Måned: august 2020

Dette innlegget skrev jeg når jeg var innlagt , alle følelser ble forsterket i en sykehusseng…

Blant fire murvegger ligger jeg , en svak pipelyd i bakgrunnen fyller rommet rundt meg.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg kjenner hvordan den kommer snikende , og på gangen kan jeg høre en subbelyd på vei mot toalettet.

Pasienten i naborommet er på vei for å ta kveldsstellet , og en subbelyd bringer med seg en følelse jeg ikke har hatt på en stund.

Plutselig føler jeg meg så alene , alene , ensom og forlatt.

Her er ingen barnelatter og høre , kjærligheten forsvant med et lite vindpust fra døren.

Et lite vindpust tok med seg den største lykken , og etterlot seg en altoppslukende stillhet.

Den svake pipingen fyller igjen rommet , og ensomheten kommer til meg iform av en subbelyd på gangen.

Tre sjeler vender tilbake til livet , og denne gangen blir det uten meg.

Jeg blir igjen , blant fire murvegger ligger jeg tilbake og stirrer opp i et slitt tak.

Ute skinner solen , men det kunne like så godt ha vært overskyet etter vinduene og bedømme.

De har sikkert vært blanke og fine engang i tiden , men nå har forsømmelsen satt sitt spor.

Det er nesten ikke mulig å se igjennom de , tiden har lagt sitt spor over engang blanke ruter.

“Litt sånn som meg” tenker jeg i mitt stille sinn ,engang var det meg som skinte.

Denne kvelden føler jeg meg som skitne ruter , forsømt av verden og ensom.

Subbelyden på gangen har gitt seg nå , det er bare en pipelyd igjen.

Ensomheten kan høres hver gang noen trekker i alarmen , og ikveld er jeg en av dem….

Idag var planen klar , finværet skulle utnyttes til det fulle. Egentlig la vi planer for denne dagen allerede på torsdag , for da fikk vi en invitasjon vi ikke kunne takke nei til. Vi ble nemlig invitert bort på den lokale fotballbanen , en lekekamerat av Isak i barnehagen ville gjerne treffe han igjen. Det har ikke blitt tid til de store besøkene i sommer , derfor avtalte vi et gjensyn idag.

Så det var bare å pakke sekken for en liten utflukt , kjeks og juice måtte selvfølgelig pakkes ned. Fotballbanen ligger i nærheten av barnehagen så vi valgte å gå bort , vi må jo bruke den fine skoleveien når den ligger der. Som vanlig mente gubben at det var alt for varmt , vi var så vidt kommet bort i veien når klagingen begynte. Jeg derimot var strålende fornøyd , og jeg nøt synet av en travende gubbe fremfor meg.

Vi kom frem før de andre , og valgte å bruke ventetiden på litt ballspill. Nå er det en stund siden jeg har sett Isak sparke fotball , og det ble fort synlig at storesøster har øvd med en liten gutt. Jeg ble rett og slett paff , for de fotball sparkene var som tatt ut av læreboka. Harde presise skudd ble servert til pappaen , jeg ble faktisk imponert.

Da var det verre med far selv , jeg tror ikke det hadde gått fem minutter engang før det smalt. Jeg kunne se hvordan han plutselig begynte å halte , men som den stolte finnmarkingen han er så hadde han en forklaring på lur. For når Isak spurte “går det bra pappa” kom det et svar jeg sent vil glemme , denne gubben skal ihvertfall ikke ha på seg at han er i dårlig form.

“Du skjønner det Isak , jeg har en gammel fotballskade. Ja det må ha vært i 1983 , vinteren har aldri vært så ille siden. Vi skulle møte Sovjetunionen i siste seriekamp , og jeg var i full driv mot mål. Det var da det skjedde , vinterstormen feide med seg alle spillerne på banen , det var bare meg og keeperen igjen. Mot vinden presset jeg meg frem , jeg kunne så vidt skimte målvakten blant is og sne. Plutselig ser jeg det komme imot meg , et mål som sto på sidelinjen falt over meg. Men det stoppet ikke meg , med mål på ryggen og lyskestrekk på begge sider tok jeg sats , et spark selv ikke Maradonna kunne ha tatt for rett i mål”!

