I går kveld gikk tankene til alle vi har mistet til denne sykdommen, alle våre helter og heltinner som til slutt måtte gi tapt.
Her sitter jeg på åttende året med en sykdom som sakte tærer meg ned, likevel er jeg lykkeligere enn jeg noen gang har vært.
Livet har forbarmet seg over meg gang etter gang, og hver gang føles det ut som om jeg blir født på nytt.
2-5 år sa legen den skjebnesvangre dagen for åtte år siden, men selv om døden har prøvd flere ganger så er jeg her enda.
For fire år siden så det mørkt ut, så mørkt at jeg var i ferd med å gi opp.
Men etter den episoden har jeg holdt meg stabil, mirakuløst klarte jeg å kjempe meg tilbake.
Hver morgen når jeg våkner opp føler jeg på det, en indre varme brer seg gjennom min slitne kropp.
Aldri har morgenlyset gitt meg større glede, takknemligheten over en ny dag blir stadig større for hver dag som går.
Mens andre går trøtt og lei ut døren for å gå på jobb ligger jeg i sengen å føler på en takknemlighet så stor, jeg skulle ønske alle kunne få føle på det jeg gjør hver morgen.
De siste årene har jeg følt på en ny følelse, en følelse av befrielse.
Bitterhet og selvmedlidenhet er forsvunnet, selv om livet mitt er blitt innskrenket så klarer jeg ikke være bitter lenger.
Det er så lett å tenke at slike ting rammer ikke meg, men før du vet ordet av det slår lynet ned.
Hadde det ikke vært meg så hadde det vært noen andre, men da vil jeg heller at det skal være meg.
Hver dag vi får er en gave, vi lever kun på lånt tid alle sammen.
Jeg har mistet mange opp igjennom tiden, og jeg vet at en dag er det min tur.
Men i dag er jeg her, mest sannsynlig så er jeg her i morgen også. Om to dager når jeg enda en milepæl, da har jeg nemlig bursdag. Likevel vet jeg hvor fort ting kan snu, derfor vil jeg komme med en oppfordring i dag. Lev livet mens du enda kan, lynet kan slå ned når du minst venter det og da er det for sent å angre på alt man ikke fikk gjort…