I går fant vi ut at vi måtte finne på noe med ungene, og siden været var dårlig ble valget enkelt. Vi hadde to gratis billetter til Flipzone liggende på lur, og de kom godt med i går. Med to små energi bomber i hus ble Flipzone en reddende engel, der fikk de utløp for mye energi. Men for meg ble besøket på Flipzone igjen en prøvelse, man skulle nesten tro at de ikke ville ha rullestolbrukere på besøk.

Hver gang jeg har tatt med en liten gutt på Flipzone har jeg støtt på problemer, og gårsdagens besøk ble intet unntak. Det er fryktelig dårlig tilrettelagt for oss som er avhengig av rullestol, bare det å komme seg inn er en prøvelse. De har prøvd så det skal de ha, men det hjelper lite når løsningene deres ikke fungerer. De har nemlig en heis utenfor inngangen, men den har aldri fungert alle de gangene jeg har vært der.

Rampe har de også tenkt på, men den er så bratt at det er med livet som innsats å kjøre opp der. Ikke at det stopper gubben, uansett hinder skal kjerringa inn. Men det var når jeg skulle ut igjen problemene kom, noen luringer hadde plassert store steinblokker tett i tett nedenfor rampen for å hindre at bilene parkerte nærme inngangen. Når vi skulle inn var det ingen biler der så da kunne jeg kjøre gjennom den eneste åpningen som var stor nok, men når vi skulle ut sto det en bil parkert fremfor åpningen.

I duskregn ble vi stående og gruble på hva vi skulle gjøre, det siste jeg ville var å påkalle meg mer oppmerksomhet. Men før jeg fikk sukk for meg hadde gubben løpt inn i resepsjonen, og like etter kom to stressede mannfolk ut. Først prøvde de å få i gang heisen, men det gikk ikke lang tid det tok ikke lang tid før de innså at det var et håpløst prosjekt. Så da ble det bestemt at de måtte kalle opp føreren av bilen som hadde parkert fremfor åpningen, og mens de gikk inn for å kalle han opp begynte jeg å kjøre rastløs rundt på parkeringsplassen.

Plutselig så jeg det, to steinblokker som sto litt fra hverandre. Ved første øyekast så ikke åpningen stor nok ut, men likevel ga jeg det et forsøk. Det viste seg at åpningen var akkurat stor nok, jeg klarte å smyge meg i gjennom til slutt. Lettelsen over å komme seg ut har aldri vært større, jeg tror det blir en stund til jeg drar på Flipzone igjen.

Svigermor løp rett på kjøkkenet når vi kom hjem, nå skulle det lages fiskegrateng. Vi fikk så mye fisk av svigerfar når han var her i jula, han hadde med seg eks antall kilo med fisk fra Barentshavet. Hele ni former ble det til slutt, og de gikk rett i fryseren. Så nå er Fryseren full av herlige retter, og det kommer godt med utover høsten. Men jeg regner med det får bein å gå på når ungdommene kommer hjem, så det spørs om ikke svigermor bare må bli her litt lenger…

Herlige dufter kommer sigende fra kjøkkenet, og med ett kjente jeg på savnet. Duften av hvetebakst vekket minnene til liv, fortiden ble igjen så nær. Jeg så det i øynene på min nest eldste sønn, han følte på det samme som meg. Vi kjempet begge mot gamle minner, gode minner som egentlig burde gitt oss glede men alt vi følte på var sorg.

En gang det jeg som sto på kjøkkenet, omringet av tre små. Sammen tryllet vi frem deilige retter, små runde boller fylt med kjærlighet og glede. Det er lenge siden jeg har kjent duften av hvetebakst i huset, det merkes godt at svigermor er kommet på besøk, hun har stått på kjøkkenet siden hun kom.

Det er nesten blitt en tradisjon at svigermor går rett på kjøkkenet når hun kommer på besøk, vi har alle våre ønsker på hva vi ønsker hun skal lage. Det første hun må lage er favoritt sjokoladekaken til gubben, det er ingen som lager den bedre. To små lærlinger fikk det ærefulle oppdraget med å pynte kaka til slutt. Selv er jeg ikke en like stor kakemoms som gubben, jeg er mer på fersk hvetebakst.

