Jeg har egentlig hanglet hele uken, men det hele toppet seg på fredags kveld.
‘Da fikk jeg nemlig feber, og etter det har formen gått gradvis nedover.
Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg er i dårlig form denne gangen, men når man har ALS så er det ikke lett å ha kontroll på noe lenger.
Samtidig har mine barn gått rundt og hostet her hele uken, så det kan jo hende at jeg er i ferd med å få noe drit.

Så jeg er ganske lei nå, for jeg føler at jeg ikke har fått utnyttet godværet de siste dagene. Ikke har jeg klart å feire gubben sin bursdag optimalt heller, men heldigvis er jeg omringet av fine mennesker som gjerne hjelper til.
Naboen heiv seg i baking kvelden før dagen til gubben, og den kaken var bare helt nydelig. Jeg har aldri smakt en sånn sjokoladekake før, for inni var det både vaniljekrem og sjokolademousse.

Jeg klarte i det minste å ordne gave til gubben, og jeg var ikke i tvil om hva jeg skulle kjøpe. Jeg har nemlig vært så forbanna her den siste uken, for gubben har nektet å gå med andre bukser enn den som var mest hullete. Det var så mange hull i den buksa at han kunne like så godt gått uten.

Noen ganger blir jeg bare oppgitt, jeg har kjøpt så mye klær til den fyren opp igjennom, men gubben sin filosofi er at han skal spare på alt han får. Ja gubben sparer så lenge at når han først skal bruke klærne så er de blitt for små, for selv om han ikke vokser i høyden lenger så stopper ikke bredden å vokse. Så denne gangen gikk det en djevel i meg, gubben skulle gjerne få nye klær men da skulle de på med engang. Denne gangen tok jeg ingen sjanser, klær er til for å brukes.

Jeg våknet opp med feber i dag og, men nå var tålmodigheten på bristepunktet. Jeg orket ikke tanken på å sitte inne mens sola skinte ute.
Så idag trosset jeg formen, feber eller ei jeg skulle ut. Dessverre klarte jeg bare å holde ut en liten halvtime, da måtte jeg igjen krype til korset. Så denne helgen har ikke vært min beste, og skal jeg tro på værmeldingen så er det slutt på finværet for denne gangen. Men det viktigste for meg er at formen min kommer seg, det siste jeg trenger nå er å bli syk…

Reklame | Posterstore

Så kom den endelig, den siste pakken jeg trenger for å ferdigstille mitt prosjekt.
Min datter ble litt oppgitt over meg igår, for i følge henne har huset vårt nå blitt forvandlet til en kunstutstilling. Men det får hun bare leve med, for jeg elsker det.
Som dere sikkert har fått med dere så har jeg lagt min elsk over en spesiell nettside, og det har resultert i at alle årstider nå har flyttet inn. Og igår kom den siste pakken jeg trengte for å fullføre mitt bildeprosjekt, nydelige bilder fra posterstore som skal få pryde den siste blanke veggen jeg har igjen.

Jeg har lenge vurdert om jeg i det hele tatt skulle ha noe på veggen over sofaen, for veggen er jo fin nok i seg selv. Men etter flere måneder med en blank grå trevegg ble jeg lei, jeg måtte ha noe som lyste opp tilværelsen.
Nå har jo jeg gått amok på posterstore før, de har jo så mange nydelige plakater. Så denne gangen var jeg på jakt etter noe nytt, noen fine motiver som passet inn i stuen.

Akkurat det er ikke så vanskelig å finne inne på den nettsiden, og igjen fikk jeg problemer med å velge. Til slutt endte jeg opp med et utvalg av bilder, og håpet nå var at jeg endelig skulle få den bildeveggen som jeg har drømt om.
Stakkars assistent, jeg kunne nærmest se svetteperlene poppe frem når jeg ba henne hente esken fra posterstore, hun vet nemlig hva det innebærer. Men det skal hun ha, hun gjorde en kjempejobb.

