MAMMA PÅ HJUL

På denne datoen for 26 år siden så du dagens lys for første gang, og nå står du fremfor meg som en voksen mann.
Jeg var bare 17 år når du ble lagt på mitt bryst, for første gang på mange år følte jeg meg hel.
Med englemyk hud og himmel blå øyne tittet du opp på meg, aldri har himmelen føltes nærmere.
Fra første stund visste jeg at du var spesiell, og det har du bevist hver dag siden.

Jeg har gjort mange feil, som ung førstegangs mor var det mye som skulle læres.
Men du ga meg håp selv på de mørkeste stunder, du ga meg styrke når jeg trengte det som mest.
Du forstår det kanskje ikke selv, men jeg vet at du var min reddende engel.
Gjennom deg fikk jeg det lyset jeg trengte, på grunn av deg ga jeg aldri opp.

Annonsørinnhold

Disse middagene lager du på under 30 minutter

Hele mitt liv har jeg prøvd å rette opp for de feilene jeg engang gjorde, det eneste som betydde noe var å holde deg trygg.
Bygge deg opp med selvtillit og stolthet, gi deg styrke til å takle livets motgang.
Det ble ikke den beste starten på livet ditt, du fikk den aller største motgangen før du visste det selv.

Deg og meg igjen, og du ble min vei videre.
Nå sitter jeg her 26 år etter, og alt jeg føler på i dag er takknemlighet.
Når jeg ser på deg i dag så ser jeg at du har klart det, på tross av mye motgang så står du der rak og sterk. Jeg vet at du tok det tungt når jeg ble syk, likevel har du aldri gitt deg.

I dag er det din dag min kjære sønn, og jeg er den som roper det høyeste HURRA!!
Du trenger bare se meg inn i øynene for å forstå hvor stolt jeg er, du er en vinner i deg selv.
Fortsatt kommer du til meg for å få råd, men for det meste klarer du deg nå selv.
Jeg takker høyere makter hver dag for at jeg har fått følge deg så lenge, og alt jeg ønsker meg i dag er at du skal få et rikt og lykkelig langt liv….

Gratulerer med dagen kjære deg , elsker deg herfra og til evigheten 💜

Noen ganger tenker jeg hva er vitsen. Hvorfor gidder jeg å kjempe, klore meg fast til en grå hverdag. Hva er vitsen med å stå opp til enda en dag i stolen, enda en dag der jeg må kjempe mot smerter og trøtthet i en sliten kropp. Enda en dag der jeg må ta imot hjelp selv om jeg ikke har lyst, enda en dag med folk rundt meg når alt jeg vil er å være alene. Hvorfor gidder jeg å kjempe mot det uunngåelige, jeg blir jo bare dårligere likevel.

Men så griper det meg, livet huker tak, jeg blir påminnet om alt det jeg mister hvis jeg gir opp. Det er alltid de små tingene, de lille ubetydelige tingene for mange er blitt de som holder meg i live. De små tingene som dukker opp hver eneste dag, og igjen bringer glede når mørket er stort.

For her om dagen følte jeg på det når jeg våknet, trøtt av tilværelsen hadde jeg ikke lyst til å stå opp. Men det var da jeg hørte det, en nydelig lyd som dro meg tilbake til lyset. Jeg hørte en frydefull barnelatter, en trillende vakker melodi som gjorde meg varm om hjertet.

Annonsørinnhold

Disse middagene lager du på under 30 minutter

Det er alltid de nære tingene som vekker meg opp igjen, det er de enkle tingene som gjør at jeg holder ut. Som når min mann ser hva jeg trenger uten at jeg må be om det, eller når mine eldste barn gjerne vil ha meg med på ting. Når de fortsatt viser at de trenger meg, de få gangene når mamma vet best, de gangene lever jeg som aldri før.

