Reklame | Reklame: Metapic

Hver høst får jeg den samme trangen, jeg må rydde i klesskapet mitt.
Ja ikke bare mitt men alle sitt, dere husker sikkert at jeg hadde en aldri så liten opprydning i en skolegutt sitt skap for en stund siden.
Jeg vet ikke hvorfor det er høsten som bringer med seg trangen, muligens fordi vi nærmer oss et nytt år. Hver gang året går mot slutten får jeg et behov for å rydde opp, jeg vet nemlig ikke hva som venter meg.

Jeg vet nemlig så inderlig godt at jeg lever på overtid, prognosen legen ga meg for seks år siden er over for lengst
Ja det er bare et tall, et tall jeg egentlig ikke burde bry meg om.
Likevel hører jeg den setningen i hodet mitt enda, “du har ALS, og de fleste dør innen fem år”.

Men hva har det med rydding i klesskapet å gjøre tenker dere kanskje, og svaret på det er egentlig ingenting.
Samtidig føler jeg at det er det eneste jeg gjør, rydde opp før det er for sent er noe jeg bare må gjøre.
Jeg har nemlig vært på den andre siden, jeg har vært den som har sittet igjen med en sorg så stor. Men nå er jeg på den andre siden, og jeg vet at jo mer jeg rydder opp i mine personlige ting nå jo lettere blir det for de som en dag blir sittende igjen.

Men den største grunnen til min evigvarige opprydning er denne forbanna sykdommen jeg har fått, for hver dag som går ødelegger den kroppen mer og mer. For åtte år siden jobbet jeg hardt for å gå ned i vekt og holde meg der, men nå må jeg jobbe hardt for å gå opp i vekt.
Alle klærne mine er blitt for store, med en vekt som stadig raser nedover har jeg snart bare laken igjen å gå med.

Så nå måtte jeg bare ta for meg skapet mitt, og jeg fikk sjokk når alle klærne ble lagt på gulvet.
Tre søppelsekker med klær ble sortert bort, nydelige kjoler og bluser som jeg aldri får bruke igjen.
Men det verste var at jeg ikke hadde en eneste bukse som jeg kunne bruke lenger, og det var da jeg skjønte at her måtte det shoppes.

BUBBLEROOM//Dr. Denim//Bubbleroom Occasion//ONLY//Sisters Point

Egentlig skulle jeg bare ha gått rundt i Evas drakt, for det føles nemlig så meningsløst å bruke penger på meg selv lenger.
Men jeg tror ikke Evas drakt er særlig fornuftig med tanke på den årstiden vi går inn i nå, og jeg tror neppe gubben ville gått ut med meg uten en tråd på kroppen. Derfor måtte jeg bare krype til korset og bestille meg noen klær, en aldri så liten fornyelse måtte til.

Aldri hadde jeg sett for meg at jeg en dag skulle passe i en størrelse S, denne sykdommen har virkelig herpa kroppen min.
Egentlig burde jeg sydd inn de klærne jeg allerede har, den eneste trøsten er at alle klærne som jeg har vokst ut av går til noen som trenger det.
Så nå gleder jeg meg til jeg får noen nye klær som passer, og jeg vet hva jeg skal ønske meg til bursdagen min…Kjolen under vil jeg ha kjære!

Goddiva

Continue Reading "Den tiden på året igjen…"

Jeg var ikke akkurat full av energi når jeg våknet i dag, hodepinen satt fortsatt i når jeg sto opp.
Gårsdagen hadde tatt på som vanlig, jeg følte meg overkjørt av en bulldoser der jeg lå.
Det tar på å gå med nerver over lengre tid, alle kreftene går med til å holde hodet over vann. Bare det å puste har vært vanskelig, for når angsten kommer knyter alt seg.
Så når jeg la meg i går var det med et lettet sinn, glad for at dagen nå var over.

Denne fredagen startet derfor med et inntak av Ibux, men tanken på at det var helg holdt meg oppe. For i dag hadde jeg noe å glede meg til, min bestevenninne skulle komme på besøk. Det beste er at hun skal være her hele helgen, så idag hadde jeg noe å se frem til. Selv med fem soverom i huset så blir det alltid en utfordring når vi får gjester, når man har tre voksne ungdommer som nekter å flytte ut så man gjøre det beste ut av situasjonen.

