Ja så var det på an igjen , den kvinnelige uka meldte sin ankomst idag. Jeg har jo kjent det den siste uken , kroppen er mørbanket som vanlig. Men for meg hjelper det veldig på at jeg har vært i aktivitet den siste måneden , komplikasjonene blir ikke så store da. Smertene blir litt mindre , og jeg blir ikke sengeliggende når den først kommer. Problemet er bare at den type daglig aktivitet er nesten umulig og få til hjemme , dessuten nekter en finnmarking og lage basseng til meg.

Han hadde nok likevel gjort det dersom jeg hadde gått til innkjøp av hans største ønske , men da må jeg vinne i Lotto først. Så om det er noen som har lyst til å donere en gravemaskin til en finnmarking så værsegod , da blir det nok basseng i hagen før jeg vet ordet av det. I årevis har jeg hørt om hans eneste ønske , det er ikke måte på hvor mye han skulle gjort dersom han hadde hatt en gravemaskin. Selvfølgelig bruker han meg som et påskudd , ikke at jeg har noe i mot det akkurat. For planen hans er klinkende klar , han skal oppfylle alle mine ønsker DERSOM han får en gravemaskin.

 

Nei akkurat den drømmen må vi nok legge på is kjære , du får være fornøyd med at denne kjerringa kjøpte deg nye ull longser i år. Idag har det vært en daff formiddag på meg , med en kropp som var mørbanket måtte jeg legge alle mine planer på is. Men jeg er så fornøyd med hvordan gangen ble at jeg klarer fint å vente med neste prosjekt , gangen var første prioritet uansett. Nå er neste prosjekt et nytt rom til Isak , og planen er og begynne på det på fredag. Da har jeg nemlig to assistenter på jobb , så da får vi nok gjort litt.

Men idag har jeg bare daffet sammen med to av barna , ja for idag har jeg faktisk hatt selskap. Min datter føler seg ikke helt bra for tiden , og min sønn har enda ikke fått napp på jobbmarkedet. Så idag har vi vært slapp sammen , jeg har fått være mamma litt ekstra idag. Nå venter vi bare på svar fra legen om min datter må teste seg , det får vi vite i morgen.

En liten gutt ble veldig fornøyd idag , for idag ble han hentet i barnehagen av selveste storebror. Det er stor stas det , tenk at han skulle kjøre hjem i storebror sin kule bil. Jeg hørte godt når de kom opp bakken her , volumet på musikkanlegget var det tydeligvis en liten gutt som bestemte over idag. Han var så stolt når han kom inn døren her , og alle søsknene samlet seg rundt middagsbordet. Idag hadde en liten gutt mye og fortelle om dagen sin , for i barnehagen skjer det mye spennende om dagen .

De holder nemlig på med sin årlige innsamlingaksjon , barna får brukt både kreativitet og kroppslig fysikk. De lager forskjellige ting som vi foreldre kan kjøpe for en god sak , i tillegg løper de runder på løpebanen for at barna i Sør Afrika skal få rent vann. Jeg kan ikke tenke meg en bedre sak og løpe for , og en liten gutt hadde tydeligvis samme tanke. For han kunne stolt fortelle at han hadde løpt hele tre ganger rundt den store løpebanen , og det helt uten stopp! Dette er en friidrettsbane og den er rimelig lang , så jeg ble rimelig overrasket over at han hadde klart det. Kanskje det ikke er fotball han skal satse på , jeg tror nok friidrett er mer i hans bane. En av de ansatte var så snill og sende meg en liten videosnutt , og den fikk jeg lov til å dele med dere.

Nok en dag nærmer seg slutten , og selv med en mørbanket kropp så har den vært god. Nå sitter jeg her og leter etter inspirasjon på nettet , for nå er det på høy tid at et barnerom blir pusset opp. Men aller først har vi et tonn med leker og gå igjennom , ja dere ser selv hvorfor en liten gutt trenger større rom. Så nå får far og sønn bytte rom , for nå har mor fått nok. Kreativiteten er det ihvertfall ingenting og si på , spørsmålet er bare om det blir sånn som jeg har tenkt. En ting er ihvertfall sikkert , verre kan det ikke bli…

 

For snart fem år siden slo lynet ned, tre små bokstaver rammet hardt og brutalt.

Der og da var livet over, et altoppslukende mørke tok over mitt dype sinn.

Livet ble en kamp for meg og mine kjære,

en kamp vi fremdeles må kjempe hver eneste dag.

