Det ble fort tydelig at mye frisk luft kan slå ut enhver , for i går sovnet jeg nesten før jeg traff puta.

Jeg var like trøtt når jeg våknet idag , men denne helgen hadde jeg ikke tid til å ligge utpå.

For idag var det på tur igjen , og denne gangen skulle hele familien på tur.

Min eldste bror skulle besøkes , noe som innebærer en fergetur over fjorden.

 

Austevoll var neste stopp , og to biler ble fylt opp for å få plass til alle.

Selv om været ikke var like bra som i går så var vi heldig likevel , det har ikke regnet en dråpe på turen.

Vertskapet sto klar og ventet , planen for dagen hadde de allerede lagt.

Det var bare å kle på seg og komme oss ut , en rundløype i skogen var neste stopp.

 

For en herlig dag , og for en fantastisk turløype.

Alt var tilrettelagt for rullestolbrukere , det var bare å spinne avgårde.

En idyllisk tur gjennom skogen var akkurat det jeg trengte , og jeg kjente hvordan freden senket skuldrene mine.

Men som vanlig lurte fare rundt neste sving , og med en finnmarking i ryggen måtte det gå som det gikk.

 

En hengebro kom til syne i det fjerne , og den hadde selvfølgelig en finnmarking sett.

Jeg hørte det på skrittene bak meg , en gubbe hadde igjen fått en glimrende ide.

Men denne gangen prøvde jeg faktisk , med hånden på joysticken ga jeg gass.

Jeg prøvde å rømme så steinspruten sto , men gubben var forberedt , med joggeskoene på tok han meg snart igjen.

 

Hånda mi ble fjernet fra styringen , og bak meg hørte jeg hvordan et håndtak ble dratt ned.

Gubben hadde bestemt seg , en 200 kg rullestol skulle over en sliten hengebro.

Skrikene stoppet som vanlig i halsen på meg , med kjeften på vidt gap bar det ut på treplankene.

En paparazzi hadde stilt seg opp på andre siden , dette måtte dokumenteres om det gikk galt.

 

Egentlig var planen at bare jeg og gubben skulle over alene , men reisefølget mitt er ikke kjent for å adlyde ordre.

Bak meg kom min far , og han gjorde alt han kunne for å få bevegelse i en gammel hengebro.

Under meg lå vannet , og den ene planken knirket verre enn den andre.

Idag var jeg nesten sikker på en ting , Tv 2 nyhetene skulle idag få et innslag de sent ville glemme.

 

Men heldigvis var skjebnen på min side idag , jeg pustet lettet ut når jeg endelig kom meg på fast grunn igjen.

Igjen kunne jeg kjenne hvordan kroppen slapp taket , men det var før en ny tanke slo inn.

Jeg skulle jo tilbake og!!! Og igjen hadde en finnmarking planen klar.

Denne gangen skulle jeg kjøre selv , en gubbe satte seg ned og ventet.

 

Nei her var det bare å bestille et redningshelikopter , jeg ville heller fly over enn å bevege meg ut på der igjen.

Men når min gubbe har bestemt seg så er det ingen nåde , og med en skjelvende hånd nærmet jeg meg kanten på en knirkende hengebro.

Ja jeg kom meg levende fra det denne gangen også , men hvilepulsen er fortsatt høy.

Nå håper jeg bare karmaen slår til for fullt , en finnmarking trenger å få smake på sin egen medisin.

 

Foruten om den hendelsen har dagen vært god , og vi avsluttet dagen med et herremåltid.

En deilig gryte med mørt kjøtt ble satt på bordet , mat kan min bror virkelig lage.

Så jeg har spist over evne idag , det er lenge siden jeg har vært så sulten.

Under kan dere se både bilder og film , en hengebro opplevelse ble selvfølgelig fanget opp…

 

 

 

 

 

Noen ganger skjønner jeg det bare ikke , skjønner ikke hvordan jeg holder ut!

Hver eneste dag får jeg gjennomgå , aldri vet jeg hva som kommer.

Men er det noe jeg har lært meg i løpet av 12 år , så er det at her i huset står overraskelsene i kø.

De fleste overraskelser kommer når jeg minst venter det , og som oftest kommer de fra samme sted.

 

Ja og med sted så mener jeg en person , med en finnmarking i hus vet man aldri hva man får.

