MAMMA PÅ HJUL

I dag hadde jeg planer så det var bare å komme seg opp. For i dag var det endelig nytt møte på Nordås rehabilitering, og jeg gledet meg. Jeg tenkte det ville bli som de andre inntaksmøtene, prate om hvorfor jeg ønsket nytt opphold og planlegge et eventuelt nytt opphold. Men jeg skjønte det med engang jeg kom inn på møterommet, så hvorfor jeg i det hele tatt var der skjønte jeg ikke. For selv om jeg denne gangen hadde gode grunner for et nytt opphold så hadde de allerede tatt en beslutning, jeg fikk ikke nytt opphold.

Jeg ble så skuffet at jeg ikke orket å høre de ferdig, jeg hadde andre ting å bruke tiden min på enn å sitte der og høre på deres argumentasjoner om hvorfor jeg ikke fikk nytt opphold. Det verste var at denne gangen hadde jeg virkelig gode holdepunkter for et nytt opphold, bare se på det året jeg har vært igjennom. Jeg har kjempet i ni måneder mot Bergen kommune for å beholde min BPA ordning, jeg har nytt firma og nye assistenter som trenger opplæring i tøyning, men likevel mente de at dette kunne kommunen ordne.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Kommunen som jeg fra dag en av har vært nødt til å kjempe for alle mine rettigheter, og det vet Nordås veldig godt. De har selv prøvd å hjelpe meg i mange av mine kamper, og de har selv sett hvor vanskelig det er å få gjennomslag for det jeg har krav på. Jeg tviler på at kommunen plutselig skal gjøre helomvending nå og tilby meg mer behandling, jeg skal være glad for at jeg har fysioterapi en gang i uken. Men det jeg reagerer mest på er at jeg tidligere har hatt langt færre årsaker for et nytt opphold men jeg har likevel fått det, men nå blir jeg plutselig avvist fordi jeg er stabil!

Jeg var på gråten når jeg dro derfra, det hele føltes ut som en dårlig vits.
Jeg har ikke akkurat så mye å se frem til i løpet av året, og nå tar de i fra meg det siste halmstrået av aktivitet.
Det er en kjent sak at vi med denne sykdommen ikke blir prioritert, det finnes ikke tilbud for ALS. Det er derfor jeg har vært så takknemlig for at jeg faktisk har fått tilbud om opphold på Nordås en gang i året, men etter syv år er det nå kroken på døren.

Skuffelsen var vond å svelge, og det eneste jeg tenkte på når vi kjørte hjemover igjen var hvor urettferdig livet var.
For noen sykdomsgrupper får alt og mer til, mens andre igjen får ingenting. Og er du så uheldig å få ALS så kan du bare innstille deg på å kjempe. Så på vei hjem beordret jeg assistenten om å stoppe på Plantasjen, noe måtte jeg gjøre for å komme i bedre humør. Og hva hjelper vel bedre på humøret enn litt shopping, dessuten syns jeg virkelig jeg fortjente det der jeg satt. Blomster får meg alltid i godt humør, selv om det ble midlertidig denne gangen. Jeg er fremdeles skuffet og lei meg her jeg sitter, men hagen vil i det minste få seg et løft…

Jeg ble helt svett igår, og grunnen til det var en serie.
Egentlig burde jeg jo skjønt det på forhånd, for det finnes nemlig noen mennesker der ute som klarer å få til mer på ett år enn jeg klarer i løpet av et helt liv. Ja enkelte tror ett år er like langt som et helt liv, ja det virker ihvertfall sånn på meg.

I går ble jeg nemlig sittende og se på The Kardashian, og jaggu fikk jeg sjokk. For i løpet av ett år har de klart å gjennomgå det meste, ja jeg ble bare sittende og måpe på slutten. Noen hadde skilt seg, noen hadde giftet seg. Noen ventet barn, og noen hadde rukket å få hele TO barn i løpet av 12  måneder.

Livet går tydeligvis mye fortere i kjendisverden, har man bare penger nok så kan man få til det meste. Flere hus under bygging, en million med forskjellige arrangementer, og alt skjer med et kamerateam i hælene.
Alt jeg klarte å tenke der jeg satt var hvor glad jeg var for at det ikke var meg, jeg hadde fått hjerteinfarkt før jeg var 30.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Takk og lov for at jeg “bare” har ALS, for det livet deres ville jeg aldri hatt.
Jeg ble varm i trøya bare av å se det kjøret av en livsstil på TVen, for meg strider det mot alle fysikkens lover. Og det kommer fra meg, dama som engang sto opp klokken 04.30 hver dag for å få tid til å trene før jobb.

