Det ble ingen god start på dagen idag , jeg var både lei og sur. Mest lei for å være ærlig , for imorgen begynner en ny uke. En ny uke uten at noe skjer , mens alle andre har sitt og gå til så blir jeg sittende hjemme. Men det er også en annen grunn til at jeg er lei meg , noe som er så fryktelig vondt. For jeg ser det jo , ser at det går mot slutten. Vår firbeinte gamle venn vil jo så gjerne leve , han viser viljestyrke hver dag. Akkurat som meg blir han glad for de små ting , halen logrer fremdeles. Men kroppen hans er i ferd med å gi etter , bakbeina svikter når han går.
Så idag gikk det opp for meg , vi må ta en vanskelig beslutning. Min gode fine gamle venn gjennom 11 år , det eneste selskapet jeg har hatt på formiddagen de siste årene. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten han , jeg har en hjertesorg som gjør så vondt at jeg ikke får puste. Klumpen i halsen var stor når min datter kom inn til meg idag tidlig , tårene ble mange på oss begge to. Jeg tror ikke det har gått helt opp for henne heller før idag , vi har nok prøvd å la være å tenke på det. Håpet har vært at en firbeint venn skulle være stabil litt til , men vi ser jo at han er blitt verre.
Vær så snill og ikke skriv at det er til det beste , for det trenger vi ikke å høre idag. Jeg sammenligner meg selv så mye med min firbeinte gamle venn , og som meg ser jeg at han aller helst vil leve. Men i motsetning til meg så har han ingen valg , det blir opp til oss og bestemme når livet hans skal ta slutt. Jeg har alltid trodd at han skulle overleve meg , håpet på at han skulle bli igjen som en trøst. Både jeg og barna er sønderknust , og det gjør fryktelig vondt for meg å se.
Gubben dro meg til slutt opp av senga , nå mente han at tankene måtte over på noe annet. Men det lå selvfølgelig en grunn bak den tanken , han trengte mors hjelp på kjøkkenet. Jeg derimot mente han kunne jo bare bruke Google , der finner man svaret på det meste. En lammesteik ble nemlig tatt opp av frysen igår , og nå var det tid for å tilberede en søndagsmiddag. Det som er noe av det enkleste å lage ble fryktelig vanskelig for en finnmarking , han måtte ha min bekreftelse på at han gjorde ting riktig.
Etter hvert fikk vi lammesteiken i ovnen , nå var det bare å vente noen timer. Ute skinte solen idag også , og det måtte vi prøve å utnytte. En liten gutt var klar i sin tale , han skulle ikke ut uten at mamma var med. Så da var det bare å pakke på seg og komme seg ut , men når jeg kom ut fikk jeg et sjokk. For fy hvor kaldt det var , jeg tror det må være den kaldeste dagen hittil i høst. Her måtte vi bare holde oss i aktivitet , men akkurat det er ikke vanskelig når man har med seg en liten gutt.
Først ble en firhjuling funnet frem , og som vanlig ble mor sittende med hjertet i halsen. For han er ikke akkurat nådig med gassen , det er kun bånn gass som gjelder. Heldigvis gikk det ikke lang tid før en liten gutt valgte å gå over til et litt mer saktegående kjøretøy , en trø traktor ble hentet ut av garasjen. Men den gikk tydeligvis ikke fort nok , og den var blytung å få opp bakken . Men her kom en elektrisk rullestol til nytte . mor kunne endelig bidra litt. Med stødig hånd plasserte jeg meg bak en traktor , og nå var det jeg som ga bånn gass.
Det ble vill jubel hos en liten gutt , ja hos mor også. Endelig kunne vi to gjøre noe på egenhånd , dette var det ingen som trengte å hjelpe meg med. Jeg ble utnevnt til redningsbil nr 1 , ikke verst på en søndag det. Men plutselig kunne vi kjenne en deilig lukt , en påminnelse om at noe i ovnen begynte å bli ferdig. Det er alltid like herlig og se en flott lammesteik bli tatt ut av ovnen , og ja , den var nydelig god.
Selv om dagen egentlig har vært god så er det en ting jeg er litt skuffet over , og det handler om Tv sendingen jeg venter på. Jeg har full forståelse for at det er mye som skjer i verden , viktigere ting enn ALS. Nesten to uker er gått siden jeg fikk medisinen , og enda sitter jeg og venter. På fredag fikk vi beskjed om at det muligens skulle bli vist denne helgen , men igjen kom noe annet i veien. Det som derimot provoserte meg igår var et innslag som jeg så på som meningsløst fikk plass , Frøya sin fruktbarhet var tydeligvis viktigere. Jeg må si at jeg ble fryktelig frustrert , frustrert på vegne av alle oss med denne ubarmhjertige sykdommen.
Jeg sitter enda og venter på en tilbakemelding om når , men for å være helt ærlig har jeg gitt litt opp. Nå er jeg spent på hva Tv 2 nyhetene idag har prioritert , vi med denne sykdommen må ihvertfall vente litt til. Så ikveld tror jeg at vi heller skal se en film , jeg orker ikke bli frustrert enda en gang…
Å, det er utrolig vondt og vanskelig når man må ta den tunge avgjørelsen for en trofast hund. Vi måtte ta farvell med den ene hunden vår i sommer. Grusomt! Jeg føler så med dere.
Ellers ser jeg at du har hatt en god dag og bidratt både med lammestek og som redningsmann.
Vi hadde lammestek i går. Det var utrolig godt. Ha en fortsatt fin kveld
Ja, lyng på trappa e såå fint🌸
Lammesteika så ut tel st du bare kunne « riste» kjøttet av🥰
Oppvokst på gård med mye dyr, så skal ikke si så mye mer❤️
Gooood søndag tel dæ og fine🌸❤️
❤
Varme tanker fra en annen hundeeier som vet hvor vondt det er💜
Det er en gave og en forbannelse vi dyreeiere får der øyeblikket vi tar ansvar for et 4-bent familiemedlem. Jeg er glad for at jeg og min X-mann kan ta avgjørelsen når Ellie, “babyen” vår på 14 år skal få sovne inn når den dagen kommer. Den rykker nærmere hver dag som går, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare og være omsorgsfull og beroligende når vi står ved bordet til veterinæren, og øyeblikket er kommet. Men for Ellies skyld må jeg mobilisere alt jeg har, det skal være så trygt som overhodet mulig for Lille Hund. Min sorg skal ikke gjøre hennes siste øyeblikk full av angst. Det skal være kos og omsorg.
Hun har hatt TiA 1 gang,der er ikke usannsynlig at hun får flere. Men vi skal være der for henne, gi henne trygghet og ro.
For oss er det helt uaktuelt är hun skal leve et dårligere liv for at vi ikke er i stand til å gå gjennom hennes avslutning. Hun skal leve godt så lenge hun lever, den dagen hun ikke lever er godt liv, og veterinærene mener at det er best for henne å slippe, skal hun få det.
Våre veterinærer kjenner henne og oss etter mange års samarbeide etter 10 år med katteoppdrett, og oppfølging av henne. De vet hvor vår grense går, vi har valgt å avslutte livet til andre kjære familiemedlemmer før. Det blir helt for jævlig, men det skal ikke hun kjenne på. Sorgen over gleden i hverdagen får vi ta etterpå
♥️ ♥️ ♥️
Det er forferdelig vondt og trist å måtte avlive sine kjæledyr. De blir en del av familien. Har selv måtte ta avgjørelsen om å avlive både min kanin i 2011 pga alder og skrantende helse (han ble 12 år) og min katt i 2016 (akutt nyresvikt, ho ble 11 år). Sender deg en klem <3