Klumpen i magen vokser , brystet snører seg.
Angsten vekket meg i morges , en kald klo la seg over mitt bryst.
I over en uke har jeg hatt det sånn , og jeg skjønner ikke hvorfor.
Jeg skjønner ikke hvorfor det er så ille denne gangen , jeg skjønner ikke hvorfor det sitter så hardt i.
Ja jeg har feber og til tider smerter i ryggen.
Men jeg har jo vært mye verre før , allmenntilstanden er bedre nå enn forrige gang.
Jeg føler jeg har mistet meg selv , mistet all kontroll over meg selv.
Redselen har festet seg for godt , og jeg klarer ikke gjøre noe med det.
Noe må jeg gjøre , for dette er uholdbart.
Dette er noe av det verste jeg har vært med på , grusomt rett og slett.
Ingenting hjelper , jeg prøver å avlede meg selv så godt jeg kan.
Men den kalde kloen har grodd fast , den nekter å slippe taket.
Jeg ligger fortsatt i sengen selv om jeg vet det er dumt , men jeg orker ikke noe enda.
Ting var lettere igår når min mann var hjemme , da føler jeg meg litt tryggere.
Men jobben kaller , det daglige liv får jeg ikke gjort noe med.
Jeg ligger her og ber meg selv om å skjerpe meg , men mitt indre vil ikke lytte.
Alt jeg kan håpe på at er at legen jobber raskt , for første gang kjenner jeg på at jeg trenger hjelp.
Hjelp til å bli kvitt angsten , hjelp til å bli kvitt en kald klo.
Men foreløpig er det ingenting jeg kan gjøre , alt jeg kan gjøre er å vente.
Vente på at huset igjen fylles med liv , kanskje angsten da vil forsvinne…
Høres forferdelig ut, husker da jeg var kreftsyk, det første jeg tok om morgenen var en beroligende tablett, men selvfølgelig vet du om slikt, dumt å nevne, men er jo så fryktelig å ha det slik du beskriver, håper helga blir bedre med familien rundt deg, tenker på deg, masse, klem fra tove❤️
Jeg leser fortsatt bloggen din hver dag selv om det har blitt smått med kommentarer.
Så trist at du sliter så hardt med den bedritne angsten, jeg føler virkelig med deg. Vet alt om hvordan det er når man plutselig ikke klarer å puste, ikke klarer å røre seg, hele kroppen rister i angst og man ønsker bare å være et helt annet sted enn i sitt eget hode.
Kan det være den lange reisen du var på i sommer som fortsatt sitter i kroppen? At den er kjempesliten uten at du egentlig tenker over akkurat det?
Jeg har ikke så mange råd å gi deg, vil bare si at uansett hvor grusom angsten er så er den ikke farlig, bare helt forferdelig plagsom og vond. Håper du får den hjelpa du trenger nå, kanskje mest av alt psykolog.
Støtteklem
Høres ikke godt ut nei 🙁 Er det ingen som kan komme innom deg – etter avtale – når alle er ute av huset? Har du ingen som tar titten innom – av helsepersonell eller andre? Du skulle kanskje hatt det. Det føles så mye tryggere ut å vite at noen kommer.
Ønsker deg gode dager og håper du får hjelp fra lege raskere enn raskest <3
klem
Ord blir fattige ❤️ jeg ber om at angsten slipper taket slik at du igjen får gode dager. Klem ❤️
❤️
Kjære deg, jeg vet at det ikke er noen trøst eller kur mot angst å si at vi er mange, i hele landet, som tenker på deg hver eneste dag! Selvom du ikke ser oss så er vi med deg. Men ikke jeg, og ingen andre, vil kunne forstå hvor intens denne nådeløse og urettferdige sykdommen egentlig er.
Jeg håper virkelig at alt det du står for, alt det du beskriver og alle dine kamper fører til enda mer forsknings fokus på ALS. Og med din stemme ut er det vår oppgave, alle vi lesere, å fortelle, snakke og spre informasjon. Du når ut til enormt mange. Og vi bærer din ord, selv på dine tyngste dager.
Klem.
Kjære dæ Vivian ! Det e sagt så mye som æ bare heng mæ på✨Vi e mange , mange som hver og en tenker på dæ mange ganger om dagen, hver dag, hver uke og hele tiden. Tenk om hver og en kunne gi dæ noen angstfrie minutter, da hadde angsten mått sin overmann!
Vi e her❤️
Veldig trist. Kjenner meg veldig mye igjen. ALS er virkelig en forferdelig sykdom med masse lidelse ingen andre enn dem som har sykdommen selv kan forstå. Jeg har ALS av den bulære typen og sliter forferdelig med pusten, svelging, talevansker, lammelser i tunge/svelg, kognitive vansker og masse rykninger overalt i hele kroppen. Føles som jeg skal bli kvalt til enhver tid. Har i tillegg til dette fått en slags demens, jeg vet jeg er på mitt siste nå, har takket nei til respirator behandling grunnet jeg har sett hvor dårlig liv JEG hadde fått med det, mens andre igjen kan få et fint liv med dette. Smertene er ikke til å forstå for andre rundt, morfin kan jeg ikke ta for da blir pusten ennå mer elendig å det fører til ennå mer angst i mitt tilfelle. Jeg kan gå, snakke og spise enn så lenge til tross for alle plagene, men nå venter jeg bare på at døden skal komme. Jeg har akseptert det for lenge siden, men gråter en del for meg selv av tanken på alt det fine jeg må forlate på denne jorden, foreldrene mine, hunden og det lille barnet mitt på kun 2 måneder. Jeg er kun 28 år og har fått frarøvet hele livet nå som det først skulle begynne. Den siste tiden har jeg funnet mye trøst i bibelen og Jesus. Har også blitt bedt for av en evangelist og opplevde utrolig nok stor bedring som kom gradvis i 2 uker etter å ha vært innlagt og mer eller mindre sengeliggende i 3 uker grunnet store smerter som fører med denne fæle sykdommen. Jeg er ikke redd for å dø mer da jeg vet det finnes mer enn kun det vi ser her. Så ikke vær redd ❤️
Du er utrolig sterk, ingen som har opplevd disse grusomhetene av den sykdommen her vet hvordan det er. Jeg ønsket å dele dette med deg, for du er ikke alene om å ha det slik, selv om det ikke er til noen trøst. Jeg håper det går greit med deg etter omstendighetene.
Jeg lurer også på en ting. Går dagene dine også veldig opp og ned med forskjellige symptomer? Mine er der mer eller mindre konstant med klare øyeblikk innimellom, men det varer dessverre ikke lengre enn noen minutter.
Dette var en sterk og vond historie du forteller. Du og Vivian er begge i mine tanker, selv om, som du selv sier, ingen andre enn DERE kan sette dere inn i hvordan dere har det. 💜
For å gjøre noe konkret vil jeg gi et bidrag til forskning på ALS nå i helgen, og jeg oppfordrer alle som leser dette til å gjøre det samme💜
Håper du får den hjelpen du trenger nå. Skulle ikke være nødvendig å slite sånn psykisk i tillegg. Det finnes da medisiner som kan hjelpe deg med å få en roligere hverdag… Kjempeklem fra meg❣
Du må få hjelp til å ha det fysisk bedre og til å slippe å være så alene ❤️
Kjære deg, jeg håper situasjonen din er bittelitt lettere med familien din rundt deg i helgen, og at du kan få god hjelp snart med noen av plagene du må gjennomgå.
Varme tanker og klemmer💜