Måned: april 2021

Kvelden igår endte med en hylekonsert , høye trassige hyl kunne sikkert høres over et helt nabolag. Jeg er skråsikker på at jeg kunne høre hvordan skrikene ga ekko mellom to fjell her på Breistein , og på gulvet lå den ansvarlige og rullet seg rundt i raseri. Fire barn har jeg presset ut , men selv med årelang erfaring som mor har jeg aldri opplevd et større temperament. Min mor ville nok kanskje sagt meg imot der , for det var en gang en jente fikk de små grå til å poppe frem hos to fortvilte foreldre.

Forskjellen var at jeg var i puberteten når jeg var på mitt verste , men om jeg har regnet riktig så har en liten gutt noen år igjen før han når den epoken.
” NEEEI jeg vil ikke legge meg ”
“NEEEI jeg vil ikke pusse tenner”
“Jeg vil sove med klærne PÅÅÅÅ”

Ekspertene kan hate ordet trassalder så mye de vil , men trass er det ingen tvil om at det er! Gubben ble rødere og rødere i topplokket , unnskyldningen om at det var på grunn av sola beit jeg ikke på. En hel time med trass måtte til før roen endelig senket seg , gudene skal vite at jeg elsker den gutten men noen ganger gjør han meg sprø.

Det verste er at jeg kan bare sitte der , sitte og se på uten å gripe inn. Gubben var mer tålmodig enn hva jeg ville vært , enkelte ganger må man bare slå hardt ned. Jeg husker hvordan mine eldste barn var når de var små , men jeg kan ikke huske at de var så kranglete. Men en episode husker jeg godt , og det var når min eldste sønn var med meg på butikken. Der lå han på gulvet midt i butikken og skrek fordi han ikke fikk godteri på en mandag , med en full handlevogn tok jeg raskt affære.

Handlevognen ble forlatt , og jeg bar en skrikende unge rett ut av butikken. Det ble bare ostesmørbrød til middag den dagen , men aldri gjorde min sønn det igjen. Så når roen endelig hadde senket seg i går var vi helt utslitte , utkonkurrert av en femåring igjen. Heldigvis var humøret tilbake på plass hos en liten gutt når jeg våknet i dag , men jeg regner med at når kvelden kommer så er det på an igjen.

Jeg har som sagt tidligere vært litt sliten i dag , og da gjorde det ikke så mye at det var overskyet ute. Gubben mente det var like greit , for nå fikk i det minste huden min litt hvile. Jeg merket det nemlig i går kveld , det brant i ansiktet mitt. Men jeg klarer ikke motstå fristelsen når solen først kommer , selvfølgelig må jeg nyte mens jeg kan.

Plutselig kom jeg på at det er jo bursdag i huset vårt i morgen , det er jo gubben sin dag i morgen. Selv om gubben sa at han skulle ikke ha noen gave så hørte ikke jeg på det øret , selvfølgelig skulle han få noe. Så idag måtte jeg sende ut assistenten på flere ærend , og siden jeg ikke orket og være med ut så måtte vi løse tingene på en annen måte. Messenger ble som vanlig løsningen , jeg tror jeg har motatt hundre bilder og spørsmål idag. “Syns du denne var fin” , “eller hva med denne”, “hva skal jeg kjøpe?”

Her må man være løsningsorientert , da ordner alt seg. Så med gaven i boks så sier jeg meg fornøyd med dagen , jeg har i det minste gjort noe i dag og. Nå skal jeg nyte roen så lenge den varer , for det er vel bare et tidsspørsmål før en hylekonsert er i gang igjen…

Jeg burde være vant med det nå , for det slår aldri feil.
Hver gang jeg har hatt noen gode dager med nye opplevelser så kommer den , og den griper tak i meg som en kald klo.
Det begynner alltid i det små , en sitring varsler om hva som vil komme.
Sliten innser jeg at den er tilbake , angsten river og sliter i meg.

Det er som om den kom med skyene på himmelen , den legger seg som en klo rundt mitt bryst.
Jeg kan kjenne hvordan den trykker til , så hardt at jeg nesten ikke får puste.
En smerte i ryggen dukker opp , det er som om noen stikker en kniv i meg og vrir rundt.
Huden blir klam og varm , men innvendig er jeg kald som et islagt tjern.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er når livet er på sitt beste at den bestandig kommer.
Angsten blir en påminnelse om alt jeg en dag vil miste.
Jeg vet hvor fort det kan snu , livet er så fryktelig skjørt.
I morgen kan jeg våkne opp til en kamp for livet , og den tanken skremmer meg.