Heldigvis har en skolegutt flyttet ned til mor, han hadde ingen problemer med å låne bort rommet sitt. Så nå skal min venninne flytte inn blant alle Lego skulpturene, og de er det blitt mange av de siste årene.
Tiden har virkelig rast avgårde idag, vi hadde mer enn nok å gjøre før besøket kom.
I tillegg kom jeg på at gubben hadde tatt bilen min på jobb, sånn går det når barna får lappen og det er kamp om bilene. Gubben har vært fri for bil i en uke nå, den har min datter konfiskert.

Hvem vil bryte med meg?

Så når venninnen min måtte hentes på togstasjonen så hadde jeg ikke noe annet valg, assistenten måtte kjøre for å hente henne.
Egentlig var det like greit at jeg ble hjemme, jeg trengte den lille stunden for meg selv.
En time etter hørte jeg de kom, og like etter ble det fullt liv i stuen.
Det var spesielt en som ble glad for å få besøk, aldri har jeg hørt en så glad hund før.
Simba gikk nesten ut av sitt gode skinn her, for han vet at når venninnen min kommer blir det mye ekstra kos på han.

Like glad ble ikke jeg når gubben ringte hjem og fortalte at han skulle jobbe overtid, jeg var ikke i den beste formen akkurat.
Ting er litt enklere når han er hjemme, for da er vi i det minste to som kan dele på ansvaret. Men når gubben er borte så danser musene på bordet, og lydnivået økte kraftig når alle barna kom hjem.

En skolegutt ble nemlig så inspirert av brytingen på TVen at han tok det utover søsknene sine, alle fikk gjennomgå. Heldigvis hadde min venninne noen triks på lur for å roe situasjonen før den eskalerte, og vipps så var alle kjærlighet på pinnene forvandlet til spøkelser.
Så nå er helgen virkelig i gang, og i tillegg er det høstferie neste uke. Med alle barna hjemme og besøk så ligger alt tilrette for at denne helgen blir god, nå håper jeg bare på at formen min er bedre i morgen…

Jeg merket det med engang igår, noe hadde forandret seg.
Det var en helt annen atmosfære på sykehuset, stemningen var ikke så dyster lenger.
Ordene som falt ga meg for første gang et håp, et håp om at fremtiden ikke blir så skremmende likevel.
For som vanlig kom ordet trakeostomi opp, men denne gangen fikk jeg ikke frysninger på ryggen.

 

Det var noe med måten legen la det frem på, han var ikke så bastant lenger. For der det før ble brukt ord som når og hvordan ble vinklingen nå en helt annen, når ble erstattet med dersom og hvordan ble til kanskje.
For selv om jeg godt vet hvordan veien ender så trenger jeg ikke høre det til stadighet, fremtiden er skremmende nok uten at man trenger gni det inn.

 

Så når legen igår sa “dersom du trenger trakeostomi” ble jeg så glad, en setning endret alt. Det var ikke når lenger, en liten setning ga meg gnisten tilbake. Håpet mitt dreier seg ikke om at det skal komme en kur, det eneste håpet jeg har er her og nå.
Men frem til nå så har håpet blir drept hver tredje måned, fokuset har bare vært på det som en gang kommer.

 

Alt jeg vil er å leve her og nå, jeg vil ikke ta alle sorger på forskudd.
I seks år har jeg fått høre om alt som en dag vil komme, at jeg må forberede meg. I seks år har jeg prøvd å forberede meg, jeg trenger ingen ny leksjon hver tredje måned. Jeg vet det vil komme nye komplikasjoner, men når er det ingen som vet.

 

Men selv om det ikke finnes håp med denne sykdommen så lever håpet i meg enda, et håp om at jeg kan leve så lenge jeg kan uten de helt store komplikasjoner. Jeg lever fortsatt et godt liv, selv med en ubrukelig kropp og svak stemme så har jeg flere gode dager enn dårlige.
Derfor ble jeg så glad i går når jeg sanset en endring, ordene legene bruker har mye å si for det lille håpet jeg fremdeles har…

Ja nå sitter jeg her helt utslitt, det tar på å være med i et forsøksprosjekt.
Dagen startet allerede klokken 07.00, etter at gubben hadde levert en skolegutt var jeg nestemann. Rullestolen sto klar og ventet på meg, en rullestol som nå er blitt et mareritt å sitte i.
Jeg kjente det med engang jeg ble plassert oppi, ryggsmerten vendte tilbake.
Det var som om noen stakk en kniv inn i siden på meg og vridde den rundt, ikke den beste starten på dagen akkurat.