Men disse menneskene tar alt til et høyere nivå, og nå kjemper de i tillegg mot alderdommens klokke. Nei takk Gud for at jeg lever et enkelt liv, og bor i et enkelt lite hus i skogen. Jeg syns det er rart at de klarer å leve sånn i det hele tatt, jeg skjønner godt hvorfor de bruker så mye penger på behandlinger. Daglige terapi timer er nok på sin plass, jeg skjønner godt at den livsstilen fører til en høy psykolog regning….

For en herlig pinsehelg, og i dag ble den fullkommen. Jeg måtte nesten be gubben om å klype meg i armen når jeg sto opp i dag, det var nesten for godt til å være sant. En skyfri himmel ønsket meg velkommen når jeg sto opp, og en glitrende sol smilte i mot meg. Vi har hatt så mye skiftende vær i det siste så jeg hadde nesten gitt opp tanken på å få godt vær denne helgen, men jaggu slo værgudene til.

Vi har vært ute i hele dag, og i dag fikk jeg ordnet med alle buskene mine. Ja jeg måtte faktisk kjøpe meg enda en busk i dag, gubben hadde jo laget hele tre potter til meg. Heldigvis var Plantasjen åpen i dag, så da fikk jeg meg en Hortensia i hus. En liten gutt har hatt besøk i dag også, og i dag ble svømmebassenget plukket frem fra garasjen.
Dermed ble det fullt liv ute, ja selv en firbeint liten tass fikk seg et (ufrivillig) bad i dag.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Pinse eller ei, idag satte gubben i gang. Gresset måtte klippes, så i dag brøt vi loven om å holde helligdagen hellig.
Men vi var ikke alene om det, naboen her benyttet også finværet til å få unna litt arbeid.
Jeg syns vi her på Vestlandet skulle blitt unnlatt fra den loven, det er jo ikke akkurat som om vi er velsignet med så mange finværs dager i løpet av året.

Vi avsluttet ettermiddagen med grilling av pølser, enkelt og godt. I morgen er det tilbake til hverdagen igjen, men i morgen skal jeg på farten også. Jeg har nemlig blitt innkalt til et møte på Nordås rehabilitering, håpet er at jeg skal få et nytt opphold til høsten. Så nå sitter jeg her med et smil rundt munnen, tilfreds med livet og et varmt bankende hjerte….

PS: Jeg har sådd så mange forskjellige frø i ulike krukker at jeg har mistet oversikten, så det blir spennende å se hva som kommer opp etterhvert…

Det har virkelig vært en strålende pinsehelg, det har skjedd noe hver eneste dag.
I går hadde vi besøk her hele dagen, barna storkoste seg sammen. Det var en fryd å sitte og se på de, lyden av barnelatter ga ekko mellom høye fjell. Men selv om jeg satt under solen og egentlig hadde det bra så følte jeg en smerte komme snikende, sorgen over mitt eget liv ble brått så overveldende.

Synet av min mann sammen med tre små lekende barn vekket noe i meg, og i det øyeblikket skulle jeg ønske det var meg som sprang rundt sammen med tre små. Der og da var jeg glad for at jeg hadde solbriller på, tårene mine ble skjult bak to mørke glass. Jeg følte meg plutselig overflødig der jeg satt, og igjen følte jeg at jeg satt på en sky og tittet ned på mine kjære.

“Er det slik det er” tenkte jeg stille for meg selv, “å sitte oppe himmelen og følge med”.  
Jeg kjente hvordan den tanken fikk kroppen til å reagere, jeg fikk frysninger selv om solen varmet stort.
For hvis det er sånn så vil himmelen bli til helvete for meg, da vil sorgen forfølge meg inn i evigheten.
Den vakre lyden av barnelatter brakte meg tilbake til virkeligheten, og plutselig sto han fremfor meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

En liten skikkelse kastet skygge over mitt solvarme ansikt i det han stilte seg opp ved min side, og jeg så på det lure lille smilet hans at nå var det noe.
“Kan vi få is mamma” spurte en liten gutt med et badende blikk, og det spørsmålet skulle vise seg å bli min livbøye i går.

