Mine barn er bare fantastiske, de har taklet denne omveltningen av en hverdag på en helt unik måte. Noe som derimot har gått igjen hos dem alle, er at de ikke har villet prate om denne nye hverdagen til andre. Derfor var overraskelsen stor når jeg oppdaget at talen til min datter handlet nemlig om dette, den handlet om meg.

De har i disse dager en konkurranse gående i Hordaland, en konkurranse der vinneren med den beste talen kan vinne ti tusen kroner, og etter at min datter hadde fremført sin tale fikk hun spørsmål om hun ikke ville bli med i konkurransen. Læreren hadde nemlig blitt svært rørt, og ja, det ble jeg også.Så her kommer den, og jeg føler mammahjertet briste av stolthet…

 

Glede av Silje 16 år 

 

Vi som mennesker er ganske så forskjellige. Vi tenker forskjellig, lever våre liv forskjellig, ja vi sanser og oppfatter forskjellig. Det som er viktig for meg, trenger ikke være viktig for deg. Men vi har alle noe til felles, vi må alle prøve å leve dette ene livet vi har på best mulig måte. Et liv fullt av både utfordringer og gleder, og det er disse gledene jeg gjerne vil prate om i dag.

Jeg levde et tilsynelatende normalt liv inntill for fire år siden. Jeg hadde en mor som stilte opp uansett hva det var, en stefar som jobbet mer borte enn han var hjemme, og søsken som alltid ville mitt beste men som også kunne gå meg på nervene noen ganger. Vi hadde et trygt og godt hjem , og fremtiden så lys ut.

Men for fire år siden rett etter min lillebror ble født, da skjedde det noe som endret livet for oss alle sammen. Min mor ble syk, alvorlig syk, tre små bokstaver gjorde at livene våre falt i grus, tre små bokstaver bidro til at tryggheten forsvant. ALS var beskjeden, ingen kur sa de, 2-5 år var prognosen.

Hvordan går man videre etter en sånn beskjed? Der og da forsvant all glede fra livet vårt, vi kunne nå aldri oppleve lykke igjen etter dette vel? Jeg var 12 år når det skjedde, nå er jeg 16 og vet hva glede er. Det har nemlig min mamma vist meg, hver dag viser hun meg det. For det er nemlig de små gleder som blir store for henne, og det smitter over på hele familien.

Nå er det gått fire år siden diagnosen ble stilt, og min mor blir gradvis bare dårligere. Men hun er sterk, for hver dag kjemper hun seg opp, opp til en hverdag som er helt annerledes enn min. For mens jeg lever et hektisk liv, prøver å sjonglere skole, fotball og venner, så sitter hun bare hjemme og må ha hjelp til alt.

Men vet du hva? Hun er lykkelig, hun smiler hver dag, og hun fyller huset med latter og glede. Hun elsker livet og griper tak i det for alt det er verdt. Selv om hun er lam fra topp til tå, så hindret ikke det henne fra å delta på ekstremsport veka på Voss i år. Der prøvde hun paragliding for første gang, og det smilet i ansiktet på henne når hun landet, ja det smilet kommer jeg aldri til å glemme.

Det beste hun vet er å få være med meg på fotballkamp, hun skinner som en sol når hun får se meg spille. Jeg blir glad inni meg når jeg ser henne sitte på sidelinjen og heie meg frem. Så for meg har glede forandret seg, det er ikke lenger en ny Ipad eller kule klær som betyr noe (selv om jeg blir glad for det også altså), men det er de små gledene som betyr mest for oss.

Det kan være alt fra å kunne dra på hytta en helg, være ute en sommerdag, eller samle familien til filmkveld en lørdagskveld. Det er de små øyeblikkene, de små gledene som gjør livet verdt å leve. Gleder som dukker opp når du minst venter det, små gleder som plutselig blir store når du bare ser de.

Vi lever i en verden der skjønnhet og materielle ting styrer vår hverdag. Men vi blir jo ikke lykkeligere av å ha det siste innen merkeklær eller den nyeste Iphonen. Min mor har lært meg å se de nære gleder, hun har lært meg å ta bort mine skylapper. Det som gir meg størst glede nå, er når hun smiler sitt største smil av å se hvordan blomstene spirer opp til en ny vår, eller når hun kjører ut en vinterdag bare for å kjenne de første snøfnuggene mot sin hud. Det er lykke for meg, det er de største gledene for oss.