Kjøreturen opp til sykehuset gikk raskere enn normalt, før jeg visste ordet av det så var vi fremme. Men idag var det en stressende atmosfære på sykehuset, og årsaken var et nytt registreringssystem som skulle opp og gå idag.
Vi slapp heldigvis unna den biten, for nevrologen og sykepleieren sto i gangen når vi kom inn. Jeg var bare glad for at jeg kom inn med engang, for på gangen var det lettere kaos. Det nye registreringssystemet var tydeligvis ikke så enkelt å forstå seg på, verken for de ansatte eller pasientene.

Denne gangen hadde jeg gitt klar beskjed på forhånd, når jeg fikk innkallingen forrige uke var jeg snar med å kontakte sykehuset.
Det kom ikke på tale at jeg skulle være nålepute enda en gang, det er nemlig umulig å finne blodårene mine.
Forrige kontroll ble jeg stukket 21 ganger før de fikk litt blod ut av meg, jeg orket ikke tanken på å gå igjennom den runden enda en gang. Heldigvis har jeg jobbet på samme sykehuset selv før jeg ble syk, så jeg kjenner systemet godt. Derfor sendte jeg en mail der jeg ba laben sende en forespørsel til Anestesi avdelingen, denne gangen fikk de komme med ultralyd.

Først fikk jeg beskjed om at det ikke var mulig, det var tydeligvis ingen på nevrologisk avdeling som var vant med disse prosedyrene.
Heldigvis hørte de på meg og sendte en forespørsel, og svaret var at dette ikke var noe problem.
Dermed fikk jeg ultralyd på kontroll i dag, og de ansatte har lært noe nytt. Det er slettes ikke verst, at jeg som har vært borte fra arbeidslivet i så mange år fremdeles kan lære bort noe.

Ikke særlig Insta vennlig bilde😂

Men selv med ultralyd ble det utfordringer, når han stakk meg for fjerde gang kjente jeg at luften gikk ut av meg. Alle gode ting er ikke tre men fire, ja ihvertfall i mitt tilfelle. Blodet strømmet ut i de 14 prøveglassene, og fremfor meg satt en likbleik gubbe. Jeg tror ikke Anestesi sykepleieren hadde bedt gubben om å holde armen min i rett posisjon dersom han hadde visst, gubben er nemlig livredd sprøyter og blod.
Så mens jeg satt og skrev på datamaskinen mens sykepleieren stakk meg så hadde gubben nok med sitt, her var det om og gjøre å holde seg på beina.

Vi kom oss helskinna gjennom denne gangen også, men tid til å puste mellom slagene fikk vi ikke. For når nå ventet nevrologen på oss, og det første jeg så når jeg kom inn var tre bokser med medisin. Ja denne gangen var det ingen tvil, endelig skulle jeg få den virkelige medisinen.
Men spenningen skulle tydeligvis vedvare, for i dag fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk vite hva jeg har fått frem til nå. For så lenge forsøket pågår så vet ikke de om det jeg har fått er placebo, mest sannsynlig så får vi ikke vite det før prosjektet er ferdig testet.
Så nå blir det fryktelig spennende fremover, vil jeg merke noe med denne medisinen??

“Jeg skal blåset huset ditt ned” sa ulven…

Lykkelig kjørte jeg ut av nevrologens kontor, neste stopp var lungelegen.
Pusteprøvene ventet på meg, det var igjen tid for å gå opp til eksamen.
Men det var da jeg kjente det, ryggsmerten eskalerte til det dobbelte.
Det var ikke like enkelt å puste for full kraft med en knivfølelse i ryggen, jeg kjente oppgittheten vende tilbake.
Så idag hadde jeg ingen forventninger i det hele tatt, men det viste seg at høyere makter igjen var på min side.

Prøvene var omtrent det samme som sist, jeg er fremdeles stabil!!!
Ja eller stabilt dårlig kan man si, men så lenge stabilt kommer før dårlig så er jeg strålende fornøyd.
Tenk at jeg snart har holdt meg stabil i tre år, det er bare fantastisk.
Selv ryggsmerten kunne ikke ta fra meg den gleden jeg følte, og blikket til gubben lyste av takknemlighet og lettelse.