Jeg føler meg sliten i dag , føler meg litt som solen som prøver å trenge gjennom skydekket.
Pusten er kort og anspent ,  jeg kan kjenne hvordan angsten raser igjennom hele kroppen i jakt på sitt endestopp.
Jeg lukker øynene og prøver å puste , vet så inderlig godt at det er kun meg selv som kan kontrollere den.
Livet er så inderlig godt for tiden , og jeg er redd for å miste det….

Ja det var ikke bare i drømmene mine solen danset på himmelen , jeg tror jammen vi fikk sommer før vår i år. Her var det bare å pakke vekk ullklærne i dag , og lete frem vårgarderoben. Jeg klarte nesten ikke vente med å komme meg ut , og så fort sjansen bød seg var jeg snar med å hoppe i rullestolen. Hele formiddagen ble tilbrakt utendørs , det er ikke hverdagskost for oss vestlendinger akkurat. Det var rene terapien å sitte ute under solen , og ikke minst slippe å kle på seg mer enn det jeg hadde for å gå ut!

Men noe jobb måtte jeg likevel gjøre idag , eller det vil si jeg hadde egentlig ikke noe valg. Jeg skjønner ingenting lenger , dette vaksine prosjektet er for meg en gåte. For idag kom hjemmesykepleien og fortalte at de ikke visste om jeg kunne få neste dose hjemme , det var ikke opp til hjemmesykepleien som jeg har til å bestemme det. Jeg fikk beskjed om å sende en mail til lederen for hjemmesykepleien for å høre , men svaret jeg fikk av henne gjorde meg ikke noe klokere akkurat.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ikke fikk jeg vite hvem som hvem som avgjorde det , eller hvilke kriterier som ville bli lagt til grunn. Alt jeg fikk vite er at det skulle være et møte i løpet av uken , og at jeg ville få nærmere beskjed når de hadde tatt avgjørelsen. Det hele virker ganske så rotete , for burde ikke slike avgjørelser vært tatt for lenge siden? Og burde det ikke være en selvfølge at vi som ikke har så mange muligheter til å komme oss ut får den hjemme? Jeg sitter igjen med tusenvis av spørsmål og ingen svar , hvem er disse menneskene som skal fatte denne avgjørelsen egentlig? Og hvorfor får noen vaksinen hjemme mens andre ikke , til tross for samme diagnose og bosatt i samme by? Hva er egentlig dette for en praksis?

Er det rart jeg blir oppgitt noen ganger , er det rart jeg reagerer på hva som skjer i systemet? Oppgitt krysset jeg bort mailen min , jeg kjente på hele meg at dette gadd jeg ikke bruke krefter på. Gubben får heller ta seg fri fra jobb en gang til da , for i disse tider vet jeg aldri om assistentene kommer eller ikke. Det er nemlig bare en nys som skal til før jeg får varsel om at de er i karantene , så her er vi ikke garantert at jeg har assistanse for tiden.

Jeg kjente at det kokte litt i topplokket når jeg satt under solen , og det var da jeg bestemte meg for å gjøre noe som fikk humøret opp. Og en luftetur til barnehagen ble løsningen idag , det er ingenting som gjør meg i bedre humør enn å se hvordan en liten gutt lyser opp når mammaen kommer for å hente. Synet av blomster og Vibbedille sine perleverk bidro også til at smilet kom , det var som å kjøre gjennom en liten eventyr plass til og fra barnehagen.

Nå skal jeg nyte siste rest av kvelds sola før jeg setter meg i godstolen for kvelden , en hel dag i rullestolen under solen har gjort godt for sjel og sinn. Vaksine får noen andre ta seg av , hvis de mener jeg ikke er kvalifisert for å få den hjemme så får det bare være. Det er tydeligvis bedre at jeg setter meg på et fullstapped venterom og utsettes for smittefare fremfor å få den hjemme , forstå det den som kan for jeg skjønner ihvertfall ingenting her jeg sitter….