Hver dag stålsetter jeg meg , hver gang tunge skritt kan høres går kroppen i forsvarsmodus.

Hårene reiser seg på kroppen , muskulaturen spenner seg , hele meg roper løp før det er for sent.

Og jo tyngre skrittene er desto større er faren , for da vet jeg at en gubbe har en målrettet plan.

 

Gudene skal vite at jeg savner den tiden , en tid da jeg kunne ta igjen.

Det fantes nemlig en tid der jeg hadde overtaket , faktisk så mye at det var meg som la en halvskallet gubbe i bakken.

Lille meg med en kropp så sterk , ingen finnmarking skulle plukke meg på nesen.

Men den tiden er over , og nå blir jeg plukket på overalt.

 

Jeg er blitt til en tøydukke , en filledukke som en gubbe finner svært underholdende.

Ja jeg føler meg som et leketøy , et godt utbrukt leketøy.

Jeg som hele tiden har trodd at kroppen min var bare min , men det var før en finnmarking tok over.

Nå har jeg ingenting og stille opp med , alt jeg kan gjøre er å håpe på det beste.

 

Hver gang han kommer mot meg ber jeg en stille bønn , en bønn om at alle kroppsdeler fortsatt er på når han er ferdig.

For noen ganger skjer ting i lynets hastighet , jeg vet ikke hva som har truffet meg før det er over.

Jeg tar meg stadig i å sjekke , sjekke om jeg fortsatt er hel.

Spesielt når han hiver meg over skuldrene , da må jeg alltid kaste et blikk bort til godstolen for å se om ræva ble med.

 

I går skjedde det igjen , jeg burde jo ha forutsett det når vi skulle på tur.

Presten skulle besøkes og jeg trodde jeg var klar , klar for alle overraskelser som kom min vei.

Men når en finnmarking dro av meg dyna i velkjent stil skjønte jeg det ,

det er umulig å gjøre seg forberedt med en finnmarking i hus.

 

Dagen startet som den alltid gjør med en gubbe , i Evas drakt ble jeg kastet over to brede skuldre.

Det var et øyeblikk der hvor jeg ikke visste verken opp eller ned , eller hvilken ende som ville treffe dass skåla først.

En kald vaskeklut kom mot meg før jeg hadde fått øynene opp , nå skulle kjerringa rengjøres.

Ingenting er som en kald dusj på morgenen , ja ihvertfall ikke hvis du spør gubben .

 

Fremdeles hel kunne vi endelig sette avgårde , og tro du meg , jeg sjekket i bilen at alle kroppsdeler fremdeles var på.

Lite visste jeg at denne turen skulle bringe meg nærmere vår store skaper enn noensinne ,

jeg kan bare håpe på at ingen har fått varige men.

En prest er det nærmeste jeg kommer , nærmeste jeg kommer en skaper så stor.

 

Jeg bare håper denne presten hadde vett nok til å søke dekning , søke dekning før det var for sent.

For vel fremme skjedde det , denne kjerringa måtte på do.

Og da var det ingen bønn , igjen ble jeg kastet over et par brede skuldre.

Inn gjennom døra skulle jeg , og det uansett om jeg gikk gjennom eller ikke.

 

For det viste seg fort at dimensjonen her var mindre , og plutselig kunne et brak høres på Voss et sted.

Jeg kjente det før lyden kom , og igjen ble jeg sittende på et dass lokk og lure.

Lure på hva som traff meg , og om alle deler fremdeles var på plass.

Gubben hadde glemt å sjekke størrelsen på baderomsdøren , og det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på om hodet mitt hadde gått tvers gjennom veggen.

 

Øren og forvirret satt jeg der , og det var da et vagt minne dukket opp.

Et minne om at gubben hadde dratt av meg klærne , med døren på vidt gap.

Mellom dørkarmen klasket to rævskinker i gulvet , og det til åsyn for alle.

Jeg har ikke turt å spørre , spørre hva en prest egentlig så.

Men en ting er ihvertfall sikkert , det er bare å bestille krisehjelp når en finnmarking skal komme på besøk…

Jeg våknet opp med et smil rundt munn idag , endelig skulle vi ut på tur.

Det første som møtte meg når jeg så ut vinduet var tåke , en tykk tåke hadde lagt seg over en fredelig gate.

Men det gikk ikke lange tiden før den begynte å sprekke opp , og de første solstrålene ga meg en forsmak på det jeg hadde i vente.

