Oppholdet på Beitostølen ble avsluttet slik det startet, hele gjengen gikk ut for å finne seg en matbit. Men nettopp det skulle vise seg og bli lettere sagt en gjort, og plutselig angret jeg på at jeg ikke hadde tvunget forslaget mitt gjennom tidligere på dagen.

 

Det kryr nemlig med folk her, og i tillegg var det lørdag. Så jeg skjønte ganske tidlig i går at det ville bli vanskelig å få plass, derfor ymtet jeg frempå at det kunne være lurt og reservere bord.
Men det er ikke alltid like lett å få gjennomslag for sine forslag, spesielt ikke når man ikke kan rope ut.

 

Det første stedet vi sjekket var den restauranten vi spiste på når vi ankom Beitostølen, og ved første øyekast så det veldig lovende ut. Været hadde nemlig klarnet opp igjen, så vi tenkte vi kunne sitte ute og nyte kveldssolen. Men i det vi satte oss ned kom kelneren ut, siden værmeldingen hadde meldt regn hadde de stengt uteserveringen.

 

Inne var det smekkfullt, det var ikke særlig fristende i disse tider. Så vi gikk slukøret der i fra, og jeg må innrømme at jeg syns det var litt rart at de ikke benyttet uteområdet når været var så bra som det var. De kunne jo bare slå opp de svære parasollene hvis det ble regn.
Ikke hadde vi mer hell de andre stedene heller, det var fullstendig kaos overalt.

 

Så på vei tilbake til hotellet gikk vi innom den første restauranten igjen, gubben ville prøve og prate med de igjen for å se om de kunne gjøre et unntak.Men de sto på sitt, og inne var det fremdeles fullt. Så igjen gikk vi slukøret ut døren, men vi hadde knapt kommet fem meter før kelneren kom løpende etter oss. De hadde fått et ledig bord, så nå kunne vi endelig få oss en matbit.

 

Til tross for litt kaos i går kveld så ble det til slutt en god avslutning på oppholdet her, vi har hatt noen fine dager sammen med mine foreldre.
Idag var det bare å pakke bagen og dra videre, nye eventyr ligger der ute og venter på oss. Det blir heldigvis ikke så langt å kjøre i dag, Gardemoen er nemlig neste stopp. Det blir nok en rolig dag på oss i dag, kanskje det blir en tur på flymuseumet. Vi tar ting litt på sparket denne sommeren, og jeg nyter hvert sekund…

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne når jeg våknet i dag, jeg trodde jeg så syner der jeg lå. Det kunne da umulig stemme at klokken var 06.35, noe måtte ha skjedd med datamaskinen i løpet av natten! Men når jeg snudde meg for å spørre gubben hva klokken egentlig var fikk jeg meg enda en overraskelse, for gubben var nemlig forsvunnet!! Hva i huleste var det egentlig som foregikk? Hva hadde egentlig skjedd i natt???

Jeg lå fremdeles med pustemaskinen på meg, noe som hindret meg i og rope ut. Jeg kan kun rope i de sekundene luften tar en pause, tre sekunder hadde jeg på meg til å rope på gubben. For han måtte jo være her en plass, det eneste som ville fått han til å forlate sengen klokken 06.30 om morgenen måtte være et bombenedslag. Men ute var det ikke en lyd å høre, jeg kunne i det minste berolige meg selv med at det var ingen tegn på at tredje verdenskrig var igang.

Tre ganger ropte jeg før jeg hørte noen gryntelyder ved min side, forvirret kikket jeg rundt meg for å finne ut av hvor lydene kom i fra. Det var da jeg så det, på sovesofaen ved siden av en liten gutt kunne jeg skimte et skallet hode. Det var da merkelig tenkte jeg for meg selv, at gubben skulle frivillig legge seg i senga til en liten gutt fikk jeg ikke til å stemme. Så når gubben tok av meg masken hadde jeg bare et spørsmål som jeg ville ha svar på, men det var når jeg så uttrykket på gubben at jeg angret på at jeg hadde spurt.

“KA SOM HAR SKJEDD??” ropte gubben, ” Æ e sikker på at du har holdt hele Beitostølen våken i natt!!!” 
Jeg skjønte ingenting først, jeg hadde jo for første gang sovet en hel natt til tross for at jeg var på hotell.
“JA at du har sove e det ingen tvil om, selv Dovregubben hadde rømt hvis han hadde hørt dæ!” 
I følge gubben hadde jeg snorket som en tømmerhogger i hele natt, selv gubben kunne ikke stille opp med slike snorkelyder. Til slutt måtte gubben bare rømme bort i nabosengen, med puten over hodet fikk han til slutt litt fred.

