Måned: januar 2021

Jeg bestemte meg i går , nå var det nok. I dag skulle julen pakkes bort , da passet det bra med to assistenter på jobb. Ja for i dag kom en ny assistent inn døren , første opplæringsvakt skulle skje i dag. Egentlig må jeg bare le av hele ordningen nå for tiden , for snart har jeg bare nattevakter igjen. Gubben må være hjemme i morgen og på torsdag , og hjemme blir han vel mye fremover. Vi er nemlig i ferd med å skaffe oss nye assistenter i denne ordningen , og denne gangen er jeg veldig påpasselig med hvem jeg velger. For skal vi få denne ordningen til å fungere så må jeg ha profesjonelle assistenter , det er det minste jeg kan forlange.

Tiden i dag har gått veldig fort , men så har også arbeidsoppgavene vært mange. Egentlig gruet jeg meg litt til å pakke bort julen , i motsetning til mange andre så har det ikke vært jul i huset såååå lenge. Jeg begynner nemlig ikke i november med å lete den frem , her i huset må det bli desember før vi setter i gang. Men når de først begynte å pakke den ned så var det litt godt likevel , det ble liksom litt lysere i stuen. Lyset fra den kritthvite snøen fylte stuen , og med ett så følte jeg meg mye lettere til sinns. Mørketiden går mot slutten , fremover er det lyset som gjelder.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I dag var faktisk middagsplanleggingen enkel , jeg fikk så lyst på fiskeboller av en eller annen grunn. Dessuten passet det bra med en hvit middag på en vinterdag som denne , og hvem liker vel ikke fiskeboller med masse bacon? Dessverre så ble det ikke hjemmelagde fiskeboller , det tror jeg ikke jeg har spist siden min mormor levde. Jeg husker at jeg spurte en av assistentene mine for en stund siden om hun kunne lage kjøttkaker , for i mine øyne er det verdens letteste ting og lage. Men de skrekkslagne øynene som stirret tomt på meg glemmer jeg aldri , så jeg turte ikke nevne hjemmelaget fiskeboller engang.

En liten gutt ble ikke fornøyd når han kom hjem i dag , hvor var juletreet blitt av? Med hendene i siden kom han trampende inn i min lille stue , og med et alvorlig blikk stirret han meg i senk.
“Hvor er julen mamma , vet du ikke at julen varer helt til påske” 
Der sto han fremfor meg og begynte å synge , nå skulle mamma få høre at han hadde rett. Det ble en lang diskusjon , men til slutt fikk jeg forklart at julen ikke varer helt til påske i dette huset.

Nå er det bare utelysene som gjenstår , men de skal få stå til helgen kommer. Gubben har nemlig gitt grei beskjed om at de skal han ta ned , hans system er det ingen som skal rote med. Min datter sto klar når han kom hjem , var det mye strøm på bilen mon tro? Hun skinner som en sol hver gang hun kan kjøre til trening , og jeg må innrømme at jeg misunner henne mye. Det var en stor sorg den dagen jeg måtte innse at jeg ikke kunne kjøre bil lenger , den aller siste biten av frihet forsvant.

Egentlig hadde vi en plan om og tilbringe ettermiddagen ute , det er jo så deilig ute nå når snøen endelig er kommet. Men en liten gutt var trøtt når han kom hjem i dag , han brukte lang tid på å bestemme seg om han ville eller ikke. Så når han først bestemte seg så var det litt i seneste laget for meg og bli med , jeg orket ikke kle på meg bare for en halv time ute. Men far og sønn har kost seg ute med snømåking , og jeg har en mistanke om at gubben har savnet den biten…

Jeg er så lei av at jeg ikke får lov , lov til å reagere.

Noen ganger føles det ut som om jeg ikke får lov til å være syk , aller helst skal jeg smile hver dag.

Det føles ut som at det alltid er meg som er problemet , jeg som bestandig må endre meg.

For til tross for at jeg er syk så kan jeg ikke vise det , jeg må være sterk hele tiden.

Det er jeg som må legge tilrette , legge tilrette slik at andre har det bra.

Følelser må stadig legges til side , mine følelser må legges lokk over.

