I to dager nå har jeg sittet og ledd for meg selv. Jeg har mimret over hendelser som har skjedd, latterfulle øyeblikk som kanskje ikke var like morsomme når det skjedde, men i ettertid uhyre morsomt.
Jeg har min datter hjemme enda, og nå får hun bli hjemme resten av uken. Det er vinterferie her neste uke, så da får vi håpe hun føler seg bedre til da. Så vi sitter nå her og ser “Hotel Cæsar” hele dagen, og selv om hun aldri kommer til å innrømme det, så er hun hekta. “Hva er det med han mamma?”, “Hva er det hun har gjort?”, “Og hva er det egentlig som feiler de?”. Jeg prøver så godt jeg kan og oppdatere henne, rote i hukommelsen og dele det jeg vet. Vi er nok blitt litt hekta begge to.
Men tilbake til begynnelsen. Det dukket opp en video på Facebook her for et par dager siden. Den handlet om fisking og uhell. Jeg måtte bare dele den på siden til min mann for den minte meg så mye om han. Selv om min mann er oppvokst på en øy ut i havgapet, med matfatet rett utenfor stuevinduet, så er han langt i fra en fisker. Det har jeg fått erfare.
Første gangen jeg dro han med på hytta i Sogn så fikk jeg virkelig kjørt meg. Det var en fin sommerdag og vi bestemte oss for å teste fiskelykken på brygga. Akkurat denne dagen var det en makrellstim rett utenfor bryggekanten og vi håvet inn med fisk på stang. Da bestemte min mann seg for at han ville også prøve, det kunne jo ikke være så vanskelig. Rett bak brygga er det en knaus med både trær og busker, og det er bratt som Fa..
Hva tror du skjer?? Joda, han slenger snøret i god tro, men i det han fører fiskestanga frem for å slippe ut snøret, så innser han at snøret allerede er UTE, det sitter fast i knausen bak han, selvfølgelig på det høyeste punktet også. “Jaja, nå må du ta roboten og ro deg ut, så får du klatre opp og løsne det”, sa jeg. “HVEM JEG?? kom det fra min mann. “Ikke kan jeg ro, jeg har heller ikke akkurat rett skotøy (klogger), og dessuten kommer jeg meg aldri opp der”!
Så hvem tror du måtte til pers?? Jo, nemlig jeg. Det var bare å hive seg i båten, og deretter begynne på en klatretur jeg sent vil glemme. Jeg måtte bestige både busker og trær, klore meg fast i alt jeg kunne finne, svetten rant og håret som satte seg fast i alle grener og kratt, men til syvende og sist kom jeg meg opp og fikk løsnet faenskapet!! Jeg minnes også min far som satt på berget og bare ristet på hodet av dramaet som utspilte seg i fjellveggen.
Når jeg omsider kom meg ned igjen på fast grunn, kommanderte jeg min mann til å begynne å sløye fisk, det var det minste han kunne hjelpe til med. “Jeg rører ikke den fisken”, sa han nærmest pannikkslagen. Da kom det tørt fra min far, “hvor var du fra igjen sa du”?? Det hele ble ihvertfall en historie til minneboka.
Men det slutter ikke der. For samme året på sensommeren, som overskriften antyder, fikk vi uventede gjester i huset her. Vi satt og så film med guttene, men jeg ble så innmari trøtt at jeg bestemte meg for å ta kvelden. I det jeg går opp trappen møter jeg en fresende gjenstand på øverste trappetrinn. En stygg, fæl gjenstand med vinger og tennene ute, jo nemlig, en FLAGGERMUS!! Jeg satte i et hyl og løp rett ned til min store sterke mann. Og hva gjør han? Jo både han og guttene rømmer huset.
Igjen var jeg overlatt til meg selv, meg mot udyret i trappa. Jeg løp og hentet en håndduk, jeg visste ikke hvordan jeg skulle løse dette, men jeg trakk pusten dypt og beveget meg sakte mot trappa. Jeg tok med meg bikkja som backup. Bikkja ble helt gal og skremte flaggermusen inn i et hjørne, og da reagerte jeg lynraskt og heiv håndduken over den. Jeg hørte den freste under der, men nå fikk jeg ihvertfall bært den ut til friheten igjen.
Krisen var avverget, guttene kunne komme inn igjen og jeg kunne endelig gå og legge meg, trodde jeg…. Jeg hadde nettopp kledd av meg og tatt dyna på da jeg hørte et hyl nedenfra. Hva var det nå da, tenkte jeg oppgitt. I bh og truse gikk jeg ned for å se, og der finner jeg min mann og guttene stående i døråpningen mens de gjemmer seg bakom et LAKEN! De ropte FLAGGERMUS mens de veivet med hendene. Men denne gangen hadde jeg erfaring med meg fra forrige gang, og hentet ny håndduk og dro på jakt. Under ett minutt tok det før flaggermusen igjen var ute i det fri. Det er riktig som ordtaket sier, “bak enhver mann står en sterk kvinne”.
Vi har alle våre mangler og ting vi er redde for, min store sterke mann er nettopp det, stor og sterk, det beviser han ihvertfall nå daglig. Nå er det tilbake til “Hotel Cæsar” for min del, temmelig fornøyd med dagen, for i dag har jeg hatt gåtrening hjemme. Det gikk så bra med både “Trammen” og gåingen at det var en fryd. Så nå gleder jeg meg til alle kommer hjem så vi kan få litt kvalitetstid sammen. Ønsker dere alle en fin dag…..