Ikke rart jeg følte meg opplagt i dag, luften på Beitostølen har tydeligvis gjort underverker, men jeg tror ikke gubben er helt enig i det, selv et bombenedslag hadde vært bedre i følge han.
Nå fikk han igjen for alle de nettene jeg har irritert meg over han, men til gjengjeld har jeg blitt nødt til å slite med en uopplagt gubbe i dag.

Dagen har gått med til å aktivisere en liten gutt, heldigvis er det nok og ta seg til her oppe. Vi sto opp til nok en solskinndag, så her var det bare å komme seg ut. Varmen sto imot oss når vi kom ut døren, selv om vi var på fjellet så sto luften nærmest stille. Men vi kan ikke klage, sist gang vi var her oppe var det minusgrader og snø.
En liten gutt dro oss med opp bakken, en bratt grusbakke som ga meg en ekstra utfordring. Det var nemlig så mye grus at hjulene på rullestolen sank nedi, og til slutt sto jeg helt bom fast.

Vi kom oss likevel opp etter en stund, men ikke før jeg hadde gitt lokalbefolkningen litt underholdning.
Det var da en liten gutt så den, en bob bane som kom ned ifra fjellsiden. Så da var det gjort, og like etter forsvant far og sønn. Skiheisene ble brukt for å frakte folket opp, og jeg må innrømme at jeg ble en smule misunnelig når jeg så far og sønn forsvinne opp fjellsiden. Nede satt jeg og min mor, hvor min far hadde forduftet ante vi ikke. Så når far og sønn kom ned igjen fant vi ut at vi måtte på leteaksjon, og det gikk ikke lang tid før vi klarte å spore han opp. Utenfor hotellpuben satt han og koste seg i skyggen, er det ferie så er det ferie.

Gubben og jeg tok årets første utedrink i dag…

På vår kveldstur i går la jeg merke til en sportsbutikk som jeg gjerne ville utforske mer, jeg elsker slike bortgjemte sportsbutikker som befinner seg på fjellet.
De har som regel litt andre klær enn det du finner i byen, så idag måtte jeg bare inn for å se.
Gubben ble motvillig med meg, lavmælt banning kunne høres gjennom hele butikken. Men plutselig bråstoppet han, plutselig var det ikke så galt at vi gikk inn her lenger.
En tøff turbukse ble vist frem, og før jeg visste ordet av det så var det gubben som var på shopping.

Tenk at været kan skifte så fort! Slik så det nemlig ut når vi våknet i dag…

Men i dag tror jeg værgudene så at jeg skulle unne meg noe nytt, for i det jeg kjørte ut av butikken med en ny kortebukse og en T skjorte i posen så smalt det over oss.
Ut av intet kom de mørke skyene tilbake, og det hele endte med at vi måtte løpe tilbake til hotellet omringet av lyn og torden. Men det gikk heldigvis over etter en stund, og da bar det igjen opp en grusbakke for flere aktiviteter.
Så vi har hatt nok en fin dag her på Beitostølen, det eneste gubben lurer på nå er om han må be om et ekstra rom før kjerringa legger seg….

Jeg ser hvordan livet farer forbi meg, solbrune lykkelige mennesker svirrer rundt oss.
Som et maleri endrer landskapet seg, stadig nye portrett dukker opp rundt neste sving.
Radioen summer rolig i bakgrunnen, og ved min side sitter en solbrun stødig sjåfør.
I smug studerer jeg han, legger merke til hvordan ansiktet hans slapper av bak rattet.

 

Gud hvor jeg elsker den mannen, jeg elsker han så mye at det nesten gjør vondt.
Min livspartner gjennom mange år, med han ved min side føler jeg meg alltid trygg.
Plutselig er det som om han sanser meg, sanser at jeg studerer han.
En sterk varm hånd legger seg oppå min, han snur på hodet og smiler kjærlig mot meg.

 

“Vi har det nu bra kjære”, jeg nikker bekreftende mot han.
Livet er bekymringsfritt på landeveien, i en bli er livet bare godt.
Barnelatter kan høres i fra baksetet, to foreldre kikker på hverandre og smiler.
Lykken er igjen til å ta og føle på, en fred senker seg over oss begge.

