Jeg er sur! Pottesur våknet jeg opp idag!
Det var faktisk det første jeg sa til gubben idag , han måtte advares.
Sur på hele verden , sur på meg selv.
Sur på at jeg var sur , jeg følte meg muggen innvendig.
Selvfølgelig vet jeg hvorfor , det er en reaksjon.
For nå er det over , igjen må jeg vente.
Jeg har hatt godt av en aktiv hverdag , en hverdag i trygge omgivelser der jeg kan presse meg selv.
Men nå er det tilbake til fire vegger , tilbake til et liv i isolasjon.
Det blir ingen daglig trening , ingenting og se frem til.
Hverdagen vil igjen tikke avgårde i stillhet , dagene flyr avgårde uten meg.
Jeg er nemlig en av dem , en av dem som trenger en aktiv hverdag for å få energi.
Jeg er en av dem som liker å ha det travelt , det er da jeg lever mest.
Hele livet har jeg hatt hendene fulle , minst ti baller i luften på en gang.
Jeg har aldri klart å sitte lenge i ro , aller helst måtte det skje noe hvert minutt.
Men nå har jeg ikke noe valg , tre små bokstaver tvang en rastløs kropp til ro.
Likevel er bryteren fremdeles påskrudd , det bobler inni meg fremdeles.
Jeg blir faktisk sykere av å sitte i ro , jeg råtner bort i stillhet.
Isolasjonen gjør noe med meg , den tar over mitt dype sinn.
Til slutt gir jeg opp , meningen med livet blir borte.
Mørket blir igjen altoppslukende , en indre kamp med meg selv blir igjen stor.
En meningsfull hverdag er det jeg trenger , jeg trenger å holde meg i aktivitet.
Jeg hadde mest lyst til å skrike høyt idag , skrike ut all min frustrasjon.
For hvorfor må jeg bare sitte her , sitte her og råtne bort.
Hvorfor kan ikke jeg også brukes , brukes til noe meningsfullt.
Alt folk ser er et skall , et ytre skall som lyver.
Det er ingen som ser at jeg fortsatt kan bidra , alt jeg trenger er bare litt tilrettelegging.
Gjennom en datamaskin kan jeg gjøre mye , jeg kunne faktisk ha gjort en jobb.
Men i et samfunn er det pengene som rår , og tre små bokstaver blir satt for å råtne bort.
Men jeg er IKKE tre små bokstaver , de har bare valgt meg.
Jeg er så mye mer , mye mer enn et ytre skall.
En aktiv hverdag er det vi alle trenger , men noen av oss får ikke muligheten.
En mulighet til å vise at vi fortsatt kan , en mulighet til å leve…
Nå kom tårene her, for Vivian. Du er så utrolig mye mer enn et ytre skall. Og selvsagt burde du kunne hatt en mer aktiv hverdag.
Jeg skulle så gjerne ha gjort så mye mye mer , for jeg klarer mer enn hva mitt ytre skall tilsier 💓
Klart du klarer masse mer enn det det ytre skallet tilsier. Jeg håper og at du ser at du bidrar med mye hver eneste dag. Du er viktig for dine nærmeste – og for oss som følger deg på blogg.
Ka skal man si? Kan man si at man forstår? Ja vi har alle behov for å gjøre, bli verdsatt,tatt på alvor,regnet med…. Kjære dæ, du e så utrolig mye, for så mange! Først og fremst dine nærmeste ; men i tillegg så betydningsfull, sjelesørger,trøst, motivator , inspiradjons maker, den dom løfter mæ opp🥰skjønne at det selvsagt overhodet ikke er det samme som aktivitet , men æ ville bare si det.
❤
Skjønner godt den frustrasjonen du føler, med tanke på at du tidligere levde et aktivt liv, mens du nå er lenket til rullestolen. Det må være tøft. Forstår at du ønsker et aktivt liv på tross av sykdom. Bare det å kunne ha noe vettugt å stå opp til, hjelper på psyken. Du har fortsatt mye å bidra med, og du betyr noe for mange ❤️ønsker deg en flott uke 💜