter meg i rullestolen føler jeg på det, takknemligheten over at jeg enda kan kjøre den selv. Det er vel derfor jeg har et fast rituale hver gang jeg beveger meg ut av huset, jeg bare må svi litt gummi i gata før jeg setter meg i solveggen. Den frihetsfølelsen jeg får når jeg freser avgårde opp igjennom gata er bare fantastisk, da lever jeg virkelig.

Det er det beste med våren, at jeg får friheten tilbake. Jeg slipper å sitte innestengt i en stol, nå kan jeg sette meg i en annen stol og bevege meg fritt rundt. Ja jeg kan stikke av hvis jeg vil, gjemme meg bort slik at ingen finner meg. Jeg liker i det minste å tro at jeg klarer det, men det er ikke verdens enkleste sak å gjemme seg bort når man sitter i en svær lilla rullestol.

Gubben bare ler av meg, spesielt hvis jeg er forbanna i tillegg. For da får jeg uvante krefter, og da ser bare gubben støvrøyken etter meg i det jeg freser bortover veien. Gubben har sitt eget syn på når våren har kommet, “du vet det er vår når kjerringa freser bortover veien som en tordensky” hører jeg han si hver vår, og det ligger vel noe i det.

Idag har jeg tilbragt formiddagen utendørs, dessverre kom det en kald nordavind og ødela idyllen. Så jeg fikk bare en liten stund for meg selv ute i dag, men det er tross alt bedre enn ingenting.
Jeg trenger ikke så mange timer ute før jeg er fornøyd, en liten stund for meg selv gjør underverker. Dessuten er jeg aldri alene, akkurat det fikk jeg merke i dag.

For selv om det var midt på lys dag våget de seg frem, en hel Hjortefamilie dukket plutselig opp fremfor meg. De kunne ikke brydd seg mindre om at jeg satt bare noen meter unna, ikke rart jeg er fri for tulipaner.
Jo de er vakre, og det var litt av et syn. Men jeg må innrømme at det er litt frustrende å ha de så tett på, spesielt når man får hagen ramponert.
Likevel er det vi som har tatt valget om å bosette oss i naturen, og da må man bare regne med at hagen blir andre sitt matfat…