 

Det er da det kommer, en varme sprer seg rundt mitt bryst.
Der og da er det ingenting som betyr noe, alt som betyr noe er lykken som er inni en bil.
En tanke kommer til overflaten, en tanke om en fremtid som nå virker så fjern.
Med kun en tanke i hodet kikker jeg igjen bort på min kjære mann, “la meg en dag få dø like lykkelig som jeg er nå…..”

For et vær! Vi ankom Beitostølen til 26 grader og blå himmel så langt øye kunne se.
Vi kunne ikke fått en bedre start på ferien, første etappe gikk knirkefritt.
Mine foreldre hadde tyvstartet turen, mens vi enda lå og sov heiv de seg i bilen.
Så når vi kom frem rundt 15.30 hadde de tilbrakt mange timer på hotellet allerede.

 

En liten gutt sperret opp øynene når vi kom frem, selv om det var sommer så var det tydeligvis mye og finne på for barna.
Dessverre kom vi litt for sent frem til å begynne og utforske alle aktivitetene, men vi har heldigvis hele morgendagen på oss til å prøve det meste.
Det eneste som sto i hodet på oss når vi parkerte fremfor hotellet var mat, og vi skjønte fort at mine foreldre var like utsultet som oss.

 

På Beitostølen er det noe for enhver smak, det bugner av restauranter her oppe.
Vi gikk for den nærmeste, en restaurant som heter Steakhouse kunne ikke slå feil.
Uheldigvis var det helt fullt utendørs, og i dette været så fristet det ikke akkurat å gå inn for å sette seg.
Men i det vi holdt på å gi opp og få plass kom en mann bort til oss, et hyggelig par ville gi oss bordet sitt.
For noen fantastiske mennesker, lykkelige kunne vi nå nyte middagen ute likevel.

Vi har hatt en fantastisk ettermiddag her på Beitostølen, og hver gang vi kommer hit blir vi påminnet om hvorfor vi liker dette stedet godt.
Det er nemlig ikke første gangen vi har bodd her, dette blir vår tredje gang her oppe.
Nå skal vi ta en kveldtur alle sammen før vi tar kveld, alt jeg kjenner på nå er hvordan skuldrene slipper taket litt etter litt.
Jeg er så glad for at vi kom oss avgårde nå, for dette trengte vi alle sammen…

Jeg våknet til lyden av listende skritt, jeg kunne høre hvordan små barbeinte føtter klistret seg litt til gulvbelegget på soverommet mitt etterhvert som han kom nærmere.
Helt stille ble jeg liggende i senga og vente, jeg kjente hvordan jeg holdt pusten der jeg lå.
En liten gutt listet seg stadig nærmere sengen min, nå skulle han vekke mamma.

 

Plutselig kvapp jeg litt, noe mykt ramlet ned i hodet på meg.
Jeg kunne høre at en liten gutt bråstoppet, det var nesten så jeg kunne føle hvordan han stirret på meg.
Jeg gløttet litt på det ene øyet for å se hva som hadde truffet meg, og når jeg åpnet det ene øyet måtte jeg smile litt for meg selv.
En liten sjørøver bamse lå halveis oppå ansiktet mitt, og nå stirret jeg rett inn i en øyelapp.

 

Jeg skjønte at en liten gutt hadde kastet den opp i sengen for å frigjøre sine egne hender, og nå hørte jeg hvordan han selv forsøkte å klatre oppi.
Like etter fikk jeg føle på kroppen at en liten gutt ikke var så liten lenger, jeg hadde mest lyst til å skrike høyt når han landet oppå meg med all sin fjærvekt.
Spisse albuer og knær borret seg inn i siden på meg, og i et øyeblikk der trodde jeg at ribbeina mine skulle briste.

 

Lettelsen var stor når jeg omsider kunne kjenne pusten hans mot øret mitt, det verste var nå over.
Men jeg rakk knapt tenke den tanken ferdig før det skjedde, og det var da jeg skjønte at en epoke var over.
For det skulle vise seg at en liten gutt hadde helt andre planer enn det mor hadde sett for seg, i dag skulle ikke mamma vekkes varsomt.