 

Denne sykdommen fører med seg en tidløs sorg.

En sorg som aldri går over, en sorg jeg ikke unner noen å få.

Ordet ventesorg visste jeg lite om, ikke før tre bokstaver traff hardt.

Sorgen ligger i ordet, for alt vi har gjort og gjør er å vente.

 

Vente på nye komplikasjoner, vente på en redsel så stor.

Stadig nye hjelpemidler kommer ramlende inn døren, og alt vi gjør er å vente.

Vente på at kroppen forfaller, vente på den tiden når vi må ta de i bruk.

Ventetiden er ulik for oss alle, men den er like tung og hard for oss alle.

 

Jeg venter, mine kjære venter, venter sammen på det som kommer rundt neste sving.

Ingen kan si hva som kommer eller når,

men vi vet at før eller siden så dukker nye komplikasjoner opp.

Sakte men sikkert forfaller jeg, og min vei går bare en vei.

 

Jeg ser sorgen i øynene på mine kjære hver eneste dag, jeg ser hvordan de kjemper med seg selv .

Ventesorgen er verst i øynene på dem, hjertet mitt brister litt mer for hver dag som går.

Håpløsheten er stor, og maktesløsheten er uendelig.

Denne sykdommen er ubarmhjertig og rå.

 

Hver dag våkner jeg opp, takknemlig for en ny dag.

Men jeg vet aldri om det blir denne dagen, at nye utfordringer dukker opp.

Jeg lever på overtid allerede,  klokken tikker stadig fortere.

Mitt liv skal ende med tre små bokstaver, og en sorg så stor.

 

I snart fem år har jeg sørget,

sørget over en lidelse så stor.

For hver kroppsdel som sviktet kom smerten på ny,

sakte men sikkert måtte jeg begrave meg selv.

 

Vi er mange som lever med ventesorg hver eneste dag,

kjemper oss opp til en ny dag selv om lidelsen er stor.

Mitt eneste håp er for mine kjære er at ventesorgen en dag vil gå over.

For mens jeg tar med meg sorgen i graven så håper jeg de vil få livet tilbake på ny…

Jeg gikk til sengs med et smil rundt munnen igår , lykkelig sovnet jeg rimelig raskt. Jeg tror ikke smilemusklene har hvilt i natt , for jeg våknet med det samme smilet rundt munnen idag. Tenk hvor heldig jeg egentlig er , privilegert som får være den første til å motta en ny medisin. Uavhengig om jeg får placebo eller ekte vare så føler jeg meg heldig , og den følelsen er ikke noe jeg er vant med. For ordet heldig er ikke noe jeg forbinder med mitt liv , jeg er mer vant med å trekke det korteste strået.

For fem år siden begynte en reise , jeg fikk et nytt liv med store begrensninger. Aldri hadde jeg trodd på den tiden at jeg skulle sitte her jeg gjør idag , fem år etter med et lite håp. Disse fem årene har gitt meg litt av en reise , en reise på både godt og vondt. For med denne sykdommen blir det gode i livet trippelt så godt , og det vonde blir umenneskelig vondt. Men selv om det vonde er så vondt at jeg noen ganger bare vil dø , så er det de gode øyeblikkene som forhindrer meg fra å gi opp. Og i går ble det et godt øyeblikk , et øyeblikk vi tar med oss videre.

Idag sto jeg opp til et realt høstvær , det både regnet og blåste ute. Men det spilte ingen rolle idag , for takket være dere har jeg igjen fått en varme så stor. Så mange fine kommentarer og meldinger , dere gjør meg virkelig rørt. Dere gjør meg ydmyk , den nestekjærligheten dere viser er helt enorm. Samtidig må jeg innrømme at jeg sliter litt meg dårlig samvittighet , samvittigheten gnager overfor alle de andre ALS syke som ikke får det jeg får. Jeg skulle ønske at dette forsøket inkluderte alle , at vi alle kunne sitte med den samme følelsen som jeg nå har.

Vi måtte selvfølgelig finne på noe fint idag , så en god middag ble planlagt. Tikka Masala ble derfor laget idag , en kylling gryte som barna elsker. Nyhetssendingen fra igår måtte vi også se om igjen idag , en liten gutt var nemlig lagt seg i går når nyhetene ble sendt. Det er så kjekt å se hvor glad han blir , det er ikke alle fem åringer som får se seg selv på Tv. Et stort øyeblikk for en liten gutt , ja et stort øyeblikk for oss alle.