En liten gutt ble helt stille , med store øyne stirret han beundrende opp på faren. Men så var det som om han fikk tenkt seg om , og en liten gutt snudde seg mot mor for å få svar på et opplagt spørsmål ,“er det sant mamma?” 

Jeg holdt på å stryke med av latter , det er bare min gubbe som kan lire av seg noe sånt. Gammel fotballskade du liksom , jeg tror heller en gubbe må begynne å bevege seg litt mer. Heldigvis kom det to barn som kunne overta aktiviteten , og en sliten far kunne sette seg ned for å spise vaffel.

Dagen har vært strålende på alle måter , og imorgen er det meldt enda varmere vær. Nå sitter jeg her og får servert hjemmelaget pizza , lykkelig over nok en fin dag. Gubben har inntatt godstolen og lagt beina høyt , lyskestrekk er ingenting og spøke med , mon tro om jeg kommer meg i seng ikveld??

Fortsatt god helg…

Etter torsdagens innlegg som var dedikert til dere (innlegget kan du lese her ) så fikk jeg drøssevis av kommentarer og meldinger. Igjen beviser dere at jeg har verdens beste leserskare , dere er beviset på godheten som finnes i oss mennesker. Gang på gang berører dere meg på det dypeste , og på torsdag skjedde det igjen.

Jeg har ikke ord , dere gjør meg målløs. Dere får en døende kvinne til å føle seg levende , og selv om jeg vet at det ikke finnes noen kur så gir dere meg håp. Et håp for fremtiden , et håp for menneskeheten. For godheten dere viser er viktigere enn mitt liv , og mitt håp er at dere fortsetter å spre den godheten dere viser meg til alle dere møter på deres vei.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

For mange av dere er jeg en total fremmed , dere kjenner meg kun gjennom det jeg skriver. Mange av dere vet ingenting om det livet jeg har levd , eller hva jeg har gjort tidligere. Jeg er en av mange dere møter på livets landevei , og det er nettopp det som gjør det så fantastisk.

For når en total fremmed dame som meg kan motta så mye nestekjærlighet så sier det mye , det forteller meg at dere har en stor evne. En evne til å gjøre en forskjell , en evne som kan skape en forandring. Vi mennesker har nemlig en stor egenskap i oss , en egenskap som kan skape magiske øyeblikk. Gjennom å bruke små riktige ord kan vi få hat og fordommer til å forsvinne , vi har evnen til å la nestekjærligheten skinne.

Dere er et bevis på dette , gjennom alle deres ord får dere meg opp igjen når jeg ligger nede. Håpet om en bedre verden tror jeg lever i oss alle , en verden der alle mennesker er like mye verdt uansett hva de gjør eller hvordan de ser ut. Dere gir meg tro på at dette faktisk er mulig , for når dere kan gi meg denne omtanken og nestekjærlighet , tenk bare på hva dere kan gjøre for andre fremmede dere møter på deres vei.

En dag i fremtiden må jeg ta farvel , et farvel jeg gruer meg til hver eneste dag. Men da håper jeg at jeg får en siste mulighet , en siste mulighet til å lese alle deres ord. Jeg kan ikke tenke meg en vakrere måte og forlate livet på , omringet av mine kjære og med deres vakre ord som kommer strømmende ut av en liten datamaskin….

Idag våknet jeg grytidlig , egentlig har jeg knapt sovet inatt. Jeg har jo vært et nervøst vrak , jeg har bare kikket på klokken i hele natt. Men kl 09.00 var ventetiden over , en melding tikket inn på innboksen min. “Jeg er ferdig” var alt som sto , mor skulle tydeligvis holdes på pinebenken litt lenger.