Nå hadde vi kun et stopp igjen før vi kunne dra hjem, ærneringsfysiologen var siste post. Men først måtte jeg veies, og igjen var jeg glad for at gubben var med.
Jeg var oppi vektstolen på et blunk, og like etter kom dommen.
50.6 kg er ikke mye å skryte av når du har ALS, likevel var jeg glad det ikke var verre. 2 kilo ned på ett år kan jeg leve med, men nå begynner jobben med å feite meg opp. Jeg har nå fått en mer kaloririk sondemat, og denne sondematen er helt uten fiber.
Så nå krysser vi fingrene for at kjerringa får litt fett på kroppen, det trenger jeg virkelig.
Men lykkelig til sinns er jeg her jeg sitter, i natt skal jeg virkelig sove godt….

PS: Tusen takk for alle gode ord idag, dere er gull verdt 💖

Så var det den tiden igjen, dommens time er nær.
De hvite endeløse korridorer venter, legenes bekymrede blikk.
Klumpen i magen blir stadig større, og over mitt bryst har det igjen lagt seg en kald klo.
Jeg kjenner hvordan nettet snører seg sammen, jeg er på vei inn i løvenes hule.

 

Hver gang jeg triller inn to sykehusdører så føler jeg på det samme, jeg er enda et skritt nærmere døden.
Jeg vet hva som venter meg, og i det sykehuslukten slår imot meg begynner hjertet å dunke ukontrollert.
Bak stengte dører sitter de, legene som skal fortelle meg hvor nærme jeg er.

 

“Ja hvordan går det med deg fru Brosvik?”, med brillene på nesetuppen studerer han meg nøye.
“Bra” sier jeg mens jeg smiler et tappert smil.
Men bak brillene ser jeg det, blikket til legen sier alt.
Han er ikke overbevist, for i følge han er det ikke mulig å ha det bra når man har ALS.

 

Fire timer venter meg, fire timer med prøver og bekymrende blikk.
Det er ingen vei utenom, tre små bokstaver har kommet for å bli.
Tre måneder er gått siden sist, og nå skal jeg opp til eksamen igjen.
Det er enten eller, bestått eller ikke bestått.

 

Men selv om jeg idag våknet opp med hjertebank og hetetokter så er jeg spent, for det eneste håpet jeg har er et lite lys i løvenes hule.
I dag får jeg den virkelige medisinen, og det er et lite håp i et altoppslukende mørke.
Et lite håp som jeg klamrer meg fast til, selv om jeg vet det er mye og håpe på. Så idag trenger jeg alle gode tanker, dersom prøvene viser at jeg fremdeles er stabil så skal det virkelig feires…

Heldigvis fikk jeg litt mer søvn i natt, det ble tydelig at hostesaften fungerte.
Det har ikke vært så mye hosting i natt på min nye romkamerat, men de gangene han hostet gjorde meg bare mer overbevist om at han fortsatt måtte bli hjemme.
Akkurat det hadde ikke en skolegutt noe imot, for i følge han er skole kjedelig.
Det er mye gøyere å være hjemme med mor, for da kan han finne på rampestreker.

I dag ble jeg rimelig stresset, jeg lå enda i sengen når jeg hørte et hyl ifra stuen.
Hylet stammet fra en skolegutt, og siden jeg ikke hadde fått med meg at storesøster var der med han så trodde jeg nesten det sto om liv.
Stillheten som etterfulgte gjorde meg enda mer stresset, men like etter gikk skyvedøren min opp med et smell.
“MAAAMMAAA” ropte en liten gutt fra døråpningen, en liten kropp kom hoppende inn på rommet mitt.

“Du mååå bare stå opp, du må se regnbuen utenfor”. 
Først tenkte jeg ikke så mye over det, med så mye skiftende vær som vi har hatt i det siste så har regnbuen vist seg nesten hver dag de siste dagene.
Men når min datter sendte meg bilde skjønte jeg hvorfor en liten gutt var så oppspilt, det er lenge siden jeg har sett en så fantastisk regnbue.
Klokken var bare 07.40, og igjen startet vi dagen med et magisk øyeblikk.

Etter det har det gått slag i slag, nok en dag med full rulle.
En skolegutt har skrevet arbeidslister til assistenten, og jeg ble overrasket over hvor mye han allerede har lært.
Han har virkelig lært seg å høre bokstavene i ordene han skal skrive, jeg ble nesten målløs når han ramset opp alle bokstavene i ordet han skulle skrive.
Så assistenten ble ikke arbeidsledig i dag, listen til en skolegutt ble bare lengre og lengre.

