For et liv!!

Noen ganger skjønner jeg det bare ikke , skjønner ikke hvordan jeg holder ut!

Hver eneste dag får jeg gjennomgå , aldri vet jeg hva som kommer.

Men er det noe jeg har lært meg i løpet av 12 år , så er det at her i huset står overraskelsene i kø.

De fleste overraskelser kommer når jeg minst venter det , og som oftest kommer de fra samme sted.

 

Ja og med sted så mener jeg en person , med en finnmarking i hus vet man aldri hva man får.

Hver dag stålsetter jeg meg , hver gang tunge skritt kan høres går kroppen i forsvarsmodus.

Hårene reiser seg på kroppen , muskulaturen spenner seg , hele meg roper løp før det er for sent.

Og jo tyngre skrittene er desto større er faren , for da vet jeg at en gubbe har en målrettet plan.

 

Gudene skal vite at jeg savner den tiden , en tid da jeg kunne ta igjen.

Det fantes nemlig en tid der jeg hadde overtaket , faktisk så mye at det var meg som la en halvskallet gubbe i bakken.

Lille meg med en kropp så sterk , ingen finnmarking skulle plukke meg på nesen.

Men den tiden er over , og nå blir jeg plukket på overalt.

 

Jeg er blitt til en tøydukke , en filledukke som en gubbe finner svært underholdende.

Ja jeg føler meg som et leketøy , et godt utbrukt leketøy.

Jeg som hele tiden har trodd at kroppen min var bare min , men det var før en finnmarking tok over.

Nå har jeg ingenting og stille opp med , alt jeg kan gjøre er å håpe på det beste.

 

Hver gang han kommer mot meg ber jeg en stille bønn , en bønn om at alle kroppsdeler fortsatt er på når han er ferdig.

For noen ganger skjer ting i lynets hastighet , jeg vet ikke hva som har truffet meg før det er over.

Jeg tar meg stadig i å sjekke , sjekke om jeg fortsatt er hel.

Spesielt når han hiver meg over skuldrene , da må jeg alltid kaste et blikk bort til godstolen for å se om ræva ble med.

 

I går skjedde det igjen , jeg burde jo ha forutsett det når vi skulle på tur.

Presten skulle besøkes og jeg trodde jeg var klar , klar for alle overraskelser som kom min vei.

Men når en finnmarking dro av meg dyna i velkjent stil skjønte jeg det ,

det er umulig å gjøre seg forberedt med en finnmarking i hus.

 

Dagen startet som den alltid gjør med en gubbe , i Evas drakt ble jeg kastet over to brede skuldre.

Det var et øyeblikk der hvor jeg ikke visste verken opp eller ned , eller hvilken ende som ville treffe dass skåla først.

En kald vaskeklut kom mot meg før jeg hadde fått øynene opp , nå skulle kjerringa rengjøres.

Ingenting er som en kald dusj på morgenen , ja ihvertfall ikke hvis du spør gubben .

 

Fremdeles hel kunne vi endelig sette avgårde , og tro du meg , jeg sjekket i bilen at alle kroppsdeler fremdeles var på.

Lite visste jeg at denne turen skulle bringe meg nærmere vår store skaper enn noensinne ,

jeg kan bare håpe på at ingen har fått varige men.

En prest er det nærmeste jeg kommer , nærmeste jeg kommer en skaper så stor.

 

Jeg bare håper denne presten hadde vett nok til å søke dekning , søke dekning før det var for sent.

For vel fremme skjedde det , denne kjerringa måtte på do.

Og da var det ingen bønn , igjen ble jeg kastet over et par brede skuldre.

Inn gjennom døra skulle jeg , og det uansett om jeg gikk gjennom eller ikke.

 

For det viste seg fort at dimensjonen her var mindre , og plutselig kunne et brak høres på Voss et sted.

Jeg kjente det før lyden kom , og igjen ble jeg sittende på et dass lokk og lure.

Lure på hva som traff meg , og om alle deler fremdeles var på plass.

Gubben hadde glemt å sjekke størrelsen på baderomsdøren , og det var et øyeblikk der hvor jeg lurte på om hodet mitt hadde gått tvers gjennom veggen.

 

Øren og forvirret satt jeg der , og det var da et vagt minne dukket opp.

Et minne om at gubben hadde dratt av meg klærne , med døren på vidt gap.

Mellom dørkarmen klasket to rævskinker i gulvet , og det til åsyn for alle.

Jeg har ikke turt å spørre , spørre hva en prest egentlig så.

Men en ting er ihvertfall sikkert , det er bare å bestille krisehjelp når en finnmarking skal komme på besøk…