Men etter litt graving og noen sinte fjes i retur fikk jeg det svaret jeg hadde håpet på , min sønn hadde bestått fagprøven i IKT. For en perfekt start på helgen , jeg gråt og lo om hverandre der jeg lå i senga. Nå ligger mulighetene åpne fremfor han , og jeg er så glad på hans vegne. Planen hans er å jobbe dette året , men neste år er det tilbake på skolebenken for å ta påbygg. Det jeg er mest takknemlig for er at han nå har blitt bedre kjent med seg selv , han har fått en selvinnsikt som ikke er alle forunt i den alderen. Jeg er bare fryktelig stolt.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Idag har også gubben vært hjemme , i mangel på assistent så må han trå til. Så det var bare å stålsette seg for et raskt morgenstell , det går alltid unna når min gubbe hiver seg rundt. Som vanlig måtte jeg sjekke om klærne var kommet på når jeg ble kastet i godstolen , men heldigvis så det ut som at alt var kommet på.

Gårsdagens middag ble inntatt til frokost , starte fredagen med Taco er ikke annet enn “fenomenalt” som Mr Larkins ville sagt. I godt selskap flyr timene , og vi har fått litt tid til hverandre idag. Gubben har vært i godt humør og vartet meg opp , det er så deilig med slike dager. Jeg elsker å sitte fremfor datamaskinen og høre gubben plystre på kjøkkenet , for da vet jeg at det blir en bra dag.

Men jeg må nå le litt for meg selv , jeg har nemlig klart det helt store. Det er en kjent sak at jeg kan sitte i timevis og se på Real housewives , jeg bare mååå se på det. Også idag har det stått på i bakgrunnen , og plutselig innså jeg at jeg ikke hadde hørt en lyd ifra gubben på en stund. Jeg snudde på hodet for å se om han hadde sovnet i godstolen , det er jo litt typisk han. Men til min store overraskelse satt han med store øyne og fulgte med , det var ikke før siste episode var ferdig at stillheten ble brutt , “er det ferdig allerede” spurte han med et desperat uttrykk i ansiktet.

Sånn kan det gå altså , jeg så ikke akkurat den komme. Men det var like greit at det var ferdig for nå nærmet det seg barnehage slutt , og vi hadde planlagt en liten gåtur. Vi måtte utnytte muligheten når vi hadde den , for første gang på leeenge skulle vi hente en liten gutt sammen. Han strålte når han så oss , dette var et stort øyeblikk for en liten gutt. Tenk at mamma og pappa kom sammen for å hente , det skjer sjeldent eller aldri.

Vi fikk oss en fin tur hjemover , og en liten gutt var strålende fornøyd. Vel hjemme ble grillen fyrt opp , og en gubbe kunne friste med både middag og dessert. Eplekaken fra igår fikk bein å gå på igår , men litt var det nå igjen. Så nå sitter jeg her mett på både mat og kjærlighet , denne fredagen har vært perfekt….

God helg 💖

Åååå jeg er så glad , denne fredagen kunne ikke ha startet bedre.

Mammahjerte sprekker snart av stolthet , og idag kom alle minnene fra et tidligere liv tilbake.

Alene med tre barn har det vært mange tøffe stunder , men idag fikk jeg enda et bevis på at alt har vært verdt det.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Jeg elsker barna mine høyere enn noe annet i livet , og jeg ville ikke ha nølt med å gjøre alt om igjen hvis jeg måtte.

Denne uken har vært ekstra stressende , nervene til mor i huset har vært i høyspenn.

Min nest eldste sønn er blitt en voksen flott ung mann , men han er også den som har vekket beskytterinnstinktet mitt mest av alle.

På grunn av diagnosen hans har det ikke vært like enkelt bestandig , men han har likevel aldri gitt opp.

Og idag kom den ultimate belønningen , en belønningen jeg har ventet på hele uken.

Han besto FAGPRØVEN!!!!

Er det ikke fantastisk???? Jeg er så stolt og lykkelig at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg!

Jeg er så imponert over den gutten at jeg ikke har ord , for jeg vet hvor mye det har kostet han.

Når jeg så hvor lykkelig han var når han kom hjem sprakk det for meg , tårer fra et helt liv kom frem idag.