Men også de uventede tingene betyr mye, de tingene som gir deg en spontan lykkefølelse. En melding fra en fremmed som sier de tenker på oss, en klem fra en venn når alt går på tverke, et uventet besøk på en grå hverdag, eller en blomst som plutselig dukker opp når tårene triller.

Min familie er de som gjør at jeg holder ut, det er de som er livet for meg. Småkjekling blant søsknene, gleden over å se hvordan de stiller opp for hverandre når det gjelder. Helgene hvor vi deler noe sammen, en filmkveld med godteri på bordet. Avbrekkene fra hverdagen, småturer og nye opplevelser, alt som betyr noe er at vi er sammen.

Så selv om jeg er aldri så lei, selv om jeg er aldri så sliten. Livet griper meg hver gang, lysstrålene finner alltid veien tilbake. Selv om kroppen dør litt hver dag så er det en ting som består. Livsgnisten er der, den øker jo nærmere døden man kommer. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er fryktelig redd for å miste selve livet …

Jeg har hatt migrene i et døgn nå, og det er bare på grunn av menstruasjonen.
Heldigvis har jeg det bare migrene en gang i måneden nå, det var verre før når jeg hadde det hver dag.
I tillegg kom vinteren tilbake i går, og det var ikke bare jeg som ble oppgitt. Glosene til gubben sa alt om hva vi begge følte, nå var det nok.

Mens jeg tenkte på løkene så freste gubben over verandaen, mer snø var det siste vi trengte.
Akkurat nå er det ikke så enkelt å holde motet oppe, og jeg som hadde planer om å hente en liten gutt på skolen denne uken. Jeg kjenner frustrasjonen stiger over dette skiftende været, det er jo mer uforutsigbart enn meg for tiden.

Til tross for været så var jeg i godt humør når jeg sto opp i dag, for i dag skulle jeg endelig få en levering som jeg har ventet lenge på. Det er det samme hver eneste gang jeg bestiller nye hjelpemidler, ventetiden er uholdbar. Jeg har kjent på det lenge nå, madrassen jeg har i dag fungerer ikke for meg lenger.

Annonsørinnhold

NÅ: Supertilbud på best i test robotstøvsugeren fra Neatsvor

Allerede før jul begynte jeg på prosessen med å finne meg en ny madrass, og jeg var selv inne på databasen til hjelpemiddelsentralen for å finne noe som kunne passe. Luft madrasser er uaktuelt for meg, det har jeg prøvd opp til flere ganger uten hell. Madrassen jeg har nå er med luft, problemet er bare at jeg kan føle hvordan luft dysene presser seg inn i ryggen min. Så derfor valgte jeg å prøve en annen type, og i databasen fant jeg en perfekt madrass.

En trykkavlastende madrass som skulle forhindre trykksår, det var den jeg valgte til slutt. Men det viste seg at Nav ikke hadde den i registeret sitt, og det var da kampen begynte. Jeg måtte først argumentere for hvorfor jeg hadde behov for den, og deretter måtte de høre med leverandøren om den fortsatt tilgjengelig. Jeg fikk til slutt innvilget madrassen, men jeg fikk også beskjed om at jeg måtte beregne litt ventetid.

Og akkurat det fikk de rett i, jeg vet ikke hvor mange måneder jeg har ventet.
Så i dag så jeg endelig lyset i enden av tunnelen, men den som fant opp ordtaket om at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves tok feil i dag. For til tross for at madrassen ble levert i dag så oppdaget jeg fort at noe manglet, den ble levert uten overtrekk. I tillegg var den mye lengre enn den jeg har nå, så dermed kunne jeg ikke bruke over trekket jeg hadde fra før.

