Ta en titt i speilet

Denne våren ble en annerledes vår , en vår der fellesskapet ble satt i fokus. Et virus tok over , den friske vårluften blir aldri den samme igjen. En hel verden ble rammet , vi fikk alle føle på en følelse av isolasjon. Hverdagen måtte tilbringes i ensomhet , på sidelinjen ble vi sittende og se på at mennesker mistet sine liv. Den friske vårluften førte med seg en pandemi , og en hel verden ble sittende og holde pusten.

Våre kjære ble plutselig forbudt område , mange fikk ikke muligheten til å ta et siste farvel. Våre eldre ble satt i isolasjon , uten mulighet til å se sine kjære på månedsvis. Skoler og barnehager ble stengt ned , barna våre kunne ikke treffe sine venner på ubestemt tid. Mange ble permitert fra jobb , en frisk vårbris tok fra dem deres eneste levebrød.

Men igjen beviste vi at sammen er vi sterke , vi kom sammen på nye måter som før var utenkelig. De aller fleste av oss brettet opp armene , og en dugnadsånd vi aldri før har sett ble satt i verk denne våren. Vi sto sammen , sammen skulle vi vise at vi var sterke , sterkere enn et virus.

Sommeren nærmet seg og utålmodigheten begynte å spre seg , folk begynte å få nok. De ble lei av å vente , lei av et liv i isolasjon. Det var på høy tid og begynne å leve igjen , og våre ledere var tydeligvis enig. Samfunnet ble sakte men sikkert åpnet igjen , grensene til våre sommerparadis ble igjen grønne.

Men det ble fort tydelig at våre folkevalgte hadde glemt en ting , man gir ikke barn godteri på en mandag. For dessverre er det sånn , vi mennesker må holdes i ørene til enhver tid. Fristelsen ble for stor , det var som og se Adam og Eva helt på nytt igjen. Som små barn ble grensene stormet , utepils og sydentemperatur ble viktigere enn et virus.

Viktigere enn menneskeliv , sommeren skulle nytes for enhver pris. Borte var månedene i isolasjon , dugnadsånden forsvant med sommersolen. Men en gruppe satt igjen , en glemt gruppe mennesker satt igjen og holdt pusten. Alvorlig syke , våre eldre , mennesker med svakt immunsystem , en stor gruppe har sittet rundt i Norge og bare ventet.

Ventet på det uunngåelige , ventet på at likegyldigheten igjen skulle få overtaket. Igjen kunne et virus spre seg , likegyldigheten til folket ga et virus muligheten til å danse fritt. Nye dødsfall ble en realitet , likegyldigheten seiret igjen.

Jeg er en av dem , en av mange i en gruppe så stor. En gruppe som har sett dere på Tv , på ny har vi sett en likegyldighet så stor. Men denne likegyldigheten har faktisk to sider , og jeg har opplevd begge. Jeg vet faktisk ikke hva som er verst , de som gir blanke f#en i andre sine liv , eller de som bruker et virus som en unnskyldning for å slippe sitt ansvar.

Alt jeg kan gjøre nå er og håpe , håpe på at folk får øynene opp. Øynene opp for det som virkelig er verdt noe , for det finnes kun en av meg og deg. Ta en titt i speilet og still deg selv de riktige spørsmålene , fristelsen er ikke verdt et menneskeliv på samvittigheten. Og til slutt til deg som bruker viruset som en unnskyldning , jeg håper du sover godt om natten. For vi er mange som kunne trengt en ekstra hånd i disse dager , men du velger heller å snu ryggen til og løpe…