Med en syngende liten gutt i baksetet satte vi avgårde , og i strålende sol befant vi oss endelig tilbake på landeveien igjen.

 

Turen gikk fortere enn antatt , sikkert fordi vi nå er vant med litt lengre etapper.

Ferieturen til Finnmark har nok herdet oss , en tur til Voss var jo bare plankekjøring i forhold.

Det første som møtte meg når vi nærmet oss Voss sentrum var en paragliding , og med ett kom lengselen tilbake.

Lengselen etter frihet , en frihetsfølelse du kun får under himmelen blå.

 

Vi ble som vanlig møtt av det beste vertskapet , komfyren var allerede varm når vi kom frem.

En stor ildfast form med lasagne ventet , her på Voss lider vi ingen nød.

Til og med en firbeint venn fikk selskap idag , en liten prins chiuaua ønsket oss logrende velkommen.

Men tiden flyr fort i godt selskap , og plutselig var tiden inne for at vi igjen måtte bevege på oss.

 

Det beste gjensto , vi var jo på Voss for en grunn.

Endelig var tiden kommet , endelig skulle mor få stå på sidelinjen igjen.

En liten gutt var minst like spent , storesøster er og blir det store forbildet.

Dessverre ble det tap på jentene idag , men det la ingen demper på humøret.

Dette har vært en god dag , og jeg skal være klar til neste kamp…

Heia Åsane!!

I lengre tid nå har jeg slitt med en uro i kroppen , en uro jeg ikke kan forklare.

Hver morgen våkner jeg opp med den samme uroen , og hver morgen blir jeg like fortvilet.

Fortvilet over at kroppen ikke vil slippe taket , taket på en uro som setter kroppen ut av spill.

Men det som gjør meg mest fortvilet er at jeg ikke har et svar , et enkelt svar på hvorfor jeg sliter.

 

Det eneste svaret jeg har er at det har blitt litt mye , rett etter ferien møtte jeg en vegg.

Ferien gjorde meg godt men overgangen ble stor , kontrastene ble for store.

En hverdag full av problemer dro meg rett ned , ned i en mørk kjeller uten utgang.

Og selv om jeg har vært der så mange ganger før , så var det noe som var annerledes denne gangen.

 

En kald klo grep taket , angsten kom som en flodbølge over meg.

Aldri har den vært mer sterkere , aldri har den vært mer vond.

For hver nye utfordring ble den sterkere , selv små ting ble store for meg.

En ond sirkel var i gang , og nå var den i ferd med å sluke meg hel.

 

Fortsatt sliter jeg , sliter med en uro som ikke vil forsvinne.

Jeg gruer meg til en ny dag , en ny morgen med en urolig kropp.

Kroppen er sliten og kreftene mangler , og selv om jeg prøver så får jeg det ikke til.

Men likevel presser jeg meg selv , opp til en ny dag , opp til selve livet….

Tenk at et innlegg kunne føre til så mye arbeid , det burde jeg jo ha tenkt på før jeg publiserte. Som dere sikkert skjønner så jeg vært i dialog med Komplett i hele dag , men jeg må innrømme at jeg føler meg mer forvirret nå enn før. For når jeg bestilte disse brillene så betalte jeg med kort , og pengene for ut av kontoen i det øyeblikket jeg trykket kjøp. Saldoen var nå blitt 6000 mindre , og jeg hadde fått en litt slankere lommebok.

Ja det trodde jeg ihvertfall , for når pengene var gått ut av konto så går man jo ut i fra at de går til bedriften man handler ifra. Men idag ble forvirringen komplett (dårlig humør jeg vet), for nå kunne Komplett fortelle at jeg ikke hadde betalt for varen. Beløpet for kjøpet blir tydeligvis ikke trukket før varen blir sendt , og siden jeg ikke hadde mottatt noen vare så var jeg heller ikke trukket. Så da er det store spørsmålet , hva skjedde med pengene mine?

Så nå må jeg igjen sette en detektiv på saken , dette skjønner jeg ingenting av. Første bud er å sjekke nettbanken , ja og kanskje ringe banken. Dette ble litt av et styr , og alt på grunn av et par briller. Men jeg fikk i det minste en forklaring idag , ja og utallige beklagelser. I tillegg fikk jeg et gavekort på 1000 kr , ikke verst bare det. Men den beste beklagelsen kom fra den kundebehandleren som jeg følte hadde gitt meg dårlig service , kanskje han nå velger å forklare når neste kunde har problemer.

