Måned: august 2020

Jeg har kjent det på kroppen flere ganger nå , fått føle på hvordan det kommer til å bli.

Det som før var så skremmende er nå blitt en befrielse , en befrielse fra en lidelse så stor.

Når man blir så dårlig som jeg har vært ved to sykehus innleggelser så får man føle det på kroppen ,

nå ser jeg hvordan min siste tid kommer til å bli.

 

Ingenting betyr noe , man vil bare slippe.

Slippe smerter , slippe å være i en sliten kropp.

Det er når man gir blaffen i alt at det ser dårlig ut,

først da innser man at døden slett ikke er skremmende.

 

Denne sykdommen fører med seg en stor lidelse ,

en lidelse som varer fra start til slutt.

Men jeg har nå fått en forsmak på min fremtid ,

en fremtid jeg slettes ikke vil ha.

 

Denne kampen er i ferd med å ta livet av min kropp ,

likevel kjemper jeg meg tilbake gang etter gang.

Jeg kjemper for å leve , leve sammen med mine.

Retten til å leve forsvant sammen med tre små bokstaver.

 

To ganger har jeg ligget i en sykehusseng og titter inn i to små øyne.

To små øyne som nettopp har startet livet , og som allerede har møtt på en prøvelse så stor.

Redselen og sorgen kan jeg se i to små øyne , håpet forsvinner mer og mer for hver dag.

En dag vil det bli min tur , og jeg håper da at mine kjære kan se inn i mine øyne og finne fred…

Ja da var det torsdag igjen , og idag følte jeg meg ikke særlig opplagt når jeg våknet. Jeg hadde nemlig glemt en ting igår kveld , og jeg oppdaget det litt for sent. For når elektrikeren var her igår tok han strømmen flere ganger , og det går utover senga mi. Det har seg nemlig slik at når strømmen går så forsvinner luften ut av madrassen , og det merket jeg ikke med en gang.

Derfor har jeg hatt det som prinsessen på erten inatt , jeg har vridd på alle de kroppsdelene som fortsatt er bevegelige. Jeg har ikke hatt nattevakt heller , og jeg ville ikke vekke gubben når han sov. Men jeg sovnet likevel utpå natta engang , jeg tør ikke si hva klokken var når øynene omsider gled igjen.

Som alltid på torsdager så startet dagen med en dusj , og som alltid var jeg uopplagt. Men opp kom jeg meg , og jaggu ble jeg ren denne torsdagen også. Neglene fikk jeg også tatt , og det var på høy tid. For nå hadde de vokst over evne , jeg følte meg litt som Drakula der jeg satt , jeg hadde ihvertfall mordvåpnene på plass.

Men selv om jeg liker mine lange fine negler så er jeg ikke så glad i og klippe de , for det gjør så innmari vondt. Jeg ante ikke hva nervesmerter var før jeg ble syk , det var bare noe jeg hadde hørt om. Jeg hadde aldri trodd at det skulle gjøre vondt å klippe negler , men nå har jeg virkelig fått erfare hva nervesmerter er.

Jeg puster like lettet ut når det er over , men det plager meg at jeg ikke kan klippe de lenger ned enn jeg gjør. For jeg har så mye hud under neglene mine , og derfor begrenser det seg hvor langt vi får klippet de ned. Men nå har jeg ihvertfall gjort det for denne gangen , og kan igjen nyte synet av nylakkerte negler.

Idag måtte vi hente en liten gutt i barnehagen , pappaen fikk det plutselig for travelt på jobb. Det passet egentlig bra , for det viste seg nemlig at en liten gutt hadde en overraskelse til mamma. Et lite brev med hjerter på ble overlevert fra små barnehender , og et mors hjerte smeltet momentant. Han er så fin den gutten , og jeg blir så glad når jeg ser hvor glad han blir. Gleden ved å glede andre er stor , og jeg håper en liten gutt bevarer den følelsen resten av livet.

Jeg fikk meg en annen overraskelse idag også , lite ante jeg at et kjent ansikt skulle dukke opp på Tv skjermen. Som den bloggeren jeg er så må jeg jo prøve å holde meg oppdatert , derfor ble siste sesong av Bloggerne satt på idag. Tre episoder er til nå sluppet ut , og helt på slutten i tredje episode dukket hun altså opp.

