“Er tempoet greit” hørte jeg over meg, og igjen kom klumpen i magen tilbake med full kraft.
To sykepleiere sto over meg, og med ett ble jeg usynlig. Jeg vet at det er lett for, og jeg vet at det mest sannsynlig ikke er med vilje. Men vondt gjør det, og for hver gang det skjer blir det verre.
Igjen ble en usynlighetskappe tredd over min kropp, og alt som skulle til var et spørsmål.
Det var medisin tid, og som alltid ble den gitt via Peg sonden. Men når sykepleieren som ga meg medisinen henvendte seg til den andre sykepleieren og spurte om tempoet var greit kjente jeg klumpen i magen kom tilbake, jeg som satt i stolen og fikk medisinen ble ikke spurt.
Det verste var at den andre sykepleieren svarte på spørsmålet som om jeg ikke var tilstede, og det var da det toppet seg for meg. Jeg skulle akkurat til å rope ut når min mann kom ut fra kjøkkenet, og ut i fra blikket hans skjønte jeg at han hadde fått med seg det som skjedde.
“Det er vel min kone som får medisinen dere må spørre, det er hun som kjenner hvor fort det skal gå” sa min mann, og i det han sa de ordene kjente jeg på en lettelse så så stor. Endelig var det noen som sa i fra på mine vegne, jeg slapp å være den “vanskelige” brukeren som tar seg nær av den minste ting.
Det er nemlig sånn det føles, hver gang jeg gir beskjed blir det bare bagatellisert. Men når min mann sier i fra er det en helt annen tone, og det gjør meg frustrert. Jeg tenker på alle de som ikke har pårørende, alle de som ikke har noen som kan røpe ut. Heldigvis er det mange flinke faglærte der ute, men det er også mange som glemmer å se mennesket opp i det hele.
Så dette innlegget er et lite hjertesukk til alle som jobber innenfor helse, husk å se mennesket fremfor dere. Uansett alder, utfordringer eller sykdom så fortjener alle og bli sett, det finnes ikke noe verre enn den følelsen av usynlighet. Alt vi ønsker er å bli behandlet som en likeverd, alt vi trenger er å bli sett og hørt…
Jeg skjønner deg veldig godt.Må være utrolig irriterende å bli behandlet som om man er usynlig.Dette burde vel absolutt være noe man lærer i utdanningen.
Ja det er en forferdelig følelse Vibeke, den følelsen unner jeg ingen 💜
Man lærer det i utdannelsen. Det gjorde jeg. Jeg har sett mange grelle eksempler av at helsepersonell snakker over hode til pasienten som om vedkommende var en ting eller usynlig.
Jeg føler med deg!Men jeg har også vært en litt nervøs hjelpepleier på jobb,hos ulike pasienter,som regel er man nervøs og redd for å gjøre feil,men du har absolutt rett,skal ikke være slik!!Fantanstiske du,klem til deg!
Den ser jeg Karinma, og hadde det vært tilfellet her så hadde jeg sett gjennom fingrene med det. Men dette var to erfarne sykepleiere som burde visst bedre, og da gjør det ekstra vondt. Jeg har bedre erfaring med hjelpepleiere enn sykepleiere, enkelte sykepleiere er mer opptatt av det faglige enn mennesket som mottar hjelpen.
❤️❤️❤️❤️
Jeg mener dette er noe mange fokuserer på i utdannelsen, i pedagogikk f.eks.handler alt om å se den enkelte.
I sykepleien og forsåvidt, men som alt annet så “glemmer” man dette etter hvert.
Det skulle vært krav om stadig å få en påminnelse om det i form av noe kurs.
At du føler deg oversett, er ingen god følelse og jeg forstår deg veldig godt.
klem til deg 💐
Å herregud, der ville jeg slitt noe VELDIG, for å si det sånn! Jeg har jo unektelig et hakket over middels behov for å bli ‘hørt’ *hehe*
Tusen takk for at du skriver om det!
Det er så viktig det du skriver om her.
Det er så fort gjort å glemme brukeren opp i alt. Gjøre ting over hodet… Og det er ikke bra
Vi har mye å lære som helsepersonell!
klem