Den ligger der og ulmer, noen ganger blusser den for alvor opp. Den følger med meg i alt jeg gjør, ja noen ganger tar den totalt over. For er det en ting som er sikkert så er det at vi mennesker er følelsesstyrt, alt vi gjør er styrt av følelser.

 

For etterhvert som sykdommen utviklet seg så gjorde denne følelsen det også, og denne følelsen har fulgt meg fra første stund. En følelse som kan spise deg opp innvendig om du ikke passer på. Jeg har nemlig konstant dårlig samvittighet. 

 

Dårlig samvittighet overfor barna for at jeg ikke strekker til lenger. Dårlig samvittighet overfor min mann fordi det var ikke dette livet han så for seg når han valgte meg. Dårlig samvittighet overfor mine foreldre, brødre og venninner for at jeg ikke lenger kan stille opp like mye som før. Jeg kan til og med få dårlig samvittighet blant fremmede mennesker bare fordi de må lage plass til meg der jeg kommer i min rullestol.

 

Jeg har dårlig samvittighet overfor andre ALS syke, dårlig samvittighet fordi jeg har mer hjelp enn mange andre i samme situasjon.Dårlig samvittighet overfor assistentene fordi jeg har en dårlig dag. Ja jeg har dårlig samvittighet for at jeg skal dø.

 

Men hvorfor er det sånn? Hvorfor gnager den samvittigheten så jævlig til tider? Jo fordi jeg ikke vil være til bry, noen ganger vil jeg bare være usynlig. Vi mennesker er jo skapt for å kunne ta vare på oss selv, men når det blir revet bort i fra deg, ja da kommer den dårlige samvittigheten snikende. Det hjelper ikke at andre sier at “det må du da ikke ha”, for den følelsen er grodd fast inni meg.

 

Så uansett hvor mye jeg prøver å fortrenge den, så vil den alltid gnage i meg. Den rasjonelle delen av meg prøver av og til å prate meg til fornuft. For jeg vet jo at er det noe jeg ikke trenger å ha så er det dårlig samvittighet. 

 

Men jeg unnskylder meg stadig, jeg sier unnskyld for det meste. Det er nesten så jeg unnskylder for at jeg i det hele tatt er til! Det følger nemlig med når man blir syk, man unnskylder seg for alt det andre må gjøre for deg.

Jeg hater at det er sånn, men jeg får ikke gjort noe med det. Så når jeg ser at de rundt meg er slitne, når jeg hører på stemmen deres at nå er det nok. Da lukker jeg øynene og sier stille inni meg, “unnskyld for at jeg er syk”…

 

 

 

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere

 

Herlighet så jeg har sovet i natt,fredfullt og deilig som et nyfødt barn. Det er ikke rart jeg har savnet fjellet, fjell luften gjør noe med deg. Jeg våknet faktisk ikke før det var blitt lyst ute, og det kan jeg ikke huske sist det skjedde. Siden min datter måtte hentes på flyplassen i dag tidlig så fikk jeg ligge i senga til 11.30, noe som var veldig deilig. En rolig start på dagen, skrive innlegg til dere, ja det passet meg perfekt i dag.

Plutselig hører jeg en liten gutt komme ropene inn ytterdøren her, “mamma er du våken”? Han var tydelig oppgiret, og jeg lurte fælt på hva det var nå. Soveromsdøren gikk opp med et brak og inn kom en hoppende glad liten gutt.

“Se hva jeg har med til deg” sa han med et stort smil rundt munn. Du skjønner, min mann har ikke sjekket postkassen på noen dager, og derfor var det en overraskelse å åpne den i dag. Så der sto Isak ved sengekanten med ikke mindre enn to pakker i hendene sine.

“Er de til deg mamma”? Han var tydelig nysgjerrig på hva dette var. Jeg skjønte ingenting, jeg visste om den ene pakken, men den andre ante jeg INGENTING om . Denne helgen har vært helt fantastisk på alle måter, og nå fikk jeg enda en overraskelse. Jeg kunne med glede si at den ene pakken var til en liten gutt, noe han ble hoppende glad for.

Jeg glemte nemlig å ta med bamse til Isak fra pårørende gruppen til ALS Norge forrige helg. Men heldigvis tok min fantastiske nye venninne som også er ALS syk ansvar og sendte to stk bamser i posten. Jeg vet nemlig hvem som har laget disse bamsene, da er det ekstra gøy å kunne gi til Isak.

