Jeg la meg lykkelig og fornøyd i går kveld. Lykkelig fordi min sønn var fornøyd med bursdagen, og fornøyd med at vi klarte å ordne alt klart. Men når mørket kommer sigende og jeg ligger alene i senga, da kommer tankene.
Det er ikke nødvendigvis bare dystre tanker, det er tanker om alt mulig egentlig. Men i går lå jeg altså og tenkte på livet etter døden. Ta det bare med ro, for dette blir ikke et filosofisk innlegg om liv og død, heller snarere tvert om.
Jeg begynte å sammenligne himmelen med denne verdenen, og til slutt ble tankene så sære at jeg måtte pent gi meg. Har du tenkt noen ganger på hvordan himmelen egentlig er?? Vil vi bli gjenforent med våre kjære, vil de stå og ta imot deg med åpne armer?. Men jeg lurer også litt på om det er litt sånn som her på jorden, vil vi bli gruppert inn etter hva vi har utført i denne verdenen, eller vil alle leve i skjønn harmoni side om side. Tenk hvor kult det hadde vært om jeg kunne dele himmelen med Frank Sinatra, Whitney Houston og Patrick Swayze? Det hadde vært noe det!!
Eller kanskje det er en himmel for hver og en av oss, en himmel der vi bare lever med våre nærmeste. Men hva om vi alle vandrer rundt der oppe i Adam og Evas drakt?? Jeg er fryktelig glad i deg bestefar, men det fins jo grenser selv for meg 😂
Nei nå må jeg legge bort tankene for en stund, det blir rett og slett for sært. Det har vært en travel formiddag i dag . Jeg har hatt to møter hittil i dag, både ansvarsgruppe møte og møte med BPA firmaet mitt. Selvfølgelig havnet kvinnestafetten midt under ansvarsgruppe møtet, så vi kom ikke ordentlig i gang med programmet før stafetten var over. Men det må da være lov å unnasluntre litt når det er sååå viktige sportsbegivenheter som vises.
Jeg hadde egentlig tenkt å være med å hente Isak idag, siden været viser seg fra sin beste side. Men etter møtene var over ramlet det inn med uventede arbeidsoppgaver som jeg måtte gripe fatt i, og da var migrenen et faktum. Så nå har jeg sendt assistenten ut for å hente slik at jeg får lade litt. Vi får heller se om vi kommer oss en tur ut i ettermiddag.
I dag har jeg stresset litt, kavet meg opp over ting som jeg burde ha fått gjort. Jeg vet jo så godt at det ikke nytter å stresse, det gjør bare vondt verre. Men av og til er det bare ikke til å unngå. Jeg blir irritert over enkelte ting som jeg må overlate til assistentene. Det tar så lang tid å forklare hva jeg vil til de faktisk utfører det, og av og til er tiden for knapp. Det er i disse øyeblikkene jeg savner å gjøre ting selv. Være herre over mitt eget liv, men jeg må bare innse at den tiden er forbi.
Så nå sitter jeg her og håper hodepinen avtar (etter tre Ibux), slik at vi kan komme oss litt ut og få noe fint ut av dagen. Men først må vi få i oss litt mat, og inntil middagen er klar skal jeg lukke øynene et lite øyeblikk….