Meg , det kjente fjeset var ingen ringere enn meg. De viste nemlig klipp fra Vixen , og rett bak de kjente bloggerne satt jeg. Nå blir det spennende å se om neste episode viser mer , det var ihvertfall kjekt å se det igjen.

Nå har en liten gutt tatt over min lille stue , planen var nemlig klar , Askeladden ble satt på , men det er tryggest å se den sammen med mamma. Så nå er en liten gutt blitt forvandlet , og en liten stue like så. Jeg er igjen blitt en prinsesse i det høye slott , og nå venter jeg på at en prins skal komme ridende på sin hvite hest….

Denne våren ble en annerledes vår , en vår der fellesskapet ble satt i fokus. Et virus tok over , den friske vårluften blir aldri den samme igjen. En hel verden ble rammet , vi fikk alle føle på en følelse av isolasjon. Hverdagen måtte tilbringes i ensomhet , på sidelinjen ble vi sittende og se på at mennesker mistet sine liv. Den friske vårluften førte med seg en pandemi , og en hel verden ble sittende og holde pusten.

 

Våre kjære ble plutselig forbudt område , mange fikk ikke muligheten til å ta et siste farvel. Våre eldre ble satt i isolasjon , uten mulighet til å se sine kjære på månedsvis. Skoler og barnehager ble stengt ned , barna våre kunne ikke treffe sine venner på ubestemt tid. Mange ble permitert fra jobb , en frisk vårbris tok fra dem deres eneste levebrød.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

 

Men igjen beviste vi at sammen er vi sterke , vi kom sammen på nye måter som før var utenkelig. De aller fleste av oss brettet opp armene , og en dugnadsånd vi aldri før har sett ble satt i verk denne våren. Vi sto sammen , sammen skulle vi vise at vi var sterke , sterkere enn et virus.

 

Sommeren nærmet seg og utålmodigheten begynte å spre seg , folk begynte å få nok. De ble lei av å vente , lei av et liv i isolasjon. Det var på høy tid og begynne å leve igjen , og våre ledere var tydeligvis enig. Samfunnet ble sakte men sikkert åpnet igjen , grensene til våre sommerparadis ble igjen grønne.

 

Men det ble fort tydelig at våre folkevalgte hadde glemt en ting , man gir ikke barn godteri på en mandag. For dessverre er det sånn , vi mennesker må holdes i ørene til enhver tid. Fristelsen ble for stor , det var som og se Adam og Eva helt på nytt igjen. Som små barn ble grensene stormet , utepils og sydentemperatur ble viktigere enn et virus.

 

Viktigere enn menneskeliv , sommeren skulle nytes for enhver pris. Borte var månedene i isolasjon , dugnadsånden forsvant med sommersolen. Men en gruppe satt igjen , en glemt gruppe mennesker satt igjen og holdt pusten. Alvorlig syke , våre eldre , mennesker med svakt immunsystem , en stor gruppe har sittet rundt i Norge og bare ventet.

 

Ventet på det uunngåelige , ventet på at likegyldigheten igjen skulle få overtaket. Igjen kunne et virus spre seg , likegyldigheten til folket ga et virus muligheten til å danse fritt. Nye dødsfall ble en realitet , likegyldigheten seiret igjen.

 

Jeg er en av dem , en av mange i en gruppe så stor. En gruppe som har sett dere på Tv , på ny har vi sett en likegyldighet så stor. Men denne likegyldigheten har faktisk to sider , og jeg har opplevd begge. Jeg vet faktisk ikke hva som er verst , de som gir blanke f#en i andre sine liv , eller de som bruker et virus som en unnskyldning for å slippe sitt ansvar.

 

Alt jeg kan gjøre nå er og håpe , håpe på at folk får øynene opp. Øynene opp for det som virkelig er verdt noe , for det finnes kun en av meg og deg. Ta en titt i speilet og still deg selv de riktige spørsmålene , fristelsen er ikke verdt et menneskeliv på samvittigheten. Og til slutt til deg som bruker viruset som en unnskyldning , jeg håper du sover godt om natten. For vi er mange som kunne trengt en ekstra hånd i disse dager , men du velger heller å snu ryggen til og løpe…

Denne onsdagen fikk en brå start , og er det en ting jeg hater så er det nettopp det. Etter at nattevakten fjernet bipap masken kl 06.30 sovnet jeg igjen , og gjett om jeg sovnet. Jeg sov så tungt at jeg ikke har hørt dagvakten komme på jobb , og det er svært ulikt meg. Jeg var midt i en praktfull drøm da jeg plutselig ble vekket , jeg skjønte ingenting når jeg plutselig hørte navnet mitt i det fjerne.

