Det er så mye jeg skulle ønske jeg kunne skrive her på bloggen om denne saken, men jeg vet også hvor skummelt det er.
For både jeg og gubben vet at kommunen leser bloggen min, og akkurat i denne saken vil vi holde noen kort tett til brystet. Derfor har vi sammen tatt et valg om å ikke dele saksgangen, kommunen trenger ikke vite alt.

Vi valgte Lippestad firmaet fordi de har mye erfaring i slike saker, og nettopp fordi vi valgte en advokatfullmektig så fikk vi også Geir Lippestad med på kjøpet. Med de to føler vi oss godt ivaretatt, og det viktigste av alt er at jeg har blitt fritatt fra mye arbeid. All muntlig kommunikasjon fra kommunen går via advokatene, og det var advokaten som anbefalte et møte med kommunen.

Dette fordi advokaten kunne stille de litt til veggs, men også for å høre om kommunen var villig til å innfri noen av våre ønsker.
Det var de som fortalt tidligere ikke villig til å gjøre, noe kommunen til de grader fikk høre fra både oss og advokaten.
Men som advokaten sier så vet vi nå hvor lite samarbeidsvillige kommunen er, og dette vil statsforvalteren få beskjed om.

Vi fikk 78000 utbetalt fra Spleisen, for som dere sikkert vet så trekker banken en viss prosent fra summen.
De pengene er vi uendelig takknemlig for, og de står trygt på sparekontoen min. Men vi vil så gjerne at disse pengene skal rekke så lenge som mulig, for dersom vi ikke får medhold hos statsforvalteren så blir det sivilombudet som blir neste klageinstans.

Grunnen til at jeg skriver dette er fordi vi har fått mange spørsmål fra noen som ikke er enige med valg av advokat firma.
Det er noen som bare ser ordet advokatfullmektig, noe jeg forstår til en viss grad. Men jeg håper dere stoler på oss når vi sier at vi føler oss godt ivaretatt, slike saker mot kommunen er vanskelige å vinne uavhengig av firma. Vi prøver så godt vi kan å ta vare på de pengene vi har fått fra dere, og selv om 78000 er mye penger så forsvinner de fort når det er advokater med i bilde.

Vi håper i det lengste at statsforvalteren ser vår side av saken, helt eller delvis medhold i denne saken hadde gjort meg overlykkelig.
Men vi er forberedt på å ta kampen videre dersom resultatet blir i kommunen sin favør, og vi er glad for at vi har Lippestad firmaet i ryggen.
Og idag fikk jeg et bevis på den jobben advokatene har lagt ned i saken, for i dag fikk vi et brev fra statsforvalteren. Hjertet mitt stoppet nesten når jeg fikk melding om at det lå et brev i Digipost, jeg forberedte meg på det verste.

Overskriften var “Innhenting av flere opplysninger”, og det var ikke oss statsforvalteren ønsket flere opplysninger fra.
For i brevet stiller han kommunen til veggs, de må nå dokumentere og redegjøre sin begrunnelse for hvorfor jeg ikke har rett på BPA lenger.
Dette var en god nyhet på en fredag, det er så godt å se at statsforvalteren ser det samme som vi ser. Nå venter jeg i spenning på hva kommunen kommer med, og jeg håper de vil slite med å dokumentere sine handlinger.
Takk og lov for dere, og takk og lov for Lippestad firmaet, for første gang har jeg fått et lite håp i denne saken…

I går kjente jeg på det igjen, hvor heldige vi er som har så mange fine mennesker rundt oss. Jeg tror vi bor i verdens beste nabolag, alle stiller opp for hverandre.
Det var en av de tingene som gjorde at jeg falt pladask for dette stedet, for allerede på visningen for ti år siden fikk jeg hilse på naboene.
Jeg har ikke angret et sekund på at jeg kjøpte dette huset uten at min mann visste det, han hadde tross alt gitt meg ansvaret for å skaffe oss et nytt rede.