Alltid gøy når to besteforeldre kommer på besøk

Se mamma , vi er på Tv

Idag fikk jeg også tak i den siste puslebiten til en nyoppryddet yttergang , jeg saumfarte nettet i hele går. Hvem skulle trodd at speil kunne være så dyre? Ikke jeg ihvertfall. Jeg hadde nemlig en vegg igjen i yttergangen som var tom , og siden gangen er så liten så tenkte jeg at et stort speil kunne vært fint å ha. Men jeg tar ikke til takke med hva som helst , et speil med sølvramme var det jeg ville ha. Men de speilene jeg fant som jeg likte på nettet var jo rådyre , ikke pokker om jeg skulle betale to tusen for et speil!

Jeg var nesten i ferd med å gi opp når en tanke slo meg , det var et sted jeg ikke hadde prøvd. På Finn.no begynte jeg en skattejakt , og det gikk ikke lang tid før jeg fant et egnet speil. Derfor ble assistenten sendt ut for å hente det , og for bare 250 kroner er nå yttergangen komplett. Et nydelig speil ligger nå og venter på å bli hengt opp , og gjett om mor er fornøyd. Nå gjenstår bare resten av huset , jeg har nemlig mye jeg vil ha gjort. Men det får vente til i morgen , en ny dag med nye muligheter. For nå har kvelden igjen meldt sin ankomst , nok en god dag nærmer seg slutten…

 

Jeg prøvde å forberede meg i går kveld , forberede meg på det som ville komme.

For det blir alltid sånn , hver gang jeg ser meg selv så blir jeg på gråten.

Det blir liksom så virkelig , med egne øyne får jeg se det dere ser.

Et ytre skall kommer til syne , et ytre skall jeg prøver å fornekte.

 

Fornekte at det eksisterer , fornekte at det er så ille.

Jeg får det rett i fleisen , for så ille er det faktisk.

For en sykdom har satt sitt spor , mitt ytre skall er i ferd med å visne helt bort.

En kropp som engang bar på fire små er borte , det er bare tre små bokstaver igjen.

 

For meg finnes ingen valg , jeg må fornekte for å overleve.

Prøve å skyve tre små bokstaver bak i mørket , late som om de ikke eksisterer.

Jeg prøver så hardt jeg bare kan , tre små bokstaver skal ikke være mitt fokus.

Mitt fokus skal være livet , livet som jeg hver dag kjemper meg opp til.

 

Salte dråper flommet igjen ut av mine øyne , men takknemligheten var stor.

For selv om jeg ikke gir tre små bokstaver fokus i hverdagen så skal de ut , tre små bokstaver skal opp og frem i lyset.

Denne sykdommen frarøver deg nesten alt , alt bortsett fra en ting har forsvunnet.

Min viljestyrke har den ikke klart å knekke , jeg vil leve mer nå enn før.

 

Dere lesere skal ha en stor del av æren for at jeg fortsatt orker , foruten om familien så gir dere meg så mye.

Igår var intet unntak , gang på gang viser dere hva nestekjærlighet virkelig er.

Dere overøser meg med gode ord , ord som gir meg ny styrke.

Ny styrke til å fortsette min kamp , en styrke som forhindrer meg fra å gi opp.

Så tusen takk for at dere bestandig er der , for at dere er der sammen med meg i min kamp…

På Tv 2 nyhetene sin side på nettet kan dere nå se reportasjen , linken ligger under.

https://www.tv2.no/nyheter/11695627/

Tusen takk for alle fine ord og meldinger , jeg er helt rørt her jeg sitter.

Idag måtte jeg komme meg opp fortere enn svint , her var det ingen nåde. Min nest eldste sønn hadde en legetime han måtte bli kjørt til , og som vanlig sier selvfølgelig denne mammaen ja. Problemet var bare at timen var såpass tidlig , så tidlig at jeg på det tidspunktet normalt sett knapt har kommet meg ut av senga. I tillegg måtte jeg organisere med assistenten , hun måtte komme litt tidligere på jobb. Men hva gjør man ikke for de barna , jeg fikk i det minste klær på meg idag også.