Hver dag har noe godt i seg pleier min mamma og si, og det er så sant. For uansett hvor lei vi er til tider, hvor urettferdig vi føler livet kan være. Så har vi hverandre, og vi har fortsatt en mamma som lærer oss hver dag og sette pris på livet. ..

 

Idag har det vært full rulle og stormende jubel her. For ikke nok med at svigerfar skulle komme, så har Isak også vært i bursdagsselskap. Så her var det bare å hive seg rundt i formiddag, gaver måtte kjøpes og klær måtte strykes. Det var ihvertfall ingen tid til å ligge på latsiden, her måtte dagen utnyttes til det fulle.

Men først må jeg fortelle om igår, for det var en stolt gutt som kom hjem fra barnehagen igår. Han hadde nemlig lært noe veldig viktig, og nå måtte han lære mammaen sin det også.

“Mamma, vet du hvem du ringer til når det brenner”? 

“Nei hvem er det”? 

“Brann nummeret 110” sa han med et stort smil i ansiktet.

“Men vet du hvem du ringer til når det kommer tyver”? 

“Ååånei kommer det tyver nå, jeg blir jo redd”!! 

“De kommer ikke nå tullemamma, men da må du ringe politiet 112”!! 

“Men mamma, hvis du blir syk så må du ringe 113”!

“Ja hvem kommer da”? 

“Ambulansen mamma”! 

Snakk om å gjøre mammahjertet stolt! Jeg var meget imponert over hukommelsen hans. De siste ukene har Brannbamsen Bjørnis blitt avspilt fra YouTube her flere ganger om dagen. I tillegg har de øvd mye i barnehagen, så nå har jeg fått meg en hjelper her dersom uhellet skulle være ute.

Han var så glad i dag når han kom hjem, det var rett i finklærne og avgårde i bursdag. Nabogutten har nemlig bursdag, og Isak har gledet seg mye til å få feire han. Selve feiringen skal være på IKEA, og der skal også Isak ha barneselskapet sitt når den tid kommer. Vi trenger å gjøre det enklest mulig, og der trenger vi ikke å tenke på noe.

Jeg har tenkt på min datter i hele dag, for idag var hun tilbake på skolebenken. Nå var det imidlertid ikke hodeskaden jeg tenkte så mye på, men faktisk noe helt annet. For de fikk i oppgave på skolen og skrive en tale om glede, og min datter grublet fælt på hva hun skulle skrive om. “Skriv om livet ditt” sa jeg uten å tenke noe mer over det egentlig. Men igår kveld skulle hun fremføre talen for meg, og det sier jeg deg, det brast fullstendig for meg. Talen skal jeg dele med dere i morgen, og da kommer dere til å forstå hvorfor jeg reagerte så stort.

Svigerfar må være verdens blideste mann. Han er alltid i godt humør og har alltid et gullkorn på lur. Han bringer frem latteren hos meg ihvertfall, jeg ler som aldri før når han er på besøk. Så nå sitter vi bare her og venter på at han skal komme, dessverre kommer han såpass sent at Isak må vente til i morgen med å se han. Men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, så det blir nok en fin dag for en liten gutt i morgen også ❤
Nå nærmer enda en dag seg slutten,og jeg har så mye å være takknemlig over. Håper dere også har hatt en fin dag, så blogges vi plutselig igjen…

Det er helt fantastisk hvor mange bilder jeg har fått, det er så kjekt at dere engasjerer dere. Det er så mye forskjellig også, noe som gjør det ekstra gøy. Her kommer bildene jeg fikk i går.

 

Siv Hege Bøvågen Radøy 

 

Anita sine bilder fra vakre Aukra 

 

 

Marit Vardø 

 

 

Hege sitt bilde, Bussesundet

 

 

Runa sine bilder, deriblant Lesjaskogsvatnet 

 

Har du noengang fundert over egen skjebne, om hvorfor du har endt opp på den plassen du befinner deg nå? Det gjør jeg ofte. Lurer på om utfallet ville vært annerledes dersom jeg hadde valgt en annen retning, hvor ville jeg vært i dag dersom jeg hadde gått for en annen mulighet? Jeg angrer ikke på noe altså, jeg står for mine valg. Men noen ganger lurer jeg på hvordan livet ville ha vært dersom jeg gikk den andre veien.