Vi prøvde å dekke den til med laken og legge overmadrass over, men når assistenten la meg i senga føltes det ut som om jeg lå på en skøytebane. Så nå må jeg vel bare vente litt til , og kjenner jeg Nav rett så må jeg nok beregne “litt” ventetid…

Jeg ser henne fremfor meg, en liten jente med rødlig hår og hestehale. En liten jente med redningsvest på, diltende etter sin store sterke far. Jeg ser henne så levende fremfor meg, hun sitter lydig i båten for det har pappa sagt. Havet ligger der så blikkstille denne morgenen, jeg ser hvordan hun lener seg over rekka for å dyppe de små fingrene i det kalde vannet. De var ute i går kveld og, da satte de garnene som nå skal trekkes. Hun elsker havet den lille jenta, men mest av alt forguder hun sin pappa, hun skal bli like flink som han når hun blir stor.

Den lille jenta ser hvordan hennes pappa drar opp garnet med store sterke armer. Hun synes egentlig litt synd på fisken der den ligger fremfor henne og gisper etter luft, men mat må de ha sier far. Men likevel hiver hun en og annen fisk over bord når pappaen står med ryggen til. Det er sommer, og hun er lykkelig der hun sitter blant garn og lukten av tang og tare.

Jeg ser henne, hun er blitt eldre. Små barneføtter er blitt til en tenåring, puberteten raser i hennes kropp og alt som teller er å frigjøre seg selv. Men en ting er ved det samme, hun elsker fortsatt havet, fiske, ja og “litt” sin pappa. Hun er blitt stor nok til å manøvrere båten selv nå, faktisk så får hun lov til å kjøre på sjøen alene, hun er i ferd med å bli stor. Mor er ikke veldig begeistret for at hun drar av gårde i full knop, men det bryr hun seg ikke om.

Annonsørinnhold

NÅ: Supertilbud på best i test robotstøvsugeren fra Neatsvor

Hun elsker å kjenne vinden i håret der hun farer i full fart over de lette krusningene på vannet, i det lille øyeblikket er hun fri, fri som fuglen. Hun er sin egen Kaptein. Jenta er blitt voksen nå, men nå er alt forandret. Hun kan ikke lenger søke friheten på havet, hun kan ikke lenger kjenne vinden i håret.

Friheten jeg en gang hadde forsvant brått, og hver dag lengter jeg tilbake til den tiden. Fanget i egen kropp drømmer jeg om å kjenne vinden i håret igjen, høre bølgene slå opp under båten mens jeg farer fremover uten å se meg tilbake, det var livet det…

Jeg kjente det i helgen, kulden var på vei tilbake. Som om ikke det var nok så begynte det også å snø på lørdag. Jeg er så lei av vinteren nå, det virker ikke som om den har tenkt å gi seg med det første. Vi er litt like vinteren og jeg, vi klamrer oss fast til det siste. Ingen av oss nekter å gi oss før vi må, vi klorer oss fast så lenge vi kan.

Jeg gleder meg til verandaen er ferdig for da blir det enklere for meg å komme meg ut.
Jeg savner solveggen min, og når solen blir litt lengre utover dagen skal jeg sitte ute hver eneste dag. Men enn så lenge må jeg smøre meg med tålmodighet, og det er ikke akkurat min største styrke.

En ting er i hvert fall sikkert, dersom det blir fint vær hele uken så skal jeg hente en liten gutt på skolen en dag. Dessverre er formen min litt hanglende denne uken, jeg venter menstruasjonen om ikke så lenge. Heldigvis er det ikke så ille som forrige gang, men i natt ble jeg grepet av en skikkelig hetebølge. Nå vet jeg hvordan det føles å være i overgangsalderen, det var helt forferdelig.

Annonsørinnhold

NÅ: Supertilbud på best i test robotstøvsugeren fra Neatsvor

Men til tross for en dårlig natt så er jeg i strålende humør, jeg fikk nemlig en god nyhet i dag.
Min datter har vært spent lenge nå, for nå skulle det avgjøres hvor de skulle avtjene resten av førstegangstjenesten. Min datter har alltid hatt lyst til å være i militærpolitiet, så hun tok det på første valg vel vitende om at det ville være vanskelig å komme inn.