Det samholdet vi har fått med naboene våre betyr så mye, og etter jeg ble syk så sto de klar med åpne armer for å hjelpe så godt de kunne.
Vi har fått så mye hjelp men også mange opplevelser, bare det å vite at vi har de rundt oss gir meg en trygghet. For jeg vet at når jeg en dag blir borte så vil familien fortsatt ha mange rundt seg, de vil aldri bli alene.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

I går ble far og sønn invitert på kvelds til en av naboene, og selv om jeg gjerne skulle vært med så var jeg så glad på deres vegne.
Det betyr så mye for de begge å få et lite pusterom, noe de kan gjøre sammen.
Dessuten fikk jeg så mange fine bilder at jeg nesten følte jeg var med, og når jeg så hvor glad far og sønn var når de kom hjem så ble jeg også glad.

Jeg måtte le når jeg så tegningen en liten gutt hadde laget, han hadde nemlig tegnet huset vårt med alle familiemedlemmene inni. Mormor og morfar var også med, de sto utenfor og ringte på. Men det var en av figurene på tegningen som fikk meg til å dra på smilebåndet, for figuren så mer ut som et monster enn noe annet.
Jeg lurte veldig på hvem dette skulle forestille, og når jeg fikk forklaringen fra en liten gutt kunne jeg ikke annet enn å le.
“Det er pappa når han hviler middag mamma, han snorker som et monster”.

Han vet å få sagt det, jeg tror jeg må ramme inn den tegningen.
Nå ønsker jeg meg bare litt oppholdsvær så jeg kan komme meg ut litt, jeg har nemlig planer om å begynne med litt julepynting.
Men det regner som aldri før ute, og det må være forklaringen på de lave strømregningene for tiden. Vi hadde faktisk forberedt oss på en skyhøy regning denne måneden, så overraskelsen var stor når vi så at den var helt normal. Vi får håpe det vedvarer resten av vinteren, det hadde vært fantastisk..

” Tenk på hvor fint vi kunne hatt det dersom du hadde vært frisk kjære ” sa gubben til meg igår, halveis lent over meg la han hode i fanget mitt.
Jeg følte hvordan han søkte etter nærhet, og alt jeg ville var å løfte armene mine for å holde rundt han.

Men uansett hvor mye jeg prøvde så lå armene som to døde slakt ved min side, jeg ble sittende og se på en sliten mann med tårer i øynene.
Der og da var det akkurat som min mann leste tankene mine, varsomt løftet han to livløse armer og la de på ryggen hans.
Varmen fra en sliten kropp traff håndflaten min, og jeg kjente hvordan den spredte seg gjennom hele meg.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg lukket øynene, i et lite øyeblikk stoppet verden opp.
Stillheten omfavnet oss der vi satt, kjærligheten fylte rommet.
Nærhet ble aldri det samme igjen etter lynet slo ned, kjærlige berøringer er nå blitt til et stort savn.

Kroppen min reagerer hver gang, små kjærlige berøringer blir til små sitrende lyn. Min slitne kropp er blitt overfølsom, selv den minste berøring setter meg ut. En liten dråpe falt ned, og det var nesten så jeg kunne høre hvordan den sprakk i det den traff brystet mitt.
Jeg husket plutselig hvordan det pleide å være, lengselen vendte tilbake.

Der og da skulle jeg ønske jeg kunne krype inn i hans varme armkrok, sitte så tett at jeg kunne høre hvordan hjertene våre smeltet sammen.
Men der satt jeg fanget i en stol, uansett hvor mye jeg prøvde så kom jeg ikke nærmere. En sliten mann må selv søke nærhet, sorgen ble igjen så nær. Lynet slo ned når vi var på vårt lykkeligste, men kjærligheten mellom oss klarte den ikke å knuse…

Jeg satt hjemme i går og ventet jeg, ventet på at det skulle gå et lys opp fra gubben.
Før eller siden måtte han da komme på det, for dette var veldig ulikt han.
Samtidig forventet jeg ikke å høre noe, for når gubben glemmer ting sitter det langt inne og innrømme det.