Nå har jeg endelig fått den bildeveggen som jeg har drømt om, og stuen har fått seg et løft. Jeg har også vært så heldig å få en rabattkode som jeg kan dele med dere lesere, dersom dere også vil ha noen nydelige bilder på veggen så kan dere taste inn 50mammapaahjul i kassen og få 50% avslag på prisen. Rabattkoden er gyldig fra i dag til 27 April. Selv er jeg kjempefornøyd med resultatet, så jeg kan virkelig anbefale dere å sjekke ut posterstore sin nettside…

I flere uker har vi gått rundt her og trippet, ventet spent på å få se det endelige resultatet. Ja nå har det ikke blitt så mye tripping på meg av naturlige årsaker, men min datter har trippet rundt her for oss begge. Det hele begynte for mange måneder siden, nærmere bestemt i fjor. Da skulle nemlig russedressen bestilles, og det var da mor ble litt svett i pannebrasken.

“Nå må du hjelpe meg mamma, for jeg vil dekorere russedressen min” utbrøt min datter en kveld i fjor rett før jul, storøyd ble jeg sittende å se på henne. Noen ganger tror jeg barna glemmer hvem de prater til, at jeg har ALS er tydeligvis ingen hindring. Men akkurat det er nok min egen feil, jeg har nemlig jobbet hardt for å beholde mammarollen til tross for utfordringer.

Men selv jeg kjenner mine egne begrensninger, og å dekorere en russedress ville nok gitt meg hodebry selv i en frisk kropp.
Ja jeg kan være kreativ på mine områder, men akkurat dette er utenfor mitt kunnskapsområdet. Derfor ble valget enkelt, jeg måtte finne en person som oste av kreativitet. Og hvem er bedre på den fronten enn Vibbedille, her var det bare å be på sine knær.

Heldigvis for meg sa Vibbedille ja med engang, dermed kunne jeg tørke min svette panne. Jeg visste at russedressen var i trygge hender hos henne, dessuten var vi garantert et bra resultat. Jeg har nemlig kjent Vibbedille i noen år nå, og vi har vært så heldig som har fått noen kunstverk fra henne opp igjennom årene. Hver gang tenker jeg at nå har hun overgått seg selv, helt til neste gang hun setter igang med et nytt prosjekt.

En liten figur som titter opp av lommen

Derfor har vi vært rimelig spente på dette resultatet, for foruten om noen få merker som min datter hadde bestilt så fikk Vibbedille frie tøyler.
Igår var ventetiden over, da kom nemlig russedressen i retur. Spent åpnet min datter esken, og når hun endelig kunne holde frem dressen holdt vi begge på å svime av. Det var noe av det råeste jeg hadde sett, og tanken på at Vibbedille hadde malt alle figurene for frihånd blåste meg av banen.

Jeg har ikke bare verdens fineste russejente i hus, takket være Vibbedille så har min datter fått verdens fineste russedress i tillegg.
Både jeg og min datter manglet ord, men bildene tror jeg sier sitt. Vi er deg evig takknemlig Vibbedille, du har et stort hjerte. Vi fikk et fantastisk øyeblikk sammen takket være deg, og nå kan russetiden bare begynne…

Tusen hjertelig takk kjære deg 💖

“Vi skulle jo bli gamle sammen kjære” hørte jeg plutselig ved min side i går, og i det jeg snudde meg åpnet fortidens sår seg på ny.
Jeg så det i øynene hans, drømmen vi engang bar på kom flommende mot meg.
Drømmen om et langt og lykkelig liv, sammen med små barnebarn på fanget.

Men drømmen brast, brått og brutalt ble den revet i fra oss.
Med tårer i øynene ble jeg sittende å studere han, mannen som valgte å bli ved min side på tross av alt.
Han hadde ikke forandret seg så mye, litt eldre og litt rundere i kantene var det hele. Men det kledde han på et vis, han var fortsatt den mannen som jeg forelsket meg i for så mange år siden.

Plutselig kjente jeg det, en varme begynte å spre seg inni meg.
Takknemligheten over at han ble min den gangen fylte hele meg, og jeg visste at jeg ikke kunne funnet en bedre mann.
Der og da følte jeg meg bare heldig, jeg hadde trukket vinnerloddet den gangen for 14 år siden.

14 år på godt og vondt, livet sammen med han har vært et eventyr.
Sammen har vi skapt mange uforglemmelige øyeblikk, øyeblikk som for alltid vil leve videre. Selv om drømmene vi engang hadde brast så har livet gitt oss mye, mye mer enn noen av oss hadde sett for oss.
Takknemligheten over vårt liv sammen fikk fortidens sår til å lukke seg, kjærligheten vi hadde til hverandre var mer verdt enn drømmen som brast.