Frustrasjon og redsel for fremtiden må ikke vises , stadige feil skal helst bare smiles av.

Ingen andre skal behøve å innrette seg etter meg , det er jeg som må innrette meg etter alle andre.

Jeg trakk det korteste strået , livets kortstokk ville det slik.

Lynet slo ned når jeg minst ante det , lykke ble til bunnløs sorg når tre små bokstaver rammet.

Men selv tre små bokstaver er ikke nok , selv med en dødelig sykdom så må jeg klare.

Klare å smile hver dag , jeg som er syk må være takknemlig selv om jeg skal dø.

Jeg er lei av at det bestandig er vi som er syk som må være profesjonelle , lei av at vi aldri kan rope ut.

Følelser hører ikke hjemme på en arbeidsplass , selv ikke når arbeidsplassen er mitt eget hjem.

Vi som er syk skal bare bite det i oss , og være behjelpelig når andre trenger hjelp.

Bestandig er det vi som må legge tilrette , legge tilrette for å få hjelp.

Andre sine behov kommer alltid først , mine er det ikke så nøye med.

Livet går videre utenfor døren , et liv jeg aldri får delta i.

Mitt liv foregår innenfor fire vegger , og alt jeg vil er å kunne leve.

Men mitt liv blir stadig satt på vent , for jeg må først legge tilrette for at andre har det bra…

For et fantastisk skue og våkne opp til , i løpet av natten hadde marken blitt dekket av et hvitt teppe. Det er noe magisk med å se hvordan det drysser lett fra trærne , i et lite sekund der så sto tiden stille. En liten gutt slo hjul inne på soverommet mitt , han ble så oppspilt når han så at det var kommet snø ute. Så oppspilt at jeg knapt kunne se hvilken ende på han som var opp eller ned , jeg skjønte at her var det bare å komme seg opp. En liten gutt sin barneglede smittet over på meg , denne dagen måtte vi bare utnytte til det fulle.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

” Kan du også bli med ut mamma , vær så snill” 
Selvfølgelig skulle jeg ut , ikke tale om at jeg skulle sitte inne på en dag som denne. En liten gutt jublet , og igjen ble jeg rørt til tårer. Selv jeg følte meg som et lite barn igjen , knirkingen under rullestolen i det jeg kjørte ut vekket gamle minner til liv. Den friske luften fylte hele meg med nytt liv , og med ett ble det helt stille rundt meg. Det varte bare noen sekunder , et lite magisk øyeblikk forsvant i det lyden av barnelatter kunne høres.
“Kom mamma , vi må hente akebrettet”

To nabobarn kom løpende , en ellers så stille gate ble igjen fylt med liv. Frydefulle skrik ga ekkeo i fjellene , jeg følte meg plutselig levende igjen. Ikke skjønner jeg hvor de hentet energien fra , men det gikk i hundre både opp og ned bakkene. Jeg følte meg plutselig veldig utsatt til der jeg satt polstret fast i rullestolen nederst i bakken , jeg følte meg som en vaggende pingvin på land.

“UNNA VEI!” hørte jeg øverst fra bakken , men nederst i bakken satt en rosa ball som ikke kom seg av flekken. Ja jeg kjente virkelig at jeg levde , for rundt meg var det akebrett på alle kanter. Gubben var som vanlig mer opptatt av å fly drone enn å passe på meg , så der sto jeg og spant mens han hadde hode i luften.

Jeg spant så mye at naboen trodde en snøstorm var på vei , jeg følte jeg var tilbake på en Finnmarks vidde med så lite sikt at selv brøytestikkene forsvant. Etter å ha spint hele plassen fri fra snø kom jeg meg endelig i sikkerhet , hvem trenger snøskufle når de har meg. Det var først da jeg kjente hvor kald jeg var , mens topplokket kokte over var neglene fryst fast til is. Så etter to timer ute måtte jeg gi meg , da er det godt vi har en som kan ta over.