Så var det tid for den uventede gaven. Den viste seg å være fra samme damen som hadde meldt oss på ønsketransporten. Jeg ble helt sjokkert, hun hadde da virkelig gjort nok, vi fikk jo en drømmedag uten like takket være henne. Min mann åpnet gaven før han leste kortet, så dermed oppdaget jeg litt for sent at det var bursdagsgave. Men jeg ble så glad at tårene kom, et nydelig skjerf, sjokolade til hele familien, og noen nydelige ord, for en start på dagen ❤Min datter og Isak var spesielt glad for sjokoladen, så den fikk bein å gå på kan du tro.

Jeg vet ikke hva jeg skal si lenger, så mye kjærlighet som jeg får om dagen er nesten for mye for en person alene å takle. Jeg gråter gledestårer hver dag føles det som, tusen takk for en nydelig gave, det betyr så uendelig mye. Min mann bare rister på hodet, han er like sjokkert som meg over den godheten vi blir møtt med. Det betyr så mye for oss alle sammen.

Når kvelden igår i tillegg endte med at Norge spilte uavgjort mot Spania, ja da tenkte jeg at om jeg dør nå ja da dør jeg lykkelig. Men når jeg i dag fikk enda en overraskelse og jeg har ett fakkeltog i vente, ja da er jeg glad jeg fortsatt lever…

God søndag alle sammen 💜

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere

 

Jeg la meg med et smil igår. Helt utslitt men lykkeligere enn jeg har vært på lenge. Denne turen tar jeg for alltid med meg videre. For en tur! For noen folk! Ønsketransporten består av engler på jord, nærmere en himmelskare kommer du ikke 💜Jeg ble møtt med respekt, medmenneskelighet og en stor porsjon omsorg. Ja ikke bare meg, men hele familien ble møtt med den samme omsorgen. Jeg har ledd. Jeg har grått. Ja noen ganger begge deler også.

Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er, ordene strekker rett og slett ikke til. Men en ting skal dere vite , denne turen betydde alt for meg, denne turen kommer jeg aldri til å glemme. At dette i det hele tatt var mulig hadde jeg aldri trodd dersom jeg ikke hadde sett det selv. Ja ikke bare sett det, men opplevd det.

Tenk at de kom ens ærend kjørende fra Stavanger for å frakte meg til fjells, nesten for godt til å være sant. Noen av de frivillige bodde i Bergen, men den håndlagde båren kom fra Stavanger med enda flere frivillige. Isak utbrøt etter turen “for en kul tur mamma”, noe jeg sier meg helt enig i.

Isak har hatt en fantastisk dag, første fjellturen med mamma, en tur han sent kommer til å glemme. Han pakket selv sekken før avreise tydelig oppspilt på det som skulle skje. En av de frivillige fra ønsketransporten fikk ekstra god kjemi med Isak. Når jeg satt der rundt bålet og så hvordan de to lå å rullet rundt i gresset i ellevill lek, ja da kom tårene av ren glede. Jeg hørte den frydefulle latteren hos en liten gutt, og for meg er den lyden den vakreste på jord.

 

Vi brukte litt tid på å finne en god stilling for meg på båren, men når de tilslutt fant den, ja da satt jeg som en dronning resten av turen. Jeg ba en bønn kvelden før turen, jeg ba om at værgudene måtte være med oss. Og for et vær det ble! Ikke en eneste dråpe regn på heeele turen, det er fantastisk til Bergen å være. Faktisk så skinte solen opp på vei mot toppen, og jeg nøt hver eneste solstråle.

Min fantastiske ” tidligere sluttet” assistent, du er savnet hver eneste dag 💜

 

Det ble fort klart at vi hadde valgt rett fjell. For en utsikt! Det var helt fantastisk å se utover hele byfjorden, Askøy og Austevoll. Jeg vet nesten ikke hva jeg har sett, men spektakulært var det ihvertfall. Denne turen kommer til å ta tid og fordøye, det har vært en tur med mange inntrykk. Som dere sikkert la merke til så hadde vi filmteam med oss også. To spreke damer som løp foran oss opp bakkene for å fange øyeblikkene. Jeg håper jeg kan få den filmen når den er ferdig redigert, det hadde vært et fantastisk minne å ha.

