Det er ikke så mye som skal til…

Det har virkelig vært en strålende pinsehelg, det har skjedd noe hver eneste dag.
I går hadde vi besøk her hele dagen, barna storkoste seg sammen. Det var en fryd å sitte og se på de, lyden av barnelatter ga ekko mellom høye fjell. Men selv om jeg satt under solen og egentlig hadde det bra så følte jeg en smerte komme snikende, sorgen over mitt eget liv ble brått så overveldende.

Synet av min mann sammen med tre små lekende barn vekket noe i meg, og i det øyeblikket skulle jeg ønske det var meg som sprang rundt sammen med tre små. Der og da var jeg glad for at jeg hadde solbriller på, tårene mine ble skjult bak to mørke glass. Jeg følte meg plutselig overflødig der jeg satt, og igjen følte jeg at jeg satt på en sky og tittet ned på mine kjære.

“Er det slik det er” tenkte jeg stille for meg selv, “å sitte oppe himmelen og følge med”.  
Jeg kjente hvordan den tanken fikk kroppen til å reagere, jeg fikk frysninger selv om solen varmet stort.
For hvis det er sånn så vil himmelen bli til helvete for meg, da vil sorgen forfølge meg inn i evigheten.
Den vakre lyden av barnelatter brakte meg tilbake til virkeligheten, og plutselig sto han fremfor meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En liten skikkelse kastet skygge over mitt solvarme ansikt i det han stilte seg opp ved min side, og jeg så på det lure lille smilet hans at nå var det noe.
“Kan vi få is mamma” spurte en liten gutt med et badende blikk, og det spørsmålet skulle vise seg å bli min livbøye i går.

For i det jeg sa ja skjedde det noe som fikk meg til å forstå at jeg slettes ikke var overflødig, for en liten gutt var jeg viktig. Utenfor inngangsdøra ble han stående og rope til de andre barna, “mamma sa JAAA”!  
Et lite spørsmål snudde om på hele min tilværelse, helt uten å skjønne det selv hadde en liten gutt reddet meg fra en mørk avgrun. Jeg skjønte at selv om jeg føler meg usynlig og overflødig i blant så er det ikke sånn, det er noen rundt meg som er helt avhengig av at jeg er tilstede.

En liten gutt redder meg hver eneste dag, og det samme gjør familien.
Uten dem hadde jeg vært fortapt, hver dag drar de meg opp fra en mørk avgrunn.
Det er så lite som skal til noen ganger, noen ganger handler det bare om å føle seg sett.
Et lite spørsmål ble redningen i går, en liten gutt så meg når jeg trengte det som mest…