Ikke vet jeg hva som gikk av gubben i helga, for en slik arbeidslyst er det lenge siden jeg har sett. Ja i hvert fall når det gjelder gubben, man skulle nesten tro det var et nytt støpe prosjekt på gang. Men denne helgen var det noe helt annet som hadde fanget gubbens oppmerksomhet, jeg hadde nemlig kjøpt noen ruller med jorddekkeduk tidligere i uken og de fikk gubben øye på.
Synet av rullene og de ti sekkene med bark ga gubben blod på tann, og før jeg fikk sukk for meg ble min datter kommandert med ut. Selv ante jeg ingenting om det gubben hadde fått for seg, men når jeg etter hvert skjønte hva som var på gang ble jeg så glad at tårene kom. Gubben visste nemlig hvor lenge jeg har ventet på å fullføre bedet med steinmuren, og nå hadde gubben bestemt seg for å gjøre noe med det.
Er det noe vi ikke har tid til så er det å luke ugress, så får og slippe det måtte vi legge duk i bedet. Jeg angrer på at jeg ikke la duk i steinbedet mitt også, for nå må vi fjerne alle steinene igjen for så å legge duk. Heldigvis lærer man av sine feil, og når jeg så hvor bra det andre bedet ble etter en fantastisk innsats av gubben og min datter ble jeg enda mer giret på å ordne steinbedet mitt også.
Siden hele lørdagen hadde gått med til arbeid så trengte vi en pause i går, så når mine foreldre inviterte oss med til Kilstraumen brygge for å spise nølte vi ikke med å si ja. Det var akkurat det vi trengte, et lite avbrekk fra alt arbeidet hjemme. Vi hadde aldri vært på Kilstraumen brygge før, selv om mine foreldre hardnakket påsto at det hadde vi. Jeg har en mistanke om at de har vært der med min lillebror og hans familie, for vi hadde husket det dersom vi hadde vært der før.
Det var en fantastisk liten perle av et sted vi kom til, helt ved bryggekanten lå restauranten. Men det var ikke det som fanget oppmerksomheten til minstemann, det første han fikk øye på var lekeplassen som lå opp på en knaus. Etter vi var i Kristiansand dyrepark i sommer har han hatt Kaptein Sabeltann på hjernen, og når han fikk øye på båten på lekeplassen var det gjort.
Han hadde nesten ikke tid til å spise ferdig, og før jeg rakk å reagere hadde han løpt ut av restauranten. Uten å tenke seg om hadde min mann gitt han lov til å gå ut, men for å komme seg til lekeplassen måtte han gå over brygga. Jeg skjønte med en gang at minstemann hadde løpt for å komme seg fort frem, og jeg visste også hvor fort uhell kan skje når man har det travelt.
Jeg glemmer aldri den gangen min eldste sønn falt i sjøen på hytta, jeg har aldri reagert så fort som jeg gjorde da. Min far var også tilstede og vi holdt på å bære stein på brygga, og det var da det skjedde. Min eldste sønn som bare var 9 år på den tiden bar på en stor stein når han plutselig snublet og falt i sjøen, og før min far skjønte hva som hadde skjedd var jeg ute i vannet. Min sønn var i fullstendig sjokktilstand når han kom opp av vannet, og jeg var livredd.
Den hendelsen har satt spor i oss begge, min sønn har ikke badet i sjøen siden den gangen og jeg har alltid voktet ekstra over barna hver gang vi har vært i nærheten av sjø eller vann. Så tanken på at vår lille gutt hadde løpt over brygga ubevoktet mens vi satt inne og spiste fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, så jeg sendte gubben ut for å se at alt gikk greit. Men når han minutter senere kom inn og sa at han ikke fant han grep panikken meg igjen, heldigvis fant han gutten til slutt.
Jeg var temmelig lettet når vi dro hjem igjen, det er helt forferdelig å sitte fastlåst i en rullestol uten mulighet til å gripe inn dersom det skjer noe. Det er det verste med å ha ALS, sitte å se på at barna skader seg uten at jeg kan gjøre noe. Det er det verste med å være fanget i egen kropp, det er ikke rart at legene kaller denne sykdommen for djevelens sykdom…