Jeg sitter fortsatt og smiler. Kroppen er mørbanket men det spiller ingen rolle, for jeg har hatt verdens beste tur! Til alle dere i ønsketransporten, Tuuuusen takk for turen, jeg har ikke ord for hvor fantastiske dere er 💙💜Denne turen har gitt meg såååå mye glede, lykke og nytt livsmot at dere aner det ikke. Dere har gitt meg den største gaven et menneske kan gi, og for det er jeg dere evig takknemlig.

Tusen takk for turen ❤

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere

 

Endelig var dagen her, jeg har knapt sovet i natt. Det har kriblet i heeele kroppen, og jeg lå bare å ventet på at det skulle bli lyst ute. I dag var dagen jeg skulle bli bært til fjells, tenk så fantastisk. Her kommer Ønsketransporten helt fra Rogaland for å bære meg opp på Sotras høyeste fjell! Jeg har ikke ord igjen!

Når jeg skriver dette sitter jeg i bilen på vei ut til Sotra. Men siden jeg har med meg min eminente assistent, så blir dere nå oppdatert med bilder mens jeg ennå er på tur, er ikke det fantastisk? Så nå gjenstår det bare å ønske god tur til både meg selv og dere, nå får det bære eller briste.

 

Juuuhuuu jeg LEVER 💜

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere

 

“2-5 år” sa han

“Du skal dø” sa han

“Kroppen vil bli lam” sa han

“Du vil miste stemmen” sa han

“Du vil ikke bli i stand til å kommunisere” sa han

“Du må få hjelp til å puste” sa han

“Hva tenker du om det”? spurte han…

 

Nå er det gått fire år siden jeg kjente på de første symptomene, ett år senere fikk jeg høre disse setningene mens jeg satt alene på et sykehusrom. Selv husker jeg lite fra denne dagen, men disse setningene forfølger meg den dag i dag. Ord setter seg, ord gjør noe med et menneske, og de ordene jeg da fikk høre vil forfølge meg til graven.

 

Fire år med ALS er gått, fire år på en berg og dalbane. For med denne sykdommen så er det nettopp slik det føles. Det føles som du konstant snurrer rundt egen akse, noen ganger så fort at du nesten ikke får puste. Jeg gikk ut av det sykehuset den gangen  forvirret, kvalm og med et mørke så stort.

 

Alt var bare mørkt, ordene til legen var mørke, mitt sinn ble mørkt og fremtiden i følge legene var over. Der og da var min eneste tanke å ende mitt liv, jeg så døden som eneste mulighet. Der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle ende mitt liv før sykdommen tok overhånd, jeg skulle skåne mine kjære for en lidelse så stor. Der og da var døden eneste utvei.

 

Ingen fortalte meg at jeg en dag ville kunne le igjen, ingen fortalte meg at jeg ville oppleve lykke igjen. Fokuset var kun på det mørke som denne sykdommen fører med seg, fokuset var kun på det jeg kom til å miste.

 

Aldri skulle jeg få løpe etter mine barn, aldri mer skulle jeg få holde rundt dem. Aldri mer skulle jeg få tørke deres tårer, aldri mer skulle jeg kunne holde dem trygg. Jeg hadde mistet meg selv, for jeg hadde ingenting igjen når jeg ikke kunne være mamma. Det var ihvertfall det legene sa, jeg kunne ikke lenger ha omsorg for mine barn.

 

Men nå vet jeg bedre, legene tok feil! For jeg husker når vendepunktet kom, jeg husker første gang jeg lo etter å ha fått diagnosen. For når en liten vaklende gutt tok sine første små steg oppdaget jeg livet på ny. Jeg oppdaget gleden og lykken på nytt, lyset og kjærligheten til livet fant igjen veien tilbake til mitt hjerte.

 

Etter den dagen har opplevelsene vært mange. Opplevelser i form av fantastiske øyeblikk som jeg aldri ville fått dersom jeg ikke var syk. For mine øyne er blitt åpnet, det føles nesten som at jeg er blitt født på ny.

 

Det sa aldri legene, ikke med ett ord nevnte de at jeg ville oppleve gleden igjen, ikke ett ord om at livet slett ikke var over. Jeg er fortsatt en mamma , bare en litt annerledes en. Jeg er fortsatt en kone, bare en litt annerledes en. For på samme måte som en liten gutt lærte seg å gå, så måtte jeg lære meg å leve på nytt. Men jeg LEVER, hver eneste dag lever jeg. Så nå fire år etter, sitter jeg her og tenker, “jeg har ikke tid til å dø”…. 