Det viste seg at gubben hadde glemt og gi en beskjed , og nå kimet telefonen non stop. Plutselig fikk vi det veldig travelt , her var det bare å komme seg opp. Jeg fikk beskjed 30 min før , idag skulle det komme en elektriker. Så med sammenklistrede øyne ble jeg tatt opp , jeg er neimen ikke sikker på om jeg er våken enda.

Jeg takler det ikke lenger , pottesur satt jeg på toalettet og spydde ut gloser som enda ikke er funnet opp. Enda godt ikke gubben var tilstede , for da tror jeg det hadde vært en fare for at de små hårstråene han har igjen på hodet også hadde forsvunnet. Jeg hadde ikke engang rukket å få på trusa før det ringte på døren , og alt jeg ønsket meg der og da var en voodoo dukke. Gi den et lite stikk en viss plass , slik at en yrkessjåfør i en betongbil virkelig kjente det.

Elektrikeren ble sendt opp på loftet , han ble forvist til sikringsskapet mens jeg fikk trusa på. Husets strømkrets måtte tydeligvis sjekkes , siden jeg har takket ja til livsforlengende behandling i fremtiden må alt være i orden før den tid. Jeg skjønner jo at det må gjøres , men jeg må innrømme at jeg får en klump i magen hver gang jeg blir påminnet på fremtiden.

Tusen spørsmål ble stilt og jeg prøvde å svare etter beste evne , men når det kom spørsmål om vanninntaket til huset og om brannslukking så skjønte jeg ikke mye. Jeg trodde han kom for å måle strømkretsen , ikke for å sjekke om brannslukkningsapperatene var i orden. Og hva hadde vanninntaket med dette og gjøre? Jeg skjønte ingenting her jeg satt , men så var jeg ikke helt våken heller da , så helt skudd på var jeg ikke.

I en og en halv time var han her , og jo mer han noterte ned jo mer nervøs ble jeg. Utifra listen han delvis ramset opp skjønte jeg at dette kom til å koste , jeg er stygt redd for at enten meg eller gubben må selge r#va for å få råd til dette. En ting er ihvertfall sikkert , det er dyrt å bli syk. For det er ikke alle utgifter som dekkes av staten , faktisk svært lite når jeg tenker meg om. Jeg føler meg nesten straffet for at jeg ønsker å leve , ikke rart mange gir opp på veien.

 

Da var det godt å få en liten gutt hjem , idag trengte jeg og få tankene over på noe annet. Heldigvis har været holdt seg sånn noenlunde , foruten om noen små regndråper idag tidlig så har det holdt seg tørt. Derfor kunne vi ta en tur ut , og som vanlig ble fotballskoene tatt på. Vi måtte jo teste det nye fine målet som far og sønn har laget , og hagen til naboen ble utpekt som den perfekte plass. Vi er jaggu heldige som bor i et så flott nabolag , en liten gutt kan boltre seg fritt.

Nok en dag går mot slutten , og det er nesten ikke til å tro at det er torsdag i morgen. Men godt er det at dagene går fort , spesielt disse dagene denne uken. Nå sitter jeg her fremfor dataen igjen , og denne gangen har jeg begynt på en jakt. For det hadde ikke vært så dumt med en voodoo dukke når jeg tenker meg om  , tenk på alt jeg kunne ha fått gjort da…

Jeg er så lei av og bli tatt for gitt , det er liksom ikke så nøye.

Det var faktisk noe av det første jeg merket når kroppens funksjoner måtte gi tapt ,

etterhvert som sykdommen eskalerte ble likegyldigheten større.

Små ting blir store når man blir syk , små ting som jeg før ville kimset av.

 

Jeg er lei av å ikke bli tatt på alvor , mine ord har ingen effekt lenger.

Hver dag prøver jeg , prøver hardt og være en mamma og kone.

Jeg kjemper meg opp til en ny dag , prøver å bidra der jeg ser jeg kan hjelpe.

Likevel opplever jeg stadig og komme til kort , jeg kommer alltid til å være hun som “bare sitter der”.