Rundstykkene til svigermor er min store favoritt, og det var den duften som dro meg tilbake i tid i går. Det er så godt å ha henne her, og nå er det faktisk en god stund siden hun var her sist. Jeg ser hvor mye det betyr for min mann å ha henne her, og det samme gjelder for alle barna.

Så når været ikke er noe å skryte av blir det mye tid til andre ting, vi har kost oss inne med mye baking. I går kunne vi se at jorden i hagen hadde godt av litt regn, plutselig ble det grønt uke. Det er bare åtte dager siden gubben sådde, så det har virkelig gått fort. Jeg regner med det blir enda mer synlig når vi kommer hjem fra Kristiansand, da har vi vært borte noen dager og da legger man mer merke til de små tingene…

 

Plutselig ble det fullt liv i stua, i åtte tiden i går kveld kom feriegjestene.
En liten gutt har ventet lenge nå, men i går var ventetiden endelig over.
Det var en lykkelig og spent gutt som dro av gårde med pappaen for å hente de på flyplassen, og det beste var at søskenbarnet på samme alder også skulle komme.

Det er minuset med å være hjemme når alle andre reiser bort, det er ingen å leke med i nabolaget. Men nå har han endelig fått selskap, og det merkes godt. For en som som er vant med å sitte alene hver dag ble det en brå overgang, brått var det slutt på stillheten. Men jeg elsker det, det er ikke så ofte vi har besøk så nå må vi bare nyte det mens vi har de her.

Gubben har en uke igjen på jobb før han tar ferie, så denne uken blir det opp til meg og svigermor å underholde to små. Heldigvis er de så store nå at de stort sett klarer å underholde seg selv, det er litt enklere når de er to. Jeg er glad vi bor så landlig til, her kan barna løpe fritt rundt.

Nå er det kun en uke til vi reiser til Kristiansand og det gleder jeg meg til. Vi hadde egentlig tenkt å bo i Dyreparken denne gangen, det hadde blitt en opplevelse for både store og små. Dessverre var jeg for sein med å bestille, så da gikk vi for det nest beste. For to år siden fikk jeg en invitasjon helt ut av det blå, en invitasjon om å komme til Bygland og fly paraglider. Det var en fantastisk opplevelse, og den helgen ble uforglemmelig for oss alle.

Både gubben og jeg falt pladask for Bygland når vi var der, og helt siden den gang har vi bodd på Bygland hver gang vi skal til Sørlandet. Det gjør vi i år også, Bygland er en fantastisk  plass. Nå håper jeg bare sola kommer frem igjen, det blir kjedelig å gå rundt i dyreparken i plaskregn…

Allerede før jeg sto opp i går hørte jeg glosene fylte huset, og verre skulle det bli.
Det var nemlig meldt tropevarme på Vestlandet denne helgen, og det likte gubben dårlig.
Allerede klokken 0900 i går bikket gradestokken 20 grader, og etter glosene fra stua og bedømme så hadde gubben fått det med seg også.

Det er ingenting som er bedre enn selvplukkede jordbær fra egen hage…

Rett etter jeg hadde stått opp i går ringte min datter, hun ville gjerne komme hjem noen timer. Om en uke får hun komme hjem på sin første perm siden hun kom til Haakonsvern, men frem til da får hun bare fri på dagen i helgene. Så når hun vil hjem må vi hente henne om morgenen og kjøre henne tilbake på kvelden, men det gjør vi med glede.

Alt blir enklere når hun får sin egen bil, og dersom alt går som det skal så får hun bilen i dag.
Hun er heldig som har storebrødre som stiller opp når hun trenger de, spesielt når bilen hun har sett seg ut står i Drammen. Min datter kunne ikke hente den selv og dermed ble den eldste storebroren kontaktet.

Det er ikke bare ute det blomstrer…
Klokkeranken min er et praktfullt syn, jeg gleder meg til den begynner å blomstre…

Han sa ja med en gang og heiv seg på tidligste fly i dag tidlig. Så nå krysser vi fingrene for at kjøreturen over fjellet går bra, min datter sender melding hver halvtime for å høre hvordan det går. Det er noe spesielt med den første bilen, så jeg skjønner at min datter er spent.

Bilen var på plass tidligere enn antatt, det var en fornøyd jente som satte seg i førersete i dag...