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere

 

For en herlig dag, for en fantastisk start på helgen!! Jeg våknet opp til latter fra en liten gutt og leken bjeffing i stuen. Idag har nemlig Isak vært hjemme fra barnehagen grunnet planleggingsdag, og ene assistenten hadde med seg valpen sin på jobb. Du kan tro det ble liv her, to hunder og en liten gutt ga meg en perfekt start på dagen.

Med to assistenter på samme vakt så fikk vi mye gjort, og to assistenter betyr dobbelt så mye tull og tøys for en gutt på fire år. Han har storkost seg med hundene, bollebaking og mye lek. Snakk om en perfekt fridag. Når han så dumpet ned i sofaen her og sa, “livet er herlig”, ja da var det ingen tvil om at han har hatt en strålende dag.

Det kommer gullkorn ut av en liten munn her hver eneste dag. Noen ganger blir vi helt paff, mens andre ganger blir jeg nesten rørt til tårer. Det var så godt å høre de ordene i dag, for alt som betyr noe er at mine kjære har det bra. Vi har ihvertfall fått kjørt oss alle mann, for når Isak er hjemme så er det ingen tvil om hvem som bestemmer 🤣

Hele familien har vært engasjert idag. Alle mine barn har vært i formiddag til stor glede for Isak. Herlighet hvor de har herjet med en liten gutt, det har vært en sann glede for meg å se hvordan de eldste sønnene mine har hevet seg med i leken her. Sammen har de skapt glede og latter, og idag trengte vi alle en stor porsjon med kjærlige øyeblikk.

Det har vært full rulle i hele dag, jammen bra jeg blir bært til fjells i morgen for med dette tempoet så blir det liten tid til hvile. Besøk fikk jeg også uventet, en venninne av meg datt plutselig inn døren her. Det er alltid like koselig, og da var Isak snar med å kommandere henne ned på gulvet for litt lek. Det var en fryd å se på de der de satt på gulvet helt oppslukt i sin egen lille verden.

Herlighet for et vær det har vært i dag, det har bøttet ned ute. Jeg bare håper det regner fra seg i dag, for blir det sånn i morgen da er fjellturen over før den har begynt. Jeg gleder meg såååå mye, til og med guttene mine blir med på tur noe som gleder et mammahjerte stort. Så vi blir en fin gjeng på tur, min venninne og en av assistentene blir også med. Ja til og med foreldrene mine vurderer å hive seg med, så dette tror jeg blir en tur jeg sent vil glemme.

Jeg er så takknemlig, takknemlig for livet. For jeg lever virkelig, jeg lever mer enn før. Jeg sluker til meg alle vidunderlige øyeblikk som livet har å by på, og jeg takker høyere makter for alt jeg får muligheten til å oppleve…

 

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere

 

Jeg sitter her med en alvorlig sykdom, så alvorlig at min tid er i ferd med å renne ut. Det blir kanskje for sterk kost for noen, men jeg skal faktisk dø av denne sykdommen og det har jeg på sett og vis slått meg til ro med. Men det er en ting jeg er glad for, det er en ting som jeg er sjeleglad for at jeg har. Jeg har nemlig god psyke. Hadde det ikke vært for psyken min så hadde jeg aldri klart å stå i denne situasjonen, psyken min har reddet meg mang en gang.

 

Men så blir jeg forbanna, for jeg tenker på alle de som sliter, alle de som trenger hjelp. For hvor er hjelpen når man trenger den, hvor mange dører skal man være nødt til å sparke ned for å møte litt medmenneskelighet?

 

Vi er bare mennesker, alle trenger litt hjelp på ett eller annet tidspunkt i livet. Jeg har selv opplevd et altoppslukende mørke, jeg har selv opplevd hvordan det er å famle rundt i blinde mens alt er stummende mørkt rundt en selv. Jeg fant veien ut av det selv, jeg måtte selv kjempe meg tilbake til en vanlig hverdag igjen. Men hva med dem som ikke klarer, hva med dem som ikke har krefter?

 

Det er mange der ute som trenger å få livet satt i perspektiv, det er mange der ute som trenger å bli dratt inn fra kanten som de står og balanserer på. Og la oss være ærlig, dette landet suger på psykisk helse! 