Jeg tror jeg har sittet limt til datamaskinen i hele formiddag , ja og enda mer når det dukket enda et problem opp. Idag fikk jeg nemlig melding fra en av dere lesere , og hun kunne fortelle at det var problemer med kommentarene på bloggen min. Jeg har jo fått meldinger tidligere også om at enkelte ikke får til å kommentere , kommentarene går liksom ikke igjennom.

Derfor tok jeg det videre idag , en henvendelse til support ble sendt av gårde. Dette var utenfor min kompetanse , og da er det godt å ha noen tekniske genier i bakgrunnen. Så det kan jeg anbefale dere lesere også , dersom dere har problemer med noe på bloggen min , så nøl ikke med å kontakte blogg.no. De svarer raskt , og jeg har bestandig fått god hjelp der. Idag var intet unntak , og svaret på spørsmålet om kommentarene ser dere under.

 

Kommentarfeltet ditt er i alle fall tilgjengelig. Alle innstillingene, som du finner under “innstillinger” og “diskusjon” ser riktige ut.

Jeg trenger mer info fra de som ikke får til å kommentere, evt. Altså hva skjer, får de feilmelding, låser siden seg, spinner den uten at noe skjer eller hva er det konkret som skjer. Gjerne også om de skriver fra mobil eller pc, og hvilken type nettleser.

Det kan høres ut som dette gjelder en timeout for enkeltpersoner, siden “kommer ikke igjennom” kan tolkes som at de får skrevet kommentaren, men ikke sendt den. De bør gjerne prøve fra flere nettlesere eller mobil/pc for å se om det kan endre noe.

Dette tyder på at det ikke er bloggen min som er problemet , men rett og slett bare litt treghet i nettleseren deres. Jeg har opplevd noe lignende selv , og da pleier det og løse seg om jeg lukker siden og prøver senere. Men dersom det blir et gjentagende problem så ville jeg ha kontaktet blogg.no , de kan nok bistå med litt hjelp.

Endelig er det fredag igjen , og denne helgen har jeg mye og se frem til. Imorgen bærer det avgårde på tur med oss , lørdagen skal tilbringes på Voss. Endelig skal jeg få mulighet til å stå på sidelinjen igjen , endelig kan jeg også få heie min datter frem på fotballbanen igjen. Så nå sitter jeg her og bare gleder meg , denne helgen blir bra. Jeg kommer meg i det minste ut , og det er bestandig godt å se noe annet enn fire vegger….

Jeg gikk til sengs rasende igår , i lengre tid nå har jeg blitt møtt med så dårlig service. Det hele begynte med en gave til min sønn , en gave jeg hadde lovet han dersom han besto fagprøven. Men dette var ikke bare en gave til han , det var en gave vi begge kunne ha nytte av. For som ALS syk så blir jeg ofte sittende hjemme , hverdagen min er ikke akkurat så veldig spennende. Derfor kom min sønn med en glimrende ide , en ide som kunne bringe opplevelsene hjem til meg.

VR briller var planen , en plan til og med jeg ble giret på. Egentlig har jeg tenkt samme tanken i lengre tid nå , men siden brillene er såpass dyre slo jeg det fra meg. Ja for hvis du vil ha skikkelig kvalitet til det bruket vi hadde tenkt så koster det litt , og derfor begynte jeg og spare i det øyeblikket min sønn kom med ideen. Like etter bestått fagprøve var jeg i mål , og vi kunne endelig begynne å saumfare nettet.

Håpet var at ett par VR briller kunne gi meg en mer spennende hverdag , tenk å kunne dykke med haier hjemme i sin egen stue på en mandags morgen. Eller besøke det verdens kjente Louvre museumet på en tirsdag , kanskje jeg til og med kunne fly paragliding igjen mens jeg satt trygt hjemme i godstolen min. Tanken var forlokkende , sammen med min sønn skulle et virituellt univers utforskes.

Komplett.no hadde de brillene vi var på jakt etter , og siden jeg har tidligere brukt den nettbutikken med vellykket resultat nølte jeg ikke. Spesielt ikke når de reklamerer med lynrask levering og god kundeservice , for oss var det et naturlig valg. Under kan du lese litt av deres egen reklame , en reklame som er like sannferdig som en politikers løfte.