For i det jeg sa ja skjedde det noe som fikk meg til å forstå at jeg slettes ikke var overflødig, for en liten gutt var jeg viktig. Utenfor inngangsdøra ble han stående og rope til de andre barna, “mamma sa JAAA”!  
Et lite spørsmål snudde om på hele min tilværelse, helt uten å skjønne det selv hadde en liten gutt reddet meg fra en mørk avgrun. Jeg skjønte at selv om jeg føler meg usynlig og overflødig i blant så er det ikke sånn, det er noen rundt meg som er helt avhengig av at jeg er tilstede.

En liten gutt redder meg hver eneste dag, og det samme gjør familien.
Uten dem hadde jeg vært fortapt, hver dag drar de meg opp fra en mørk avgrunn.
Det er så lite som skal til noen ganger, noen ganger handler det bare om å føle seg sett.
Et lite spørsmål ble redningen i går, en liten gutt så meg når jeg trengte det som mest…

Med forrige helg i tankene våknet jeg opp i går morges, og det første jeg måtte gjøre var å sjekke datoen.
For forrige helg gikk det ikke fullt så bra når det gjaldt både tidspunkt og dato, en uke for tidlig stilte vi oss opp i veien med flagg og godt humør. Vi skulle se på veteranbiller, men bilene dukket aldri opp. Det viste seg at vi var en uke før tidlig ute, så det var en grunn til at jeg var en smule skeptisk i går når jeg våknet.

Men etter at jeg hadde trippeltsjekket datoen gjorde vi oss klar for tur, og denne lørdagen dro vi mannsterke oppover til Voss, for min nest eldste sønn ble også med. Noe vi satt ekstra stor pris på, for da fikk vi hjelp til en liten gutt. Men det gikk ikke lang tid før vi skjønte at det var noen andre som hadde førsterett på veien i går, vi startet nemlig turen akkurat samtidig som sykkelrittet Bergen-Voss. Heldigvis bruker de gamleveien oppover, så vi slapp å dele veien så lenge.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Akkurat som forrige helg kjørte vi rett opp til min venninne når vi kom frem, hun måtte selvfølgelig være med. Igjen tok vi med oss flagg og gikk opp i veien rett ved min venninne sitt hus, og det tok ikke lang tid før vi skjønte at denne gangen var vi på rett sted til rett tid. Flotte fantastiske biler kom rullende rundt svingen, til stor jubel fra en liten gutt.

Etter en time oppi veien var det på tide å komme seg videre, vi ville jo gjerne se disse fantastiske bilene på nært hold. I følge programmet skulle de stoppe for lunsj ikke så langt unna, så da var det bare å hive seg i bilen igjen. I nærheten av en nedlagt militærleir sto de på rekke og rad, men når vi skulle parkere var det noe helt annet som fanget min interesse.
En blå himmel ble plutselig svært så fargerik, synet av mange paraglider skjermer brakte lengselen tilbake. Jeg skulle ønske det var jeg som var der oppe, og minnene fra min forrige paraglider tur kom sterkt tilbake.

Det ble en fantastisk dag på Voss, og det hele ble avsluttet med deilig grillmat i godt selskap. Vi lever lenge på denne lørdagen, og det beste er at vi enda har to dager igjen med fri. I dag venter vi besøk av en familie som vi ble kjent med når vår lille gutt gikk i barnehagen, og det er så kjekt at barna kan holde kontakten. Men det jeg gleder meg mest til i dag er to spennende fotball kamper, dette blir en fantastisk søndag…

Fortsatt sitter jeg her og tenker på hvordan livet mitt kunne sett ut, hvordan livet ville sett ut uten tre små bokstaver.
For 8 år siden smilte livet til meg, med en liten prins på vei så fremtiden lys ut. Etter mye motgang følte jeg at tingene nå endelig hadde snudd, nå var det jeg som skulle få føle på lykke for en gangs skyld.

Men atter en gang raste korthuset sammen, igjen ble jeg sittende i et altoppslukende mørke. Der og da kunne livet mitt like så godt ha tatt slutt, for plutselig ble fremtiden mer skremmende enn døden.
Heldigvis har livet gitt meg mer enn jeg så for meg der og da, og jeg har innsett at livets små gleder tar aldri slutt.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

I går ble jeg sittende og bla igjennom gamle bilder, og det var da jeg forsto det. Den lykkelige jenta på bildene var borte for alltid, jeg skjønte der og da at jeg aldri ville føle på den følelsen av lykke igjen.
Alle puslebitene var lagt når lynet slo ned, og med seg stjal de fremtidens håp og drømmer.

