En vakker sjel…

På denne tiden i fjor skrev jeg et innlegg om fortiden , et innlegg om et stort tap. Et ungt liv gikk brått bort , og med seg tok han en stor bit av mitt hjerte. Alene satt jeg igjen , bare 17 år med en liten nyfødt prins i mine armer. En liten prins som ga meg styrke til å fortsette livet. Lite visste jeg at lynet skulle slå ned igjen , død og liv gikk hånd i hånd. Her kommer enda et innlegg om en vakker sjel , nok en historie fra mitt liv som jeg gjerne skulle vært foruten….

 

For mange år siden levde jeg et liv, et liv med mye motgang men likevel et lykkelig liv. Det er gjennom prøvelser man blir sterkere og det har jeg blitt, men noen opplevelser ville jeg vært foruten. Tidligere har jeg delt en historie fra mitt unge liv, en historie om en av mine største sorg. En sorg som var så dyp og mørk, en sorg over en kjærlighet så stor. Innlegget kan du lese her

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Selvmord er noe av det verste man kan gå igjennom, den skyldfølelsen de etterlatte sitter igjen med er så tung at du bare har lyst til å grave deg ned. Etter at far til min nyfødte førstefødte sønn gikk bort mistet jeg meg selv, og det er en følelse som jeg aldri vil bli kvitt. Det skaper et hulrom i deg som bare er mørkt, og det hulrommet må jeg for alltid leve med.

Men jeg har to hulrom, to mørke hulrom som jeg for alltid tar med meg. For noen år etter min første store sorg skjedde det igjen, lite visste jeg at lynet skulle slå ned på samme sted igjen. Selv om jeg aldri vil få svar på om min andre store sorg var av egen fri vilje eller et uhell , er begge disse hulrommene like skyldbelagt. Jeg vil for alltid leve resten av mitt liv med et spørsmål kvernende i mitt hode , kunne jeg ha gjort mer. 

Her kommer min historie…

Kjærligheten fant meg på ny, jeg ga meg selv lov til å elske igjen. Etter flere år alene med en liten gutt klarte jeg det, jeg klarte å senke garden såpass mye ned at noen kjærlighetsstråler kunne slippe inn igjen.

Jeg husker det som om det var igår, gjennom en felles kamerat ble jeg invitert på en fest. Jeg ante ingenting om at vår felles kamerat hadde baktanker, han mente nemlig bestemt at han hadde funnet min nye kjærlighet.

En liten spirrevipp var det som møtte meg, denne gutten kunne knapt sitte i ro. Han var høyt og lavt hele kvelden, jeg ble helt svett bare av å se på han. Det var ingen kjærlighet med første blikk, men underholdende var han. Den kvelden fikk jeg en real leksjon om hans nyinnkjøpte høyttalere, sync og bass var tydeligvis den store lidenskapen.

Det var et av fellestrekkene til min første sorg, begge hadde musikk som en stor lidenskap. Kvelden gikk fort og jeg dro hjem, men de neste dagene skulle vise seg å bli avgjørende for tiden fremover.

Det gikk ikke lang tid før et nummer ringte meg opp på mobilen, i andre enden var det en stemme jeg ikke dro kjenselen på med en gang. Det viste seg og være den sprudlende gutten fra festen, og nå lurte han på om jeg ville være med på en kjøretur.

Men jeg kunne ikke bare legge fra meg alt og hoppe ut av døren, jeg hadde en liten gutt å ta meg av. Derfor avtalte vi en tid som kunne passe, og førstkommende helg ble starten på en tid jeg aldri kommer til å glemme.

For denne gutten var full av liv, spontanitet kunne vært hans fornavn. Han kom nemlig som avtalt og hentet meg på fire hjul, og han hadde lagt planer for dagen. Jeg skjønte ingenting når det første han spurte meg om var hvilket bilmerke jeg foretrakk, jeg hadde knapt plantet ræva ned på bilsetet før spørsmålet kom.

Det viste seg nemlig at han arvet noen penger en stund før, og nå sto ny bil øverst på ønskelisten. Mitt svar skulle vise seg å bli avgjørende for kjøpet, og i løpet av den neste timen var bilen kjøpt. En nydelig Mercedes ble investeringen, og det ble tydelig at han ville gjøre alt for å imponere.

Før jeg visste ordet av det var vi et par, og tiden gikk fort i hans selskap. Han var uforutsigbar og herlig, og med sine blågrønne øyne kunne han sjarmere enhver. Han var et friskt pust som kom inn i min hverdag, og han lærte meg nye sider ved livet jeg ikke ville vært foruten.

