Ja så var det den tiden igjen , i dag må jeg på ny inn i løvens hule.
Dagen i går var så god , en kjærkommen distrasksjon når jeg trengte det som mest.
For som regel tar det helt overhånd , bare tanken gir meg problemer med å puste.
Men nå er dagen her igjen , det er nok en gang tid for kontroll.
“Nå skal vi se , går det egentlig bra?”
To granskende øyne stirrer på meg , det er akkurat som om de ikke tror på meg når jeg sier det går bra.
Akkurat som om de ikke vil høre , for det kan da umulig gå bra når man har ALS.
Jeg blir gransket fra topp til tå , som en partikkel under et mikroskop blir jeg nøye iakttatt.
Jeg føler meg som et hamster der jeg sitter , fanget i et hamsterhjul uten nødutganger.
Alt jeg vil er å løpe vekk derfra , men der sitter jeg fanget i eget skinn.
Det er ingen vei utenom , alt jeg kan gjøre er å håpe på det beste.
Håpe på at den samme setningen kommer i dag også , uten at den avsluttes med et MEN.
For den setningen som jeg før hatet elsker jeg nå , “sees om tre måneder” er nå blitt et bevis.
Et bevis på at jeg fremdeles holder meg stabil , et bevis på at det går faktisk bra.
Det er nemlig det eneste jeg har igjen , når alle undersøkelser er tatt så er den setningen blitt min kraft.
For de tror kanskje ikke meg når jeg sier det går bra , men undersøkelsene lyver ikke.
Et langt liv er nok en uoppnåelig drøm , for meg er det tre måneder om gangen som gjelder.
Tre måneder til neste gang , og en setning er det jeg håper på hver gang.
Så i dag er mitt eneste håp at undersøkelsene igjen støtter meg , at de også denne gangen viser at det går bra.
For livet er faktisk bra enn så lenge , enn så lenge en kontroll blir avsluttet med “sees om tre måneder…”
🤞🤞 og masse ❤ til deg!
<3!
Håper det gikk fint <3 Det er godt med en sånn forsikring.