 

Det er så lett å se forbi mine ord , mine behov blir stadig satt på vent.

Jeg kan ikke forsvare meg selv lenger , og enkelte ser bare sykdommen fremfor mennesket.

Hver dag sitter jeg og observerer det som skjer rundt meg , og noen ganger kan jeg faktisk bidra.

Bidra med min erfaring , bidra til at situasjoner ikke kommer ut av kontroll.

 

Jeg vil jo så gjerne , vil så gjerne bidra der jeg fortsatt kan.

Likevel er det så lett å avbryte meg , lukke ørene for mine velmenende råd.

For mine ord har liten kraft , de forsvinner i ståk og støy.

Ingen kan høre mine ord lenger , de er kun tilstede for de som lytter.

 

Mine ord er kun for deg , for deg som gir meg tid og rom.

Tid til å forklare , og rom for forståelse.

Likegyldigheten har lagt et lokk over mine ord , utålmodigheten har tatt over.

Men vær så snill og gi meg tid , hvem vet , kanskje kan mine ord gi deg det du trenger….

 

Jeg våknet tidlig idag , faktisk før gubben og en liten gutt sto opp. Noen ganger vekker bipap masken meg , spesielt hvis jeg har vært klam i løpet av natten. Da begynner den nemlig og gli ned fra nesen , noe som kan gi meg et snev av panikk til tider. Heldigvis sto gubben opp like etter , og da kunne jeg endelig puste fritt igjen. Dagen for gubben startet i ren panikk , det fantes ikke en ren fotball shorts igjen.

Ja for problemet er at en liten gutt nekter å gå med andre shortser , er det ikke fotball logo på klærne så kan vi bare glemme det. Jeg hørte dramaet på badet og skjønte at her var gode råd dyre , det var da jeg kom på at halve klesskapet lå en annen plass. For i løpet av sommeren har en liten gutt vært mye hos naboen , og det er ikke bare en gang han har kommet tilbake i bare trusa etter å ha testet ut svømmebassenget. Derfor måtte far i huset ut på jakt , klokken 06.30 sto en gubbe og ringte på hos naboen. Mine antagelser stemte , på badet hang to drakter nyvasket og tørr. Det er ikke farlig og glemme igjen noe der borte , vi får klærne vasket og brettet tilbake.

Jeg priste meg lykkelig over at en krig nå var forhindret , endelig kunne vi puste lettet ut begge to. Men når skyvedøren gikk opp ble alt glemt , vi fikk oss et syn av de sjeldne. Jeg fikk nemlig med meg soloppgangen , og det har ikke skjedd siden jeg overnattet ute på verandaen. Himmelen var farget i et nydelig maleri , og jeg var så heldig at jeg fikk med meg dagens første solstråler.

For en magisk start på dagen , akkurat det jeg trengte idag. Trollet i meg smeltet bort , fra sengen fikk jeg servert nok en skatt fra naturen. Jeg måtte selvfølgelig rope på en liten gutt , for han blir like glad som meg hver gang naturen åpner sin skattekiste. En perfekt start på en tirsdag , i et lite øyeblikk fantes det ingen problemer i verden.

Likevel hentet hverdagen meg raskt inn igjen , utfordringene sto i kø idag også. Hele livet mitt har vært sånn , noen ganger begynner jeg faktisk og lure. Det er ihvertfall tydelig at denne kjerringa ikke må få for mye fred , det er farlig og senke skuldrene her i gården. Men idag tok jeg et valg , et valg for fremtiden. Nå har jeg faktisk fått så nok av problemer og bortforklaringer , så idag bestemte jeg meg for at nok er nok.

Nå skal jeg kun konsentrere meg om meg selv og familien , gubben har selv valgt å ta over denne ordningen så da får han bare styre på. Verken firmaet eller han trenger å komme til meg lenger med sine utfordringer , jeg har nemlig lært meg et nytt ord det siste døgnet. NEI er nå blitt min nye veileder for fremtiden , jeg har andre ting og tenke på.

Men jeg tror faktisk gubben også er lei , det har ikke vært fred og få siden vi kom hjem fra ferie. Jeg skjønte at han var lei igår kveld når han plutselig kom med et forslag , og selv om det ikke lar seg gjøre så må jeg innrømme at lengselen tok meg.