 

“MAAAMMAAA DU MÅ VÅKNE, VI SKAL PÅ FEEERIEEE!” 
Tett inntil øret lå han, og jeg tør vedde på at luftstyrken for tvers igjennom og ut det andre øret mitt. Jeg tror hjertet stoppet der et øyeblikk, og hårmanken min står enda rett opp.
Så nå sitter jeg i bilen og lurer på hva som skjedde etter  det, lettere øren sitter jeg nå og lurer på hvordan klærne kom på. Med hørselstap på ene øret og en hårmanke som kunne glidd inn på en hvilken som helst punk konsert er jeg nå klar for tur.
Spenningen er allerede startet, familien kaos har inntatt landeveien igjen…

Jeg har null kontroll her jeg sitter, faktisk er det et under at jeg sitter her i det hele tatt. Ja for i dag hadde gubben tydeligvis bestemt seg, kjerringa skulle skrubbes før hun skulle på tur. Igjen var det tid for en spa og velvære dag med gubben, jeg hørte det på de tunge skrittene som nærmet seg at gubben var klar. Jeg derimot var langt ifra klar, men som alltid visste jeg at det spilte liten rolle om jeg var klar eller ei.

Det eneste jeg husker fra en spabehandling er et såpehav, hadde det ikke vært for at jeg så tydelig mangler to lag med hud så hadde jeg nesten trodd at det hele var en drøm. En ting er ihvertfall sikkert, det er ingen andre enn gubben som kan gi en bedre kropps peeling. Så her sitter jeg altså, med en hud som like så godt kunne vært skallet til en nykokt hummer og lurer på hva som egentlig skjedde, men jeg er i det minste gullende ren.

Rettigheter: tegninger.no

Jeg har kun hatt en tanke i hodet i hele dag, jeg skulle ønske jeg kunne gjort det selv er det eneste jeg har tenkt på i dag. Det er nemlig ikke bare ferieplanleggingen gubben har fått ansvar for, det måtte pakkes også.
“Du klarer dæ vel me to truser på ni dager” ropte gubben ut til meg fra soverommet, her skulle det tydeligvis pakkes sparsommelig.

Gudene må vite hva som egentlig havnet i kofferten min, ikke hjelper det på at gubben er fargeblind i tillegg. Enda godt jeg har noen kroner på sparekontoen, de tror jeg kommer godt med i år.
Vi har i det minste lagt en form for reiserute, og første stopp i morgen blir Beitostølen. Hotellet der er bestilt av mine foreldre, så vi slipper i det minste å starte ferien med overraskelser. På Beitostølen blir vi til søndag med mine foreldre, men fra søndag drar vi videre alene. Neste stopp blir Gardemoen, gubben SKAL innom flymuseumet som er der.

Mammapåhjul bilen er klar for nok en tur…

På Gardemoen blir vi bare en natt før det bærer videre til Hafjell, opprinnelig var planen Lillehammer men der var det altså fullt. Vi hadde sett oss ut Hunderfossen eventyrpark som en attraksjon for en liten gutt, dessverre var vi litt sent ute. Derfor blir det Lilleputthammer på Hafjell istedenfor, en park som ser ut til å ha det meste. Vi blir på Hafjell i tre netter før turen går videre, og da setter vi nesen mot Sørlandet igjen.

Mor og en liten tass er også klar for nye opplevelser...

Amun som var så snill og inviterte oss hjem til seg for noen uker siden fortalte at de arrangerte en ekstremsportveke på Bygland hver sommer, og hvis vi ville så måtte vi gjerne komme tilbake igjen. Det sier vi selvfølgelig ikke nei til, så da bestemte vi oss for å ta to netter på Bygland igjen. Deretter går turen til Tønsberg for å besøke min bror og familien, vårt siste stopp før vi reiser hjem igjen. Ni dager borte skal bli godt for oss alle, og en liten gutt er vel den som gleder seg aller mest til at vi skal dra. Nå håper gubben på godt vær og gode kjøreforhold, jeg derimot krysser fingrene for at gubben har klart å bestille hotellrom på rett plass….

For første gang i livet mitt har jeg overlatt alt av ferieplanlegging til gubben, så hvordan dette kommer til å gå aner jeg ikke.
Jeg har en mistanke om at dette kommer til å bli en thriller av en sommerferie, selv reiseruten ble ikke klar før i går kveld.
Gubben var som vanlig sent ute med alt, hvorfor gjøre noe i dag som man kan utsette til i morgen er en filosofi min kjære mann lever etter.