Med stolthet i hjertet snudde jeg meg mot mannen som jeg elsket så høyt, vi hadde klart å vinne selv om oddsen var i mot oss.
Kjærligheten som engang begynte som en ung forelskelse hadde nå vokst seg sterk, sammen hadde vi klart å skape noe magisk. Med gledestårer i øynene så jeg på han, han som fremdeles står støtt ved min side. Stille visket jeg ut min takknemlighet, “takk min kjære, takk for at du har holdt ut”….

Min kjære , i dag er det din dag.
Jeg skulle ha servert deg frokost på sengen.
Vekket deg sammen med en liten gutt.
Sunget bursdagssangen for full hals mens vi danset rundt i rommet.

 

Men sånn er det ikke , livet ville det ikke slik.
Alt jeg kan gjøre er å sitte her , to øyne er alt jeg har.
Jeg sitter her og prøver å finne de rette ordene , mine øyne danser over tastaturet til ære for deg.
Det er da det slår meg , det finnes ikke ord nok i verden som kan beskrive hvor mye du betyr.

Vi har delt 14 år sammen , 14 år på godt og vondt.
Jeg kan med hånden på hjertet si at ingen kjenner meg sånn som du , alle mine sider har du sett.
Du leser meg som en åpen bok , det finnes ikke noen linjer du ikke har erfart.
Noe som kan være så forbanna irriterende noen ganger , for du vet så altfor godt hvilke knapper du skal trykke på for å fyre meg opp.

 

Du er det mest irriterende og fantastiske vesenet jeg noengang har møtt.
Ingen kan røre meg til tårer av både kjærlighet og forbannelse som du kan.
Aldri har jeg møtt en mer sta og viljesterk gubbe , du gir deg aldri selv om du blir motbevist feil.
Det er derfor jeg elsker deg så inderlig , og det er derfor jeg mer enn en gang har rivd meg i håret av ren frustrasjon.

Men hvis man ser forbi det ytre skallet så ser man det , du har så mange lag.
Jeg ser det i øyenkroken når du ser en film som rører deg , jeg hører det i stemmen din når du prater om livet.
Jeg ser det i øynene på deg når en liten gutt kommer inn i rommet , og jeg hører det i latteren din når du fryder deg som mest.

 

Du kaller deg selv en enkel mann , en enkel mann som ikke trenger noenting.
Men jeg ser en mann med så mange farger , stadig oppdager jeg nye nyanser.
Du er min klippe , gang etter gang plukker du meg opp.
Jeg trenger aldri være redd for å falle , for jeg vet at du vil bære meg i dine armer til verdens ende om du må.

Du sier det selv ofte , “jeg skal bære deg helt til det siste kjære” 
Det sier mye om deg , du er villig til å ofre alt for at jeg har det bra.
Ditt liv ble satt på pause når jeg ble syk , hver dag setter du egne behov til side for å gjøre det beste for meg.
Jeg ser det min kjære , jeg ser deg.

Idag er det din dag og jeg skulle så gjerne gjort så mye mye mer.
Fremdeles har jeg ikke funnet nok ord som kan beskrive hvor mye du betyr , for du betyr alt for meg min kjære.
Vår kjærlighet har blitt satt på prøve mang en gang , men vi står stødigere nå enn noengang før.
Du er du og du er min , og det takker jeg høyere makter for hver eneste kveld.

 

Jeg elsker deg min kjære , gratulerer så mye med dagen💖

Jeg hadde en litt dårlig dag idag som dere sikkert allerede har skjønt, av og til blir bare glasset fullt. Gårsdagen satt enda ferskt i minne, og det samme gjorde redselen.
Jeg kjente det nemlig idag igjen, jeg hadde tydeligvis mer slim i systemet.
Plutselig gikk tankene mine til to av barna, de har nemlig hostet og harket hele påsken. Ja fortsatt hoster de, og det siste jeg vil er å få noe.

Jeg ble liggende å kjenne etter i dag tidlig når jeg våknet, men jeg kunne raskt konstantere at forkjølet var jeg ikke. Kun en irriterende kløe i halsen var det jeg kjente, likevel var det nok til at redselen vendte tilbake.
Derfor måtte jeg bare ha en utblåsning i dag, jeg trengte den lille stunden for meg selv. Noen ganger må det bare renne over, og først når alle følelser har fått utløp kan man begynne på nytt.