“Skal vi hive oss i bilen når vi får den tilbake , sette kursen mot Vardø og glemme alle problemer”

Ja tenk om , men vi vet begge at så enkelt er det ikke lenger. Livet er blitt vanskeligere enn som så , og verre skal det bli. Men jeg håper vi kan få oss en langhelg utpå høsten , for jeg lengter vekk allerede. Jeg skulle gitt mye for å bli frisk igjen , om jeg måtte bo i en gamme på fjellet så hadde ikke det gjort noe.

Nei nå må jeg få tankene over på noe annet , og hva passer vel bedre da enn og plante noen blomster. Så nå skal jeg avslutte dagen utendørs med en blomsterinspeksjon , det får meg alltid i litt bedre humør. Men det kommer til å bli en dyr høst hvis problemene snart ikke begynner og gi seg , for jeg har allerede begynt å saumfare nettet etter nye blomster vekster…

Jeg har skrevet om dette tidligere , et irritasjonsmoment som har irritert meg lenge.

Denne bloggen er blitt min nye hverdag , gjennom den har jeg fått en sjelden mulighet.

En mulighet til å være et menneske , et menneske med en stemme på tross av delvis manglende språk.

Et helt menneske , mine følelser og tanker blir til på et hvitt lerret.

 

Men det koster krefter , enhver blogger vet hvor mye arbeid som ligger bak.

For meg koster det enda mer , på grunn av store funksjonstap må jeg jobbe dobbelt så hardt enn andre.

Alt jeg har er to øyne , og gjennom de må jeg gjøre alt det andre bruker lette fingre til.

Redigere bilder og skrive tekst , gjennom to øyne blir en blogg til.

 

For meg er denne bloggen selve livet , og jeg legger mye krefter i alle mine innlegg.

Jeg har valgt å skrive to innlegg om dagen , ja enkelte dager blir det til og med tre.

Men jeg starter alltid dagen med et innlegg om følelser , og avslutter kvelden med et innlegg om dagens høydepunkter.

Det viktigste for meg er at dere lesere skal få noe ut av min blogg , plassering på lista betyr mindre.

 

Likevel er det nettopp blogglisten jeg vil prate om idag , for nå irriterer den meg bare.

Visste dere at bloggere blir skalert etter antall sideanvisninger i løpet av et døgn?

Antall lesere har lite og si i forhold til antall klikk , altså hvor mange ganger dere lesere klikker dere inn på min side.

Jeg kan ha 100 lesere men 1000 sideanvisninger , det er dere som styrer showet.

 

Alt dette er vel og bra , for meg spiller det liten rolle hvordan de skalerer.

Det jeg derimot har vanskeligheter med å forstå er hva de egentlig måler etter.

Som alle andre bloggere har jeg en egen statistikk på min blogg , her kan jeg se hvor mange sideanvisninger jeg har til enhver tid.

Men min statistikk har tydeligvis ingenting og si , den stemmer overhodet ikke sammenlignet med blogg.no sin.

 

Det er nettopp dette som er så innmari irriterende , frustrerende rett og slett.

Så mange ganger har jeg sett at antall sideanvisninger på listen ikke stemmer overens,

og det verste er at den viser mindre enn min statistikk.

Mye mindre , noen ganger halvparten av det min statistikk viser.

 

Dette er frustrerende av to grunner , jeg mister kontroll og alt arbeidet jeg har lagt ned gir ikke resultater.

Jeg blir så glad når jeg ser at statistikken min fyker i været , bare for å bli like skuffet når jeg sjekker listen neste dag.

Enhver blogger vil jo nå ut til flest mulig , man vil jo gjerne få noe tilbake for arbeidet man legger ned.

Plasseringen på listen er en del av dette , så når den opererer med helt andre tall er det frustrerende.

 

Sakte men sikkert har jeg beveget meg oppover , og det har jeg dere å takke for.

Jeg skulle bare ønske at blogg.no sin statistikk var mer i samsvar med bloggerne sin ,

da ville kanskje listen sett litt annerledes ut.

For meg er det uansett leserantallet som betyr noe , for det er tross alt dere som betyr noe i det store og det hele…

Det er tydeligvis mandag , en ny uke er igang. Problemene står i kø , stadig dukker det opp nye utfordringer som må løses. Jeg er lei allerede , og enda er uken knapt begynt. I tillegg har datamaskinen begynt å synge på siste verset , så nå må jeg krype til korset og be om hjelp. Jeg må få noen tekniske genier til å komme og se på maskinen , og heldigvis vet jeg hvem jeg skal kontakte.

