Jeg var helt kaputt når vi endelig kom hjem fredags kveld, jeg hadde ikke klart flere minutter i bil. Hele kroppen min skrek av smerte, det er nemlig ikke bare bare å sitte rett opp og ned i så mange timer. Det verste er beina mine, siden jeg sitter fremme får jeg ikke strukket de ut. Jeg håper jeg får en ny bil snart, for den bilen jeg har nå dekker ikke behovene mine lenger.
Jeg syns det er drøyt at vi som får bil fra Nav må vente i 10 år før vi kan søke om en ny, det er jo ikke akkurat sånn at sykdommen holder seg stabil i alle disse årene. Nå har vi hatt bilen i åtte år, og vi har erfart hvor dårlig den er. Setene i bilen er så harde å sitte på at man ikke klarer å sitte i de lenger enn en time om gangen, og det er umulig og føre en samtale mens man kjører. Jeg angrer på at vi tok den bilen i det hele tatt den gangen, vi skulle heller ha ventet.
Men den gangen trodde jeg at jeg ikke kom til å leve så lenge, og jeg hadde hastverk med å skape minner. At jeg sitter her enda er et lite mirakel i seg selv, det hadde jeg aldri sett for meg den dagen jeg fikk diagnosen. De to siste årene har frustrasjonen over bilen bare vokst, og etter 300 mil denne sommeren har jeg fått nok. Det er ingen tvil om at jeg trenger en ny bil, og det fort som fy.
Jeg var mørbanket på fredag når jeg kom hjem, ja enda kjenner jeg det i kroppen. Denne hjemturen over fjellet var lengre enn lengst, aldri har jeg vært så glad for å se huset vårt som på fredag. Likevel føler jeg meg som verdens takknemlige sjel, for til tross for denne forferdelige sykdommen lever jeg et rikt liv.
Det sitter mange syke rundt om i dette landet som ikke kommer seg noen vei, utfordringene blir for store. Det tenkte jeg på når jeg satt i bilen på vei hjem og tok bilder ved hjelp av datamaskinen min, alle skulle fått oppleve livet langs landeveien. Naturen som stadig er i forandring, som om du plutselig har havnet i et levende maleri. Føle på spenningen om hva som befinner seg rundt neste sving, det er livet det…
PS : Fra sengen så jeg Norge vinne 6-0 over Filippinere, en perfekt start på dagen!!!
Det jeg er mest imponert over når det. gjelder deg er at du er så utrolig flink til å se det positive. Å få en så alvorlig sykdom ville gjort mange av oss bitre og sure tror nok jeg. Det er fantastisk at du får så mange gode opplevelser med alle dine tross utfordringer.Det vil gi de mange gode minner å se tilbake på. 💖
Livet er for kort til å være bitter Vibeke, jeg prøver å leve i nuet og jeg er så takknemlig for alt jeg får muligheten til å oppleve 💖
Ja, denne gangen var det det samme her. Endelig hjemme, veltet jeg i seng og sov stort sett i 24 timer. 😄
Alltid godt og komme hjem etter å ha vært borte en stund, og senga mi er det jeg savner mest når jeg er på tur 😊
Går det an å søke om midler for å byge om den bilen man har? 🙂 Håper du får ny bil snart! <3