Tannmysteriet ble også oppklart idag, men ikke før forvirringen var komplett.
For plutselig sto han fremfor meg med en blodig tann i hånda, selv en proff bokser mister ikke så mange tenner som en skolegutt gjør.
Enda en tann hadde ramlet ut, og alt jeg klarte å tenke på var at jeg håpte tannfeen ikke gikk konkurs nå.
Men når det plutselig lå to tenner opp i glasset med vann begynte jeg alvorlig og lure på den tannfeen, ble det for mange tenner å passe på mon tro?

Først begynte jeg å lure på om det var jeg som så dobbelt, men når en skolegutt tok opp tennene fra vannet så kom også forklaringen.
Han hadde nemlig vasket under sengen min idag, og der dukket mandagens tann opp.
Så nå er jeg helt sikker på at tannfeen går konkurs, de siste slantene havner vel på Breistein i natt.

“Sånn gjør vi når vi skal meditere mamma”

En ting er ihvertfall sikkert, jeg har hatt mye hjelp i huset idag.
En skolegutt har vasket og støvsugd, hentet søppelspannet og tatt inn posten.
Fortsetter han slik så tror jeg at jeg må ansette han på heltid, spørsmålet er bare om jeg har råd til å ansette han.
For når jeg spurte han om hvor mye han skulle ha i timen var svaret klinkende klart, “hundre millioner mamma, jeg skal bli rik”…

Jeg ligger i et lite mørkt rom, det eneste lyset i rommet kommer fra en liten datamaskin.
En datamaskin som alltid står på, den gir meg en slags trygghet i mørket.
Hodet er bestandig fullt av tanker når kvelden kommer, tanker som spinner rundt og aldri gir meg fred. Det er når jeg ligger alene i et mørkt lite rom at jeg føler på det som mest, hvor ensom det egentlig er å være syk.

Men noe har forandret seg den siste tiden, en ro har krøpet under huden på meg.
Mørket er ikke så ensomt lenger, et lite mørkt rom er fylt med en varme så stor.
Tankene spinner ikke like fort lenger, hver kveld når jeg ligger i sengen stopper tiden litt opp.
Jeg ser han ligger der, uten en eneste bekymring under sin varme dyne.

Vi snakket om det senest i går, at mamma en dag skulle til himmelen.
“Akkurat som Prins mamma, han er jo i himmelen”. 
Savnet etter vår firbeinte venn gjennom mange år er fortsatt stort, og når han døde fikk en liten gutt en liten forsmak på hvordan det blir.
“Du må love meg at du finner Prins mamma når du kommer opp i himmelen, han kan ikke være alene der oppe”, sa en skolegutt til meg før han krøp til sengs, med tårer i øynene nikket jeg bekreftende.

Jeg ble liggende å se på han i går kveld, se hvordan brystkassen hans bevegde seg rolig opp og ned. Lytte etter hans beroligende pust, han var så fredfull der han lå.
Det var da det gikk opp for meg, en liten gutt aner ikke hva som venter han.
Uansett hvor mye vi prøver å forberede han så vil han få et traume, et traume han må leve med resten av livet.

Der og da skulle jeg ønske jeg kunne stoppe tiden, synet av en ubekymret liten gutt fikk hjertet mitt til å briste.
I mørket ble jeg liggende å lytte, en beroligende pust fylte et lite rom.
Med tårer på mitt kinn lukket jeg øynene, i et lite øyeblikk stoppet alt opp.
En skremmende fremtid vendte tilbake, og alt jeg ønsket var at vi kunne bli i dette øyeblikket for alltid. En liten gutt fortjener å kunne ligge ubekymret under en varm dyne, han fortjener det for alltid…

 

Det begynte i natt, en lyd fra gulvet vekket meg opp. En lyd som ga meg frysninger på ryggen, for dette var det siste jeg trengte akkurat nå.
En skolegutt var blitt forkjølet, og nå lå han og hostet ved min side.
Og det var nettopp hostingen som ga meg frysninger på ryggen, det hørtes ut som han hadde fått bronkitt i løpet av natten.
Så midt på natta skjønte jeg at denne tirsdagen ville bli litt annerledes, en liten skolegutt måtte bli hjemme med mor.

Det ble ikke mye søvn på meg etter det, så når gubben omsider kom ned i morges var jeg helt svimeslått der jeg lå.
En skolegutt derimot ble jublende glad når han hørte at han skulle få være hjemme, for til tross for stygg hoste så var det ingenting og si på allmenntilstanden.
Han var mer enn klar for å starte dagen, og det til tross for at klokken knapt var blitt 06.30.