Livet er fullt av overraskelser og vendinger, ja magisk på mange måter. Man vet aldri hvilke retning eller hva slags muligheter som kan dukke opp. Når jeg ser tilbake på mitt liv så ville jeg ikke byttet det bort for noe annet, det er tross alt de valgene jeg har tatt opp igjennom som har gjort meg til den personen jeg er idag.

Men noen ganger undrer jeg på hvordan livet mitt ville vært uten ALS, hvor ville jeg ha vært i dag dersom jeg hadde vært frisk? For det er ingen tvil om at denne sykdommen har åpnet øynene mine, skylappene er for lengst forduftet. Jeg hadde nok vært en livserfaring mindre uten denne sykdommen. Misforstå meg rett, jeg skulle gitt mye for et liv uten ALS, men at jeg har fått et nytt syn på livet det er det ingen tvil om.

Tenk om jeg hadde hatt samme synet på livet når jeg var frisk , da ville nok livet mitt sett helt annerledes ut. Er det ikke rart at vi mennesker må til stadighet bli påminnet om at vi ikke er udødelige for å verdsette livet, at vi må bli “skremt” for å våkne opp?

“Du vet ikke hva du har før du mister det” 

Det ligger mye i de ordene, ihvertfall er det sånn for meg. For alt jeg ønsker meg er en kropp som fungerer , to bein og gå på og armer som jeg kan løfte med. Jeg savner så sårt å kunne legge armene rundt mine barn, og bare klemme de tett inntil meg. Jeg savner å kunne komme løpende på to friske føtter når de trengte meg som mest. Ting jeg tok for gitt før, er nå blitt det jeg ønsker meg mest her i verden.

Jeg hadde tatt til takke med et “skur” ute i skogen om jeg bare hadde blitt frisk. Jeg hadde med glede sagt fra meg alle materielle goder for å gi mine barn en frisk mamma. For uten en god helse har du ingenting, og da betyr verken rikdom eller berømmelse noenting.

For alt som bør bety noe er tiden man har med sine kjære, en tid man aldri får igjen. Så før du haster avgårde til skole eller jobb, glem nå for all del ikke det viktigste. Stopp opp og se dine kjære i øynene, gi de en klem og si du er glad i de. For tiden forsvinner så fort, og en dag er den plutselig blitt borte…

 

Det var så godt at jeg fikk være med min datter på legevakten i går, det gjør noe med mammahjertet når man blir sittende hjemme og vente på beskjed. Da var det godt å kjenne på at jeg kunne være til nytte, komme med noen trøstende og oppmuntrende ord om ikke annet. Det beste var imidlertid at min datter måtte sove inne hos meg i natt, for med mistanke om hjernerystelse så måtte hun vekkes et par ganger i løpet av natten.

Som mødre flest, så har jeg altså ligget og våket over henne i natt. Det skulle ihvertfall ikke skje noe på min vakt!! Puster hun? Ja det gjør hun, snudde hun seg? Ok, hun lever enda. Nei fullt så dramatisk var det kanskje ikke, men det var ikke langt ifra skal jeg si deg. Men det er nå godt å ha de nærme når de er syke eller skadet, så mammahjertet hadde det godt i natt.

Så det var godt å våkne i morges med en ved min side, skravle litt om løst og fast før det var på tide å ta fatt på dagen. Dessuten har hun vært hjemme fra skolen i dag, noe som medfører at jeg har hatt selskap hele dagen. Men det har virkelig vært en travel helg, to turer på legevakten samme helg er heldigvis ikke hverdagskost. Nå sitter vi og spekulerer på hvordan vi skal klare å få blodet ut av håret uten at vi gjør såret vått, ikke den enkleste saken i verden.

“Jeg skjønner ikke hvordan du klarer det mamma” utbrøt min datter i et kjedsomt øyeblikk. Jeg var engang som henne, det verste jeg visste var å måtte ligge hjemme en hel dag. Men når man ikke har noe valg så må man bare gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg skjønner imidlertid frustrasjonen hennes, for det føles ikke som det er så altfor lenge siden jeg var i samme situasjon, og det kriblet i hele kroppen av rastløshet. Men vi er i det minste to, vi har selskap i hverandre og dagen har gått fort tross alt.