Idag begynte dagen litt senere enn vanlig , forsinkelser i hjemmesykepleien bidro til at jeg kom meg opp litt senere enn vanlig. Egentlig spiller det liten rolle når jeg kommer meg opp , og akkurat idag burde jeg vel holdt senga enda litt lenger.

Heldigvis sto jeg opp til nok en strålende dag , sommeren har tydeligvis ikke forlatt oss riktig enda. Godt var det idag , for jeg kjente på kroppen at jeg trengte en stille stund for meg selv. Det er godt å kunne sette seg ut og bare nyte stillheten , ihvertfall når problemene hoper seg opp rundt ørene mine. Jeg er så lei av kommunikasjonsproblemer at jeg snart ikke har ord , jeg syns faktisk ikke det er rart det er krig i verden.

En ting er ihvertfall sikkert , det er ikke blitt hakke bedre etter at jeg sa ifra meg ansvaret. Faktisk er det blitt verre , og nå sitter jeg og lurer på hva det neste blir. Vi sier en ting og det motsatte skjer , ikke rart vi begge er blitt grå i håret. Skriftlige og muntlige beskjeder blir tydeligvis ikke mottatt , enkelte lukker ikke bare ørene for å si det sånn.

Jeg kjenner i det minste at jeg lever , det er ingenting i veien med blodpumpa ihvertfall. Puste med magen er jeg blitt flink til iallefall , raseriet har jeg lært meg å holde for meg selv. Ja for hadde jeg gitt raseriet fritt spillerom så hadde det ikke vært mye igjen her i Såtevegen , jeg føler meg som en tikkende bombe.

Men så var det den filosofien min da , en filosofi om og bestandig se det positive i ting. DRIT i det , nei idag føler jeg meg som et troll som ikke har sett dagslys på aldri så lang tid. Egentlig burde jeg ikke ha sittet ute engang , for når vepsen til og med ikke tør å nærme seg så sier det mye.

En blåmandag går mot slutten og godt er det , men jeg håper for guds skyld at denne mandagen ikke har satt standaren for resten av uken. For da kommer jeg til å ende opp som gubben innen fredag , både Finnmarks dialekten og flintskalla er innen rekkevidde…

Jeg ser på meg selv som løsningsorientert , det finnes alltid en utvei bare man ser etter.

En egenskap jeg har hatt hele livet , jeg har alltid fullført mine oppgaver.

Uansett hvor vanskelige de var , ja uansett om det tok lang tid.

Jeg ga aldri opp selv om det var fristende , tok heller en pause og prøvde på nytt.

 

Heldigvis er jeg gift med en mann som er i samme kategori , han trenger bare litt tid.

Tid til å tenke seg om , la løsningen modnes før han setter igang.

Noen ganger syns jeg han bruker litt vel lang tid på å gruble,

men jeg vet at bare han får tid på seg så vil han til slutt se det jeg ser.

 

Jeg blir glad hver gang jeg møter mennesker som er i samme kategori ,

mennesker som ser muligheter fremfor det umulige.

Takket være slike mennesker har jeg fått uforglemmelige opplevelser,

opplevelser som har beriket min hverdag.

 

Likevel finnes det et skille , et skille som er blitt enda synligere etter at tre bokstaver rammet.

For å være løsningsorientert er ikke det samme som å si at ting er enkelt,

ofte krever en løsning hardt arbeid og mange forsøk.

For de enkle løsningene er ikke alltid gode nok.

 

Det er nettopp denne enkle tankegangen jeg ønsker å belyse ,

en enkel tankegang jeg har møtt mye på min vei.

Når man blir fratatt alle sine funksjoner så er ikke livet så enkelt lenger ,

alt må planlegges til den minste detalj.

 

Jeg har alltid vært spontan og energisk , på mange områder er jeg ennå det.

Men nå har trygghet blitt en faktor , trygghet er nå helt avgjørende for meg.

Uten den faktoren tilstede kan jeg bare gi opp ,

for at jeg skal kunne være spontan må jeg være trygg på de rundt.

 

Jeg hører de ofte , setninger som får alt til å høres så enkelt ut.