Men selv om gubben glemte seg så var det nok av de som husket hvilken dag det var i går, og en av de var min kjære tremenning.
Jeg skjønte ingenting når det plutselig ringte på døren, og det var et øyeblikk hvor jeg lurte på om jeg hadde glemt en avtale. Det har nemlig vært så mange møter i det siste, så det skulle ikke forundre meg om jeg hadde glemt et av de.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så jeg ble gledelig overrasket når hun plutselig sto i stua her, det er nemlig ikke ofte jeg får besøk på formiddagen.
En bukett med noen nydelige roser fikk jeg også, og en eske med melkehjerter som er en av mine favoritter. Simba ble også glad, for min tremenning hadde også med seg sin firbeinte venn.

Det er kjekt å ha bursdag når gratulasjonene hagler inn, og det gjorde det virkelig igår. Facebook gikk nesten ned for telling, selv hadde jeg ikke sjans til å følge med. Dere er bare fantastiske, det ble så mange gode ord at jeg ble rørt. Blomster på døren fikk jeg også i søkk og kav, og det hele toppet seg når gubben kom hjem.

For det var en skamfull gubbe som kom hjem fra jobb i går, aldri har jeg sett en mer ydmyk mann.
Med to buketter med roser gikk han ned på kne, og det har han aldri gjort før. Selv ikke når vi bestemte oss for å gifte oss fikk jeg den gleden, det måtte en forglemmelse til for at han gikk ned på kne.
Min datter hadde kjøpt meg et deilig undertøyssett til vinteren fra barna, det var så herlig å ta på seg i morges.

Men den mest rørende gaven fikk jeg faktisk fra naboen i år, et nydelig halsskjede med fire hjerter som skulle symbolisere mine fire barn.
Siden det var mye plass til gravering på smykket så skal jeg få gravert inn alle navnene til barna, det skal jeg ta med meg i graven.
Tusen takk til alle dere som husket på meg igår, takket være dere fikk jeg en strålende dag. Nå gjenstår det å se om det blir flere bursdager, i følge gubben må jeg ihvertfall holde ut til 50 års dagen…

Jeg har egentlig ikke tenkt over bursdagen min i det hele tatt, jeg har ikke klart å glede meg så mye. Denne kampen vi nå står midt oppi har satt alt annet til side, jeg har ikke hatt tid til å tenke over at bursdagen min nærmet seg.
Derfor føltes det så uvirkelig ut når jeg våknet i dag, og jeg var tydeligvis ikke den eneste som syns det var uvirkelig.

Det var nemlig ingen i huset som husket på hvilken dag det var i dag, jeg vet ikke helt hva jeg skal føle om akkurat det.
Alle hadde tydeligvis nok med sitt denne morgenen, sånn er det vel noen ganger. Vi får se hvor lang tid det går før de kommer på det, jeg regner med at det går et lys opp for familien før eller siden. Kjære har du glemt noe idag? Regner med du kommer på det når du leser bloggen min i dag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Gleden over å fylle år forandret seg når jeg ble syk, hvert år lurer jeg på om det blir min siste. Aldri hadde jeg sett for meg for seks år siden at jeg skulle nå 42 år, det er ganske så utrolig.
Noen ganger lurer jeg på hvor de siste årene har blitt av, det føles som igår at jeg kom sjokkskadet ut fra sykehuset bare 36 år gammel.

Når jeg tenker på den reisen jeg har hatt blir jeg litt stolt, både av meg selv men også familien. Vi har stått sammen fra dag en, kjempet oss videre på tross av motgang. For seks år siden måtte vi lære oss og leve på nytt, bare det å puste var vanskelig. Men her sitter vi seks år etter, vi klarte å finne en ny hverdag i et altoppslukende mørke.