Det var akkurat det som skjedde i dag, og jeg følte meg ti ganger bedre etterpå.
Da var det nok verre for mine foreldre, det var ikke uten grunn at de plutselig sto på døren her idag. Jeg fikk helt vondt i hjertet når de kom, ordene mine idag hadde gått innpå de begge. Jeg er veldig heldig som har mine foreldre rett i nærheten, ti minutter med bil er alt som skal til for å besøke hverandre.

Vi fikk en fin liten stund sammen i solen, og jeg tror de ble litt lettet når de så med egne øyne at jeg ikke satt å sturte. Hvordan kan jeg det når solen skinner fra en skyfri himmel, og i dag fikk jeg faktisk sjokk når jeg kom ut.
Man skulle nesten tro sommeren var kommet, det var så varmt ute at jeg vurderte å hive på meg kortebukse. Min mor som først klagde på at jeg satt så lettkledd ute måtte trekke tilbake de ordene, de måtte sette seg i skyggen til slutt.

I dag klarte vi også å få tatt bilde av Dompapen som er på besøk hos meg hver dag, er den ikke nydelig?? Ja egentlig er de to som kommer hver dag, et kjærestepar som gir meg mye glede. Selv om jeg sitter på verandaen i armlengde unna fuglehuset så kommer de, jeg tror de har skjønt at jeg er ingen trussel.

Så selv om dagen startet litt dårlig i dag så kom den seg utover dagen, og enda bedre ble den når jeg i ettermiddag fikk opp grumset som jeg har slitt med de siste dagene.
Nå håper jeg alt er kommet opp slik at jeg kan nyte morgendagen utendørs, det er nemlig frihet for meg. Sitte alene under solen omringet av fuglekvitter, da er livet perfekt….

Den kom så plutselig, stillheten fylte et lite hus.
Morgenen hadde vært travel, så travel at jeg knapt rakk å trekke pusten.
Noen ganger kjenner jeg på det, hvor overveldende det er å ha mennesker rundt seg hele dagen. Aldri ha privatliv lenger, aldri kunne gå inn i et annet rom for å være i fred.

Hele dagen sitter jeg der, i en stol uten mulighet til å komme meg noen vei.
Jeg kan ikke løpe inn på rommet og stenge døren når jeg vil ha fred, jeg kan heller ikke gjemme meg bort når jeg har behov for å lufte egne følelser.
Hver dag føler jeg på det, hvor enkelt livet var før. Jeg skulle gitt mye for å få mitt gamle liv tilbake, friheten som jeg engang eide.

Frihet til å finne frem joggeskoene når raseriet bygger seg opp, løpe det av meg på en skogssti på vei opp mot en fjelltopp. Frihet til å stenge meg selv inne på et mørkt rom når tårene tar overhånd, gråte i fred og ro over en håpløshet så stor. Men skjebnen ville det annerledes, og nå sitter jeg her fanget i egen kropp.

Det var min egen skjebne som plutselig traff meg hardt igår, stillheten kom flommende over meg. Når assistenten gikk for å handle kom det over meg, et kaos av følelser strømmet ut av meg som en foss.
I en stol satt jeg oppløst i tårer, lavmælte skrik fylte en liten stue.

Lyden av fuglekvitter kunne høres, og gjennom vinduet skimtet jeg en blikkstille fjord. Men i en liten stue ble det mørkt, jeg kunne føle hvordan stormen rev meg opp innvendig. Helt alene skrek jeg smerten ut, en smerte som river opp mitt hjerte. Det var da de kom, små ord som ble til en hjerteskjærende bønn. En bønn om liv og død, en bønn om å bli skånet.
“Vær så snilll, la meg få leve, jeg vil ikke dø”….

Jeg kjente det med engang jeg sto opp i dag, det hadde bygd seg opp mye slim i løpet av natten. Jeg har egentlig vært ganske heldig når det gjelder slimdannelse, men av og til får jeg en slimklump som tetter luftveiene.
Det syns jeg er det verste med denne sykdommen, at jeg ikke klarer å hoste det opp lenger. Jeg får fullstendig panikk når det tetner seg i halsen, det er ingenting som er verre enn følelsen av å ikke få luft inn.