 

Planen har alltid vært at vi skulle reise på fredagen, altså i morgen.
Men i går kjente jeg nervene begynte å ta meg, jeg begynte å lure på om jeg måtte kjøpe telt og ta med.
Ingen hotell var bestilt, og etter mine beregninger begynte det nå og haste.
Det var ikke før klokken 22.30 i går kveld gubben grep telefonen fatt, og etter flere telefonsamtaler fikk jeg ikke akkurat mindre nerver.

 

“Fa#n svar da…HALLo, E DET HUNDERFOSSEN HOTELL?? Brølte gubben inn i røret, klokken var mye og lunta var tydeligvis kort.
“HVA?? Bare et rom igjen?? Hørte jeg gubben rope før han klesset på røret.
Gubben måtte nå finne et nytt hotell, og det var etter denne samtalen jeg skjønte at denne sommeren kan bli meget spennende.

 

“E æ kommet til Thon hotell?? Ja vi trenger to dobbeltrom…Hund har vi også med oss…HÆ HVOR MYE SA DU?? He#vet#, så mye for en bikkje du knapt nok ser før du tråkker på han??
“Ja æ trur det hva alt, HVA, HVOR ER JEG KOMMET??? HALLINGDAL??? Æ SKU JO TE LILLEHAMMER!!!…

 

Resten av ringerunden fikk jeg ikke med meg, for gubben flyttet nå telefonsamtalene utendørs.
Han trengte tydeligvis luft, rød i topplokket stormet han ut for å trekke litt avkjølende kveldsluft inn.
Så hvordan dette går er ikke godt å si, det blir spennende å se hvor vi havner til slutt.
Gubben mener som alltid at han har stålkontroll, men av erfaring så vet jeg at ordet stålkontroll ikke hører helt sammen med gubben….

Det var så deilig å stå opp til en blå himmel igjen, kjenne hvordan solen varmet gjennom vinduet. Jeg la merke til det allerede når hjemmesykepleien kom klokken 09.00, i det skyvedøren gikk opp skinte solstrålene inn på soverommet. Noe som medførte til at jeg ble lys våken, tanken på at sommeren var tilbake fikk meg til å ville sprette opp av senga.

De siste dagene har vært sure og grå, gubben er vel den eneste som har vært fornøyd med overskyet vær. For i motsetning til meg så takler ikke han varme noe godt, han går rett ned for telling. Ja ikke at det er noe bedre når det er overskyet altså, han ligger like mye på sofaen uansett.
Men i dag hadde gubben planer, nå måtte han få unna litt arbeid før vi skulle dra.
Gresset stopper ikke akkurat å gro bare fordi gubben går ned for telling, og med de eldste barna borte så hadde han ingen og delegere arbeidet til heller.

Så idag måtte han bare krype til korset, og det hjalp heller ikke på at solen var kommet frem igjen. Men før gubben kunne sette i gang hadde han en avtale han måtte rekke, han hadde nemlig bestilt frisørtime til en liten gutt. Det var nemlig ikke bare gresset som hadde grodd, en liten gutt hadde nå fått seg en hårmanke som var helt ute av kontroll. Så mens far og sønn dro avgårde fikk jeg en liten stille stund for meg selv, ja det vil si helt til det ringte på døren.

Det verste jeg vet er når det ringer på døra når jeg er alene, jeg har nemlig ingen mulighet til å gå ut for å se hvem det er. Men når jeg hørte ytterdøren gikk opp så skjønte jeg at det var kjentfolk som kom, for alle som kjenner til min situasjon vet at her må de bare gå inn. Plutselig sto hun fremfor meg, min kjære mor kom smilende inn i stuen. Min far kom like etter, men han valgte en annen vei inn. Snikende kom han rundt hushjørnet, som en spion dukket han plutselig opp i verandadøren.

Så da fikk jeg selskap likevel, og det gikk ikke lang tid før far og sønn også var tilbake. Deretter bar det ut med alle mann, nå skulle finværet nytes. Mormor fikk kjørt seg av en liten gutt, for når fotballen ble funnet frem ble det ingen kjære mor lenger. Jeg fikk også kjørt meg, det er nemlig ingenting som er kjekkere enn å leke politi og røver med en mamma som sitter i rullestol.

Det har vært en god dag i dag, de små gleder har kommet løpende på en snor.
Som lukten av nyklippet gress og barnelatter i det fjerne, hvem trenger vel egentlig noe mer?
Nå er en liten gutt i full gang med å ommøblere senga mi, han fant nemlig ut en ting i går. Han fant ut at mamma sin seng kunne heises veldig høyt opp, og da fikk han en ide. En hule ble laget under senga mi, og der har han lekt i to dager nå. Så nå spørs det om gubben klarer å kaste meg oppover i seng i kveld, en liten gutt nekter nemlig å heise senga ned igjen….