Denne mandagen startet med andre ord litt kaotisk , og ordet kaos har egentlig preget hele dagen. Kanskje dere kjenner igjen følelsen av å ha tusen tanker i hodet på en gang , og ikke vet hvilken tanke man skal gripe fatt i først? Ja sånn har dagen min vært i dag , og jeg har en mistanke om at resten av uken blir sånn også. For nå er jeg inne i en fornying periode , det er så mye i huset jeg har lyst og forandre på. Isak trenger større rom , kjelleren må pusses opp , og jeg er på jakt etter småting til gangen.

Rettigheter: tegninger.no

Problemet er bare at jeg ikke vet hvilken ende jeg skal begynne i , og hver gang jeg tenker på å begynne så dukker det opp noe som distraherer meg. Det er ikke bare meg som har vært litt distrahert idag , jeg tror noen pleiere også har hatt mye og tenke på. Jeg syns det var rart at jeg plutselig var tom for sondemat , det var ihvertfall det jeg fikk beskjed om idag. Så jeg fikk ikke mat i PEGen idag tidlig , kaoset var komplett. Det var ikke før jeg skulle på do at jeg ba assistenten om å lukke opp skapet slik at jeg fikk se etter , og det første jeg ser er en hel eske med uåpnet sondemat. Det ble igjen bevist , det er på øynene man først blir blind.

Men det stoppet ikke der , for idag skulle vi ha intervju med to nye assistenter. På samme tidspunkt kom en ny pleier inn døren her , og hun hadde aldri vært her før. Takk og lov for at gubben sa at hun kunne bare gjøre i stand sondemat og ekstra væske , vi kunne selv koble det opp etter intervjuene var ferdig. Det var ikke før det første intervjuet var ferdig at vi oppdaget det , og da holdt jeg nesten på å besvime. For vannposen var fullt helt opp , 1,3 liter hadde hun tenkt å kjøre i meg. Ja sammen med sondemat så hadde det blitt nærmere 2 liter med væske , det var litt av et måltid det.

Jeg tør ikke tenke på hvor sprengt blæra mi hadde blitt under intervjuet dersom hun hadde koblet det på , gubben skulle virkelig ha fått noe å bryne seg på da. Snakk om hell i uhell , gubben holdt på å gå i knestående her når han oppdaget det. Men heldigvis fikk vi tømt ut over halvparten , 500 ml er mer enn nok for meg på et måltid. Nå sitter vi bare her og puster lettet ut , det kunne ha blitt en dramatisk slutt på denne mandagen.

Klokken kan liksom ikke gå fort nok nå , for nå venter vi bare. Jeg gleder meg til å se nyhetene ikveld , gleder meg til å se en sending jeg har ventet lenge på…

Det er mange av dere som har etterlyst hva som skjer med Tv 2 sendingen, ja gudene skal vite at jeg har ventet selv.

Men nå ser det endelig ut som dagen er her , ventetiden er over.

Ikveld kommer det mest sannsynlig på 21 nyhetene , så skru på Tv 2 ikveld.

Jeg er både nervøs og spent , det er lenge siden jeg har sett meg selv på TVen.

 

Alt blir liksom så mye mer virkelig når jeg ser meg selv på TVen , da blir det så øyenlyst.

For da ser jeg med egne øyne hvordan en sykdom har satt spor , det jeg daglig prøver å fortrenge får jeg midt i fleisen.

Likevel er jeg takknemlig , takknemlig over å bli spurt.

For mitt største ønske er at vi med denne sykdommen skal bli sett , ALS må enda mer ut i lyset.

 

Min kamp for å få dette til er ikke over , vi har fortsatt en lang vei å gå.

Derfor er takknemligheten stor overfor media , for gjennom dem når denne sykdommen ut.

Så kjære Tv 2 , tusen takk for at dere engasjerer dere.

Det betyr mye for meg , det betyr mye for hundrevis av mennesker som er rammet av tre små bokstaver…

Halsen snører seg sammen , fra mine øyne flommer det ned.

Hjertet er igjen i ferd med å gå i tusen knas , ti kniver trenger inn i mitt bryst.

I et lite rom ligger jeg , ligger og gisper etter luft.

Men denne gangen er jeg ikke alene , denne gangen har et lite rom fått dobbel smerte.

 

To sjeler kjenner på den samme smerten , en altoppslukende stikkende smerte.

Jeg prøver å lukke øynene , klarer ikke se.

Se på den smerten som har grepet fatt i et uskyldig hjerte , jeg vil ikke se.

Men lyden av smerte klarer jeg ikke stenge ute , små hikst river mitt hjerte i to.

