Plutselig ble det stille…

Kvelden igår ble rar , veldig rar.
Vi gikk fra fullt hus og stormende jubel til dørgende stille på et blunk.
Plutselig var alle forsvunnet , og tilbake satt jeg og gubben.
Det hele gikk så fort at jeg nesten ikke fikk det med meg , og før jeg hadde rukket å blunke var alle borte.

Alt begynte når min mor sendte melding om at hun og min far dro på hytta , noe jeg ikke tenkte så mye over der og da.
Det var ikke før alle kom hjem i går ettermiddag at en plan begynte å klekkes ut , og det var en av ungdommene i huset som kom opp med en ide.
De eldste ungdommene utenom en ville også inn på hytta , og de ville ha med seg en liten gutt.
I hu og hast ble bilen pakket , og plutselig var huset nesten tomt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg og gubben ble bare sittende og se på hverandre , stillheten var til å ta og føle på.
Hva skjedde egentlig , var det virkelig bare oss to i en liten stue?
Ingen av oss kunne huske sist gang en liten gutt var borte , det hele var veldig rart.
Gubben begynte å vandre rastløst rundt i huset , hva skulle vi liksom gjøre nå?

Vi fant raskt ut at kvelden måtte nytes , stillheten måtte omfavnes.
Men når mørket begynte å falle på følte vi på det begge to , en kveld alene var mer enn nok.
Derfor sitter jeg nå i bilen , gubben dro meg opp tidlig i dag.
I strålende solskinn dro vi avsted , vi ville ikke være alene lenger.

Så nå er vi igjen på vei inn til mitt barndomsparadis , med engangsgrill og pølser er vi klar for å gripe dagen.
Radioen er på full guffe og solbrillene er på , to rastløse sjeler har inntatt landeveien igjen.
Vi er en sammensveiset familie , og uten alle tilstede så blir det tomt.
Derfor reiser vi til dem , og jeg tror denne dagen blir perfekt..

.