I dag er kan vi virkelig snakke temperaturer, for jeg tror vi i dag har den varmeste dagen så langt i år. Gubben ligger rett ut på sofaen og puster like mye som en strandet spekkhogger, og rundt han hopper en energisk liten gutt. Da var det godt storesøster var hjemme og kunne aktivisere en liten gutt, hun dro med seg en liten gutt på friidrettsbanen som ligger rett borti veien her.

En liten gutt bryr seg lite om at det er 30 grader ute, han har like mye energi fordi om. Men på friidrettsbanen fikk han utløp for litt energi, ikke skjønner jeg at han orket. Vi har hatt en fantastisk helg med mye utetid, og i dag har jeg ikke tenkt å gå inn før jeg må. For i morgen kommer regnet tilbake, typisk at det begynner å regne når feriegjestene våre kommer…

Tidligere denne uken ringte min datter til min mann, og selv om jeg ikke hørte hva hun sa så hørte jeg at hun var ivrig. Det viste seg at min datter hadde bestemt seg for å kjøpe seg sin første bil, og nå hadde hun funnet den perfekte bilen. Problemet var bare at hun ikke hadde tid til alt papirarbeidet, og når jeg hørte min mann sa at han kunne hjelpe skjønte jeg hvilken retning det ville gå.

Min mann er flink til mye, men når det kommer til papirarbeid er han håpløs. Spesielt når papirarbeidet må gjøres på datamaskinen, der kommer han til kort. Så når jeg hørte han lovet min datter å hjelpe visste jeg at arbeidet ville havne på meg, og der fikk jeg rett gitt.

Hele uken har jeg jobbet på spreng for å få alt klart, og i går toppet det seg for meg. Min mann som var på jobb bombarderte meg med meldinger, siden bilen skulle hentes på søndag måtte alle papirer gjøres klar så fort som mulig. Problemet var bare at jeg ikke hadde alle papirene jeg trengte for å bli ferdig, de hadde gubben.

Jeg kjente hodepinen kom snikende i går, og det kunne ikke ha passet dårligere. Jeg hadde nemlig en time hos min flinke frisør, og det siste jeg trengte var stress før den timen. Heldigvis kom gubben hjem i god tid før timers hos frisøren, og det gjorde at jeg klarte å bli ferdig med alt før jeg dro.

Men når vi kom til frisøren skulle man tro det var gubben som hadde jobbet hardt med papirarbeidet, for når jeg skulle vaske håret sovnet gubben sittende i sofaen. Det begynner å bli en tradisjon det der, for det samme skjedde i fjor også. Så det er ingen grunn til å bekymre seg for at gubben får nok hvile, hver ledige stund benytter han seg godt av. Det blir mange powernapper i løpet av en dag, så mange at jeg ikke skjønner hvordan han klarer å sove om natten.

 

Med gubben sine lavmælte snorkelyder i bakgrunnen ble jeg fikset på håret av min fantastiske frisør, og som alltid ble jeg kjempe fornøyd. Jeg er så heldig som har en frisør som strekker seg langt for å imøtekomme mine behov, og hun legger alt til rette for at jeg skal ha det bra. Så tusen takk Linda, du er en engel. Nå kan sommeren bare begynne, både sommerklippen og hårfargen er gjort unna…

Det er terapi for meg, en rusletur i hagen er alt som skal til.
Jeg får nye overraskelser hver eneste dag, stadig nye blomster kommer frem.

På mandag klarte jeg ikke motstå fristelsen, det var salg på Plantasjen. 
Hele ni stauder ble kjøpt inn, og de fleste ble plantet i skråningen ved steinmuren. 

Mange knupper på frøene jeg plantet i år…

Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke la duk over jorden før jeg begynte å plante, da hadde jeg sluppet alt ugresset. Men jeg skal prøve å legge duk rundt plantene og dekke mesteparten av jorden.

Film av blomster bedet her…

Jeg hadde egentlig lyst til å legge stein rundt plantene for å dekke jorden, men jeg har ikke råd til det i år. Så nå håper jeg vi får duken på plass i år så får steinen vente til neste sommer.

Det ser i det minste ut som de trives nede i skråningen, og det håper jeg de fortsetter med. Til neste år skal jeg prøve å dele noen av staudene jeg har kjøpt, håpet er at jeg får nye uten at jeg trenger å kjøpe flere. 