Livet som kunne ha vært ligger som en kvern i bakhodet mitt, og hver gang jeg møter blikket til mine kjære ser jeg drømmene vi engang hadde.
Drømmer som enda lever men som vi prøver å fortrenge, drømmer som er for vonde til at vi klarer å fordøye de.

Hver dag kjemper vi en kamp mot fortidens tanker, men enkelte ganger klarer vi ikke unnslippe. Det er da de kommer flommende ut, små blanke dråper for alt vi har mistet. På en liten dataskjerm ser jeg henne, hun som engang var. Fra en hvilestol ser jeg fortidens lykke i øynene hennes, en lykke jeg aldri får tilbake. For i en hvilestol sitter jeg hver eneste dag, og nå lever jeg det livet ingen vil ha….

I går fikk jeg grei beskjed om å komme meg ut, eller egentlig fikk jeg ikke beskjed i det hele tatt.
Jeg så det på han med en gang han kom hjem, gubben hadde noe på gang.
Det hele begynte når mine foreldre kom på besøk, vi satt og pratet om buskene jeg hadde prøvd å plante når gubben plutselig spratt opp av sofaen.

Ingen av oss skjønte noen ting når gubben brått løp på dør, lettere forvirret ble vi sittende å se på hverandre. Det verste var at gubben forble borte, og igjen lurte jeg på om jeg måtte sende ut en etterlysning. Men i det jeg åpnet Messenger for å ringe gubben hørte jeg det, ytterdøren gikk opp med et smell.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Inn kom gubben mer engasjert enn noen gang før, men før jeg rakk åpne kjeften ble jeg kastet over en bred skulder. En forvirret kjærring ble plassert i rullestolen som sto midt på stuegulvet, jeg hadde ikke fått med meg at gubben hadde tatt den inn engang. Noen ganger lurer jeg på hvordan det i det hele tatt er mulig, men med en finnmarking i hus er tydeligvis alt mulig.

Både jeg og mine foreldre gikk forsiktig ut av døren, vi visste alle hvem vi hadde med å gjøre.
Men når jeg rundet hjørnet fikk jeg meg en gledelig overraskelse, gubben var nemlig i ferd med å oppfylle et to år gammelt løfte. Jeg skjønte det med engang jeg så sementsekkene, buskene mine hadde nå fått seg en redningsmann.

Vi begynte å prate om det allerede i 2019, men det forble med praten. Jeg hadde egentlig gitt opp hele prosjektet for lenge siden, jeg vet nemlig hvem jeg er gift med.
Gubben er veldig god på å planlegge, men og utføre planene er det litt verre med.
Men av og til glimter selv gubben til, og det var akkurat det han gjorde i går.

For hvorfor bruke masse penger på blomster krukker når man kan lage de selv?
Og er det en ting gubben er god på så er det betong, der er det ingen som overgår han.
Så i går satte gubben i gang, kjerringa skulle få så mange blomster krukker som hun ville.
Den første ble et prøveprosjekt, og selv om jeg egentlig ble ganske så fornøyd med resultatet så ble ikke gubben like fornøyd. Perfeksjonisten tredde frem i går, og når de to neste skulle støpes ble ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Så nå kan jeg virkelig begynne å plante, for nå har jeg tre store krukker å plante i.
Jeg er glad jeg har en mann som faktisk gidder å engasjere seg i alle mine prosjekter, og akkurat dette var midt i blinken for gubben. Aldri hadde jeg trodd at gubben skulle oppfordre meg til å kjøpe blomster, men det skjedde altså i går. Så nå vet jeg hva pinsen skal brukes på, her skal det plantes som aldri før….

Reklame | Knut Bye kolonial og livet er ikke over før det er over av Vivian Brosvik

På mandag kom enda en forsendelse med bøker, så dersom du enda ikke har kjøpt boken min så har dere mulighet nå. Men denne gangen gjør jeg det litt annerledes, for jeg og posten er ikke venner lenger. Jeg er så skuffet her jeg sitter, og for hver melding jeg får fra personer som ikke har fått boken min jo mer skuffet blir jeg.