Ja fortsatt renner de , dette er en gledens dag.

Min kjære vakre gutt , jeg er så ufattelig stolt av alt du får til.

Gratulerer med fagprøven , elsker deg høyere enn livet selv 💙

Jeg var ikke sikker på om jeg ville klare det , for fortsatt føler jeg meg elendig når jeg våkner. Idag er det nemlig torsdag , og torsdag for meg betyr at det er tid for dusj. Aldri i livet hadde jeg sett for meg at livet mitt skulle ende opp slik som dette , faste dusjedager og dagsplaner for de minste gjøremål preger livet mitt. Likevel var det på høy tid med en dusj idag , etter en uke i en svett seng trengte jeg en oppfrisking.

Derfor hadde jeg ingen andre valg , nok en gang måtte jeg tvinge meg på beina. Jeg orket ikke protestere på temperaturen på vannet engang , jeg ville bare ha det overstått. Det koster krefter når man hele tiden må tvinge seg selv , krefter jeg egentlig ikke har for tiden. Men jeg kom meg igjennom det , og nå er jeg ihvertfall ren fra topp til tå. Ja til og med leggene mine fikk seg en etterlengtet behandling , nå er pelsen atter engang fjernet.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Formiddagen har vært rolig som alltid , men nå begynner jeg å savne en helt nødvendig materiell gode. Jeg savner bilen min , og idag kunne jeg virkelig ha trengt den. Min datter skal spille treningskamp og jeg kunne tenkt meg og sett på , sitte i bilen og vise henne at jeg er der. Men det er enda noen uker igjen til jeg får den tilbake , så her er det bare å smøre seg med tålmodighet.

Foruten om min datter er det ingen hjemme for tiden , mine to eldste gutter er begge borte. Så det blir mye mor og datter tid på formiddagen , og idag har tiden gått med på å jakte fluer. For regnet kom tilbake i dag , og med regnet kom også fluene. Min lille stue ble invadert av små flyvende irriterende insekter , og min datter fikk plutselig nok å gjøre på.

Utstyrt med en avis i hånda ble hun forvandlet til rene skjære geriljalederen , selv jeg ble en smule skeptisk når hun begynte å slå villt rundt seg. En etter en forsvant , små fluer fikk sin skjebne belagt av min datters harde hånd. Fin oppvarming til dagens fotball kamp , dersom hun går ut på banen med det samme drapsinnstinktet så er det vel ikke en motstander spiller igjen på banen ved kampens slutt. En langbein var den eneste som fikk være i fred , den turte ikke en geriljaleder og ta.

Jaja , det står ikke på underholdningen her i huset , og plutselig kom det en forferdelig lukt som varslet om at jeg hadde mer i vente. Min firbeinte venn er dårlig i magen , og selvfølgelig skal han absolutt ligge rett under godstolen min og lette på trykket. Et øyeblikk var jeg inne på tanken om å skaffe meg en gassmaske , og jo sterkere lukten ble jo mer desperat ble jeg.

Heldigvis kom en liten gutt hjem i grevens tid , han fikk jagd en stinkende hund bort fra en svimeslått mor , og døra ble åpnet for utlufting. Jeg trenger ikke bli tatt knekken på riktig enda , og ihvertfall ikke nå når jeg nettopp har kommet meg. Men nå ser jeg at en firbeint venn har søkt selskap hos et annet familiemedlem , et familiemedlem som ikke aner noe om mageproblemer og lukt. Tett i tett ligger de , en gubbe og en firbeint venn. Hevnens time er nå begynt , og den begynte med god hjelp fra en firbeint gammel venn…

PS : plutselig ringte det på døren her , og utenfor sto nabo damen. Gjett hva hun hadde med seg? En rykende fersk hjemmelaget eplekake, og da kom tårene mine. Så nå står gubben og pisker krem. For noen fantastiske mennesker jeg har rundt meg 💕

Igår kveld ble jeg liggende og lese , i mørket under dyna strømmet det varme mot meg.