Min datter hev seg med i leken takk og lov , så da kunne jeg kjøre inn i varmen igjen. Denne dagen har vært perfekt på alle måter , mens resten av Bergen har stått i stampe så har vi kost oss gløgg i hjel. Nå skal kvelden avsluttes med 71 grader Nord kjendis og noe godt i skåla , en god helg går nå mot slutten…

Det er så mange tanker i hodet på en gang , noen ganger føler jeg at jeg har havnet rett tilbake i ammetåken.
Vi er i full gang igjen , et nytt rede skal bygges.
Sorgen var stor når vi mistet vår firbeinte venn , huset ble så fryktelig tomt.
Men nå er sorgen erstattet med glede , der vi før så mørke ser vi nå bare lys.

Det er ingen tvil om at jeg har merket tomrommet mest , når alle andre dro ble jeg veldig alene.
Ingen tassende skritt lenger , ingen som holdt meg varm på en kald morgen.
En liten pelskledd venn ga meg en trygghet , men mest av alt ga han meg glede.
Jeg følte meg aldri ensom med en liten venn i nærheten , han ble min terapi.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

En god samtalepartner ble borte , det var som om han leste mine innerste tanker.
Nå ser jeg frem til å få en ny liten venn , for jeg vet han kommer til å fylle huset med glede.
Livet ble fryktelig vanskelig når tre små bokstaver rammet , men jeg har fortsatt mye og gi.
Som familie har vi blitt frarøvet mye , men en ting har tre små bokstaver ikke klart å knekke.

Vår kjærlighet har bare blitt sterkere , og vi har mye og gi.
Sammen har vi funnet vår vei , sammen står vi sterke.
Så når en ny liten skatt nå kommer så skal han ikke mangle noe , vår kjærlighet er sterk.
For selv om jeg er bundet til en stol så vil ikke det si at jeg ikke kan , kjærlighet kan jeg fortsatt gi…

I går kveld skjedde det igjen , jeg ble utestengt fra min egen blogg. Innlegget jeg hadde skrevet ville ikke lagre seg , og plutselig ble hele skjermen fylt med store bokstaver. “ERROR , denied access” 
Fortvilet prøvde jeg alt , slettet nettleserdataen hele tre ganger uten hell. Til slutt innså jeg at jeg trengte hjelp , så derfor sendte jeg som vanlig mail til support avdelingen i håp om litt bistand. Men der var det lite hjelp og få , og nå er det gått et døgn uten at jeg har fått hjelp.

Jeg la meg irritert i går kveld , alle mine 600 ord var borte. Når jeg i tillegg ikke får hjelp så blir man frustrert , men som vanlig måtte jeg finne ut av det selv. Finne ut av det har jeg enda ikke gjort , men en midlertidig løsning fant jeg i det minste. For det viste seg at det ikke bare var meg som fikk opp feilmelding på bloggen min , alle i familien fikk det også uansett hvilken enhet de prøvde å logge seg på fra.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Derfor måtte jeg prøve noe som har funket før , jeg måtte finne et annet nett jeg kunne bruke. Mobildata ble løsningen , med en gang jeg ikke brukte wifii så kom jeg inn. Det samme måtte gubben også gjøre , vi må bruke mobilnettet begge to.  Jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over support avdelingen , det er frustrerende når man må vente så lenge på svar. Så det er altså grunnen til at det ikke kom noen innlegg i går kveld , når teknikken svikter så er det lite jeg kan gjøre.

Men jeg får prøve å gi dere en oppdatering , for både gårsdagen og dagen i dag har vært god. Jeg ble så rørt i går når en liten gutt kom hjem fra barnehagen , for med seg hadde han en overraskelse. Men denne gangen var det ikke til meg , denne gangen var det storesøster som skulle få litt oppmerksomhet. Lillebror hadde laget verdens fineste bursdagsgave i barnehagen , og nå var jeg så heldig som fikk være vitne til et rørende øyeblikk. Storesøster ble så glad at jeg tror nesten jeg kunne skimte en liten tåre der et øyeblikk , og lillebror var som vanlig veldig stolt.