 

“Det gjør så vondt mamma” , ordene treffer meg som lyn fra blå himmel.

Små lynspisser borrer seg inn i meg , lager et hull som aldri vil gro.

Etter fem år er hulrommene blitt mange , jeg lekker som en sil.

Kjærligheten er vond idag , vond for to hjerter.

 

Et lite rom blir fylt med en sorg , en sorg som er så uendelig lang.

Det sorte hull har igjen meldt sitt nærvær , alt blir bare svart.

En flom av salte dråper kan fylle et helt hav , mitt skip er lastet med dobbel smerte.

Jeg kniper mine øyne sammen , vil bare bort.

 

Bort fra sorgen , bort fra en stikkende smerte.

Men uansett hvor mye jeg prøver så får jeg det ikke til , jeg må bare ta imot.

Det er når jeg tror jeg ikke klarer mer at de kommer , små ord treffer av meg hardt.

Sorgen taler sitt eget språk , “du kan ikke dø mamma , da dør jeg også”….

Det ble ingen god start på dagen idag , jeg var både lei og sur. Mest lei for å være ærlig , for imorgen begynner en ny uke. En ny uke uten at noe skjer , mens alle andre har sitt og gå til så blir jeg sittende hjemme. Men det er også en annen grunn til at jeg er lei meg , noe som er så fryktelig vondt. For jeg ser det jo , ser at det går mot slutten. Vår firbeinte gamle venn vil jo så gjerne leve , han viser viljestyrke hver dag. Akkurat som meg blir han glad for de små ting , halen logrer fremdeles. Men kroppen hans er i ferd med å gi etter , bakbeina svikter når han går.

Så idag gikk det opp for meg , vi må ta en vanskelig beslutning. Min gode fine gamle venn gjennom 11 år , det eneste selskapet jeg har hatt på formiddagen de siste årene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten han , jeg har en hjertesorg som gjør så vondt at jeg ikke får puste. Klumpen i halsen var stor når min datter kom inn til meg idag tidlig , tårene ble mange på oss begge to. Jeg tror ikke det har gått helt opp for henne heller før idag , vi har nok prøvd å la være å tenke på det. Håpet har vært at en firbeint venn skulle være stabil litt til , men vi ser jo at han er blitt verre.

Vær så snill og ikke skriv at det er til det beste , for det trenger vi ikke å høre idag. Jeg sammenligner meg selv så mye med min firbeinte gamle venn , og som meg ser jeg at han aller helst vil leve. Men i motsetning til meg så har han ingen valg , det blir opp til oss og bestemme når livet hans skal ta slutt. Jeg har alltid trodd at han skulle overleve meg , håpet på at han skulle bli igjen som en trøst. Både jeg og barna er sønderknust , og det gjør fryktelig vondt for meg å se.

Gubben dro meg til slutt opp av senga , nå mente han at tankene måtte over på noe annet. Men det lå selvfølgelig en grunn bak den tanken , han trengte mors hjelp på kjøkkenet. Jeg derimot mente han kunne jo bare bruke Google , der finner man svaret på det meste. En lammesteik ble nemlig tatt opp av frysen igår , og nå var det tid for å tilberede en søndagsmiddag. Det som er noe av det enkleste å lage ble fryktelig vanskelig for en finnmarking , han måtte ha min bekreftelse på at han gjorde ting riktig.

Etter hvert fikk vi lammesteiken i ovnen , nå var det bare å vente noen timer. Ute skinte solen idag også , og det måtte vi prøve å utnytte. En liten gutt var klar i sin tale , han skulle ikke ut uten at mamma var med. Så da var det bare å pakke på seg og komme seg ut , men når jeg kom ut fikk jeg et sjokk. For fy hvor kaldt det var , jeg tror det må være den kaldeste dagen hittil i høst. Her måtte vi bare holde oss i aktivitet , men akkurat det er ikke vanskelig når man har med seg en liten gutt.

Først ble en firhjuling funnet frem , og som vanlig ble mor sittende med hjertet i halsen. For han er ikke akkurat nådig med gassen , det er kun bånn gass som gjelder. Heldigvis gikk det ikke lang tid før en liten gutt valgte å gå over til et litt mer saktegående kjøretøy , en trø traktor ble hentet ut av garasjen. Men den gikk tydeligvis ikke fort nok , og den var blytung å få opp bakken . Men her kom en elektrisk rullestol til nytte . mor kunne endelig bidra litt. Med stødig hånd plasserte jeg meg bak en traktor , og nå var det jeg som ga bånn gass.

