Hvorfor er det så enkelt?

Jeg er så lei av og bli tatt for gitt , det er liksom ikke så nøye.

Det var faktisk noe av det første jeg merket når kroppens funksjoner måtte gi tapt ,

etterhvert som sykdommen eskalerte ble likegyldigheten større.

Små ting blir store når man blir syk , små ting som jeg før ville kimset av.

Jeg er lei av å ikke bli tatt på alvor , mine ord har ingen effekt lenger.

Hver dag prøver jeg , prøver hardt og være en mamma og kone.

Jeg kjemper meg opp til en ny dag , prøver å bidra der jeg ser jeg kan hjelpe.

Likevel opplever jeg stadig og komme til kort , jeg kommer alltid til å være hun som “bare sitter der”.

Det er så lett å se forbi mine ord , mine behov blir stadig satt på vent.

Jeg kan ikke forsvare meg selv lenger , og enkelte ser bare sykdommen fremfor mennesket.

Hver dag sitter jeg og observerer det som skjer rundt meg , og noen ganger kan jeg faktisk bidra.

Bidra med min erfaring , bidra til at situasjoner ikke kommer ut av kontroll.

Jeg vil jo så gjerne , vil så gjerne bidra der jeg fortsatt kan.

Likevel er det så lett å avbryte meg , lukke ørene for mine velmenende råd.

For mine ord har liten kraft , de forsvinner i ståk og støy.

Ingen kan høre mine ord lenger , de er kun tilstede for de som lytter.

Mine ord er kun for deg , for deg som gir meg tid og rom.

Tid til å forklare , og rom for forståelse.

Likegyldigheten har lagt et lokk over mine ord , utålmodigheten har tatt over.

Men vær så snill og gi meg tid , hvem vet , kanskje kan mine ord gi deg det du trenger….