42 år og midtveis i livet, egentlig burde jeg hatt mange år igjen.
Jeg føler på det hvert år, ett år eldre betyr bare at jeg nærmer meg slutten.
Klokken tikker høyere på dager som denne, minner meg på at tiden her og nå er alt jeg har. Det er min dag i dag og følelsene er mange, men mest av alt er jeg takknemlig for at jeg nå får oppleve enda en bursdag….

For en jobb BA har gjort, jeg er helt ydmyk her jeg sitter.
Jeg oppdaget først igår at jeg hadde gått glipp av noe stort, for reporteren som intervjuet meg i forbindelse med denne kommune kampen har virkelig stått på.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Hele to avisoppslag har hun fått i trykken etter det første intervjuet, et intervju med helsebyråd Beate Husa og et intervju med handikapforbundet. Reaksjonene etter intervjuet med Husa lot ikke vente på seg, kommentarene i avisen sa sitt.

For når helsebyråden offentlig går ut og sier hun har forståelse for vår situasjon men samtidig mener at etatene vet best skapte det harnisk, det var ingen som forsto hvorfor kommunen likevel valgte å overkjøre en som var i en sårbar situasjon. Jeg er glad for at dette nå kommer frem i lyset, for retten til å bestemme selv er alt jeg har igjen.

Intervjuet med Husa gjorde meg kvalm, for hun har regelrett ikke peiling på hva hun uttaler seg om. På møtet vi hadde med henne i forrige måned stilte hun seg uforstående til vår påstand om at vi ikke fikk lov til å ta med assistentene våre, for i følge henne var det ingen som sa at vi ikke fikk være med å bestemme hvem som skulle jobbe her.

Hun skulle virkelig vært med på møtet vi hadde med kommunen i forrige uke, jeg tror hun hadde fått seg en aha opplevelse.
For der sa de rett ut at det var de som bestemte, vi har ingenting vi skulle sagt. Handikapforbundet sitt intervju forsterket mine påstander, vi er mange i samme sko.

Vi er mange som kjemper en innbitt kamp mot kommunen, av alle klagesaker som havner hos statsforvalteren så er det BPA saker det er flest av. Nå jobber handikapforbundet med å få til en endring innenfor BPA ordningen, og etter planen vil de legge frem sin innstilling i midten av Desember. Se sitat fra BA under.

Brandvik, som er rullestolbruker og selv har BPA, sitter i et utvalg som jobber med å gjennomgå og foreslå forbedringer i BPA-ordningen. De skal levere sin innstilling til politikerne i midten av desember.

– Hele årsaken til at BPA-utvalget finnes, er saker som den til Vivian Brosvik. Slik loven er nå, kan kommunene la andre en kommunen levere tjenesten, men de har fremdeles ansvaret for at ordningen er forsvarlig. Spørsmålet er om lovverket er godt nok, påpeker Brandvik.

Det skremmer meg at kommunen har så mye makt over denne ordningen, og her bør våre folkevalgte virkelig få fingen ut og gjøre noe.
At BPA er blitt en lovfestet rettighet er tydeligvis ikke nok, for så lenge kommunen kan ta den fra deg når de vil spiller det ingen rolle om det er en lovfestet rett eller ikke. Og er det riktig at vi skal bli straffet på grunn av pandemien? Jeg syns det er hårreisende.