Følelsen av å kveles er helt j#vlig, og det verste er at jeg ikke klarer å rope på hjelp når alt tetter seg. Heldigvis vet de rundt meg hva de skal gjøre når jeg får disse anfallene mine, men slik har det ikke alltid vært. Jeg husker enda de gangene rett etter jeg fikk hostemaskinen min, de rundt meg sto bare og så på at jeg kveltes i stolen. Ingen visste hva de skulle gjøre, og jeg klarte ikke gi beskjed.

Nå er det heldigvis blitt bedre, den eneste som er litt treg i oppfattelsen noen ganger er gubben. Alle vet at de må løpe for å finne hostemaskinen, den er blitt min venn når jeg er i nød. Normalt sett holder det med ett par host for å få ting til å løsne, to host og jeg kan fortsette med dagen min som normalt.

Men i dag gikk det ikke like fort, etter uttallige runder med hostemaskinen kjente jeg hvordan kroppen reagerte. Ikke fikk jeg opp slimklumpen heller, og det var da den kom flommende over meg. Den samme panikken som jeg først kjente på når jeg lå innlagt på sykehuset med lungebetennelse, plutselig var jeg tilbake i den sengen.
Kvalmen begynte å spre seg, hetetoktene tok overhånd, og til slutt endte det opp med at jeg bare måtte legge meg.

Årsaken til denne hendelsen i dag har med turen å gjøre, det er nemlig ikke like enkelt å få i seg like mye væske når man er på tur. Og væske er alfa omega for å forebygge slim, derfor er jeg veldig påpasselig med det når jeg er hjemme. Men når vi er på farten er det vanskeligere, dessuten er jeg avhengig av å ha et toalett i nærheten når jeg får vann og mat.

Jeg skulle ønske det fantes et lettere system for å innta vann og mat når man er på farten, men alt jeg har er en bærbar sekk til maten. Den er for så vidt grei den, men det finnes ingenting for vannposen. Så enten må gubben sprøyte inn vann via PEGen, eller så må jeg la være å delta på ting som jeg har lyst til å være med på bare fordi jeg må få i meg vann.

Det var akkurat det som skjedde i dag, for i dag hadde jeg bare lyst til å tilbringe dagen utendørs. Men istedenfor har jeg tilbragt dagen inne sammen med vannposen og hostemaskinen, det er ikke akkurat det jeg har lyst til å gjøre på når solen skinner.
Heldigvis fikk jeg alt opp til slutt, men det har kostet krefter. Så nå håper jeg på en bedre dag i morgen, livet med ALS er ikke like lett bestandig. Uansett er jeg veldig takknemlig for at jeg har alt jeg trenger her hjemme, og jeg er spesielt glad for at jeg har en hostemaskin som fungerer så godt. En liten hostemaskin gir meg den tryggheten jeg trenger…

Roen kom krypende innpå meg igår, jeg kunne enda føle hvordan varmen fra dagens solstråler satt i huden på meg. Plutselig dukket den bare opp, våren som jeg hadde ventet så lenge på. Ullgenseren som jeg hadde tatt på ble raskt tatt av igjen, med øynene lukket kunne jeg igjen nyte en ny vår.

 

Sakte men sikkert våknet sansene mine til liv, vinterens lange dvale var nå et tilbakelagt kapittel. Alt ble plutselig så fredelig, som om hele verden stoppet opp et lite øyeblikk. Den samme verdenen som hver dag snurrer så hastig av sted sto nå stille, og i et lite øyeblikk fikk jeg puste fritt igjen.

 

Med øynene igjen kunne jeg kjenne hvordan skuldrene senket seg, solstrålene omfavnet meg som en kjær gammel venn. I det fjerne kunne jeg høre bekken sildre, og over meg sang små fugler inn våren på ny. En lett bris rusket meg varsomt i håret, og en lett summing fra en humle fikk lykken til å spre seg i min slitne kropp.

 

Stille satt jeg der, under solen trakk jeg vårluften inn.
I et lite øyeblikk var det som om lungene fikk ny kraft, den friske luften fylte kroppen med nytt liv. Lyden av barnelatter som nærmet seg fikk hjertet mitt til å gjøre et lite hopp, kjærligheten ble igjen så nær.