En stolt liten arbeidskar…

Det blir ikke kjøpt flere blomster i år, jeg har vært en særdeles god kunde hos Plantasjen i sommer. Nå blir det spennende å se om de overlever vinteren, men i mens nyter jeg synet av de hver eneste dag… 

Selv om været har vært skiftende denne helgen så har det vært en produktiv helg, jeg er egentlig glad for at det ikke har vært de store temperaturene denne helgen for da hadde ikke gubben fått gjort noen ting. Gubben takler ikke høye sommertemperaturer, han går rett ned for telling når gradestokken bikker 20 varmegrader.

Gubben er litt rar i blant, noen god planlegger er han i hvert fall ikke. Vi hadde en avtale i går, vi hadde avtalt med mine foreldre at vi skulle ta søndagsmiddagen på Egon. Men det var ikke før på ettermiddagen så gubben hadde god tid før det. I tillegg sto han opp tidlig i går, han skulle nemlig hente min datter som hadde fått lov til å reise hjem noen timer.

Med andre ord så hadde gubben god tid til å sulle i hagen før vi måtte dra, men i stedet for bestemte gubben seg for å starte på arbeidet en time før vi måtte dra. Det endte jo med at han ikke fikk gjort det store arbeidet i hagen før vi måtte dra, dermed måtte resten vente til etter restaurant besøket.

Vi ante fred og ingen fare når vi kom ned på Egon, men med en gang vi kom inn la jeg merke til det alvorlige blikket på min mor. Det viste seg at min mor hadde fått noe på øyet som hun ikke fikk ut, og derfor hadde hun fått time på legevakten akkurat når vi skulle samles til middag. Det var en strek i regningen, det ble ikke det samme uten henne.

Det er ikke så lenge siden vi var på Egon sist, derfor ble jeg litt sjokkert når regningen kom. Tre og et halvt tusen måtte vi ut med i går, det blir en stund til vi går dit igjen. Men mett ble vi alle mann, det skulle vel egentlig bare mangle. Med magen full av mat var jeg ganske sikker på hva gubben kom til å gjøre når han kom hjem, sofaen var nok neste stoppested.

Men igjen overrasket gubben, for etter at jeg var plassert i godstolen løp han ut i hagen. Nå skulle arbeidet han hadde begynt på før vi dro fullføres, To pakker med gress frø ble kjøpt inn i går, nå var det på tide å få grønn plen. I flere timer holdt gubben på ute i går, og det var en fornøyd gubbe som kom inn når arbeidet var ferdig. “Ja nå kan vi bare vente på at det begynner å gro kjære” utbrøt gubben med et stort smil rundt munnen, så nå krysser vi fingrene for at det blir grønt om noen ukers tid…

Jeg skjønte hva som var på ferde i går, klokken nærmet seg 17.30 og gubben hadde enda ikke kommet hjem fra jobb. Jeg skjønte ut i fra klokka at gubben hadde fått restbetong, han var fast bestemt på at han nå skulle bli ferdig med støpearbeidet. Et kvarter etter på hørte jeg buldringen bort i veien, og like etter kunne jeg skimte betongbilen gjennom vinduet.

I hele går kveld holdt gubben på, og jaggu ble han ferdig. Jeg så det på hele gubben i dag, utålmodig trippet han rundt meg mens han ventet på at sondematen skulle bli ferdig. Sondematen hadde knapt nok rukket å gi varsel fra seg før jeg satt i rullestolen, nå skulle kjerringa i hagen.

Film av meg som tester veien

Gleden og stoltheten i øynene på min mann når jeg kom kjørende på veien han hadde støpt til meg varmet hjertet mitt, jeg er heldig som har en mann som tenker på meg i alt han gjør. Jeg vet hvor mye arbeid han har hatt med dette prosjektet, og enda er det mye som gjenstår.

Gleden var stor i dag hos oss begge, i flere timer ble jeg sittende på ny plattingen og bare nyte.
Gubben jobbet rundt meg, nå var det jorden som skulle planeres ut. I dag må jeg bare skryte av gubben min, han har virkelig stått på i det siste. Nå er det verste arbeidet unnagjort, og nå kan vi begynne arbeidet med å så plen.

Jeg har sagt at jeg skal fortsette å skrive blogg til alt er ferdig og det løftet skal jeg holde, men jeg må nok belage meg på å holde bloggen i live til neste sommer. Men i dag feirer vi at hagen har fått en ny platting, dette kommer til å bli så fint når alt er ferdig…