Det er nesten for godt til å være sant , jeg tør nesten ikke blunke for da er jeg redd det forsvinner.

En lang vinter er over , jeg kan nå begynne å leve igjen.

Solen skinner fra en skyfri himmel , og de varme solstrålene stryker over mitt kinn som en varm etterlengtet klem.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Frihetsfølelsen er vendt tilbake , med en hånd godt plassert på joysticken kan jeg igjen bevege meg rundt uten hindringer.

Ingen kulde , bare varme.

En varme som puster nytt liv i alt rundt meg , naturen våkner sakte men sikkert til liv.

Det føles som om jeg har sovet i hundre år , en lang dvale er over.

Jeg lukker øynene og lytter , det eneste jeg hører er naturens vakreste melodi.

Fuglene synger våren inn , de synger seg rett inn i hjertet mitt.

En sildrende bekk får sjelen til å våkne , jeg kan føle hvordan den danser inni meg.

Jeg trekker pusten , føler hvordan den friske vårluften fyller lungene mine.

Det duggfriske gresset strekker seg sakte opp mot solen , jeg kan nesten høre det gror.

Livet er herlig nå , for første gang på lenge tenker jeg at det er godt å være syk.

Livets evige jag er for lengst over , nå kan jeg bare nyte.

Ingen som maser , ingen stress.

Omringet av naturens vakreste melodi føler jeg på det , hvor heldig jeg er som kan sitte her mens andre jager rundt…

Jeg våknet grytidlig i morges , kroppen ga tydelig beskjed om at nå var det på tide å starte dagen. Litt fortvilet kikket jeg på klokken , viserne fortalte at det var altfor tidlig til at jeg kunne vekke gubben. Jeg knep øynene igjen og prøvde så hardt jeg kunne å overse en full blære , dessverre holdt jeg bare ut et kvarter. 07.15 klarte jeg ikke mer , og like etter sto en trøtt gubbe i døråpningen.
“Ka fa#n e det du hold på med , vet du ikke at æ søv”

Før jeg rakk å forklare eller unnskylde meg var jeg oppe av senga , her trengtes ingen beskjeder for at gubben skulle vite hva jeg trengte. Med toalettbesøket unnagjort bar det rett tilbake i seng , ikke tale om at jeg skulle stå opp så tidlig på en søndag , dessuten hadde vi jo barnefri og det måtte nytes. Jeg hørte banningen til gubben opp trappa , men jeg trøstet meg med at nå kunne gubben få sove noen timer i fred og ro.

Det skulle jeg aldri ha tenkt , for noen minutter etterpå så trodde jeg faktisk at det var krig. En buldring i trappa var det første jeg hørte , men buldringen var så høylytt at man skulle tro hele trappa hadde rast sammen. Tunge skritt ga gjenklang i huset , veggene dirret rundt meg. Med store øyne ble jeg liggende å lytte , hva var det gubben holdt på med nå? På ny kunne en buldring høres i trappa , og fra loftet hørte jeg noen unormale lyder.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det var faktisk et øyeblikk der hvor jeg trodde gubben hadde lurt inn et kvinnfolk , for aldri har jeg hørt sånne skrik før. Eller jo der lyver jeg , jeg har sett lignende på Tv fra en Justin Bieber konsert. Men jeg tvilte på at Justin Bieber hadde kommet til Breistein , eller at gubben hylte som en nyforelsket tenåringsjente. Det siste skulle det vise seg at faktisk var riktig , det var nemlig gubben som hylte.

Men det som ga meg det største sjokket var når han like etter sto inne på rommet mitt igjen , og det var da jeg angret på at jeg ikke hadde fått hengt opp skjult kamera på soverommet. For der sto han altså , i trusa med et hvitt pledd over hodet og klogger på beina. Det var da jeg krevde en forklaring , for nå var jeg virkelig inne på tanken om at en tvangsinnleggelse var på sin plass.

Det viste seg at gubben hadde lagt seg under dyna igjen etter at han hadde vært nede hos meg , men ikke før han hadde åpnet vinduet litt på gløtt. Helt avslappet lå han i senga og scrollet på telefonen , nå skulle han nyte en stille stund for seg selv. Men naturen hadde lagt andre planer , og like etter sto en panisk gubbe i senga. En liten ubeden gjest hadde klart å lure seg inn mellom sprekken i vinduet , ifølge gubben ble det en kamp om livet oppe i en toppetasje. Jeg fikk flashback tilbake til en tid der jeg var frisk , det innlegget kan du lese her.
Men denne gangen var det ikke en flaggermus som var problemet , en liten spurv fløy nå panisk rundt i rommet.

