På lørdag ble det litt vel mye sukking og stønning fra gubben, allerede på dag 2 av byggeprosjektet var gubben lei. Som alltid gikk gubben på med godt mot, og som alltid var motet større enn kreftene.
Gubben vil ikke innrømme det, men på det området er han lik meg.
Jeg gikk også bestandig litt for hardt ut når jeg skulle begynne på et nytt prosjekt, og da blir man lei fort.
Nettopp det skjedde med gubben, alle kreftene hadde tatt slutt. Han hadde jobbet så hardt om fredagen at når lørdagen kom var han helt tom, så tom at jeg nesten ble litt bekymret for han.
Han som meg må bli flinkere til å lytte til kroppen, og heller gi seg før det faktisk smeller.
Lørdags kveld lå han på sofaen med hodepine, og det var da han bestemte seg for å ta kjerringa med på tur.
“I morgen tar æ fri, og da drar vi på tur” utbrøt han plutselig, og dermed var det gjort.
Gubben hadde ringt til min lillebror for å høre om de var hjemme, og min bror bor i mitt barndomsparadis.
Jeg ble så lykkelig over valget til gubben, for er det et sted jeg virkelig føler tilhørighet til så er det det stedet.
Hver gang vi kjører av fergen føler jeg roen komme, jeg får puste fritt igjen.
Men det er ikke bare godt, for rett over fjorden fra min bror ligger den.
Hytta i mitt hjerte, den eneste plassen som har gitt meg sinnsro når jeg trengte det som mest.
Jeg får tårer i øynene bare jeg ser den, det er vondt å tenke på at jeg ikke kommer meg ned der lenger.
Tapet av hytta er min store sorg, en sorg jeg aldri kommer over.
Heldigvis har jeg min bror der inne, og jeg er så takknemlig for at han og samboeren hadde meg i tankene når de bygde huset sitt. Hos dem trenger jeg ikke være redd for bratte trapper eller andre hindringer, der kan jeg kjøre rett inn og nyte den fantastiske utsikten over mitt barndomsparadis.
Og som alltid ble vi tatt i mot med åpne armer, de sto og ventet på oss når vi kom.
Været kunne vært bedre, og jeg var glad for at gubben hadde tatt på meg ullgenser før vi dro.
Men min bror hadde tatt høyde for været, han hadde gjort om garasjen til grillstue.
Besøk fikk vi også, søskenbarnet mitt kom bort med familien sin. Dermed fikk vår lille gutt mange barn å leke med, det ble rene slektstreffet i garasjen til min bror. Duften av nystekte boller slo i mot oss når vi kom inn, det ble fort klart at min svigerinne ikke hadde ligget på latsiden denne søndagen.
Men det var en ting hun ikke tatt høyde for, nemlig pølsene som ble lagt på grillen. Jeg og gubben skjønte ingenting når en liten gutt ikke ville spise opp pølsen sin, for er det noen som elsker pølser så er det han.
Men ikke disse pølsene, derfor fikk gubben overlevert pølsa fra sin sønn, To tygg av pølsa og jeg trodde gubben skulle stryke med, jeg skjønte ingenting når han begynte å gispe etter luft.
Det viste seg at dette ikke var vanlige grillpølser, det var kyllingpølser full av chili!
Gubben som syns den mildeste tacoen er sterk sto nå på gulvet og spyttet flammer, og når jeg så meg rundt i rommet la jeg merke til at alle barna var i samme situasjon. Det var ikke et tørt øye inne i garasjen, disse pølsene var i sterkeste laget.
Heldigvis lå det andre ting på grillen, så vi ble mette alle sammen. Jeg var bare glad for at gubben hadde prøvesmakt pølsen først, for jeg hadde egentlig tenkt å ta en. Nå tåler jeg sterk mat bedre enn gubben, men når jeg så reaksjonen hans tok jeg ingen sjanse. Vi hadde en strålende dag hos min bror, dessverre var ikke formen min helt god så når barnetv nærmet seg måtte jeg kaste inn håndkleet.
Ombord fergen på vei hjem igjen satt jeg og halvsov i bilen når noen plutselig dro i bakdøra.
Det viste seg at barndomskameraten min var ombord samme fergen, det resulterte i en svært hyggelig overfart.
Så dagsturen i går ble fullkommen på alle måter, jeg fikk tilbringe tid sammen med familien og treffe venner fra barndommen. Nå sitter jeg her litt pjusk i formen, men med et varmt hjerte. Ute regner det som vanlig, men inne er hjertevarmen stor….