Kvelden ble avsluttet med The Voice , hele familien samlet seg fremfor TV skjermen. Hadde det ikke vært for dataproblemer senere på kvelden så hadde dagen vært perfekt , men jeg kan vel ikke bli storforlangende heller på mine “gamle dager.”
Ja for det var nettopp det jeg våknet opp til i dag , igjen fikk jeg passet mitt påskrevet. For når skyvedøren gikk opp i dag tidlig hadde en liten gutt bare en ting å si , et budskap som var tydelig og klart.
“Mamma du er en gammel dame , det er bare gamle mennesker som sover så lenge” 
Nå vet jeg ikke hva han mener med lenge , i min verden er ikke 07.15 om lørdagen lenge akkurat. Det var ikke mye fred og få etter det , så til slutt ga jeg opp alle tanker om en sen morgen.

Nesten hver dag får jeg film fra oppdretteren , og hver gang blir jeg litt mer forelsket. Jeg gleder meg såååå mye til vi skal kjøre over fjellet for å hente vår lille skatt , ja når selv gubben er fortapt så sier det mye. Han har sagt at han kjører uansett vær , så dette kan bli en spennende tur. Vi får håpe på fint vær og hvitkledde vidder , uansett så blir det godt med en luftetur. Dagene går ikke fort nok , alt hele familien tenker på er vårt nye familiemedlem. Så neste helg blir det handlerunde til den lille , det siste lille må nå på plass.

Resten av kvelden går med til kos , og når gubben overrasker med og kjøpe alle mine favoritter så er livet perfekt. Det eneste som gjenstår nå er at jeg får fikset opp i dataproblemene en gang for alle , det hadde vært fint med et svar fra support snart. Verken guttene eller jeg klarer å ordne det , heldigvis har jeg funnet en midlertidig løsning på problemet. Men nå skal jeg bare nyte resten av kvelden sammen med mine , og håpe på at vi våkner opp til et hvitt dekke i morgen , det er nemlig snø i luften….

Jeg må innrømme at det stakk litt i hjertet når jeg var på kontroll på torsdag , jeg ble igjen påminnet om hvor heldig jeg er. For når nevrologen igjen påpekte at jeg var nr 1 , den aller første som fikk prøve en ny forsøksmedisin så kjente jeg det godt , en følelse av takknemlighet sitret gjennom kroppen med en uforklarlig varme. Jeg vet hvor mange som ikke får delta , hvor mange som igjen får avslag. Men til tross for at jeg er en av dem som har levd med denne sykdommen lenge så ble jeg likevel den første , og det er som å vinne i lotto for meg.

 

Men før jul så fikk jeg høre at dette forskningsprosjektet hadde fått innvilget mer penger , og mer penger betyr at flere slipper til. Derfor ble jeg så glad når jeg fikk melding fra en annen ALS syk som nylig er blitt diagnotisert , nå hadde også hun fått tilbud om å være med. I går fikk jeg vite at så langt er det 22 ALS pasienter som er inkludert , og håpet mitt nå er at det blir mange flere. Alle burde blitt inkludert , men igjen er det midlene som bestemmer.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Opprinnelig var dette studiet kun ment for de som var nydiagnotiserte , men de endte likevel opp med og ta med de som hadde hatt sykdommen en stund. Så nå har de to grupper som får forsøksmedisin , de som nettopp har fått diagnosen og de som har levd med den en stund. Jeg tilhører den siste gruppen , jeg er en av de heldige.

 

Jeg må innrømme at jeg ble en smule overrasket , jeg hadde ikke forventet at pusteprøvene skulle være bedre. Men som lungelegen sier , det er så små marginer at det er enda for tidlig og si om det kan være medisinen. Men det må jeg bare si , jeg har følt meg i bedre form etter jeg fikk medisinen , mer stabil i formen på et vis.

 

Selv om den andre gruppen har et bedre utgangspunkt så gir det likevel et håp , for alt jeg ønsker er å leve lengst mulig i den tilstanden jeg er nå. For livet nå kan jeg takle , men jeg vet ikke hvor mange flere utfordringer jeg klarer. Gubben og jeg er enige om en ting , ALS lever vi godt med sånn som det er nå. Så når han spurte meg hvor lenge jeg ville klart å leve dersom formen holdt seg stabil , da var svaret enkelt , jeg kunne levd til jeg ble gammel og grå….

