Livet…

“Du må holde ut kjære, jeg er ingenting uten deg” visket han lavmælt i går, og jeg kunne høre smerten i stemmen hans. I et lite mørkt rom ble vi liggende å kjenne på sorgen, sorgen over livet som en gang var. Redselen for en usikker fremtid kom krypende over oss begge, han var redd for å bli forlatt og jeg var redd for å forlate. I stillhet lå vi sammen, der og da sto tiden stille.

For åtte år siden ble livet snudd på hodet, og helt siden den gang har livet vært en kamp. En evigvarende kamp mot klokken, og for hver dag som går tikker viserne litt raskere. Vi føler det begge to, døden som puster oss i nakken. Vi vet begge at den dagen kommer, men vi vet ikke når.

Livet med døden på skuldrene er en brutal kamp, en kamp jeg unner ingen å ha. Enkelte dager blir klokken på veggen så høylytt at jeg ikke får fred, tikkingen fra to små visere fyller hele rommet. Hver deg prøver jeg å overse lyden som kommer fra veggen, men uansett hva jeg gjør så hører jeg den. Min kjære mann hører den også, jeg ser det i øynene hans hver dag.

I et lite mørkt rom ble vi liggende sammen, og i et lite øyeblikk var det bare stille. Den svake tikkingen fra veggen ble erstattet av lyden fra to bankende hjerter, i et lite øyeblikk var det bare fred. To fortapte sjeler som fant trøst i hverandre, to sjeler fanget i nuet. Tett sammen lå vi der, og begge visste at tiden var i ferd med å renne ut.

Hver dag føler vi på det, fremtiden er usikker og fortiden bærer med seg mange åpne sår.
Men for åtte år siden tok vi et valg, et valg om å kjempe mot viserne på klokken. Tiden har gått siden den gang, men for oss føles det ut som om tiden har stått stille. Vi vil for alltid være fanget mellom to små visere, men så lenge vi har hverandre er nuet verdt å kjempe for…