Er det Voodoo ute og går?

For en dag det ble i går, jeg er fortsatt rystet her jeg sitter.
Det som begynte så bra endte med det komplette kaos, og i dag var jeg slettes ikke sikker på om jeg tok sjansen på å stå opp. Men la oss begynne med begynnelsen, for tirsdagen begynte egentlig veldig bra. Jeg sto nemlig opp til både fuglekvitter og solskinn, og sistnevnte har vi ikke akkurat hatt mye av i det siste.

Plutselig så jeg en mulighet til å få gjort noe utendørs, jeg måtte bare få i meg sondematen først.
Normalt sett så tar dette en god time, men dette skulle vise seg å ikke være en normal dag.
Som vanlig koblet hjemmesykepleien meg på sonden, og som vanlig gjorde jeg meg klar til å legge ut dagens innlegg. Så jeg fulgte ikke med på sonden i det hele tatt, først etter en time begynte jeg og ane at her var det noe rart.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

For normalt sett blir jeg ganske så full i magen av 1  liter med vann og mat, men der og da følte jeg meg bare sulten. Litt forvirret gløttet jeg opp på sonden, og der hang forklaringen.
Det var ikke første gangen det skjedde og det er helt sikkert ikke den siste, men all maten som egentlig skulle gå i magen på meg hadde nå tatt funnet en annen vei, opp i vannposen lå den nå og skvulpet lykkelig. Etter det gikk alt rett vest, en full vannpose ble starten på en merkelig dag.

Lettere oppgitt heiv jeg i meg en brødskive og kom meg ut, det kom ikke på tale at jeg skulle kaste bort et sekund mer innendørs når sola omsider var kommet frem.
Dessuten hadde jeg invistert i noen busker som jeg nå måtte få ned ijorda, men det skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort.

Ute var det lummert, tankene mine gikk til sydligere strøk når jeg kom ut, og mens assistenten gikk for å hente spade satte jeg meg i solveggen. Jeg fikk omtrent et minutt under solen når assistenten kom tilbake, og det var da sirkuset begynte. Har jeg nevnt at vi bor oppå en fjelltopp? Men lite visste jeg at fjelltoppen befart seg under hagen min. Uansett hvor vi prøvde å grave kom vi ikke ned, det var stein overalt!

Etter utallige forsøk med spaden fant vi et egnet sted, problemet var bare at det stedet hadde bare rom for en busk. Nede på trappa satt jeg omringet av busker, jeg hadde nemlig ikke bare kjøpt en kan du tro. Hele fire busker til sto nå og ventet på tur, men med et fjellberg under gressplenen ble hele prosjektet en frustrerende utfordring.
Plutselig begynte assistenten min å gestikulere noe voldsomt oppi lia, jeg skjønte ingenting der jeg satt. Det så ut som hun hadde brutt loven på minst ti punkter, stille prøvde hun å viske til meg.

“Jeg har funnet en arkeologisk funn, skal jeg grave den ned igjen”?  
Luskende kom hun ned med en jordklump ihånda, begge ble sittende å studere denne finurlige tingen. Det siste jeg trengte vær at hagen min ble omgjort til et utgravingssted, så for å være på den sikre siden så bestemte vi oss for å grave ned gjenstanden i hekken, godt over på naboens tomt. Men akkurat det tror jeg ikke gudene satte pris på, for like etterpå fløy Guden Tor over hodene på oss. Jeg burde jo ha tatt signalet, et tordenvær varslet om at her var det fare på ferde.

Men kjerringa hadde bestemt seg, litt tordenvær skulle ikke hindre meg i litt hagearbeid!
Jeg hadde jo enda fire busker som jeg trengte å få på plass, men jeg skjønte jo at det hastet. For med tordenvær i luften så er aldri regnet langt unna, og i horisonten kunne vi begge se at det var på vei.
Så med spaden i hånda styrtet assistenten opp i hagen, nå hastet det med å finne en egnet plass.

Etter to uheldige forsøk fant hun en egnet plass, og igjen satte hun i gang med å grave.
Nede på trappa satt jeg og så ba en bønn om at regnet måtte holde seg unna litt til, men det skulle vise seg at regnet var mitt minste problem, for like etter kunne et hyl høres fra hagen.
Jeg skjønte det med en gang jeg hørte hylet, nå var det alvor!
“Har dere begravd noe i hagen” ropte assistenten mens hun bekymret kikket ned i hullet hun nettopp hadde gravd opp. Det spørsmålet fikk kjerringa til å rømme innendørs igjen, nå fikk busker være busker.

Hva som egentlig lå i hagen aner jeg ikke, og jeg er ikke interessert i å finne det ut heller.
Gårsdagen endte med at lynet slo ned, og da hadde jeg fått nok. Så nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre med buskene, for en ting er sikkert, det blir en stund til vi tør å grave i hagen igjen…