 

Jeg har hørt om de som har prøvd. Prøvd å skaffe seg selv hjelp. Noe av det vanskeligste man gjør som psykisk syk er å gå den dørstokkmila ut for å oppsøke hjelp. Det tærer på alle krefter å måtte innrømme hvor sårbar man egentlig er. Jeg har sett det med egne øyne, sett skuffelsen i ansiktet når legen sender med pasienten en liste over psykologer med en beskjed om å ta grep selv.

 

Ta grep over eget liv er en umulighet når man har psykiske problemer, man trenger hjelp til å ta grep. Det er når man gjentatte ganger blir avvist av helsevesenet og mennesker rundt en selv at det er fare på ferde, for gjentatte avvisninger fører til at mørket blir enda større.

 

Jeg har opplevd krise situasjoner flere ganger i løpet av mitt liv, men jeg har ALDRI blitt tilbudt hjelp. Ihvertfall ikke når sjokket var som størst, og det var i de øyeblikkene jeg hadde trengt det som mest.

 

Dødsfall i familien, alvorlig sykdom, overgrep, diagnoser, vold, mobbing, rus er bare noen av krisene som kan oppstå i en familie. Men hvor er apparatet rundt, hvor er fagpersonene når man trenger de der og da?

 

Vi lever i et samfunn preget av prestasjon og perfeksjon, men hva hvis man føler man aldri når opp? Hva med dem som føler de aldri er god nok? Det er altfor vanskelig å få den rette hjelpen når man trenger den. Jeg har hørt om mennesker som har tatt selvmord mens de har stått på venteliste for å få hjelp, jeg har hørt om mennesker som har tatt selvmord fordi de er blitt avvist med at det ikke er “alvorlig nok”. Er dette noe vi bare skal finne oss i? Har ikke vi alle et ansvar for å ta vare på hverandre?

 

Når jeg ble syk så fikk jeg etterhvert et team rundt meg, men hva med mine pårørende? Hva med mine kjære barn? Fortjener ikke de også å bli tatt vare på, fortjener ikke de også å bli sett? Jeg skulle ønske mine kjære også fikk et team rundt seg, et team som kunne hjelpe dem i sorgen både her og nå, men også etter min bortgang.

 

Jeg har ikke tall på hvor mange dører jeg har skrapt på opp igjennom årene, eller hvor mange etater jeg har vært innom for å prøve å skaffe hjelp til mine egne. Men da var jeg frisk, nå er jeg syk og kan ikke løpe rundt lenger.

 

Derfor blir jeg forbanna, opprørt og lei meg når jeg ser hvor lite hjelp det er å få der ute. Jeg blir forbanna på et system som åpenbart ikke fungerer, og jeg blir lei meg når jeg tenker på alle de som ikveld kommer til å legge seg med tårer på kinn. Jeg gråter med dere, jeg ser med egne øyne hvor tungt det er. Men dere vite, dere er ikke alene! Vi har ikke råd til å miste flere, for hvert liv som går tapt så blir vi fattigere.

 

Så se dere rundt, våg og ta de tøffe spørsmålene, strekk ut en hånd. Det kan være alt som skal til for å redde et liv…

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere

 

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere

Dagen i dag begynte tidligere enn normalt, idag kom nemlig min tidligere assistent tilbake. Jeg har gledet meg sykt mye til å få henne igjen, jeg skal virkelig nyte disse ukene hun er her. Hun er nemlig den som har hjulpet meg med blogg, instagram og annet datainnhold når jeg har stått fast, hun er nemlig en kløpper på alt som har med tekniske ting og gjøre. Dessuten er hun såååå enkel å ha med å gjøre, hun stiller opp uansett hva, og jeg har til gjengjeld ennå ikke hørt at det har kommet nei ut av munnen hennes.

Så idag måtte vi gjøre litt stas på henne, min andre fantastiske assistent (ja for jeg har noen som er det og) stilte på jobb tidligere enn planlagt. Ballonger ble så hengt opp i yttergangen med et gavekort i enden av tråden. Jeg tror hun ble litt paff når hun kom inn døren.

Så gøy å kunne glede litt, og veldig kjekt for meg å kunne bidra til en fin velkomst. Jeg har virkelig hatt en fantastisk formiddag med to av mine lengstværende assistenter på samme vakt, de kjenner meg inn og ut og vet hva jeg trenger til enhver tid, ja noen ganger før jeg vet det selv også 🤣

Like før 12.30 ramlet det folk inn døren her, det var tid for ansvarsgruppe møte. Det skulle vise seg å bli et tårevått møte, jeg fikk nemlig beskjed om at en i teamet mitt skal slutte og mest sannsynlig var hun her for siste gang i dag. Da kom tårene, det er alltid vanskelig å ta farvel spesielt for meg som ikke vet hvor lenge jeg får på denne jorden. Men jeg fikk også en beskjed om ett av mine barn som stakk ekstra i hjertet.