 

Lykken over livet visket bort sorgen, og de varme solstrålene fikk redselen til å fordampe. Fortiden forsvant i hvite lette skyer, de var så vakre der de danset over en blå himmel. Under en krystallklar himmel ble jeg sittende og kikke opp, på en endeløs himmel som en dag skulle bli min. Men der og da spilte det ingen rolle, for i det øyeblikket skjønte jeg at jeg igjen skulle få oppleve en ny vår…

Jeg var helt ferdig i går når jeg kom hjem, dermed klarte jeg ikke trekke tre vinnere. Men det har jeg gjort i dag, med god hjelp fra min datter som har gått gjennom alle kommentarene på både Facebook, mail og her på bloggen. Det ble for mye for meg alene, det ble fort tydelig at jeg har engasjerte lesere. Men før jeg røper navnene på de som vant så må jeg gi et referat fra hjemreisen igår, for jeg fikk rett i mine spådommer.

Vi sto igjen opp til et praktfullt vær, og jeg skal innrømme at det ikke var veldig fristende å sette seg i bilen. Etter frokost var det bare å hive seg rundt, men i motsetning til andre turer vi har vært på så hadde gubben denne gangen bestemt seg for å ta livet med ro.
Vi har god tid, det er ingen grunn til å stresse” hørte jeg han si til resten av reisefølget, men alt jeg tenkte var at gubben nå måtte ha fått et solstikk.

Jeg studerte han fra rullestolen mens han pakket, rolig pakket han ned hver ting. Det er lenge siden jeg har sett gubben så bedagelig anlagt før avreise, men jeg skjønte at gubben sin indre ro ville forsvinne så snart han satte seg bak rattet. Og der fikk jeg rett gitt, vi hadde knapt nok forlatt parkeringsplassen før glosene begynte å komme.

Nydelig på Hardangervidden…

“Ka fa#n e det folk ska, kan de ikke bare holde seg i skibakken” brølte gubben på vei ut av parkeringsplassen, og selv om trafikken fløt fint så var det minst en bil for mye på veien i følge gubben. I det vi nærmet oss Hardangervidda hadde gubben roet seg ned, og i idylliske omgivelser kunne vi endelig nyte en rolig stund. Men så kom det plutselig en velkjent melodi på radioen, og i det jeg hørte lyden knep jeg øynene igjen.

“Dette er en trafikkmelding, Dale tunellen er nå stengt grunnet et trafikkuhell”, og igjen fyltes en bil med nye gloser.
Dermed ble vi tvunget til å ta en annen rute, noe jeg innerst inne bare var glad for. Jeg hater nemlig den veien mellom Voss og Bergen, det finnes ingen verre rute. Men akkurat det turte jeg ikke nevne for gubben, for han hadde mer enn nok med sitt. Runden rundt Kvamskogen gikk radig unna, og det til tross for at veien begynte å fylle seg opp med biler.

Men i det vi nærmet oss Trengereid kom det en ny trafikkmelding, og det var i det øyeblikket jeg var skråsikker på at gubben skulle eksplodere. Stemmen på radioen kunne nemlig melde om kø resten av vår rute, og det var da jeg skjønte at her var gode råd dyre. Dersom jeg ville forhindre at blodpumpa til gubben skulle løpe løpsk så måtte vi finne på noe lurt, og heldigvis bor vi så strategisk til at vi har flere valgmuligheter.

Vi har nemlig en øy rett over fjorden fra der vi bor, og til den øya kan man komme seg til via både bro og ferge. Heldigvis for oss så ligger broen bare noen få kilometer etter Trengereid, og dermed ble valget enkelt. Vi kjørte over broen og tok fergen tilbake over fjorden igjen, og det utrykket på gubben når han så at fergen var i ferd med å legge til kai akkurat i det vi kom kjørende ned på fergekaien gjorde opp for alle gloser gjennom hele turen. Og vipps så var vi hjemme, kjerringa kunne omsider sette seg i godstolen igjen.

En fantastisk påskeferie var nå over, og når jeg satt der i stolen og så den samme fergen som vi hadde vært ombord fra stuevinduet vårt følte jeg bare på en takknemlighet så stor. Vi hadde igjen kommet oss velberga hjem, og igjen hadde vi reddet gubben sin blodpumpe. Nå satser vi på en rolig avslutning på påsken, ja det vil si helt til gubben innser at gradestokken har bikket 15 grader, da er det ikke godt å si hva som kommer ut av gubben…

Vinnerne er:

Anita Ringstad

Anne Berit Kolset

Vibecke 

Dere kan sende meg adressen deres på mail [email protected] eller på Messenger. Tusen takk til alle som har engasjert seg, jeg håper jeg kan gjøre dette neste år også.