Jeg så det på han i går, en tung bør hadde igjen lagt seg på hans skuldre.
Dype tunge sukk kunne høres ved min side, tunge sukk som fikk hjertet mitt til å briste.
Den tunge virkeligheten hadde innhentet han, og igjen ble en stor sterk mann så fryktelig liten.
Jeg kunne kjenne hvordan klumpen i halsen vokste, hvordan den stadig ble større og hindret meg fra å puste fritt.

 

De vonde tankene vendte tilbake, tanken på at det var min skyld at en stor sterk mann nå var sliten la seg som en kald klo rundt mitt bryst.
Stille satt jeg der og kjempet mot tårene, kjempet hardt for å holde tilbake slik at han ikke skulle se.
Plutselig kjente jeg det, en varm hånd la seg oppå min.

 

“Æ e glad du e her enda kjære, du må bare holde ut” 
De ordene gikk rett inn i hjertet mitt, der og da klarte jeg ikke holde tilbake lenger.
Det var ikke meg han var lei, ordene hans visket bort den store klumpen med skyldfølelse som lå inni meg.
Tårene rant i strie strømmer, små varme dråper som kom fra rett fra hjerte.

 

Det var da en stor sterk mann satte ord på det, en setning satte ord på alt det jeg hadde følt på de siste dagene.
En mann av få ord fikk plutselig ordene i sin makt, det var som om han leste hva jeg tenkte.
“Æ e bare lei kjære, lei av å kjempe for vår egen frihet”. 
Litt forbauset kikket jeg på han, og det var når jeg møtte blikket hans at jeg skjønte det, det var ikke bare meg som følte på at livet vårt har blitt til et fengsel….

Jeg fikk ligge lenge i dag også, men om jeg har godt av det er en annen sak. Jeg er nemlig så vant med å stå opp i nitiden at jeg blir bare mer trøtt når jeg ligger lengre, for mye søvn er heller ikke bra. Men av og til er det bare godt å ligge i senga og bare slumre, hverdagen kommer fort nok tilbake så her får vi bare nyte mens vi kan.

Hvor ble egentlig sommeren av? Det er nesten så jeg lurer på om høsten har meldt sin ankomst tidligere enn forventet. Jeg merket det i natt, for første gang i sommer begynte jeg å fryse under dyna. Håper virkelig ikke sommeren er over for denne gangen, jeg skulle gjerne hatt noen varme solskinndager til.

Rettigheter: tegninger.no

Men selv om været ikke var helt som vi ønsket i dag så måtte vi finne på noe, for med en liten gutt i hus så kan man ikke bare sitte inne og sløve. Dessuten fikk vi litt nok i dag, vi var alle lei av å sitte og vente på et vedtak som aldri kommer.
Gubben prøvde å ringe forvaltningen i dag uten å få så mye som et svar, det virker som om alle er gått på ferie. Derfor bestemte vi oss for at nå var det nok, vi måtte finne på noe for å få tankene over på noe annet.

Så når vi foreslo overfor en liten gutt at vi kunne ta en kjøretur så var han ikke vanskelig å be, faktisk så var det han som bestemte hvor turen skulle gå i dag.
” JAAA , da kan vi kjøre til Mcdonalds mamma, så kan vi kjøpe nuggets og pommes fries”

Med alle de eldste barna ute av huset så var ikke tanken på å lage middag så veldig fristende, derfor ble planen til en liten gutt godt tatt i mot av gubben.
Jeg trengte en tur ut idag, jeg merket på kroppen at jeg hadde sittet inne litt for lenge.
Det var befriende å komme seg ut og se folk igjen, livet innenfor fire vegger blir litt ensformig i lengden.

Selskap fikk vi også, det var tydeligvis ikke bare vi som ville ha Hamburger…

Likevel måtte jeg ha datamaskinen med meg, hver gang det dukker opp en ny mail slår hjertet mitt et ekstra slag. Vi sitter med nervene utenpå for tiden, denne ventetiden er tortur.
Uten vedtaket får vi ikke gjort mye, og slik det er nå så vet vi ikke når det dukker opp.
Så imellomtiden får vi bare leve livet så godt vi kan, og med en ferietur som nærmer seg så har vi heldigvis nok å tenke på…