Heldigvis begynte storesøster senere på skolen idag, hun reddet situasjonen igjen.
Gubben laget frokost til en liten gutt før han dro, og med storesøster som selskap i stua fikk mor sove litt til.
Ja sove var vel å ta litt hardt i, for med det lydnivået som kom fra stua føltes det ut som jeg befant meg på et diskotek/actionfilm.
TVen sto på full guffe og en skolegutt sang fra full hals, hele huset vibrerte av all hoppingen han holdt på med, stuegulvet var nå forvandlet til en trampolinepark.

Så at denne tirsdagen har vært hektisk er det ingen tvil om, det er ingen spøk å måtte stå for underholdningen en hel dag.
Men guri hvor jeg har elsket det, det er ikke hver dag jeg har selskap hjemme en hel formiddag.
Vi har virkelig kost oss, bakt har vi også gjort. Vi må jo kose oss litt når vi har muligheten, og et brett med nystekte skillingsboller satte stemningen idag.

Det beste er at jeg får ha han hjemme i morgen også, så da blir det enda en dag med kos. Det eneste jeg håper på nå er at jeg ikke blir syk, takk og lov for at jeg tok lungebetennelse vaksinen i fjor.
Influensavaksinen derimot har jeg enda ikke fått, og som vanlig er det kun meg som tenker på meg. Verken hjemmesykepleien eller fastlegen min strekker ut en hånd, noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg har de i det hele tatt.

Kose stund med mor…

I dag feks var det tomt for en medisin jeg er avhengig av, og igjen fikk jeg bevis på at det er ingen som kontrollerer at jeg har det utstyret jeg trenger.
Det er nemlig ikke første gang jeg er tom for utstyr når jeg skal ha det, og det er hjemmesykepleien sitt ansvar å ha kontroll.
Ikke har jeg en sykepleier som er ansvarlig for meg heller lenger, hun jeg hadde har fått seg en annen jobb og ingen ny har overtatt hennes ansvarsområder.

Så når kommunen påstår at de tjenestene deres er så forsvarlig blir jeg bare kvalm, for hver uke må jeg skrive ned nye avvik.
Den eneste jeg kan stole på er meg selv, jeg må selv sørge for at jeg får det jeg trenger til enhver tid. ..

Reklame | Posterstore/rabattkode mammapaahjul35

Nå er det en stund siden vi malte gangen, et prosjekt som jeg trodde skulle være enkelt å komme i havn med.
De sier det skal være så enkelt å male med kalkmaling, men det har vi nå erfart at det ikke er. Etter tre forsøk kom vi likevel i havn, og det var i grevens tid.
Det var nemlig gubben som sto med malekosten mesteparten av tiden, glosene som kom fra gangen talte sitt eget språk.

Men når gubben sin jobb var gjort stoppet hele prosjektet opp, for nå begynte min jobb. Normalt sett så kribler det i kroppen min ved tanken på dekorering, jeg har nemlig alltid elsket alt som har med dekorering og ommøblering å gjøre. Men når jeg kom ut i gangen ble jeg for første gang veldig usikker, bildene som jeg før hadde hatt på veggen passet liksom ikke inn lenger.

Jeg mistet piffen rett og slett, nettet ble saumfart på jakt etter ny inspirasjon.
Men uansett hvor mye jeg søkte så fant jeg ikke helt det jeg var ute etter, og jeg var faktisk i ferd med å gi opp når jeg plutselig fikk en mail.
Som dere vet så er ikke jeg en blogger som skriver mange reklameinnlegg, men denne gangen måtte jeg bare gjøre et unntak.

For mailen jeg mottok var fra Posterstore,  og når de ville inngå et samarbeid med meg måtte jeg bare takke ja.
De hadde nemlig akkurat det jeg trengte for å ferdigstille gangen, hundrevis av flotte bilder å velge i mellom. Jeg må helt ærlig si at jeg holdt på å handle over evne, jeg hadde mest lyst til å kjøpe alle sammen. Men det beste av alt var at posterne  var så rimelige, og jeg kunne velge mellom mange forskjellige størrelser.

