Hver gang jeg drar på ferie med gubben vet jeg hva jeg kan forvente, for gubben er ikke akkurat kjent for å være tålmodig. Det begynner allerede før vi starter, alle glosene over bagasjen er blitt et bevis på at ferien er i gang.
Turen til Fosen gikk knirkefritt for seg, mye takket være svigermor som alltid har et ekstra øye med meg. For mens gubben durer avgårde når vi er ute og går forlater ikke svigermor meg, men den ene gangen hun ikke var med gikk det galt.
Det var når vi kom til Hafjell at det gikk galt for første gang, plutselig befant jeg meg i en hotellkorridor helt alene. Vi ankom hotellet sent om kvelden den dagen, og gubben var både trøtt og lei.
Alt som sto i hodet på han var å komme seg i seng, ting kunne ikke gå fort nok. Vi hadde fått rom i 3 etasje, og alt gikk bra helt til vi kom ut av heisen. For når vi kom ut oppdaget vi at vi hadde kommet til et veiskille, svigermor gikk en vei for å finne rommet og vi en annen.
Litt borti korridoren kom vi til en dør som sto åpen, men det varte ikke lenge.
Gubben løp som vanlig noen meter foran meg, og på vei gjennom døren dultet gubben borti døren.
Dermed var det gjort, døren gled lydløst igjen fremfor meg. Så der satt jeg da, helt alene i en hotellkorridor klokken 23 på kvelden. Men før eller siden måtte da gubben se at kjerringa var borte, det kunne da ikke ta så lang tid??
Det skulle jeg ikke si, for jaggu tok det sin tid. Til slutt ble jeg reddet av noen fremmede, heldigvis var vi ikke de eneste sene gjestene denne kvelden. Med døren åpen igjen kunne jeg fortsette fremover, og langt borti korridoren skimtet jeg en kjent skikkelse.
Gubben hadde ikke lagt merke til at jeg var borte engang når jeg kom rasende inn på døra til hotellrommet, så han skjønte overhodet ikke hvorfor kjerringa var lynings. Ikke hjalp det med en forklaring heller, et spørsmål fra gubben fikk meg til å innse at slaget var tapt.
“Hvilken dør, jeg har da ikke gått igjennom en dør”???
Men toppen av kransekaka kom neste dag, for på vei til Tønsberg stoppet gubben på en bensinstasjon, og der hadde gubben gjort et uvanlig kjøp. Jeg måtte se to ganger på gubben når han kom ut med en wunderbaum i hånda, den samme gubben som bestandig klager over duftlysene mine.
“Det er så dårlig lukt fra klimaanlegget” forklarte gubben, men om det var klimaanlegget som var den skyldige var jeg ikke helt overbevist om.
Gubben reiv av plastikken og hang den opp på speilet, fornøyd med kjøpet kjørte gubben videre.
Jeg tror vi knapt hadde kjørt 100 meter når finnmrksglosene igjen fylte bilen, og like etter bråstoppet gubben bilen. Rød i toppen røkket gubben wunderbaumen ned fra speilet, aldri har jeg sett gubben hoppe ut av bilen så fort som han gjorde da. Vi ble sittende igjen som et spørsmålstegn, og selv om motoren fortsatt gikk og alle dørene var igjen så kunne vi fortsatt høre gubben.
Rasende kom gubben tilbake uten wunderbaumen, vinduene ble rullet ned på vidt gap før han kjørte videre.
“Kan du lukke vinduet mitt” spurte jeg lettere oppgitt, men allerede før jeg hadde stilt spørsmålet skjønte jeg at jeg hadde tapt den kampen.
“E du rett??? Kjenner du ikke lukta??? gaulte gubben, men alt jeg kjente var en deilig lukt av vanilje.
“Det skulle ikke vært lov å selge sånt drit” fortsette gubben, glosene stoppet ikke før vi nærmet oss Tønsberg.
En ting er sikkert, gubben har kjøpt sin første og siste wunderbaum…
😀 !!!
Det er ikke mye å si til dette nei hehehee
God ny dag til dere 🙂