Men jaggu fikk hun ønsket sitt oppfylt, og jeg kunne ikke vært mer stolt.
Alt klarer hun, hun står på og klager aldri. Nå skal hun være på Gardermoen i fire måneder til, deretter kan hun bli sendt over hele landet. Men den beste nyheten var at hun får fri i påsken, og det betyr at hun kan være med oss på påskeferie.

Jeg gleder meg så mye til påsken, for det er så lenge siden vi har vært på en skikkelig langtur.
Det beste er jeg får alle barna med på tur, og selvfølgelig mine foreldre som har vært så snill og arrangere turen. I år går turen til Loen, og dersom været blir bra så får vi nok en fantastisk påske. Jeg har en plan om å ta skyliften når jeg først er der, og det tror jeg blir en uforglemmelig opplevelse…

Det er godt å se at gubben innser sine begrensninger, og heldigvis har han folk rundt seg som gjerne stiller opp. Denne helga fikk gubben hjelp med verandaen, og hadde det ikke vært for den hjelpen så hadde vi ikke kommet videre. Gubben har mye kunnskap men når han blir usikker så vet han be om hjelp. Man tar ingen sjanser med når man bygger en veranda, spesielt ikke når kjerringa sitter i en rullestol som veier hundre kilo.

Nå var gubben kommet så langt at det måtte gjøres klart for første støp av dekke, og det var da gubben innså at han trengte fagfolk innenfor det feltet. Skal det først bygges så skal det gjøres ordentlig, det skulle tatt seg ut om kjerringa gikk i gjennom dekke på første tur ut på den nye verandaen.

Annonsørinnhold

NÅ: Supertilbud på best i test robotstøvsugeren fra Neatsvor

Når vi først er inne på temaet veranda så er det en årsak til at gubben bestemte seg for å bygge en ny i betong, for det kunne gått riktig så galt med den gamle. Vi er enda temmelig rystet over den dårlige jobben snekkerne gjorde når de skulle bygge om huset her. Vi fikk de nemlig til å bygge en lite tak på verandaen slik at jeg kunne sitte ute selv når det regnet.

Men i fjor oppdaget vi at snekkerne hadde gjort enda en katastrofal feil, og hadde jeg vært under der da så vet jeg ikke hvordan det ville ha gått. For i stedet for å skru fast taket i bæringen på huset så hadde de bare skrudd det i kledningen. Så da gikk det som det måtte gå, det løsnet fra veggen. Heldigvis oppdaget gubben det i tide, og det var da gubben fikk nok.

Plutselig kunne jeg se store fremskritt ute, det gikk fort unna når gubben fikk hjelp. Gubben ble både stolt og lettet når de sjekket om hele muren som gubben hadde bygget var i vater, for det viste seg at den var like rett som perler på en snor. Gubben har gjort en fantastisk jobb og jeg vet hvor mye det betyr for han. Så når verandaen er ferdig skal gubben virkelig hedres, for dette hadde vært umulig uten han…

I dag ble jeg dratt tilbake i tid, tilbake til de to første årene etter at diagnosen var et faktum.
Jeg kan enda føle det mørket på kroppen, for på den tiden var det helsvart.
Sykdomsforløpet gikk så fort at hodet ikke klarte å henge med, i tillegg ble jeg bombardert med ulike hjelpemidler. Jeg husker enda hvor fortvilet jeg var, for mange av hjelpemidlene ble aldri brukt.

Det fikk jeg bevis på i dag, og det var grunnen til at jeg ble dratt tilbake i tid. Vi begynte nemlig å rydde kjelleren i dag, og vi endte opp med to fulle søppelsekker full av hjelpemidler som aldri har blitt brukt. Men det var først når jeg kom over et Word dokument som jeg hadde skrevet på den tiden at jeg innså hvor langt jeg har kommet, for selv om jeg fortsatt har tunge dager innimellom så lar jeg ikke sorgen styre livet mitt.