Hos oss får du lynrask levering, enormt vareutvalg, gode priser og topp service! Handle enkelt på nett i dag med fri frakt over 1000,- Hos oss er det aldri kø. Aldri kø hos oss. Fri frakt over 1000,- Alltid åpent. Betalingsutsettelse. Merkevarer: Komplett-PC, Svive, Corsair.

Når vi bestilte brillene fikk vi opplyst at varen ikke var på lager , men at de skulle få den inn den 02.09.20. Siden dette var bare noen dager etter at vi skulle bestille så fant vi oss i det , noen dager klarte vi da og vente. Varen ble lagt i handlekurven og betalt , nå var det bare å lene seg tilbake og vente.

Og det var nettopp det vi gjorde , vi ventet og ventet. Alt jeg hadde mottatt var en bekreftelse på kjøpet , etter det ble det helt stille. Min sønn ble mer og mer utålmodig , hadde jeg virkelig ikke hørt noe enda? Den 02 kom og gikk , men det var og ble stille på mail boksen min. Derfor bestemte jeg meg for å prøve og purre , jeg måtte jo finne ut hva som hadde skjedd. Dagen etter fikk jeg svar , svare raskt kunne de ihvertfall. Men det stoppet der , for etter det gikk det rett utfor bakke.

For nå hadde datoen tydeligvis forandret seg , estimert dato for når varen skulle komme inn på lager var nå plutselig den 07.09.20. I tillegg kunne de opplyse om at den datoen kom med et forbehold , for det var opp til produsenten når varen ble sendt ut til Komplett sitt lager. Med andre ord så kunne ikke Komplett gjøre noe i denne saken , vi måtte bare smøre oss med tålmodighet.

Jeg kjente hvordan frustrasjonen tok over , og i en ny mail lurte jeg på om det ikke var normal prosedyre og holde kunden informert. Men igjen fikk jeg svar om at det var ingenting annet de kunne gjøre enn og purre på produsenten , og med ønske om en fin dag videre måtte vi igjen bare vente.

Så kom dagen , den 07 kom og gikk akkurat som forrige gang. Ingen ny informasjon hadde kommet , og vi sjekket innboksen daglig i håp om ny info. Men neida , ingenting hørte vi og nå hadde denne dama fått nok. Så i går sendte jeg en mail om at dersom de ikke klarte å levere varen så ville jeg heve kjøpet , for nå hadde vi ventet nok. Det må legges til at jeg hadde purret flere ganger før uten å få noe svar på hvorfor ikke varen kunne skaffes , alt jeg fikk var “ha en fin dag videre!”

Uten noen form for forsøk på å ordne opp eller forklare seg fikk jeg beskjed om at kjøpet nå var hevet slik jeg hadde bedt om , snakk om å få den midt i trynet! Ingen beklagelse , ingen forklaring , og sist men ikke minst , ingen briller. Men det var faktisk ikke det verste , det verste var svaret jeg fikk når jeg lurte på om og når pengene mine ble refundert. Igjen fikk jeg det samme svaret , alt jeg fikk var “ha en fin dag videre.”

Jeg er fortsatt rasende her jeg sitter , en større likegyldighet overfor sine kunder har jeg aldri opplevd. Det verste er at jeg hadde forventet mer av en stor kjede som Komplett , det minste jeg hadde forventet var i det minste litt respekt. En ting er ihvertfall sikkert , jeg skal aldri mer handle gjennom dem igjen , for denne type kundebehandling hører ikke hjemme noen plass.

De har klart å ødelegge det som skulle bli en gledelig stund for mor og sønn , og med en dødelig sykdom kommer ikke akkurat gledene rekende på en fjøl for tiden. De fleste gleder må vi skape selv , og disse brillene skulle bli en av dem. I stedet blir jeg nå sittende med arbeid over en skuffelse så stor , jeg må nå sende mail til andre instanser hos Komplett for å prøve å finne ut om pengene blir refundert. Så nå sitter mor og sønn igjen med en skuffelse over noe som kunne gitt oss stor glede , og alt jeg klarer å tenke er “skam dere Komplett.no!!!!”…..