Det var forklaringen på teppet , for som gubben sa “ikke fa#n om han skulle bli hakket i hjel” 
Kloggene fikk jeg ingen logisk forklaring på , ikke annet enn at gubben måtte beskytte seg med det første han fant. Stakkars liten spurv , det synet av gubben må ha brent seg fast i minnet. Jeg tror neppe den forviller seg inn her flere ganger , for da tror jeg klekkesesongen står i fare. Det ble ikke noe mer søvn på gubben i dag , han turte ikke utfordre skjebnen noe mer med å legge seg ned igjen.

Det er lenge siden jeg har ledd så mye så tidlig på dagen , gubben derimot konkluderte med at barnefri var oppskrytt. Av litt medfølelse valgte jeg å stå opp jeg også , jeg var tross alt lys våken jeg også av alt rabalderet. Dessuten kan man jo ikke sove bort en sommerdag , for det var nettopp slik det føltes som når jeg sto opp. Nok en deilig dag ventet , solen skinte fra en blå himmel idag også.

Men jeg må innrømme at jeg hadde lagt meg i går med en plan i hodet , jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle presentere den for gubben. Så når jeg endelig tok mot til meg og foreslo en tur på Plantasjen så fikk jeg den reaksjonen jeg var redd for , “E du klin hakka gal” ropte gubben mens han spyttet ut gloser. Med vår forrige handletur på Plantasjen ferskt i minne blånektet gubben , jeg skulle jo bare ha blomster den gangen også!

Men hvem tror du måtte gi seg? Joda det skal jeg ikke legge skjul på , jeg får som regel viljen min. I motsetning til forrige gang så var jeg flink idag , det ble bare blomster denne gangen. Ikke at jeg hadde noe særlig valg heller da , for gubben løp gjennom hele Plantasjen som et godstog på avveie. Men når vi kom hjem satte gubben seg igjen på bakbeina , han skulle IKKE være noen gartner. Men nå var det jeg som hadde fått nok , for selvfølgelig skulle han få de ned i jorda!

Så da ble det sånn da , og nå sitter jeg her temmelig fornøyd med både meg selv og gubben. En liten gutt var også fornøyd idag , glad for å komme hjem og overlykkelig over å få lov til å gå med kortebukse ute for første gang i år. Nå sitter vi her alle mann , lettere solbrent hele gjengen men veldig fornøyd med helgen. I morgen venter hverdagen igjen for de fleste , men denne kjerringa skal være hjemme og nyte nok en soldag , noen goder må jeg også ha….

For en lørdag , jeg har ikke ord nok til å beskrive hvor fantastisk den har vært. Som dere sikkert fikk med dere så tok jeg litt fri i går , jeg håper jeg er tilgitt. Jeg skjønte fort at dette kom til å bli en uforglemmelig dag , her måtte jeg bare nyte mens jeg kunne.

Det var helt fantastisk å komme kjørende inn til en speilblank sjø som glitret under solen , en skyfri himmel ønsket oss velkommen. Det gjorde også en liten gutt , men det ble fort tydelig at han hadde ikke hatt tid til å savne oss. Omringet av besteforeldre og søskenbarn hadde han nesten ikke tid til å si hallo , det var så mye som skjedde.

En liten tass storkoste seg også , og sammen med en firbeint lekekamerat sprang de rundt i åpnet landskap.

Gubben heiv seg rundt og var kokk for dagen , to engangsgriller ble kjapt fyrt opp. Dronen hadde han også tatt med , og igår kom den virkelig til nytte. Jeg derimot satt under solen og nøt omgivelsene , og første gang i år fikk huden en ny farge.

Jeg skjønner godt at en liten gutt ikke ville bli med oss hjem , selv vurderte jeg og campe i rullestolen under åpen himmel. Men igjen var gubben en festbrems , han skulle ikke sove ute! Derfor rullet jeg litt snurt inn i bilen , mens en liten gutt ble igjen sammen med besteforeldrene og søskenbarna.

