Sakte men sikkert visner de bort, bladene blir gulere for hver dag som går og blomstene forsvinner. Jeg føler det på meg, hvordan den kommer snikende. Det er det samme hvert eneste år, når høsten er nær vender redselen tilbake. En redsel for at det plutselig skal være over, at jeg aldri skal få oppleve en ny vår.
At jeg enda er her er et lite mirakel i seg selv, og at jeg etter åtte år kun trenger pustehjelp om natten er litt uvirkelig. Jeg har levd med døden på skuldrene i årevis, og i løpet av disse årene har døden banket på døren tre ganger. Jeg har hatt lungebetennelse, blodpropp og infeksjoner, men jeg har alltid klart å kjempe meg tilbake.
Takket være flinke leger lever jeg enda, og takket være forebyggende arbeid av lungelegen min klarer jeg meg uten de store hjelpemidlene. Likevel føler jeg på det, jeg er for lengst på overtid. Prognosen er 2-5 år når du får denne sykdommen, en prognose som har hjemsøkt meg helt siden jeg fikk diagnosen.
Det er spesielt på denne tiden av året jeg føler på det, når naturen skifter farge føles slutten så nær. Jeg føler meg like skjør som bladene på trærne, jeg vet aldri når det kommer et vindpust som vil blåse meg bort fra denne jorden. Hver høst kjenner jeg at den kommer snikende, redselen for at dette livet brått skal ta slutt.
Men så ser jeg de, små skjøre blomster som nekter å slippe taket.
Synet av dem gir meg håp, de er så små men likevel så sterke. De klamrer seg fast til det siste, de nekter å gi opp før de må. Vi nærmer oss September, en måned som er blitt en milepæl for meg. En liten gutt sin bursdag nærmer seg og det betyr åtte år med denne sykdommen, år som føles som et helt liv for meg.
I dag følte jeg meg svak og liten når jeg sto opp, angsten for en usikker fremtid kom krypende innover meg i går kveld. Jeg vet at for hver dag som går nærmer jeg meg slutten, samtidig vet jeg hvor heldig jeg er som fortsatt er her. Synet av mine nydelige blomster ga meg styrke i dag, så små og skjøre men likevel så sterke. De gir seg ikke før de må og det skal ikke jeg heller…
kjære Vivian, følger med deg og din hverdag og vet ikke hva jeg skal si…du er så utrolig sterk!!!!
Har ofte hatt lyst til å kommentere men kjenner meg så “fattig”…. selv kjenner jeg en hverdag med en kronisk syk mor(ikke als)helt fra jeg var ganske liten. Hun kunne aldri bli med meg ut, følge meg på lekeplassen, senere skole osv…. men hun VAR der for meg, alltid hjemme og det var det viktigste for meg! Så Litt vet jeg, kan forstå deg. Vet litt om hennes indre kamper som alenemor og en sykdom som dengang ikke kunne helbredes. vi fikk være sammen mange flere år enn noen hadde ventet og hun fikk t.o.m oppleve barnebarn… Sender gode tanker og ønsker til deg hver dag, sant! Og enda mer når jeg ser navnet ditt på blogg
Den stauden du etterlyser er jeg sikker på er en høstphlox. Bare la den stå den kommer sterkere tilbake neste år. Muligens et frø som har funnet veien til dere;-)
Stor varm klem fra Anne
Vivian du er fin blomst du, har mange støtte-pinner som holder deg oppe og samtidig skinner du på dem med ditt vesen og styrke, stå på 🌼🌻🌷
Hei!
Du er sterk og jeg er en stor beundrer av deg..
Stå på!
Klem
Små og skjøre og allikevel så sterke <3
Stå deg vel inn i dagen i dag og dagene som kommer, Vivian <3 klem