PS : Del gjerne dette innlegget 

Natten har vært litt roligere , jeg fikk heldigvis rett i mine antagelser. Det gikk fra orkan styrke til lett bris , ja foruten om små tilfeller av lett storm i kastene så har det vært roligere på et lite soverom i natt. Men jeg sliter enda med lekkasje , og som alltid er det på samme plass. Det er like irriterende hver gang jeg våkner av vind opp i øynene på meg , jeg kan rett og slett ikke fordra det.

Men jeg våknet ihvertfall litt mer opplagt idag , ja og det til tross for at jeg ble vekket kl 05.00 av en liten gutt. I går kunne nemlig far komme med en god nyhet , en nyhet som fikk en liten gutt til å hoppe i været av glede. Han skulle nemlig få være med en pappa på jobb , og denne gangen skulle de på langtur. Så en liten gutt var snar med å hoppe i arbeidstøyet idag , og før hanen galte dro to lykkelige arbeidskarer ut døren.

Formiddagen har gått fort idag , mye fortere enn normalt. Et ærend med bilen førte til misforståelser mellom gubben og assistenten , og selv om jeg ikke hadde noe med deres avtale og gjøre så fikk jeg likevel skylden for alt som hadde gått galt. Forstå det den som kan , jeg skjønte ingenting når en hissig melding plutselig kom tikkende inn her.

Jaja , jeg trøstet meg med at gubben led nok av søvnmangel , og at solen faktisk skinte idag også. Dessuten skulle to arbeidskarer komme hjem tidlig idag , og bare det er en glede i seg selv. Men det var en grunn til at ihvertfall en arbeidskar måtte komme hjem , for idag hadde vi møte med forvaltningen. Vi har hatt så store problemer med denne BPA ordningen at noe må gjøres , og da er forvaltningen rette instansen å starte med.

Det var et produktiv møte , nødvendig var det ihvertfall. Nå er det på tide at vi begynner å tenke på oss selv , og når firmaet i tillegg nekter å betale min mann det de skylder han av timer ja da går rullegardinen ned. Så nå skulle forvaltningen ta tak i problemene , krysser fingrene for at ting begynner å gå våres vei snart.

Så fort møtet var ferdig dro vi ut , disse soldagene må jo utnyttes. En liten gutt blir like glad hver gang mamma blir med ut , og da blir jeg også glad. Alt som betyr noe er å tilbringe tid sammen med de man er glad i , det gir meg den største glede. Som vanlig gikk turen bort til naboen , og der var det som alltid fullt liv. Med en hundevalp i puberteten og to unger skortet det ikke akkurat på underholdningen , og et øyeblikk der holdt nabodama pusten.

For gubben ble plutselig svært engasjert i en liten valp , hive pinner er nemlig det kjekkeste en valp vet. Men denne gangen holdt det på å gå galt , jeg satt nemlig midt i smørøyet. Bortsett fra nabodama så la ingen av oss andre merke til det , men et kraftig rykk og et gisp vekket meg til live. Det viste seg at løpestrengen hadde surret seg fast i rullestolen , og i det gubben hev pinnen var katastrofen nær. Jeg vet snart ikke hvor mye mer hjertet mitt tåler , denne kjerringa skal tydeligvis ha action hver eneste dag. Det gikk bra denne gangen og , men det tok litt tid før hvilepulsen ble normal igjen.

Etter denne seansen var vi nok litt forfjamset alle mann , for med ett innså vi at det var blitt så stille rundt oss. Hvor var ungene blitt av? Barnelatteren var forsvunnet fra en livlig gate , to gutter var forduftet. Jeg og gubben så på hverandre , igjen innså vi at en liten gutt hadde lurt oss. Han er alltid veldig ivrig på at vi skal ut , men med en gang vi kommer ut lurer han seg inn igjen med nabobarna. Vi finner de fremfor TVen hver gang , og der sitter de og koser seg mens assistenten serverer de både tørt og vått.

Men jeg er ihvertfall glad for at jeg kom meg ut , for idag fant jeg et nytt prosjekt til gubben. Naboen hadde nemlig fått sin gubbe til å lage spisebord og benker , og jeg ble frelst med en gang. Jeg har i lengre tid ønsket meg et langt værstandheftig spisebord ute på verandaen , og dette var akkurat noe sånt jeg hadde sett for meg. Tenk så fint det ville blitt med saueskinn på benkene og lykter på bordet , en drøm rett og slett. I tillegg hadde de brent materialen for å få et preg på det , og til slutt gått over med lakk. Så nå har denne kjerringa fått et bord på hjernen , nå må jeg bare finne det rette lokkemiddelet. En ting er ihvertfall sikkert , når jeg vil ha noe så går det alltid utover en frustrert gubbe…

Jeg husker det som om det var igår , livet var over når tre små bokstaver rammet.