Denne lørdagen lever jeg lenge på , og dagens speilbilde ble beviset på at gårsdagen virkelig hadde skjedd. Mitt barndomsparadis leverte denne gangen også , det er bare å se på bildene og nyte , er det rart jeg elsker denne plassen?

Kvelden igår ble rar , veldig rar.
Vi gikk fra fullt hus og stormende jubel til dørgende stille på et blunk.
Plutselig var alle forsvunnet , og tilbake satt jeg og gubben.
Det hele gikk så fort at jeg nesten ikke fikk det med meg , og før jeg hadde rukket å blunke var alle borte.

Alt begynte når min mor sendte melding om at hun og min far dro på hytta , noe jeg ikke tenkte så mye over der og da.
Det var ikke før alle kom hjem i går ettermiddag at en plan begynte å klekkes ut , og det var en av ungdommene i huset som kom opp med en ide.
De eldste ungdommene utenom en ville også inn på hytta , og de ville ha med seg en liten gutt.
I hu og hast ble bilen pakket , og plutselig var huset nesten tomt.

Jeg og gubben ble bare sittende og se på hverandre , stillheten var til å ta og føle på.
Hva skjedde egentlig , var det virkelig bare oss to i en liten stue?
Ingen av oss kunne huske sist gang en liten gutt var borte , det hele var veldig rart.
Gubben begynte å vandre rastløst rundt i huset , hva skulle vi liksom gjøre nå?

Vi fant raskt ut at kvelden måtte nytes , stillheten måtte omfavnes.
Men når mørket begynte å falle på følte vi på det begge to , en kveld alene var mer enn nok.
Derfor sitter jeg nå i bilen , gubben dro meg opp tidlig i dag.
I strålende solskinn dro vi avsted , vi ville ikke være alene lenger.

Så nå er vi igjen på vei inn til mitt barndomsparadis , med engangsgrill og pølser er vi klar for å gripe dagen.
Radioen er på full guffe og solbrillene er på , to rastløse sjeler har inntatt landeveien igjen.
Vi er en sammensveiset familie , og uten alle tilstede så blir det tomt.
Derfor reiser vi til dem , og jeg tror denne dagen blir perfekt..

.

Jeg ble faktisk litt irritert på gubben i dag når jeg våknet , for han hadde ikke klart å holde munnen sin lukket. Vi pratet nemlig så vidt om dagen i dag i går kveld , gubben lurte på om jeg kunne hente en liten gutt i barnehagen. Men siden jeg ikke visste om jeg fikk noen reaksjoner på vaksinen så ville jeg se det litt an , og jeg ville ikke gi en liten gutt falske forhåpninger. Men det første jeg våknet opp til idag var en hoppende glad gutt , og et spørsmål tydet på at noen ikke hadde klart å holde avtalen med å vente.

“Er det sant mamma?? Kommer du og henter meg i dag?”  
Jeg hadde ikke rukket å våkne skikkelig før jeg fikk kniven på strupen , og når jeg så de bedende øynene på en liten gutt så klarte jeg ikke si nei. Heldigvis kjente jeg at formen var den samme , og når jeg så at solen var i ferd med å bryte seg gjennom skydekket så var det bare å begynne med planlegging av dagen. Jeg visste at assistenten bare jobbet til fire , så dersom jeg skulle rekke å hente en liten gutt så måtte vi gjøre det litt tidligere enn normalt.

Det var ikke før assistenten kom på jobb at jeg kjente det , i det øyeblikket hun tok meg i armen så gikk pusten ut av meg. Ja jeg hadde hørt fra andre som hadde tatt vaksinen at jeg kunne få litt vondt i armen , men det var først idag at jeg virkelig fikk kjenne på det. Helt ubevisst knep hun til rundt overarmen min når hun skulle ta meg opp , og jeg hylte til innvendig. For som vanlig kom det ingen lyd ut , helt rolig forklarte jeg at hun måtte holde seg unna armen min så mye som mulig.

Jeg ble så glad når jeg endelig kom ut i stuen at jeg glemte av den vonde armen , for igjen kunne jeg stå opp til en skyfri himmel. Vi har virkelig vært heldig med været denne uken , og det ser ut som det skal vare hele helgen også. Jeg var fristet til å kjøre ut med engang , men siden jeg skulle hente en liten gutt måtte vi få unna en del ting først.