Så dersom det er flere som ikke har fått bøkene sine så send meg gjerne en mail på [email protected], alle skal selvfølgelig få en bok.
Men heretter blir alle sendt med sporing, jeg får heller øke prisen med 50 kr for å sikre både meg selv og dere at den kommer frem.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg har ca 40 bøker her hjemme som bare venter på å få et nytt hjem, send meg en mail på [email protected] dersom du vil ha.
I går sendte jeg enda flere bøker opp til Vardø, jeg fikk nemlig en god nyhet fra familien til min mann i forrige uke. Broren til min mann hadde spurt en lokal business mann der oppe om tillatelse til å selge boken min på kolonial butikken hans, og snill som han er sa han ja med engang.

Terje Bye du er god som gull, tusen takk for at jeg får denne muligheten.
Så om en uke kan Vardø væringene kjøpe boka mi på nærbutikken, det blir spennende å se om noen blir solgt der oppe. Terje Bye er en fantastisk mann som gjør så mye for lokalsamfunnet, og i en alder av 74 jobber han enda 19 areidstimer hver dag! Det står det respekt av, den mannen er laget av noe spesielt.

I fem år bodde jeg i Vardø, og den tiden har satt spor. Men det jeg husker best med butikken til Terje er salatbaren og alle varmrettene. Det er spesielt en rett som har satt spor hos nesten alle som har bodd i Vardø, og det er retten brennende kjærlighet. Jeg tror alle er enige med meg når jeg sier at Knut Bye kolonial har verdens beste brennende kjærlighet, og jeg tror vi er flere som har prøvd å få tak i den hemmelige oppskriften.

Både jeg og min mann savner den lille øya i havgapet, han spesielt siden familien er så langt unna.
Det er sprøtt å tenke på at det er gått to år siden vi var der sist, og selvfølgelig skulle jeg ønske vi kunne dra opp igjen. Men jeg er usikker på om vi får det til, jeg har jo ikke akkurat blitt bedre de siste årene. Men drømmen om å få oppleve vinteren der oppe en gang til lever enda, men jeg skjønner jo at det blir vanskelig.

Heldigvis har jeg minnene, og de er det mange av. Jeg er glad for at jeg har fått muligheten til å samle alle mine minner i en bok, og det gir meg trøst å vite at mine kjære vil ha den til evig tid.
Nå håper jeg at det fortsatt er noen der ute som vil kjøpe boken min, og at de som blir lagt i butikken til Terje blir solgt. Så dersom du har lyst på en så send meg en mail på [email protected], denne gangen blir alle sendt med sporing…

For en dag det ble i går, jeg er fortsatt rystet her jeg sitter.
Det som begynte så bra endte med det komplette kaos, og i dag var jeg slettes ikke sikker på om jeg tok sjansen på å stå opp. Men la oss begynne med begynnelsen, for tirsdagen begynte egentlig veldig bra. Jeg sto nemlig opp til både fuglekvitter og solskinn, og sistnevnte har vi ikke akkurat hatt mye av i det siste.

Plutselig så jeg en mulighet til å få gjort noe utendørs, jeg måtte bare få i meg sondematen først.
Normalt sett så tar dette en god time, men dette skulle vise seg å ikke være en normal dag.
Som vanlig koblet hjemmesykepleien meg på sonden, og som vanlig gjorde jeg meg klar til å legge ut dagens innlegg. Så jeg fulgte ikke med på sonden i det hele tatt, først etter en time begynte jeg og ane at her var det noe rart.

For normalt sett blir jeg ganske så full i magen av 1  liter med vann og mat, men der og da følte jeg meg bare sulten. Litt forvirret gløttet jeg opp på sonden, og der hang forklaringen.
Det var ikke første gangen det skjedde og det er helt sikkert ikke den siste, men all maten som egentlig skulle gå i magen på meg hadde nå tatt funnet en annen vei, opp i vannposen lå den nå og skvulpet lykkelig. Etter det gikk alt rett vest, en full vannpose ble starten på en merkelig dag.

Lettere oppgitt heiv jeg i meg en brødskive og kom meg ut, det kom ikke på tale at jeg skulle kaste bort et sekund mer innendørs når sola omsider var kommet frem.
Dessuten hadde jeg invistert i noen busker som jeg nå måtte få ned ijorda, men det skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort.

Ute var det lummert, tankene mine gikk til sydligere strøk når jeg kom ut, og mens assistenten gikk for å hente spade satte jeg meg i solveggen. Jeg fikk omtrent et minutt under solen når assistenten kom tilbake, og det var da sirkuset begynte. Har jeg nevnt at vi bor oppå en fjelltopp? Men lite visste jeg at fjelltoppen befart seg under hagen min. Uansett hvor vi prøvde å grave kom vi ikke ned, det var stein overalt!