Det ble vill jubel hos en liten gutt , ja hos mor også. Endelig kunne vi to gjøre noe på egenhånd , dette var det ingen som trengte å hjelpe meg med. Jeg ble utnevnt til redningsbil nr 1 , ikke verst på en søndag det. Men plutselig kunne vi kjenne en deilig lukt , en påminnelse om at noe i ovnen begynte å bli ferdig. Det er alltid like herlig og se en flott lammesteik bli tatt ut av ovnen , og ja , den var nydelig god.

Selv om dagen egentlig har vært god så er det en ting jeg er litt skuffet over , og det handler om Tv sendingen jeg venter på. Jeg har full forståelse for at det er mye som skjer i verden , viktigere ting enn ALS. Nesten to uker er gått siden jeg fikk medisinen , og enda sitter jeg og venter. På fredag fikk vi beskjed om at det muligens skulle bli vist denne helgen , men igjen kom noe annet i veien. Det som derimot provoserte meg igår var et innslag som jeg så på som meningsløst fikk plass , Frøya sin fruktbarhet var tydeligvis viktigere. Jeg må si at jeg ble fryktelig frustrert , frustrert på vegne av alle oss med denne ubarmhjertige sykdommen.

Jeg sitter enda og venter på en tilbakemelding om når , men for å være helt ærlig har jeg gitt litt opp. Nå er jeg spent på hva Tv 2 nyhetene idag har prioritert , vi med denne sykdommen må ihvertfall vente litt til. Så ikveld tror jeg at vi heller skal se en film , jeg orker ikke bli frustrert enda en gang…

Litt lyng på trappa er alltid fint

Jeg er sur! Pottesur våknet jeg opp idag!

Det var faktisk det første jeg sa til gubben idag , han måtte advares.

Sur på hele verden , sur på meg selv.

Sur på at jeg var sur , jeg følte meg muggen innvendig.

 

Selvfølgelig vet jeg hvorfor , det er en reaksjon.

For nå er det over , igjen må jeg vente.

Jeg har hatt godt av en aktiv hverdag , en hverdag i trygge omgivelser der jeg kan presse meg selv.

Men nå er det tilbake til fire vegger , tilbake til et liv i isolasjon.

 

Det blir ingen daglig trening , ingenting og se frem til.

Hverdagen vil igjen tikke avgårde i stillhet , dagene flyr avgårde uten meg.

Jeg er nemlig en av dem , en av dem som trenger en aktiv hverdag for å få energi.

Jeg er en av dem som liker å ha det travelt , det er da jeg lever mest.

 

Hele livet har jeg hatt hendene fulle , minst ti baller i luften på en gang.

Jeg har aldri klart å sitte lenge i ro , aller helst måtte det skje noe hvert minutt.

Men nå har jeg ikke noe valg , tre små bokstaver tvang en rastløs kropp til ro.

Likevel er bryteren fremdeles påskrudd , det bobler inni meg fremdeles.

 

Jeg blir faktisk sykere av å sitte i ro , jeg råtner bort i stillhet.

Isolasjonen gjør noe med meg , den tar over mitt dype sinn.

Til slutt gir jeg opp , meningen med livet blir borte.

Mørket blir igjen altoppslukende , en indre kamp med meg selv blir igjen stor.

 

En meningsfull hverdag er det jeg trenger , jeg trenger å holde meg i aktivitet.

Jeg hadde mest lyst til å skrike høyt idag , skrike ut all min frustrasjon.

For hvorfor må jeg bare sitte her , sitte her og råtne bort.

Hvorfor kan ikke jeg også brukes , brukes til noe meningsfullt.

 

Alt folk ser er et skall , et ytre skall som lyver.

Det er ingen som ser at jeg fortsatt kan bidra , alt jeg trenger er bare litt tilrettelegging.

Gjennom en datamaskin kan jeg gjøre mye , jeg kunne faktisk ha gjort en jobb.

Men i et samfunn er det pengene som rår , og tre små bokstaver blir satt for å råtne bort.

 

Men jeg er IKKE tre små bokstaver , de har bare valgt meg.

Jeg er så mye mer , mye mer enn et ytre skall.

En aktiv hverdag er det vi alle trenger , men noen av oss får ikke muligheten.

En mulighet til å vise at vi fortsatt kan , en mulighet til å leve…