Jeg har bladd gjennom alle kommentarer og meldinger siden jeg ble innlagt , små ord skrevet av dere.

Små ord som betyr så mye , gjennom dere får jeg ny styrke til å kjempe.

For det er når jeg trenger det som mest dere virkelig viser , viser hva nestekjærlighet virkelig betyr.

Hadde jeg hatt muligheten ville jeg ha reist rundt , banket på deres dør og gitt dere en rose.

Jeg er ihvertfall ikke i tvil , dere er en av årsakene til at jeg fortsatt orker å kjempe.

Dere gir meg håp når mørket tar over , dere gir meg støtte når jeg ligger nede.

Jeg vet jeg skal dø , men sammen med dere lever jeg som aldri før.

Alle syke skulle hatt dere i ryggen , for gjennom deres ord finnes styrke.

En styrke som får meg til å skrive selv når jeg er på det dårligste , en styrke som får meg til å kjempe meg opp hver dag.

Takket være dere har jeg en meningsfull hverdag , en hverdag jeg gleder meg til å stå opp til.

Selv på de tyngste dagene finner jeg en mening , skrive til dere gir meg lys i mørket.

Gang på gang viser dere at jeg fortsatt betyr noe , og det betyr alt når man er alvorlig syk.

Så tusen takk for at dere ser meg , leser mine ord og følger meg på min sluttreise.

Takk for alle fine ord jeg har fått de siste dagene , deres ord betyr så uendelig mye.

Mitt håp er at jeg fortsatt får lov til å dele en stund til , for to øyne har fortsatt mye på hjertet….

Hurra!! Idag har jeg fått i meg et halvt pizza stykke og en hel kjøttkake , helt uten å bli dårlig. Endelig begynner jeg å se enden på en lang uke , nå føler jeg for første gang at tåken er i ferd med å lette. Jeg er fortsatt litt slapp , og noen ganger går det trill rundt når jeg blir tatt opp , men det går ihvertfall fremover nå istedenfor bakover.

Energien er på vei tilbake , og matlysten har blusset opp. Takk og lov for det sier jeg bare , for det er ikke mye igjen av meg nå. Det skal nemlig ikke mange dagene med sykdom til før kroppen forfaller , gubben sier det bare er skinn og bein igjen.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Dagen startet på samme måte som de tidligere dagene denne uken , kroppen var svett og dårlig. Likevel hadde jeg bestemt meg , jeg skulle opp til vanlig tid. Jeg angret meg i det jeg ble plassert på toalettet , hadde det ikke vært for at jeg satt fremoverbøyd hadde jeg nok svimt av.

Heldigvis kom jeg meg gjennom morgenstellet uten noen form for  katastrofer , og glad var jeg for det. Men etter litt hvile i godstolen kom jeg meg , og idag kan jeg skryte på meg en hel dag oppe av senga. Jeg har ikke peiling på hva jeg har pådratt meg , men guri hvor glad jeg er for at det nå ser ut som det er over.

Vi våknet opp til nok en sommerdag i Bergen , herlighet hvor varmt det er. Tenk så heldig jeg er som kunne komme hjem til dette været , det er jo terapi i seg selv. Jeg klarte til og med å komme meg ut idag , ut på en etterlengtet blomster runde. Nå har rosene begynt å springe ut , de er så vakre der de står.

Det er kjekt å ha blomster som blomstrer på forskjellige tider , det er like spennende hvert år. Plommene på trærne er også begynt å modnes , og nå er epletreet også like om hjørnet. Jeg vet ihvertfall hva eplene skal brukes til , eplekake og krem hører høsten til.

Så idag føler jeg meg bare takknemlig , takknemlig over at jeg nå føler meg bedre og kan nyte livet igjen. Nå håper jeg morgendagen blir enda bedre , og at jeg kan tilbringe mer av dagen utendørs. Jeg tror rett og slett jeg setter meg under epletreet og venter , for tanken på eplekake fikk apetitten til å våkne….

Gud hvor enkelt livet kunne vært , først nå ser jeg det.