I går fikk vi en hyggelig beskjed, for i morgen kommer nemlig svigerfar. Så det betyr at jeg vil få mye selskap på dagtid fremover, det blir bare så koselig. Isak går bare rundt og tripper her, “er det snart i morgen nå mamma” spør han utålmodig. Nå kommer vi til å ha det gående i dagene fremover, for han er fullstendig klar over at bursdagen nærmer seg med stormskritt. Jeg bestilte gave i går, men det har jeg ikke turt å fortelle noe om, for da har vi det gående med “nårkommerpostmannen” igjen, så det får heller være en overraskelse.

Plutselig ble det liv og røre her, for ut av det blå ringte telefonen min. Min venninne fra Voss var nemlig barnevakt for barnebarnet sitt som bor her i Bergen, og de ville gjerne komme på besøk. Snakk om å få liv i heimen, jeg vet ikke hvem som var villest, presten selv (ektemannen til min venninne) eller barnebarnet , jeg tror faktisk presten gikk av med seieren, ihvertfall i følge min datter 🤣Men sååå koselig med litt uventet besøk på en ellers så rolig mandag.

Jeg håper dere har fått en god start på uken, og måtte resten av uken bli like god 💜

 

Til min store glede får jeg fortsatt flotte bilder tilsendt. Jeg er så takknemlig for at dere sender meg en bit fra deres liv, jeg storkoser meg med å se bilder fra vårt flotte land. Keep it up! 

 

Kjersti sin fjelltur, Vikastakken i Forsand

 Fillipa som er hunden på bildet, var min hund før jeg ble syk, verdens fineste chihuahua 💜

 

Veronika fra Vadsø sine bilder fra Finnmark 

 

Inger Lise Stjørdal 

 

Else sine bilder fra vakre Vardø 

 

 

Marit Vardø 

 

 

 

 

Jeg får jevnlig meldinger fra mennesker som sliter med enten sykdom eller andre utfordringer i livet sitt. Det berører meg dypt at de ønsker å dele sine historier med meg, og det river meg i hjertet når jeg leser alle disse meldingene som strømmer på. Men når jeg får meldinger fra andre som har nylig fått samme sykdom som meg, ja da gråter jeg.

Jeg gråter med dere, jeg gråter for dere. For denne sykdommen frarøver et helt liv. Sakte men sikkert bryter den deg ned, og den river både kropp og sjel i stykker. Til dere vil jeg si, jeg kjemper med dere, og jeg prøver å kjempe for dere. For er det en ting denne sykdommen har lært meg, så er det at du er sterkere enn du tror.

Om det er en ting jeg angrer på så må det være at jeg ikke grep livet tidlig i sykdomsforløpet. For sorgen og redselen for fremtiden la seg som et lokk over hjertet mitt, og jeg hadde mer enn nok med og i det hele tatt klare å puste. Men med denne sykdommen så er tid noe man ikke har, og når jeg utsatte den fjellturen fordi jeg ville vente til jeg ble “frisk”, så angrer jeg på at jeg ikke krøp til fjells når diagnosen var et faktum.

Utsett ikke til i morgen det du kan ha glede av i dag ❤

Gudene skal vite at jeg har grått. Jeg har grått fordi jeg har vært sint, lei meg og redd. Noen ganger har alle følelsene vært i en og samme gryte. Fortsatt gråter jeg, men nå gråter jeg mest for mine kjære enn meg selv. Jeg har et slagord, ” livet er ikke over FØR det er over”, og det er et slagord jeg prøver å leve etter.

For et eller annet sted midt oppi all elendigheten skjedde det noe. Små nesten usynlige gleder begynte å finne veien tilbake til hjertet mitt. Jeg som trodde etter at diagnosen var et faktum at jeg aldri mer kunne føle lykke igjen. Men tiden gikk og hverdagene ble mange, og plutselig innså jeg at min tid her på jord ikke var over, ihvertfall ikke enda.

Bedre sent enn aldri 💜

Omsider fant jeg ut at livet var her og nå, jeg måtte gripe livet for alt det var verdt, og for en reise det har vært. Det var akkurat som om jo dårligere jeg ble jo mer levde jeg, og høydepunktet var når jeg fløy paragliding for første gang i sommer. For jeg har bestemt at denne sykdommen ikke skal få bestemme over mitt liv, den skal ikke få styre mine hverdager. Det er kun jeg som bestemmer hvordan jeg vil leve, og tro meg, jeg lever fortsatt i beste velgående.