Rammer hadde de også, så dermed fikk jeg alt jeg trengte på en og samme plass. Man skulle nesten tro at de var synske, for hva er oddsen for å bli kontaktet av akkurat den riktige butikken når du trenger det som mest?
Jeg elsker naturbilder, og siden vi hadde malt gangen med en sandaktig kalkmaling så var jeg klar til å la naturen flytte inn.
Men en posters skilte seg ut, en tekst var som skrevet til meg.

Leve i nuet prøver vi på hver eneste dag, for er det en ting denne sykdommen har fått meg til å forstå så er det at livet her og nå er alt vi har.
Så nå har jeg fått nuet opp på veggen også, samt noen fantastiske nydelige naturbilder. Gubben falt for en bestemt posters, en posters av nordlyset ga han hjemlengsel. Stuen vår har derfor nå fått et lite Finnmarks preg, så nå er alle fornøyd.

Men nå har jeg fått mulighet til å dele vår glede med alle dere, jeg har fått en egen rabattkode på 35% avslag på plakatene som dere kan bruke dersom dere finner noe som frister.
Det må jo være perfekt nå som det nærmer seg jul, jeg vet ihvertfall at jeg skal kjøpe julegaver herfra.
Et nydelig innrammet bilde må jo være perfekt, og det spørs om jeg ikke må kjøpe min egen julegave i år.

Fornøyd med sluttresultatet ble jeg ihvertfall, og jeg har fått kommentarer fra alle som har kommet inn døren her.
Selv gubben ble fornøyd, og det sier litt. Så gå inn på posterstore
og se selv, jeg er sikker på at dere også finner noe dere liker.
Gangen vår er nå ferdig, så nå kan jeg begynne på neste prosjekt…

Ved kjøp husk rabattkoden mammapaahjul35 så får dere 35% avslag på plakatene dere velger å kjøpe….

Jeg skjønte ingenting når jeg våknet i dag, nattevakten gikk hjem og det var helt stille i huset. Først begynte jeg å lure på om det var jeg som rotet med dagene, det ville ikke vært første gang for å si det sånn.
Kanskje det egentlig var søndag idag, kanskje jeg egentlig hadde gått glipp av en dag?
Eller kanskje var det nattevakten som hadde tatt feil av klokken, kanskje klokken egentlig var 6 og ikke 7.

Ved min side lå en skolegutt fremdeles og sov, med tanna trygt plassert hos tannfeen var det ingenting som stresset en liten kropp lenger.
Det var da jeg skjønte det, og plutselig ble et lite hus fylt med kaos.
Gubben hadde forsovet seg, IGJEN!
Jeg hadde ingen andre valg enn å vekke en skolegutt, og like etter løp han opp trappa for å vekke sin far som lå i halvsvime oppe i andre etasje.

Det gikk knapt et sekund når jeg hørte det, et jordskjelv var nå på vei ned trappa.
Lavmælt banning kunne høres fra kjøkkenet, en stor kontrast til lydene som kom fra badet.
For der satt en upåvirket skolegutt og sang fra full hals, og i motsetning til sin far hadde ikke han det travelt i det hele tatt.
Etter fem minutter var de ute av huset, gubben sin effektivitet er det ingenting å si på.
Hjemme lå jeg og ba en liten bønn om at gubben hadde husket alt, rullegardinen har en tendens til å gå ned når stresset tar overhånd.

Utover dagen ga tydeligvis en halv time med forsoving utslag i en ekstra lang arbeidsdag, for plutselig fikk jeg melding fra gubben om at han måtte jobbe overtid. Eller måtte blir vel ikke riktig ord, det var vel mer at han ville selv.
Jeg har aldri forstått hvorfor gubben bestandig har så dårlig samvittighet overfor jobben, for er det en som virkelig har ofret fritiden sin for jobben så er det han.
Når jeg var frisk ble familielivet ofret, i mange år var han kun hjemme to helger i måneden. Det fikk han virkelig kjenne på når jeg ble syk, og jeg tror han angrer litt idag at han ikke roet ned litt før.

Legobygging på høyt nivå

Men i dag hadde jeg assistent til 19 så da gikk det bra, vi klarer oss vi.
Nå er det bare dager igjen til kontroll, og det kjenner jeg på kroppen.
Men denne gangen er jeg fryktelig spent i tillegg, spent på å få høre hva jeg egentlig har fått det siste året.
Samtidig gruer jeg meg, de pusteprøvene er like nervepirrende å komme seg gjennom hver eneste gang. Torsdag er den store dagen, jeg skal være glad når den dagen er unnagjort…