Det var først når sykdommen bremset ned at jeg klarte å tenke klart igjen, og det var da jeg oppdaget at livets gleder ikke hadde forsvunnet. De kom bare i en annen drakt, små gleder som jeg før gikk rett forbi ble redningen nå. Jeg er så takknemlig for at jeg fant de til slutt, og jeg innser nå at livet har gått videre selv for meg...

Annonsørinnhold

NÅ: Supertilbud på best i test robotstøvsugeren fra Neatsvor

Her ligger jeg alene på et rom

livet tok en helt annen vending.

Tre små bokstaver frarøvet meg alt

en mamma og en kone ble sakte borte.

For jeg kan ikke fylle de rollene lenger

ikke slik jeg engang gjorde.

Min mann har mistet sin kjære

vår kjærlighet er blitt satt på en prøve.

Aldri skal jeg få ligge i hans armkrok lenger

kjenne varmen hans tett i mot min når vinterstormen herjer utenfor.

Vi kan aldri gå hånd i hånd lenger

eller danse tett sammen under en solnedgang.

Mine kjære små har fått en sorg så stor

de ble vitne til at mamma ble syk.

Uskyldige små hjerter

ble hjelpeløse vitner til en lidelse så stor.

Aldri skulle mamma sitte ved sengekanten igjen

høre om dagens små begivenheter mens hun stryker over kinn.

De får aldri mer oppleve at mor kommer listende inn på rommet

for å kysse de varsomt våken til en ny dag.

Mamma kan ikke lenger og fire små hjerter sørger over livet som var.

Jeg sørger, min mann sørger og mine barn sørger.

Sorgen er stor og tung

som en ryggsekk full av stein bærer vi den med oss

en ryggsekk som blir tyngre og tyngre for hver dag.

Hver eneste dag sørger vi

noen ganger sammen, og noen ganger alene.

Jeg ligger her i mørket alene.

Sorgen er stor

og i mørket sørger jeg alene…

Helt fra den dagen vi ble født har vi satt spor etter oss, noen dypere enn andre.

Unike spor som ingen kan ta ifra oss, vi velger selv hvordan vår vei skal se ut.

Spor som aldri lar seg viske ut, over en hel verden finnes usynlige spor som kun hjertet kan se.

Annonsørinnhold

NÅ: Supertilbud på best i test robotstøvsugeren fra Neatsvor

Avtrykk som sier noe om hver enkelt av oss, avtrykk som tilhører meg og deg.

Livet er for kort til å se seg tilbake, det som er gjort er gjort.

Anger og nag må begraves, begrav de i mørket og la de bli der.

De skrittene vi tok i går betyr ingenting, det er de sporene som du setter i dag som er viktig.

Blanke ark kommer med morgenlyset, for hver dag vi får åpner en ny dør seg.

Livet gir oss et hav av muligheter, de eneste begrensninger sitter inni oss.

Noen ganger må man gå nye veier, sette spor der ingen andre har gått før oss.

I morgen kan alt være over, i morgen kan du sitte på samme sted som jeg er nå.

Lure på hvor sporene dine ble av, målene du hadde satt deg forsvant bak deg.

Du kan tro at nå er det over, du kan tenke at det er for sent.

Men like sant som at solen står opp et eller annet sted hver morgen, like sant er det at du kan sette nye spor.

Alt som betyr noe er deg, dine spor forblir unike.

Spor som aldri lar seg viske ut, og er du heldig så kan nettopp dine spor bli ført videre….

En liten gutt har vært enkel å få opp av opp av senga denne uken, i ukesvis har han gledet seg til vinterserien. Mens andre barn gleder seg til å reise bort eller stå på ski så er høydepunktet til en liten gutt å være med pappaen på jobb. Og i går fikk han en drømmedag, en langtur i betongbilen til pappa.

