For snart fem år siden slo lynet ned, tre små bokstaver rammet hardt og brutalt.
Der og da var livet over, et altoppslukende mørke tok over mitt dype sinn.
Livet ble en kamp for meg og mine kjære,
en kamp vi fremdeles må kjempe hver eneste dag.
Denne sykdommen fører med seg en tidløs sorg.
En sorg som aldri går over, en sorg jeg ikke unner noen å få.
Ordet ventesorg visste jeg lite om, ikke før tre bokstaver traff hardt.
Sorgen ligger i ordet, for alt vi har gjort og gjør er å vente.
Vente på nye komplikasjoner, vente på en redsel så stor.
Stadig nye hjelpemidler kommer ramlende inn døren, og alt vi gjør er å vente.
Vente på at kroppen forfaller, vente på den tiden når vi må ta de i bruk.
Ventetiden er ulik for oss alle, men den er like tung og hard for oss alle.
Jeg venter, mine kjære venter, venter sammen på det som kommer rundt neste sving.
Ingen kan si hva som kommer eller når,
men vi vet at før eller siden så dukker nye komplikasjoner opp.
Sakte men sikkert forfaller jeg, og min vei går bare en vei.
Jeg ser sorgen i øynene på mine kjære hver eneste dag, jeg ser hvordan de kjemper med seg selv .
Ventesorgen er verst i øynene på dem, hjertet mitt brister litt mer for hver dag som går.
Håpløsheten er stor, og maktesløsheten er uendelig.
Denne sykdommen er ubarmhjertig og rå.
Hver dag våkner jeg opp, takknemlig for en ny dag.
Men jeg vet aldri om det blir denne dagen, at nye utfordringer dukker opp.
Jeg lever på overtid allerede, klokken tikker stadig fortere.
Mitt liv skal ende med tre små bokstaver, og en sorg så stor.
I snart fem år har jeg sørget,
sørget over en lidelse så stor.
For hver kroppsdel som sviktet kom smerten på ny,
sakte men sikkert måtte jeg begrave meg selv.
Vi er mange som lever med ventesorg hver eneste dag,
kjemper oss opp til en ny dag selv om lidelsen er stor.
Mitt eneste håp er for mine kjære er at ventesorgen en dag vil gå over.
For mens jeg tar med meg sorgen i graven så håper jeg de vil få livet tilbake på ny…
💔😥
😪💕Du er så brutalt ærlig, og det har vi så godt av ❤️
❤️💕