Jeg er så takknemlig for at BA tok kontakt med meg, for jeg var først i tvil om jeg orket å stå frem. Men nå er jeg så glad for at jeg hoppet i det, for når jeg ser den responsen vi får så forstår jeg at jeg gjorde det riktige.
Så idag vil jeg bare takke BA for den jobben de har gjort, og igår fikk jeg vite at de vil fortsette å belyse denne saken. Nå håper jeg bare statsforvalteren tar den riktige beslutningen, ikke ta fra meg den lille tryggheten jeg har igjen…

For en dag dette har vært, tårene har trillet av glede i hele dag.
Det første jeg våknet til i dag var små ivrige barneskritt i trappa, klokken var ikke mer enn 07.00 når skyvedøren gikk opp til rommet mitt.
Et lite bustete hode dukket opp, voksen fra dagen før hadde gitt en ny hårsveis på en liten gutt i løpet av natten.
“Kan du ta på TVen mamma?” var det første han spurte om, og igjen måtte mor få liv i en liten datamaskin.

Problemet er bare at jeg kun ser halve TVen fra senga, det er ikke like enkelt å styre fjernkontrollen i blnde. Men det var da jeg hørte han ute i stuen, lange vokallyder kunne høres fra sofaen.
“Aaaaa, kkkk, dddee” hørte jeg fra sofaen, og det var da det slo meg.
Hvis jeg fikk en liten gutt til å lese opp bokstavene så kunne jeg veilede meg frem, og det var nettopp det en skolegutt gjorde.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

“Dddiiirrreekkttteee”  ropte en liten gutt, og det var nettopp direkte knappen jeg var ute etter. En skolegutt kom til unnsetning igjen, samarbeidet mellom mor og sønn fungerer som bare det.
TVen kom på og lyden ble skrudd opp, det ble ikke mye søvn etter det.
Men plutselig ble det helt stille, og det var nettopp den stillheten som fikk meg til å spisse ørene.

Noen minutter etter gikk skyvedøren min opp på ny, og før jeg fikk blunket sto en liten gutt ved sengekanten.
” Gratulerer med dagen mamma, jeg har en overraskelse til deg”.  
Jeg skjønte ingenting der jeg lå, så vidt meg bekjent så hadde jeg ikke bursdag i dag.
“Men vi skal jo feire deg idag mamma, vi skal jo få besøk”. 
Jeg klarte ikke holde tårene tilbake, for der sto en liten gutt med et fat med sveler på og en nylaget tegning under armen. For en start på dagen, en liten gutt ga meg en varme så stor.

Etter det har det gått slag i slag, mye besøk og kaker i alle varianter.
Gubben disket opp med pizza i tillegg, så her har det vært noe for enhver smak.
Dette har virkelig vært en herlig søndag, en søndag med dobbel feiring. Akkurat det liker vi, man kan aldri feire livet nok.
Nå sitter jeg her med en deilig smak av sjokoladekake i munnen, en liten ting som gir meg en takknemlighet så stor…

I dag vil jeg hedre to av mine viktigste menn , to menn som betyr alt for meg.

Uten de begge vet jeg ikke hva jeg skulle gjort , de står ved min side uansett hva.

Den ene har gitt meg visdom og ubetinget kjærlighet , den andre har gang på gang plukket meg opp fra et mørke så stort.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

I dag er det farsdag , og jeg vil bruke denne anledningen til å takke.

Kjære pappa du er min visdomskilde og trygge havn.

Helt fra jeg så dagens lys har du vært der , med ubetinget kjærlighet har du holdt meg trygg.

Du har vist meg gleden ved havet , en felles glede ble til.

På små barneføtter har jeg fulgt deg , du har vært min største helt.

Alltid har jeg vært en pappajente , når mor sa nei visket du alltid ja.

Jeg har nok ikke alltid vært like enkel , men du ga meg aldri opp.

Ja bortsett fra når du skulle lære meg matte , da gikk det en kule varmt.

Alltid har du prøvd , prøvd å veilede meg inn på rett vei.

Så idag vil jeg bare få si takk , takk for alt du har gitt meg.

Takk for alle de gangene du kom løpende når jeg ropte , skremte monstrene bort fra en barneseng.

Takk for alt du har lært meg , gjennom hardt arbeid har du vist meg at jeg kan nå alle mine mål.

