Jeg er så lei av at jeg ikke får lov , lov til å reagere.
Noen ganger føles det ut som om jeg ikke får lov til å være syk , aller helst skal jeg smile hver dag.
Det føles ut som at det alltid er meg som er problemet , jeg som bestandig må endre meg.
For til tross for at jeg er syk så kan jeg ikke vise det , jeg må være sterk hele tiden.
Det er jeg som må legge tilrette , legge tilrette slik at andre har det bra.
Følelser må stadig legges til side , mine følelser må legges lokk over.
Frustrasjon og redsel for fremtiden må ikke vises , stadige feil skal helst bare smiles av.
Ingen andre skal behøve å innrette seg etter meg , det er jeg som må innrette meg etter alle andre.
Jeg trakk det korteste strået , livets kortstokk ville det slik.
Lynet slo ned når jeg minst ante det , lykke ble til bunnløs sorg når tre små bokstaver rammet.
Men selv tre små bokstaver er ikke nok , selv med en dødelig sykdom så må jeg klare.
Klare å smile hver dag , jeg som er syk må være takknemlig selv om jeg skal dø.
Jeg er lei av at det bestandig er vi som er syk som må være profesjonelle , lei av at vi aldri kan rope ut.
Følelser hører ikke hjemme på en arbeidsplass , selv ikke når arbeidsplassen er mitt eget hjem.
Vi som er syk skal bare bite det i oss , og være behjelpelig når andre trenger hjelp.
Bestandig er det vi som må legge tilrette , legge tilrette for å få hjelp.
Andre sine behov kommer alltid først , mine er det ikke så nøye med.
Livet går videre utenfor døren , et liv jeg aldri får delta i.
Mitt liv foregår innenfor fire vegger , og alt jeg vil er å kunne leve.
Men mitt liv blir stadig satt på vent , for jeg må først legge tilrette for at andre har det bra…
Nei, Vivian dette blir helt feil.
Du må kunne være deg selv i ditt eget hjem, selv om hjemmet ditt er arbeidsplassen til andre. Du må kunne ha dine gode og mindre gode dager. Du må slippe å være profesjonell bruker, profesjonell pasient. De so skal være der for deg må tål at du er et menneske. Og det er de som skal være der for å legge til rette for at du skal få kunne leve ditt liv. Leve ditt liv, ikke bare eksistere.
Har man valgt en jobb hvor arbeidshverdagen består i å hjelpe andre, ja da må man kunne møte de man skal være der for med ydmykhet.
Jeg har arbeidet hele mitt voksne liv i helsesektoren. Jeg har blitt skjelt ut av fortvilte pasienter som har gitt meg skylda for alt fra knekte ankler til en kreftdiagnose som føltes så urettferdig. Og det er greit.
Jeg har forstått deres fortvilelse. Ikke alltid synes reaksjonen har vært ok, men jeg har forstått at mye er sagt i fortvilelse, i snerte eller i frustrasjon, og det er OK.
Så Vivian. slå i bordet, tramp i bakken og si i fra. Det er lov å være svak og vise det, lov å være fortvilet, lov å føle at i dag er det nok.
Såpass burde de so er der for deg, som får lønn for å være der forstå. Hvis ikke bør de kanskje finne et annet yrke.
Stor klem fra meg.
Ja akkurat sånn burde det være , men dessverre så har ikke jeg det sånn. Jeg har selv jobbet i både hjemmesykepleien og på sykehus i en årrekke , og som du sier så har jeg måtte være nødt til å finne meg i mye. Men det er akkurat som om grensene viskes ut når arbeidsplassen er i eget hjem , og spesielt når jeg er alene. Jeg prøver så godt jeg kan og gi grundig opplæring , men det hjelper lite når motparten ikke følger opp. Jeg har opplevd flere ganger å bli skjelt ut i eget hjem fordi jeg gir beskjed når feil blir gjort , jeg får høre at jeg aldri blir fornøyd. Men hvordan kan jeg bli fornøyd når de samme feilene gjentar seg , når mine instruksjoner aldri blir fulgt?
Jeg har dessverre ikke vært heldig med tidligere assistenter , og når en BPA ordning krever at den som er syk skal være arbeidsleder i tillegg så blir det vanskelig. Alt jeg vil er å bli tatt hensyn til , men i denne ordningen så er det jeg som må ta hensyn til alle andre.
Kjære deg <3
Dette traff meg.
Jeg kan på en måte skjønne litt tror jeg.
Jeg er nemlig også så lei av å "måtte" trøste andre! Forsikre andre om at jeg har det bra (inni meg skriker det NEEEI), nedprioritere meg selv, være sterk, gå på akkord med meg selv, bagatellisere mine bekymringer og behov, smile, se positivt på livet, se ting i perspektiv, være takknemlig, skjule sorgen.
Tror oppriktig at dette er veldig viktig for å leve et best mulig liv, det å prøve å være positiv, takknemlig og se ting i perspektiv. Men av og til, bare av og til, skulle jeg ønske at JEG med mitt innerste meg, ikke fysikken, kunne blitt sett og prioritert og fått litt plass. Men igjen og igjen skyver jeg mine følelser og bekymringer og redsel bakerst i et skap slik at jeg kan trygge andre og at de kan ha en god følelse. Så er spørsmålet om det er min egen skyld, at jeg skulle tatt mer plass, andre har ikke skylda for at jeg gjør som jeg gjør, de er ikke tankelesere. Men det tør jeg ikke. Jeg tar allerede så mye plass, gir så mange bekymringer og alltid er det noe med meg. Så da tar jeg meg i sammen igjen og smiler igjen til de rundt meg.
Stor klem fra medfødt kroniker.
Akkurat sånn er det! Takk for at du forstår , selv om det smerter meg og lese at du har det på samme måte. Jeg er så lei av å stadig måtte være så forbanna profesjonell hele tiden , stadig måtte ta hensyn til alle andre i en ordning som egentlig skal være for meg. For la oss være ærlig , hvis vi som er syk viser at vi ikke er fornøyd så blir vi sett på som utakknemmlige , og det til tross for at det er andre som gjør feil. Men jeg må vite at de rundt meg kan utføre ting , det er viktig for min trygghet videre. Stor klem tilbake kjære deg , jeg har stor medfølse for hva du går igjennom 💜