Hver gang en ALS syk dør så skjer det noe med meg , en liten bit av håp forsvinner fra min sjel.

De tar med seg en liten bit fra oss andre som er syk , det vi alle kjemper for virker plutselig så fånyttes.

For med denne sykdommen så er tapene større enn gevinsten , vi har ikke oppnådd nok.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Nok en helt er borte , og hver gang en helt dør så kommer det samme spørsmålet.

“Kjemper vi for det umulige?” er et spørsmål som stadig vender tilbake.

I fem år har jeg levd med denne sykdommen , og på disse fem årene har lite skjedd.

Vi jubler for små gjennombrudd , men i mellomtiden dør vi en etter en.

En etter en sitter vi og venter på vår tur , og mens vi venter kjemper vi for å bli hørt.

Noen ganger lurer jeg på om vårt fokus er feil , for krampene er mange men gevinsten er små.

Vi når ikke igjennom med det som er viktigst , vi trenger hjelp for å redde liv.

Men selv om vi stadig blir flere med ALS så er vi ikke mange nok , fortsatt får vi bare smuler kastet vår vei.

Smuler som vi skal være fornøyd med , for det er alt vi får.

Hvert år får 150 nye personer den samme beskjeden som jeg engang fikk , neste gang kan det faktisk være deg!

For ingen vet hvorfor eller hvordan , alt vi vet er at vi stadig blir flere.

Et virus ga oss et bevis på at alt er mulig , med nok bevilgning og en hel verden på samme sak så kan det meste løses.

Men vi er ikke en hel verden , vi er enda for få.

For få til at vi blir prioritert , for få til at vi blir reddet.

Nok en helt er gått bort , en av oss.

Mitt eneste håp er at vi en dag blir mange nok , mange nok til at vi en dag vil bli sett.

For vi har ikke et virus , vi har bare ALS…

Jeg kjente det på hele meg i dag når jeg våknet , hele kroppen strittet imot. Heldigvis slapp jeg unna en stressfull morgen , jeg slapp å tenke neste skritt hele forbaska tiden. For i dag hadde jeg min beste assistent på jobb , en som vet hvordan alt fungerer til enhver tid. Ja selvfølgelig er det gubben , ingen andre gjør meg mer trygg enn han. Normalt sett så får jeg hodepine før kontrollen har begynt , for alt stresset med å delegere alle andre når jeg selv gruer meg blir for mye. Men i dag trengte jeg ikke føle meg utrygg , for min mann får meg alltid trygt frem og tilbake uten at jeg trenger besvare tusen spørsmål underveis.

Men en ting er han ikke særlig god på , lytte på sin kone kunne han bli litt bedre på. For i går kveld ba jeg gubben om å lese innkallingsbrevet , det er jo ikke bare vanlige kontroller lenger. Etter at jeg ble med i studiet om den nye forsøksmedisinen så er det mye som skal tenkes på , men igjen mente gubben at han hadde stålkontroll. Men akkurat det fikk han motbevist når vi kom inn døren hos en nevrolog , to viktige ting som sto i brevet var ikke tatt med. Det viste seg nemlig at vi egentlig skulle ta med de medisinene som var igjen etter forrige kontroll , og i tillegg skulle en urinprøve taes med.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg syns gubben ble litt rød i toppen når nevrologen spurte om vi ikke hadde fått brevet med informasjon , ja det brevet som jeg ba gubben lese i går kveld. Jeg måtte dra litt på smilebåndet der jeg satt , og ved min side satt en fortvilet gubbe med en rødglinsende skalle. Men igjen kom kjerringa han til unnsetning , for plutselig fikk jeg en ide. Hjemme sto restene etter forsøksmedisinen i et skap , og til alt hell var en datter hjemme også. Med et ferskt førerkort i lomma så måtte jo det utnyttes , løsningen var nærmere enn gubben trodde. Urinprøven tok jeg på sykehuset , for når gubben er med er ingenting umulig.