Men etter en god stund begynte ting å skurre, alt var ikke så rosenrødt som det skulle. Under overflaten begynte problemene å boble , og den sprudlende gutten forsvant gradvis. Det endte med at vi gikk ifra hverandre, jeg ante ingenting om at et lite frø var blitt plantet.

Et nytt liv var underveis, og noen ganger lurer jeg på om det var for en grunn. Vi forble gode og nære venner gjennom hele svangerskapet, de ni månedene gikk fortere enn alle mine andre svangerskap. Energien fra den vordende far hadde nok en påvirkning, og de ni månedene føltes som en lek.

27 februar så en liten gutt dagens lys, og med navlestrengen dobbelt tvinnet rundt halsen gikk fødselen fort. Eplet faller ikke langt fra stammen, og jeg fødte det som skulle vise seg å bli en energisk liten gutt.

Tiden fremover skulle vise seg å bli turbulent, for jeg skjønte fort at far sine problemer fremdeles var store. Han hadde mer enn nok med seg selv, og jeg måtte klare det meste selv. Men når han kom så var han virkelig tilstede, og jeg husker hvordan jeg beundret hans evne til å virkelig være i nuet.

Etterhvert skjedde det en endring, han begynte å komme mer enn før. Far og sønn blomstret når de var sammen, og jeg så stoltheten lyse ut fra et par øyne. En stolthet du kun finner i en fars øyne, en ubetinget kjærlighet så stor.

Der og da var det kun lykke, endelig så det ut som om alle problemer var et tilbakelagt kapittel. Fremtiden så lys ut for de begge, og en far kunne endelig fokusere på det viktigste i livet, hans eneste sønn.

Men skjebnen lurte rundt neste hjørnet , jeg skulle igjen få erfare at livet både tar og gir. Som ung to barns mor hadde jeg lite egentid , min andre sønn hadde rukket å bli 2 år da lynet bestemte seg for å slå ned atter engang.

Det nærmet seg bursdagen min , en etterlengtet frihelg bare for meg sto for døren. Jeg husker det enda , hvordan jeg spent sto fremfor speilet og gjorde meg klar for å feire det livet jeg hadde fått i gave. Meldingene hadde tikket inn på mobilen hele dagen , gratulasjoner fra kjente og kjære. Men en melding husker jeg bedre enn alle andre , en siste melding fra en stolt far.

“Gratulerer med dagen fineste, glad i deg”

En setning som jeg husker den dag idag , små ord som jeg for alltid bærer med meg videre. Lite visste jeg når jeg sto der fremfor speilet at disse ordene skulle bety slutten , slutten for enda et ungt liv.

Jeg hadde så vidt stått opp neste dag når det ringte på døren , og jeg ble en smule forbauset når jeg så at det var mine foreldre som sto der. Det var ikke likt de og komme så tidlig når de visste at jeg hadde vært ute og feiret livet , det var først når jeg så inn i min mors øyne at jeg innså at noe var galt.

“Kalle er død” 

Tre ord , tre små ord falt som betong over hjertet mitt. Jeg husker hvordan jeg stotret frem tre ord tilbake , hvorfor , hvordan og hva.

Hun måtte ha hørt feil , jeg hadde jo skrevet med han kvelden før. Enda kan jeg se meg selv fremfor meg , sittende i kjøkkenhjørnet på gulvet mens jeg slo meg selv i hodet. Smertene jeg fikk av og slå meg selv var ingenting i forhold til smerten inni meg , enda en gang fikk jeg hjertet mitt revet i stykker.

Der satt jeg , på gulvet i et kjøkkenhjørne med to sorger i mitt hjerte. For nå kom alt tilbake , det var deja vu helt om igjen. Resten av dagen er en tåke , men jeg husker godt den natten. Jeg og to små gutter i samme seng , jeg kunne ikke holde de hardt nok den natten.

To brødre har vokst opp sammen , to små hjerter har lidd samme skjebne. Fortsatt er det nesten uvirkelig at dette har skjedd , ja noen ganger føles det som et annet liv. Men jeg takker høyere makter hver dag for to brødre , for gjennom dem lever to unge sjeler enda. Jeg ser de når mitt blikk møter deres , jeg hører de i deres stemmer , og de dukker uventet opp gjennom handlinger og bevegelser.

Nå er det jeg som har fått min skjebne belagt , og to brødre vil en dag bli foreldreløse. Men jeg skal gjøre alt i min makt for at de skal vite , de skal vite hvor høyt de er og har vært elsket , av meg og av to vakre sjeler som forlot oss så altfor tidlig…

Dere vil aldri bli glemt 💖

Karl Magnus Rosmo 21 år