De tingene jeg syns tok lang tid før , de tar nå trippelt så lang tid.

Små bagateller jeg før klaget over er nå de jeg savner mest,

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

jeg savner små irriterende ting.

Jeg savner å høre vekkerklokken ringe inn en ny dag ,

savner den dårlige kaffekoppen på den lokale bensinstasjonen som alltid fikk meg til å grynte på nesa.

Jeg savner lukten av svette på det alt for dårlige ventilerte treningsstudioet ,

savner og stå der klokken 05.30 mens jeg prøver å få tredemøllen til å lystre nok engang.

Jeg savner altfor sene ettermiddager på jobben , selv om jeg egentlig burde vært hjemme for lengst.

Savner lukten av eksos i en bilkø som aldri ser ut til å ta slutt.

Jeg savner stresset når jeg innser at bilen ikke vil starte ,

og jeg må løpe til bussen mens regnet plasker ned.

Jeg savner å komme sliten hjem fra jobb bare for å finne huset totalt sprengt ,

savner den dårlige samvittigheten av og nok en dag dra opp en frossenpizza til middag.

Jeg savner kranglingen rundt spisebordet når jeg ba barna finne frem leksene.

Savner å stå frysende langs en sidelinje i timevis mens jeg heier barna frem.

Jeg savner lange telefon samtaler med min mann , klage over at han er altfor mye borte.

Savner lyden av en bjeffende hund klokken 03.00 ,

fordi han nok engang har spist noe han ikke har tålt.

Jeg savner lyden av krangling blant søsken mens jeg prøver å hvile middag.

Alle de tingene dere klager over savner jeg , små irriterende ting.

Men jeg ser nå hva jeg har mistet , nå ser jeg hva små irriterende ting betyr.

Først nå ser jeg at de er en stor del av selve livet ,

et liv jeg har mistet for godt…

Inatt trodde jeg regelrett min siste time var kommet , nå var alt håp ute.

Jeg har hatt en lignende episode tidligere , ja faktisk ved forrige innleggelse før jul.

Men da var jeg fryktelig dårlig , så dårlig at jeg ikke visste om jeg ville klare mer.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Inatt skjedde det igjen , og denne gangen var det mer intens enn gangen før.

Det føltes faktisk ut som om jeg var besatt av djevelen , og nå skulle alle ånder utdrives.

Dette har vært min verste natt noensinne , døden har aldri føltes nærmere .

Det verste er at det skjer i våken tilstand , jeg er fullstendig bevisst i en surrealistisk virkelighet.

Hver gang jeg prøvde å lukke øynene skjedde det , jeg sank dypere og dypere ned i intet.

Ja jeg følte faktisk at jeg sank , og på veien ned mot avgrunnen dukket det opp de mest grufulle syn du kan forestille deg.

De var så grufulle at jeg får angst bare av å tenke på det , jeg turte knapt lukke øynene hele natten.

Men selv om jeg nistirret i taket av ren redsel , så var lyden fortsatt tilstede.

Lyden av en skurrende radio som ikke eksisterer kunne høres , og innimellom skurringen kunne en stemme høres.

Det er ihvertfall ingen tvil om at jeg er dårlig , jeg begynner rett og slett å lure på om jeg har hatt en psykose episode.

Jeg kom meg ikke opp før 14.00 idag , og da var lakenet så vått av svette at du kunne ha vridd det tre ganger.

Det positive er at jeg faktisk kom meg opp , ja og at jeg fortsatt er hjemme.

Jeg klarte ikke se ferdig fotballkampen igår , det var et under at jeg klarte å stå på beina når gubben dro meg opp.

Nå er jeg bare glad for at jeg har overlevd natta , jeg håper inderlig det ikke skjer igjen.

Jeg kom ihvertfall hjem i grevens tid , sommeren er tilbake for fullt jo.

Gubben har grillet og barnelatter har fylt huset , og selv om ikke matlysten er på topp så begynner jeg å se lyset i tunnelen.

Så nå krysser jeg fingrene for at det verste er over , og at denne natten blir hakket roligere…