Etter utallige forsøk med spaden fant vi et egnet sted, problemet var bare at det stedet hadde bare rom for en busk. Nede på trappa satt jeg omringet av busker, jeg hadde nemlig ikke bare kjøpt en kan du tro. Hele fire busker til sto nå og ventet på tur, men med et fjellberg under gressplenen ble hele prosjektet en frustrerende utfordring.
Plutselig begynte assistenten min å gestikulere noe voldsomt oppi lia, jeg skjønte ingenting der jeg satt. Det så ut som hun hadde brutt loven på minst ti punkter, stille prøvde hun å viske til meg.

“Jeg har funnet en arkeologisk funn, skal jeg grave den ned igjen”?  
Luskende kom hun ned med en jordklump ihånda, begge ble sittende å studere denne finurlige tingen. Det siste jeg trengte vær at hagen min ble omgjort til et utgravingssted, så for å være på den sikre siden så bestemte vi oss for å grave ned gjenstanden i hekken, godt over på naboens tomt. Men akkurat det tror jeg ikke gudene satte pris på, for like etterpå fløy Guden Tor over hodene på oss. Jeg burde jo ha tatt signalet, et tordenvær varslet om at her var det fare på ferde.

Men kjerringa hadde bestemt seg, litt tordenvær skulle ikke hindre meg i litt hagearbeid!
Jeg hadde jo enda fire busker som jeg trengte å få på plass, men jeg skjønte jo at det hastet. For med tordenvær i luften så er aldri regnet langt unna, og i horisonten kunne vi begge se at det var på vei.
Så med spaden i hånda styrtet assistenten opp i hagen, nå hastet det med å finne en egnet plass.

Etter to uheldige forsøk fant hun en egnet plass, og igjen satte hun i gang med å grave.
Nede på trappa satt jeg og så ba en bønn om at regnet måtte holde seg unna litt til, men det skulle vise seg at regnet var mitt minste problem, for like etter kunne et hyl høres fra hagen.
Jeg skjønte det med en gang jeg hørte hylet, nå var det alvor!
“Har dere begravd noe i hagen” ropte assistenten mens hun bekymret kikket ned i hullet hun nettopp hadde gravd opp. Det spørsmålet fikk kjerringa til å rømme innendørs igjen, nå fikk busker være busker.

Hva som egentlig lå i hagen aner jeg ikke, og jeg er ikke interessert i å finne det ut heller.
Gårsdagen endte med at lynet slo ned, og da hadde jeg fått nok. Så nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre med buskene, for en ting er sikkert, det blir en stund til vi tør å grave i hagen igjen…

Forrige uke kom de endelig, bildene jeg har ventet på. For når Dagbladet var her for å lage reportasje om meg kom det også en fotograf, og da fikk jeg lovnad om at jeg skulle få alle bildene som han tok den dagen.
Det var først når jeg så reportasjen i Dagbladet at jeg fikk se hvor mye bildene har å si, og det var da tårene for alvor kom.

Noen ganger blir ord overflødig, noen ganger kan et lite bilde si mer enn tusen ord.
Kjærligheten kom flommende mot meg, bildene talte sitt eget språk.
En dag vil jeg være borte, og da vil disse bildene bli dyrebare for mine kjære.
Dyrebare skatter som de kan ta frem når sorgen blir for stor, det gir meg en slags trøst.

Jeg skal lage et fotoalbum før jeg går bort, et album som dekker begge mine liv.
For jeg ser det allerede nå, hvor mye bildene fra fortiden gir oss alle.
Noen ganger kan vi sitte i stillhet og mimre, andre ganger bringer de gleden og latteren frem.
Jeg er så takknemlig for at jeg har fått så mange år sammen med mine kjære, for jeg har fått så mange uforglemmelige øyeblikk som har blitt dokumentert.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Både bloggen og boken min vil leve videre etter meg, og jeg føler meg veldig heldig som har fått disse mulighetene. Mine kjære skal vite at jeg har gjort alt jeg kan for å ta vare på øyeblikkene, selv om jeg har gått de på nervene i blant med at alt skal bli tatt bilder av, men jeg vet at de vil sette pris på det den dagen jeg er borte. Jeg har i det minste gjort alt jeg kan for å gi mine kjære minner som de kan se tilbake på, og det er jeg glad for….