Til dere som nå kommer etter meg vil jeg bare si. Selv om livet føles over når du går ut av sykehuset med tre små bokstaver i ditt hode, så vær så snill og ikke la de rotfeste seg. For hverdagen vil igjen finne deg, og de små gledene vil igjen finne veien tilbake til hjertet ditt…

“Langemann, kom deg opp, Greven av Gral kommer”! Ja for dette våknet jeg opp til idag. En liten gutt var allerede i full vigør og sto nå og viftet med sverdet over meg i senga. Det ble altfor seint igår, klokken 02.30 var jeg først i seng, og overraskelsen var stor når jeg og min mann hørte en liten gutt rope fra trappen midt på natten.

“Pappa, hvor er du”? ropte han med en bekymret undertone. “Jeg må bare legge mamma, jeg kommer snart” ropte en forvirret pappa som håpte at ikke nattesøvnen endte her. “Jeg vil være med” , og før jeg visste ordet av det hadde jeg fått besøk av en liten gutt som stod og turnet på gulvet midt på svarte natta. Jeg skjønner ikke hvor de tar all energien sin ifra, det er kun en bryter virker det som, og den er enten av eller på. Men jeg fikk nå underholdning så det holdt der jeg lå, og det beste av alt, en stor bjørneklem før han igjen fant veien under dyna si.

Dagen har vært fin på alle måter, selv om jeg må innrømme at jeg ikke var helt klar for å ta på meg alle ” Langemann” sine oppdrag når jeg slo opp øynene i morges  🤣Men her var det ingen bønn, her var det bare å komme seg opp og hive seg med i leken. Så her har vi lekt Kaptein Sabeltann fra vi slo opp øynene i dag tidlig.

Min mann overrasker stadig, for ikke visste jeg at han kunne tegne! For idag ville Isak ha nytt sjørøverflagg, og normalt sett pleier jeg å skrive ut fra Internett. Men idag gikk det ikke og da slengte jeg ut en kommentar om at pappa kan tegne. Overraskelsen var derfor stor når jeg så at han hev seg over oppgaven med liv og lyst, og når jeg så resultatet ble jeg faktisk imponert.

Så nå skal det bare fargelegges og festes på en pinne, så er vi igjen klare for nye tokt. For flagg må til når man skal seile på de syv hav, det skal være liten tvil om at selveste Kaptein Sabeltann er på vei. Gud hvor jeg elsker fantasien på min vakre gutt, han tar meg med på en reise jeg aldri ville vært foruten.

Tenk at jeg har i underkant av ett år nå bikket 500 innlegg, det fortjener en feiring mener jeg. Så idag har vi hatt ribbe til middag, og dagen ble avsluttet med å se på fotballkamp fra bilen i høststormen, en feiring helt etter min smak. Men feiringen ble brått avbrutt 15 min inn i kampen. Da gikk min datter nemlig ned for telling i en hode mot hode kollisjon. Jeg skjønte med engang at her var det bare å belage seg på en sen kveld, for blodet rant ut i strie strømmer.

Så vi har nå tilbrakt tre timer på legevakten, og det hele endte med fire sting i hodet. Men min datter er en tøffing, og når hun spøkefullt sa ” Mamma, se hva som står. Tror du legen ber meg holde hodet høyt “. På skjermen sto det nemlig “hold skadestedet høyt” 🤣, ja da skjønte jeg at det kom til å gå bra denne gangen også.

PS : Jeg ser jeg har fått en del bilder og meldinger. Jeg svarer fortløpende, jeg må bare få oversikt først 💜

For et vakkert land vi bor i, og takket være dere får jeg et glimt av hvor fantastisk flott dette landet vårt er. Jeg er så takknemlig for at dere sender og deler litt fra deres liv, da føler jeg at jeg kommer litt nærmere dere på en måte. Jeg håper selvfølgelig dere fortsetter å sende meg bilder, men her kommer de jeg fikk i går.

Se og nyt 💜

Veronica sin hjemplass Ballstad 

 

Dorthe sin utsikt Kongsvinger , legg merke til svanene

 

Dorthe Kongsvinger 

 

Vakre Skagen bader i sol, Anja Vardø 

 

Til og med bilde fra Georgia, takk Linda 

 

Linda

 

Asbjørg sitt hvilested i Bergen 

 

Ååå jeg og vil , Finnmark 

 

Så vakre 💜Finnmark 

 

Wenche Svelgen, ett av mitt barndomsrike 

 

Wenche sin utsikt fra hytta i Stavang