Jeg husker det som om det var igår , livet var over når tre små bokstaver rammet.
Et altoppslukende mørke tok over , den faste grunnen under meg forsvant.
Livet var over før det nesten hadde begynt , jeg døde i det øyeblikket tre bokstaver falt.
Hjertet mitt ble svart , håpet for fremtiden ble begravd i et altoppslukende mørke.
Alle lykkelige øyeblikk forsvant , der og da trodde jeg at jeg aldri kunne oppleve glede igjen.
Aldri skulle jeg le igjen , tårene hadde tatt over der gleden engang bodde.
Jeg var syk , jeg skulle dø , et helt liv gikk i grus.
I en tåke forlot jeg en sykehuskorridor , der og da var livet over.
Mitt liv , min fremtid , en alderdom skulle aldri bli min.
Alt jeg klarte å tenke på var mine fire barn , fire barn som fortsatt var uvitende.
Uvitende om at livet deres snart ville falle i grus , tryggheten ville snart forsvinne.
Mine ord ville danne sår , sår i små hjerter som aldri ville gro.
Jeg ville mye heller dø , jeg ville heller valgt døden bare for å slippe å fortelle.
Fortelle om en lidelse så stor , fortelle at deres eneste mor var i ferd med å dø.
Den største smerten fant jeg i små øyne , en smerte som rev mitt hjerte i to.
To biter var alt som var igjen , to biter som aldri ville gro sammen igjen.
Enda husker jeg den første gangen , den aller første gangen jeg lo.
En latter spredte seg i huset , en latter som var min.
Men jeg husker også det som kom etterpå , latter ble til gråt like fort.
Smerten med å le kom over meg som en flodbølge , hjertet brast til lyden av egen latter.
Aldri hadde jeg trodd at latter kunne gjøre vondt , aldri hadde jeg trodd at glede skulle få mitt hjerte til å briste på ny.
I det øyeblikket skjønte jeg , skjønte at jeg måtte lære og leve på ny.
Jeg måtte gi meg selv lov , lov til å le igjen.
Lov til å oppleve glede igjen , lov til å gripe livets små lysstråler.
Fem år er gått , fem år med mye sorg.
Men også fem år med glede , mange gleder har jeg fått på min vei.
Det tok lang tid før smerten forsvant , ja fortsatt kan jeg få vondt til lyden av egen latter.
Men nå ser jeg det , det er faktisk lov til å le selv om man skal dø…
Selvsagt er det lov å le!!
Og når du kan le, tør også folk rundt deg å le. Når den syke kan le, føler ikke pårørende skyld eller skam over å le. Når du viser glede over livet, tross sykdom, død og sorg, ja da tør også dine nærmeste å vise glede.
Slipp latteren og gleden løs når den kommer boblende. det er nok av timer med sorg, tunge tanker og tårer.
Vi skal alle dø en gang.
Jeg vil heller at glad latter skal være det siste jeg hører enn hulkende gråt.
Så føl ikke på skam eller skyld om du ler, eller føler glede selv om livet eller skjebnen gir mer grunn til sorg og tårer.
Vivian , du kloke, omsorgsfulle, og gode menneske! Æ like ekstra godt sånne som dæ🥰👍
Hvor lang tid jeg har på denne jord, har jeg ingen aning om. Men så lenge det er liv i meg, skal jeg spre kjærlighet, og glede der jeg kan. Jeg har ikke “tre små bokstaver” hengende over meg, men har stor respekt, og ydmykhet for hver dag jeg kan få være med på. Jeg vet så inderlig fort det kan snu. Så le, og smil så mye du klarer Vivian, vi har ikke tid til å sutre, og klage.❤