Et altoppslukende mørke tok over , den faste grunnen under meg forsvant.

Livet var over før det nesten hadde begynt , jeg døde i det øyeblikket tre bokstaver falt.

Hjertet mitt ble svart , håpet for fremtiden ble begravd i et altoppslukende mørke.

 

Alle lykkelige øyeblikk forsvant , der og da trodde jeg at jeg aldri kunne oppleve glede igjen.

Aldri skulle jeg le igjen , tårene hadde tatt over der gleden engang bodde.

Jeg var syk , jeg skulle dø , et helt liv gikk i grus.

I en tåke forlot jeg en sykehuskorridor , der og da var livet over.

 

Mitt liv , min fremtid , en alderdom skulle aldri bli min.

Alt jeg klarte å tenke på var mine fire barn , fire barn som fortsatt var uvitende.

Uvitende om at livet deres snart ville falle i grus , tryggheten ville snart forsvinne.

Mine ord ville danne sår , sår i små hjerter som aldri ville gro.

 

Jeg ville mye heller dø , jeg ville heller valgt døden bare for å slippe å fortelle.

Fortelle om en lidelse så stor , fortelle at deres eneste mor var i ferd med å dø.

Den største smerten fant jeg i små øyne , en smerte som rev mitt hjerte i to.

To biter var alt som var igjen , to biter som aldri ville gro sammen igjen.

 

Enda husker jeg den første gangen , den aller første gangen jeg lo.

En latter spredte seg i huset , en latter som var min.

Men jeg husker også det som kom etterpå , latter ble til gråt like fort.

Smerten med å le kom over meg som en flodbølge , hjertet brast til lyden av egen latter.

 

Aldri hadde jeg trodd at latter kunne gjøre vondt , aldri hadde jeg trodd at glede skulle få mitt hjerte til å briste på ny.

I det øyeblikket skjønte jeg , skjønte at jeg måtte lære og leve på ny.

Jeg måtte gi meg selv lov , lov til å le igjen.

Lov til å oppleve glede igjen , lov til å gripe livets små lysstråler.

 

Fem år er gått , fem år med mye sorg.

Men også fem år med glede , mange gleder har jeg fått på min vei.

Det tok lang tid før smerten forsvant , ja fortsatt kan jeg få vondt til lyden av egen latter.

Men nå ser jeg det , det er faktisk lov til å le selv om man skal dø…

 

Jeg var rimelig sliten når jeg la meg igår , det er en sjelden vare at jeg ser frem til å legge meg. Men jeg hadde likevel bange anelser , jeg hadde på følelsen at natta ikke ville bli god. Lungelegen holder nemlig enda på med å innstille bipap maskinen , og igår var gubben igjen på telefonen med en engasjert lege. For det skal han ha , jeg har vært heldig med lungelegen min. Han er alltid tilgjengelig , og empati er en av hans sterke side.

Men nå begynner jeg å bli litt lei , for nå har jeg ikke sovet skikkelig på lenge. I går endret en uforstående gubbe hele oppsettet på maskinen , ved hjelp av veiledningen til en engasjert lege skulle maskinen nå bli helautomatisk. Til nå har maskinen vært innstilt manuelt på et program , men nå vil lungelegen prøve å gjøre maskinen mer optimal for mitt bruk. Hadde jeg blitt innlagt så hadde en sykepleier kommet inn i løpet av natten og prøvd ulike innstillinger , men siden jeg vil være hjemme ville han prøve å la maskinen selv prøve ulike innstillinger i løpet av natten.

Så dette var det nærmeste jeg kom uten at det fysisk satt en sykepleier ved min side , teknologien er fantastisk. I tillegg er maskinen utstyrt med en minnebrikke og et dataprogram , så legen kan sitte på kontoret eller hjemme og lese av hvordan natten min har vært. Men denne natten er den verste hittil , det var et øyeblikk der hvor jeg trodde at jeg hadde havnet rett inn i stormens øye.