Mine barn er det viktigste for meg, og jeg gjør mitt ytterste for å hjelpe. Men nå klarer jeg ikke like mye som før, og idag fikk jeg beskjeden som jeg lenge har fryktet, at min sykdom har tatt overhånd hos et av mine barn. Jeg har skjønt det, jeg har sett det, og jeg har prøvd å hjelpe så godt som overhodet mulig. Nå er det viktig at vi står sammen som en familie og prøver å hjelpe hverandre, nå må alle komme på banen her.

Men jeg har fått beskjed om at nå kommer det et team på banen som skal hjelpe mine barn, og det er betryggende for en mamma som har kjempet mye alene opp igjennom årene. Så i dag har jeg grått mye, grått over en hjelpeløshet så stor, og grått over svekket mulighet til å hjelpe. Det finnes ikke noen verre følelse enn når man ikke strekker til lenger som mor, det finnes ikke noen verre følelse enn å se sine egne barn ha det tungt.

Så idag har alle følelser vært i sving, noen dager er bare sånn. Men da hjelper det å ha en liten gutt rundt seg. Så nå blir det “peppa gris” og litt sjokolade, det syns jeg vi har fortjent ikveld….

 

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere

 

 

 

 

I går så vi på film. En film fra fortiden. På skjermen var det en lykkelig familie, en familie med en frisk mor. Jeg så hvordan “hun” tok seg av de små, hvordan hun styrte og stelte for at alle skulle ha det bra. Jeg hørte den lykkelige stemmen hennes, jeg så hvordan øynene hennes strålte, og jeg så kjærligheten og håpet for fremtiden i hele hennes ansikt.

 

“Mamma, der kunne du gå” kom det fra en forbauset liten gutt. Noen ganger får jeg dårlig samvittighet over å vise han en mamma han aldri vil få, kanskje det ville vært bedre om han ikke visste.

 

Jeg klarte nesten ikke se, enda gjør det vondt å se hvor lykkelig “hun” var, det gjør vondt fordi jeg blir påminnet om alt jeg har mistet.

 

“Hvorfor gråter du mamma” , med små fingre stryker han over mitt sarte kinn.“Ta deg sammen” sier jeg stille inni meg, ikke overfør sorgen på en liten gutt. Jeg biter tennene sammen, kjenner hvordan de gnisser mot hverandre. Prøver så hardt jeg kan for å ikke miste helt kontrollen, jeg orker rett og slett ikke å gråte mer.

 

“Stemmen din er fin mamma”. Jeg ser hvordan han er i ferd med å krype opp på fanget mitt, han trenger trøst, det har gått opp for han nå. Mammaen hans har ikke alltid vært syk, mammaen hans er ikke lenger den samme som på TVen.

 

Det føles som et helt liv siden, jeg har glemt hvordan det er å være frisk med håp og drømmer for fremtiden. Jeg har prøvd å fortrenge “henne”, hun som engang var. Men hun er fortsatt en del av meg, hun finnes fortsatt langt der inne.

 

Noen ganger føles det som om livet endte før det var begynt. For hele livet har jeg tatt vare på mine små, hele livet har jeg ofret meg for dem. Først når de vokste til og jeg endelig kunne følge noen av mine drømmer da ble jeg syk. Lynet slo ned fra klar himmel og frarøvet meg alle mine drømmer.

 

“Kan du sette på Brannmann Sam mamma”? En liten gutt orker ikke se mer, hjertet hans ligger utenpå, og jeg ser alle de såre følelsene i to små øyne. Jeg ser plutselig hvor sliten han ser ut, dette ble for mye for han også.

 

Hjertet mitt brister, jeg klarer nesten ikke puste, sorgen over livet som engang var har nå grepet tak i det minste hjertet også. Skjermen blir lagt i svart, livet som var forsvinner igjen. Han legger hodet sitt tett inntil mitt bryst, titter opp på meg med klare blå øyne, og i det øyeblikket lover jeg meg selv “det skal bli lenge til neste gang Isak, vi skal heller leve her og nå”… 

 

Topp 20 Inspirerende Mammabloggere