Etter en laaaang veibeskrivelse til min datter hev hun seg i bilen , men ikke uten en kartleser. Min nest eldste sønn måtte bli med på dette uvanlige oppdraget , det ga nok en trygghet i å være to. Jeg ble så stolt når hun ringte for å fortelle at hun sto utenfor sykehuset , for jeg vet så altfor godt hvor skremmende den første kjøreturen er etter at et førerkort er sikret. Jeg tror hun var rimelig stolt selv , i følge gubben var hun et eneste stort smil der hun satt bak rattet. Igjen reddet hun oss , og jeg tror neppe det blir siste gang.

Men som overskriften tilsier så gikk kontrollen så som så , aldri skal jeg oppleve en kontroll uten et MEN . Hos nevrologen gikk alt bra , men så er det ikke rare undersøkelsen jeg må igjennom hos han. Det er kun lungelegen som sitter på fasiten , det er kun gjennom lungeprøver jeg får vite om jeg er stabil. Husker dere forrige kontroll? Det gjør nemlig jeg. Da var blodgassprøven normal men pusteprøvene jeg måtte utføre hadde gått litt ned. Men i dag var det helt omvendt , og jeg følte meg som tatt ut av en episode i fra bakvendtland.

For nå var blodgassen litt forhøyet , men til gjengjeld var pusteprøvene bedre enn forrige gang. Jeg liker ikke når blodgassprøven begynner å tulle , men jeg tror jeg vet hvorfor. For med engang jeg ikke bruker bipap masken jevnlig så slår det alltid ut på blodgassen , og nå håper jeg at juleferien og en dårlig natt er årsaken til resultatet. Men lungelegen var veldig fornøyd med pusteprøvene mine , et lyspunkt i det minste. Så nå skal jeg være flink og bruke bipapen fremover , og krysse fingrene for at blodgassen normaliserer seg. Likevel vil jeg si at ja jeg er stabil , for jeg føler meg helt lik som for tre måneder siden. Så etter to gode timer på sykehuset kunne vi dra hjem , og med meg hadde jeg tre nye bokser med forsøksmedisin.

Det var i hvert fall en gutt som var glad for at det var kontroll i dag , for kontroll betydde at mamma kunne være med og hente i barnehagen. Det var en lykkelig gutt som kom løpende mot bilen , han lyste som en sol når han så meg. Et lite øyeblikk som gjorde hele dagen perfekt , borte ble både kontroll og prøvelser.Nå er min datter dratt på butikken for meg , for etter denne dagen fortjener jeg noe godt…

Ja så var det den tiden igjen , i dag må jeg på ny inn i løvens hule.

Dagen i går var så god , en kjærkommen distrasksjon når jeg trengte det som mest.

For som regel tar det helt overhånd , bare tanken gir meg problemer med å puste.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men nå er dagen her igjen , det er nok en gang tid for kontroll.

“Nå skal vi se , går det egentlig bra?”

To granskende øyne stirrer på meg , det er akkurat som om de ikke tror på meg når jeg sier det går bra.

Akkurat som om de ikke vil høre , for det kan da umulig gå bra når man har ALS.

Jeg blir gransket fra topp til tå , som en partikkel under et mikroskop blir jeg nøye iakttatt.

Jeg føler meg som et hamster der jeg sitter , fanget i et hamsterhjul uten nødutganger.

Alt jeg vil er å løpe vekk derfra , men der sitter jeg fanget i eget skinn.

Det er ingen vei utenom , alt jeg kan gjøre er å håpe på det beste.

Håpe på at den samme setningen kommer i dag også , uten at den avsluttes med et MEN.

For den setningen som jeg før hatet elsker jeg nå , “sees om tre måneder” er nå blitt et bevis.

Et bevis på at jeg fremdeles holder meg stabil , et bevis på at det går faktisk bra.

Det er nemlig det eneste jeg har igjen , når alle undersøkelser er tatt så er den setningen blitt min kraft.

For de tror kanskje ikke meg når jeg sier det går bra , men undersøkelsene lyver ikke.

Et langt liv er nok en uoppnåelig drøm , for meg er det tre måneder om gangen som gjelder.

Tre måneder til neste gang , og en setning er det jeg håper på hver gang.