“Det er jo bare å sette seg i bilen og kjøre”

“Bli med på tur , jeg går jo med deg”

“Hiv deg med , lev livet mens du kan”

 

Men for meg er det ikke så enkelt lenger , det er mange ting som skal stemme.

Jeg har ingenting imot å gå på tur med venner , eller dra på shopping med hjelperne.

Det jeg derimot må vite er at de rundt meg er klar for det ,

jeg må føle meg trygg på at den som er med meg klarer å håndtere uventede situasjoner.

 

Rullestolen kan plutselig finne på å stoppe ,

eller jeg kan gå tom for krefter.

Bilheisen kan begynne å skape seg,

eller jeg kan kjøre meg fast midt blant en folkemengde.

 

Da må jeg vite at de som er rundt meg takler presset ,

at de kan gripe inn og få meg trygt hjem.

Jeg kan forklare og lære bort i det uendelige ,

men det er ikke før man har erfart uventede hendelser at man virkelig lærer.

 

Så gi meg tid , tid til å bli trygg.

Ting er ikke så enkelt lenger , uten en viktig faktor kommer jeg meg ingen vei.

Jeg har kun en person i livet mitt som jeg føler meg trygg på i alle situasjoner ,

min mann håndterer selv de pressede situasjoner med den største ro.

 

Jeg drar gjerne på utflukter eller blir med på tur ,

bare vær så snill å ikke forvent for mye.

Opplevelser er det jeg nå lever for , nye opplevelser som kan berike min hverdag.

Men husk på og gi meg tid , tid til å planlegge for både deg og meg….

Jeg har sovet såååå godt inatt , det hjelper på når man får være utendørs hele dagen. Jeg våknet ikke før nattevakten kom inn for å fjerne masken , men jeg sovnet like fort igjen etterpå. Denne søndagen hadde vi ingen planer , og jeg kjente på kroppen at det passet meg bra. Det er nesten utrolig at det egentlig er mulig , men jeg har faktisk gangsperre i leggene etter en utedag i rullestolen. Jeg kjente for første gang på lenge at muskulaturen fortsatt er der , og den fikk tydeligvis trening igår.

Likevel er det godt å føle på at man har fått brukt seg litt , det er da man kjenner at man lever. Idag som igår våknet vi opp til en skyfri himmel , alt lå tilrette for nok en fin dag. Humoren her i huset er det ingenting i veien med , for når jeg skulle spørre om hvordan lyskestrekken var så ble setningen mottatt som noe helt annet.

” Hvordan går det med lyskestrekken “

” Hva?? Skal jeg nappe deg i dusken ??”

Sånn kan det altså gå , jeg vet snart ikke om jeg tør åpne kjeften min lenger. For med min gubbe vet man aldri hva som skjer , ihvertfall ikke når han misforstår meg så til de grader. Han tar nemlig alt bokstavelig , ingen skal si at han ikke adlyder ordre ihvertfall. Men etter et latteranfall og litt nærmere forklaring fikk jeg svar på mitt egentlige spørsmål , lyskestrekken satt enda godt i.

Heldigvis ringte telefonen og avbrøt moroa , og det var i grevens tid for jeg holdt på å krepere. Det var min venninne fra Voss som ringte og lurte på om vi var hjemme , og plutselig fikk vi uventet besøk. Nå er det hele to måneder siden sist vi har sett de , så dette ble et gledelig gjensyn. Det blir alltid liv i huset når presten og prestefruen kommer , og idag var det de eldste barna som fikk gjennomgå.

Det ble jo rene seksualundervisningen her på verandaen , det er ingenting som er mer moro enn å gjøre barna flau. Så nå har de lært hva de ikke skal gjøre , og i tillegg har de fått noen gode tips på veien. Det fins ikke filter på noen områder , og det skaper mange latterfulle øyeblikk. Det er ihvertfall ingen tvil om at magemusklene har fått kjørt seg idag , så det blir vel gangsperre der også imorgen.

Idag skjedde det også et mirakel , etter tre ukers bearbeiding var ventetiden endelig over idag. Vi har nemlig prøvd i ukevis nå og fått min datter til å klippe gresset , og etter besøket dro kunne jeg endelig høre en velkjent lyd igjen i hagen. Så nå sitter jeg her og nyter lukten av nyklippet gress , og jeg er rimelig fornøyd med livet her jeg sitter….