Etter noen timer med blogg , mail korrespondanse og husarbeid fikk jeg nok , nå ville jeg ut i solen. Men det var når jeg kom ut at jeg igjen ble irritert , så irritert at dersom jeg hadde vært frisk så hadde funnet frem hagla. Alle tulipan løkene mine var gravd opp , og de som hadde såvidt begynt å spire var spist opp. Den forbannede Hjorten!! Aldri har en hjortekjøtt middag fristet mer enn akkurat i det øyeblikket. Jeg har prøvd ulike råd for å holde dem borte , men det har ikke vært særlig vellykket kan du si. Står det noe i HMS avtalen om å utruste nattevakten med gevær? Eller få de til å sitte på trappa hele natta?

Jeg fikk ikke tid til å sjekke det før assistenten kom ut og sa at tiden var der , kanskje like greit at jeg ikke ble sittende og spinne videre på akkurat den ideen. Simba ble selvfølgelig med på tur , han er blitt en flink turkamerat. Han gikk bak meg hele veien til barnehagen , han måtte jo forsikre seg om at alt var trygt. Men når vi nærmet oss barnehagen og han hørte lyden av barn så løp han avgårde , det var som om han forsto hva vi skulle.

På avstand la jeg merke til at det sto mange barn ved gjerdet og kikket i den retningen vi kom , det viste seg at en liten gutt hadde oppdaget oss på lang avstand.
” MAAAMMAA her er jeg ” ropte han når vi nærmet oss , og ved siden av han sto alle barna og ventet på oss. For en velkomstkomite , og for en liten firbeint tass var det som å gå inn himmelporten. Alle barna flokket seg rundt oss , alle ville klappe en liten valp. Vi lot en liten gutt holde hunden mens vi sto litt på avstand , men rullestolen var minst like interessant for noen små.

Det ble en fin tur hjem i solen , og som alltid hadde en liten gutt mye på hjertet. Det var både troll og vampyrer inne i skogen , så mor måtte kjøre fort forbi. Dessuten måtte jo en liten gutt hjem for å sjekke postkassen sin , godterifeen kommer nemlig alltid på fredager.
Så at det har vært en god dag er det ingen tvil om , og nå er det helg også. Det eneste som fortsatt irriterer meg er den he#v#t#s Hjorten , jeg er faktisk fristet til å ligge ute i natt. Det er enten meg eller nattevakten , jeg har enda ikke funnet noe i HMS avtalen om gæver eller utendørs natteordning , så da går det vel greit da???

Jeg ligger her i mørket , en lang dag nærmer seg slutten.
Dagen har som vanlig vært full av følelser , sorg og glede har gått hånd i hånd. Hver dag studerer jeg de , i skjul memorerer jeg hver bevegelse.
Prøver å lagre et bilde av mine kjære , bare i tilfelle det er siste gang.
For hver kveld går jeg til sengs som om den kvelden var min siste , og alt jeg klarer å tenke på er at det finnes ingen mening i det.

Mine kjære så slitne ut ikveld , stille var de bare tilstede.
Min datter trøstet en liten gutt som ikke ville sove , mørket var litt skummelt ikveld. Stille lå de i samme seng , en storesøsters armkrok ble tryggheten ikveld. Men alt jeg klarte å tenke var at det burde vært meg som lå i den sengen , det burde vært meg som trøstet en liten gutt. Livet har tatt fra meg den største lykke , og jeg ser ingen mening i det.

Hver dag oppdager jeg nye hindringer , hindringer som vokser seg høye som fjell. Hver dag ser jeg at sorgen blir større , en sorg som river opp alle sår på ny. En sorg som spiser deg langsomt opp innvendig hvis du ikke prater om den , en sorg som gir deg pustebesvær hver gang du prøver. Jeg lever med den selv hver dag , men jeg ser den også i øynene på mine kjære. I mørket ligger jeg uten å forstå , aldri kommer jeg til å forstå meningen med det.