Så i dag er mitt eneste håp at undersøkelsene igjen støtter meg , at de også denne gangen viser at det går bra.

For livet er faktisk bra enn så lenge , enn så lenge en kontroll blir avsluttet med “sees om tre måneder…”

Skyvedøren går opp med et smell , en liten gutt står utålmodig ved sengekanten. Jeg ser det på hele han , to føtter klarer ikke stå stille under han. “Maaaamma du må våkne”, en liten gutt roper selv om jeg bare ligger en halv meter unna. “Dadda har jo bursdag” 
For de som ikke skjønner hvem dadda er så er det altså storesøster , et kallenavn jeg har hørt hele livet. Selv ble jeg kalt det av min lillebror , og når jeg var trillepike som liten ble jeg også kalt det. Og nå er det storesøster som har overtatt kallenavnet , et kallenavn jeg tror neppe min datter er alene om og ha.

Men tilbake til det jeg egentlig skulle skrive om , det er nok avsporing nå. Dadda hadde nemlig bursdag , og nettopp det fikk vi merke i går kveld. For jeg satt klar når gubben kom hjem , nå måtte planleggingen utføres i praksis. Men det var ikke like lett å få en sliten gubbe til å høre etter , klokken ble faktisk over 22.00 før ting begynte å skje. Men det jeg hadde planlagt var ikke like lett i praksis , og når et smell kunne høres i et lite hus så trodde jeg alt håp var ute.

Jeg hadde nemlig bedt assistenten om å kjøpe inn folieballonger , men igjen viste det seg at når jeg ikke er med selv så går alt i luften. For hun hadde ikke lest på pakken , hadde hun gjort det så hadde hun sett at de måtte fylles med helium. Til alt hell så hadde jeg en helium beholder i boden , jeg har nemlig brukt det til feiring før. Men når beholderen plutselig var tom etter en ballong så ble gode råd dyre , vi hadde nemlig en stor ballong igjen. Derfor måtte mor igjen komme opp med en ny plan , og like etter for gubben i garasjen.

En kompressor ble redningen , ja i det minste trodde vi det. Men i går fikk vi oppleve at varm og kald luft ikke nødvendigvis går sammen , i hvert fall ikke når du har med folieballonger å gjøre. Gubben hadde knapt nok kommet inn døren når et smell kunne høres , et smell som fikk en godstol til å riste. Det ble helt stille fra en yttergang , ikke en lyd kunne høres.

“Lever du” prøvde jeg og rope , men fortsatt var det helt stille i en yttergang. Det var ikke før jeg var på vei til å sende en melding om hjelp at jeg hørte det , lavmælte gloser vitnet om liv. Plutselig sto han fremfor meg , og tro det eller ei , men de få hårene han har igjen på et hode sto nå rett opp. I hånden hang en slapp ballong , et åttetall hadde gått i luften.

Klokken var nå 22.45 , og nå var det ikke bare ballongen luften hadde gått ut av. En hel bursdagsplanlegging sto nå i fare , jeg kunne ikke la en 18 åring våkne opp til ingenting!! Gubben så fortvilelsen i øynene på meg , og gikk i marsfart mot kjøkkenet mens han spydde ut høylytte gloser denne gangen. Det gikk ikke lang tid før jeg kjente det , klokken var nå 23.20 og en deilig duft av hjemmebakst begynte å bre seg i huset.

Muffins ble redningen , og selvfølgelig en innkjøpt gave eller to. Og nå sto en liten utålmodig gutt ved min side , for han hadde fått det ærefulle oppgaven med å vekke bursdagsbarnet. Men i dag fikk vi plutselig dobbel grunn til å feire , for idag på sin egen bursdag hadde min datter også oppkjøring. Selvfølgelig besto hun , noe annet hadde vært overraskende. Så nå begynner en ny epoke , nå blir vel gubben billøs før han vet ordet av det. Gratulerer så mye kjære datter , atter en gang beviser du at du alltid når dine mål. Nå skal vi kose oss med Brownie resten av kvelden , det sto nemlig øverst på listen hos et bursdagsbarn…