Til slutt må jeg takke for at du alltid har gitt meg en hjelpende hånd , du har aldri vært langt unna når jeg har trengt deg som mest.

Min kjære mann , det finnes ikke ord nok når jeg skal forsøke å beskrive deg.

Sta som et esel står du på ditt , med bannskap og stadig nye gloser baner du deg din egen vei frem i livet.

Du bringer frem både det verste og beste i meg , du vet alltid hvilke knapper du skal trykke på.

Det er aldri et kjedelig øyeblikk med deg i nærheten , det er ingen som kan få blodpumpa mi i gang fortere enn det du kan.

Men det skal du vite , hver kveld takker jeg høyere makter for at du er min.

Hver dag får du meg til å føle meg levende , du gir meg tro når jeg selv er i tvil.

Gang på gang drar du meg opp , selv om døden henger over oss så gir du meg mot til å leve.

Du er blitt min livbøye når det stormer som verst , du er mitt fyrtårn i et altoppslukende mørke.

Takk for at du orker , du er der selv når du mangler krefter.

Du er der når alt annet svikter , i dine armer er jeg alltid trygg.

Takk for at du fortsatt står ved min side , takk for at du ser meg for den jeg er.

Tusen takk for at du ikke lar tre små bokstaver overskygge , vår kjærlighet lever takket være deg.

Gratulerer med farsdagen til dere begge to , tusen takk for alt dere gjør 🧡

Ja nå teller vi minutter her, kjerringa er klar.

Ungene har funnet frem hørselsvern, og gubben vet jeg ikke hvor er.

For nå er det landskamp og alle vet hva de har i vente, ja selv naboen har rømt til fjells denne helgen.

Hvordan dette går er det ingen som vet, vil kjerringa overleve kvelden?

Enda godt jeg ikke ligger på sykehuset nå, for jeg tror neppe et tremannsrom hadde blitt det samme igjen.

Om huset kommer til å stå er en annen sak, enda godt vi er godt forsikret.

Ullevål er stedet i kveld, nå er det like før det braker løs.

Ungene holder pusten mens kjerringa lader opp, nå er det kun en ting som gjelder…

Heia Norge!!

For seks år ville jeg bare legge meg ned å dø, men alt jeg vil nå er å leve.
Denne reisen har vist meg hva som bor i meg, hvor mye vi mennesker egentlig tåler.
Det bor en indre styrke i oss alle, vi må bare nå kjelleren før vi oppdager den.
Livet er tøft, ja brutalt til tider. Men den tiden vi har fått utdelt er alt vi har, og det er kun du som bestemmer hvordan du skal bruke den.

Kjelleren er fylt med et altoppslukende mørke, et altoppslukende mørke som sluker deg hel. Noen ganger føles det ut som du aldri kommer til å finne veien ut igjen, det finnes ingen lys i tunnelen.
Alt du vil er å krype under dynen, lukke øynene og glemme at verden utenfor eksisterer. Jeg har selv vært der, gang etter gang havner jeg ned i en mørk kjeller.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Vi mennesker er sterkere enn vi tror, noen ganger handler det bare om å slippe taket.
Tørre å kjenne på de følelsene som er mørke, slippe taket og bare være til.
Jeg har lært mye på disse seks årene, mest av alt om meg selv.
Hver gang jeg tror jeg har nådd bunnen oppdager jeg det, viljen til å kjempe seg opp igjen kommer som en overraskelse hver gang.

Livet er virkelig verdt å kjempe for, hva som venter rundt neste hjørne er det ingen som vet. Jeg har gått fra et altoppslukende mørke til strålende solskinn på samme dag, gledene ved livet slutter aldri å overraske.
Etter seks år ser jeg det, vi mennesker klarer mer enn vi tror. Når man tror alt er over er det egentlig bare en begynnelse, et nytt kapittel dukker opp når du minst venter det…