Livet var full av mening før , det var en mening i alt jeg gjorde.
Jeg gikk på jobb for å skaffe barna det de trengte , jeg ga de trøst når de trengte det som mest. Hver dag gjorde jeg alt for å holde mine små trygg , de var hele meningen med mitt liv. Men nå er tryggheten borte , fremtiden er mørk og dyster , og jeg ser ingen mening med det…

Jeg visste når jeg la meg igår at denne dagen ville bli travel , og akkurat det gledet jeg meg til. Det første som sto på tapeten var en dusj , det var igjen tid for skrubbing av denne kjerringa. Men så kom jeg på at jeg hadde to assistenter i dag , og gubben var en av dem. Så idag var jeg snar med å huke tak i min faste assistent , jeg så for meg at dusjingen ville gå hakke roligere for seg med henne enn med gubben. Jeg fant ut at jeg måtte spare på energien jeg hadde , spesielt siden dagen nettopp hadde begynt.

Gubben har virkelig vært i drivet idag , det første han gjorde når han sto opp var å gjøre ferdig gangen. Siste rest med lister ble ordnet så og si før jeg var ferdig i dusjen , det er tydeligvis ikke bare meg som har fått påfyll av energi. Jeg derimot hadde kun en oppgave jeg ville få ordnet før vaksine timen , og den oppgaven har gubben hørt om i to dager nå. For helt siden jeg fikk pakken fra Vibbedille så har det klødd i fingrene mine , vårt nye familie skilt er det eneste som har stått i hodet på meg de siste dagene.

Jeg tror gubben skjønte at her var det bare å adlyde , han kunne ikke risikere at årets første VIRKELIGE vårdag endte opp i full krig. Trusler om skilsmisse lå i luften dersom dette ikke ble gjort idag , så her var det bare å sette igang. Vi kunne ikke ha bedt om et bedre vær idag , det var en fryd å kunne kjøre ut i solskinnet. Ikke trengte jeg fire lag med klær på meg heller , en ullgenser var mer enn nok. En perfekt dag til å henge opp perleskiltet med andre ord , og jeg er strålende fornøyd med resultatet.

Nå trenger ingen lure på hvem som bor i et grått hus lenger , det ble såååå fint!! Vibbedille er så dyktig , dette er det fineste familie skiltet jeg noen gang har hatt. Litt klabb ble det på grunn av panelen , men jeg syns gubben løste det på en god måte. Men hele prosessen tok lenger tid enn jeg hadde regnet med , og plutselig var tiden for å dra til legen der.

Vi kom inn på legekontoret litt heseblesende begge to , arbeidet med skiltet hadde fått alle til å glemme både tid og sted. Men det var når vi kom inn i gangen rett utenfor legekontoret at jeg fikk litt frysninger på ryggen , for gangen var full av mennesker. Alle måtte vente i gangen på og bli ropt opp , jeg tror vi var over 15 stykker som satt i et rom og ventet på det samme. Likevel var det først når legen min kom at jeg ble skikkelig forbanna , for det viste seg at jo jeg kunne få vaksinen hjemme!

Legen hadde nemlig formidlet det tilbudet til min ansvarsperson i hjemmesykepleien , det var hjemmesykepleien som skulle ha spurt meg om jeg ville ha den hjemme eller på legekontoret. Det verste er at jeg pratet med min ansvarsperson i går , og da spurte jeg henne rett ut om hvorfor jeg ikke fikk vaksinen hjemme. Men det viste hun ingenting om , det var det fastlegen som styrte sa hun. Jeg kjenner at jeg er drittlei hele hjemmesykepleien , ja beklager å si det , men det blir ikke bedre akkurat. Det har vært så mye unødvendig rot i det siste , noe jeg ikke forstår siden det bare er medisin og sondemat de har ansvaret for. At jeg skal utsettes for smittefare fordi hjemmesykepleien ikke klarer å formidle en beskjed gjør meg forbanna , det rablet nesten for meg der nede.

Rødsprengt i trynet satt jeg der og ventet , heldigvis var jeg en av de første som ble vaksinert. Jeg ble sittende som vanlig i tyve minutter å vente , men alt gikk veldig bra. Akkurat det håper jeg vedvarer , for det er meldt nydelig vær hele uken. Legen skulle også sørge for at jeg fikk neste dose hjemme , men det blir ikke før i slutten på mai. Nå krysser jeg bare fingrene for at jeg ikke får noen bivirkninger , og i mellomtiden skal jeg nyte synet av familie skiltet som henger så fint på veggen…