Gubben hadde nemlig fått en feil på betongbilen som ingen klarte å finne ut av, dermed måtte gubben kjøre til Haugesund området for å få den fikset. Så en liten gutt fikk seg litt av en tur i går, lekerommet på ferga slo virkelig an. I tillegg fikk de et nydelig vær på turen, og når jeg fikk bildene ble jeg litt misunnelig.

Annonsørinnhold

Stor guide: Vårens hotteste sneakers

På verkstedet fikk en liten gutt en Mercedes caps og når de så Scania jakka til gubben ga de han en Mercedes jakke. Men høydepunktet for en liten gutt ble bussturen hjem, det var nemlig to etasjer på bussen. Det var en lykkelig gutt som kom hjem i går, og han hadde mye å fortelle. Jeg måtte smile når han plutselig utbrøt “dette er verdens beste vinterferie”, og igjen kjente jeg på en varme så stor.

Jeg ble så misunnelig på turen deres at jeg la en plan i går, i dag skulle jeg ut og nyte solen. Dessverre har vi ikke sola så lenge enda, noen timer på morgenen er alt. Så etter sondematen var ferdig var det bare å komme seg ut, men en halv time er bedre enn ingenting. Frosten lå på bakken og kulden slo i mot meg når jeg kom ut, men i dag kunne jeg kjenne sola varme for første gang i år.

I dag er det første vårdag og jeg fikk mitt første vårtegn. Sammen med gubben plantet vi en drøss med løker i fjor høst, og i dag fikk jeg bevis på at de trives. Det nye bedet spirer som aldri før, og det lover bra for våren som kommer. Jeg er så takknemlig for at jeg får oppleve enda en vår, så i dag føler jeg meg bare heldig…

Jeg skulle ønske jeg var ung igjen, med en lysende fremtid for mine føtter.
Følelsen av å være udødelig er noe jeg lengter etter, døden var bare for de gamle.
Jeg var en av mange som tok livet for gitt, døden var noe som lå langt frem i tid.
Selv etter fedrene til mine to eldste sønner døde følte jeg meg udødelig, siden jeg var den eneste gjenlevende foresatte igjen følte jeg meg skånet av universet.

Men så slo lynet ned, i en alder av 36 år fikk jeg beskjed om at jeg ikke var udødelig likevel.
Bare dager i forveien feiret vi ettårsdagen til min lille gutt, og selv om kroppen allerede hadde begynt å svikte så var ikke døden et tema. Jeg hadde jo nettopp fått en liten gutt, en liten gutt med en hel fremtid fremfor seg. Det var det verste med å få beskjed om at du skal dø en sakte død, min lille gutt ville aldri bli kjent med den mammaen jeg var før.

Den dagen jeg fikk diagnosen endret alt seg, det føltes ut som om hele universet var i mot. Jeg har aldri kjent på så mange følelser før, de kom som en flodbølge over meg og slo meg i bakken.
En bølge fylt av sinne, sjokk, vantro, redsel og sorg kom flommende over meg, og selv om solen skinte fra en skyfri himmel var det helsvart hos meg.

Annonsørinnhold

Disse middagene lager du på under 30 minutter

I to uker gråt jeg meg i søvn, men så skjedde det noe som åpnet øynene mine. Min lille gutt tok sine aller første skritt i livet, og det var da jeg skjønte at livet hadde mer å by på. I det øyeblikket min sønn tok sine første skritt så jeg på livet med nye øyne, og jeg innså at jeg hadde oversett det beste med livet.

De små tingene som gjør livet verdt å leve, som dukker opp når du trenger de som mest.
En solskinnsdag når det stormer rundt deg, lyden av barnelatter når du har det tungt.
Små hendelser som kan være livreddende, små hverdagslige ting som gir deg styrke når du selv har gitt opp. Det er takket være de små tingene at jeg fortsatt holder ut, og så lenge jeg har de å klamre meg til er livet godt…