Det begynte så fredelig , mye mer fredeligere enn normalt. Faktisk så fredelig at jeg fant roen med en gang , det siste jeg tenkte før jeg sovnet var hurra for lungelegen! Men det varte ikke lenge , for like etter bråvåknet jeg. Plutselig var det full orkan inne på soverommet , jeg er helt sikker på at jeg kjente hvordan hele hårmanken lettet fra puta. Øynene fikk jeg ikke opp , vindstyrken sto rett opp i ansiktet mitt. Hvem trenger ansiktsløft når man har en bipap maskin , ikke jeg ihvertfall.

Nattevakten kom løpende inn når hun hørte alarmen , men når skyvedøren gikk opp ble det bråstopp. Mot vinden kjempet hun seg frem mot sengen , hun klarte til slutt å gripe fatt i sengegavlen og dra seg bort. Hengende i løse luften fikk hun omsider slått av maskinen , og like plutselig som den kom forsvant orkanen fra et lite soverom.

Ok da , så var det kanskje ikke så gale , men det var jaggu ikke langt i fra.  Hele tre ganger i løpet av natten skjedde dette , og når klokken ble 03.30 klarte jeg ikke mer. Resten av natten ble hakket fredeligere , med masken trygt plassert i vinduet fikk jeg endelig ro og fred. Men i natt er det på an igjen , en engasjert lege gir seg ikke så lett. Denne gangen har han skudd ned styrken litt , så nå blir det kanskje bare en lett bris inne på et lite soverom , jeg lever ihvertfall i håpet.

Idag skinte solen når jeg sto opp , endelig var den tilbake. Jeg visste godt hva denne formiddagen skulle brukes til , for igår kom det nemlig en pakke jeg har ventet på. For en uke siden saumfarte jeg igjen nettet , og denne gangen skylder jeg på naboens grønne hage. Han har nemlig noen fantastiske liljer som kommer opp hvert eneste år , noen liljer jeg har lagt min elsk over.

Derfor måtte jeg bare , jeg måtte bare skaffe meg mine egne. Brannliljer ble bestilt , ja og noen andre liljer i vakre farger. Så idag måtte finværet utnyttes , her var det bare å begynne å plante løker. Nå håper jeg bare vi ser resultater til neste vår , det blir ihvertfall spennende å se. Det som er så fantastisk med disse liljene er at de sprer seg , så ti løker blir fort mange etterhvert. Så nå gleder jeg meg til en ny vår , en ny vår med mange vakre fargerike blomster….

Snart har en liten gutt bursdag , og vi står alle klar for å feire livet.

Men en liten gutt sin bursdag er også en påminner , en påminnelse om at livet er skjørt.

For samme dag som en liten gutt så dagens lys for første gang , så begynte min ferd.

Kampen for overlevelsen var igang , men jeg ante ingenting.

 

I etterpåklokhetens navn skulle jeg ha vært mer bevisst , lyttet når kroppen prøvde å fortelle meg noe.

Men jeg hadde blitt forelsket på ny , en liten prins fikk min fulle oppmerksomhet.

Etterhvert ble kontrastene store , for mens en liten gutt utviklet seg gikk jeg tilbake.

Jeg ble stadig svakere mens en liten gutt ble sterkere , mor og sønn hadde havnet i livets sirkel.

 

Like etter en liten gutt hadde fylt ett år kom dommen , mor var i ferd med å dø.

En liten gutt sto på startstreken i livet , men mitt liv var i ferd med å ta slutt.

Alt jeg så var døden , alt jeg tenkte på var livets slutt.

Det var ikke før jeg så små skritt at mine øyne ble åpnet , når en liten gutt tok sine første skritt så jeg det.

 

Der og da bestemte jeg meg , kampen for livet begynte i det øyeblikket.

Det var da jeg skjønte at livet ikke var over , jeg hadde fortsatt mye å kjempe for.

Nå er det snart gått fem år , og hver gang en liten gutt blåser ut lysene tenker jeg tilbake.

Tilbake på en tid da alt snudde , tilbake på en tid da jeg fant min nye vei.

 

Snart står vi der igjen , står der rundt en liten gutt klare for å feire.

Hvert år er en merkedag , mor og sønn feirer livet sammen.

Fem år er snart gått , og en liten gutt utvikler seg stadig.

Men mor er kun takknemlig for en ting , takknemlig for at jeg fortsatt er her…