Jeg var forbanna, fortvilet og oppriktig lei meg i dag tidlig. Snørr og tårer rant i strie strømmer, og inni meg var et raseri så stort. For alt jeg ville var å stå opp, alt jeg ville var å ta fatt på en ny dag. Men ingen hørte meg der jeg lå og ropte, dette til tross for at alle var oppe og assistenten var kommet. Jeg tror assistenten ventet på klarsignal fra min mann på at hun kunne gå inn, men det falt ikke min mann inn at det var det hun ventet på. Så der lå jeg i noe som virket som en evighet og ropte fortvilet på hjelp. Ærlig talt, det går da an å titte innom vel? Når min mann endelig hørte meg klokken 11, ja da var jeg så lynings at fråden sto ut kjeften på meg, og han endte opp med å få den skyllebøtten.

Noen ganger holder jeg på å spy av denne dritt tilværelsen, enkelte dager blir jeg oppriktig forbanna over denne håpløsheten som denne sykdommen fører med seg. I dag tidlig kom begge deler skyllende over meg, og jeg fikk en dårlig start på dagen. Heldigvis kan det bare gå oppover når man befinner seg nede på bånn, og dagen ble ikke så aller verst likevel skal jeg si deg.

Dagen har vært full av rare ting, det hele toppet seg når jeg så min mann feste aluminiumsfolie på tuppen av bananen. Jeg begynte oppriktig å bli redd for at han omsider hadde gått fra sans og samling, men han beroliget meg med at han skulle bare teste ut et kjerringråd han hadde lest. Der sto det nemlig at om du fester litt folie på tuppen av bananen, så hindrer du den i å bli brun. Så nå blir det spennende og se hvem som vinner veddemålet, ja for selvfølgelig måtte vi opprette et veddemål, men premien er ikke fastsatt enda.

Kvelden i går endte ikke helt som planlagt, det måtte jo selvfølgelig skje ett eller annet på fredag den 13. For igår når Isak skulle legge seg og min mann var i ferd med å kle av han, da innså vi at her måtte vi få han til legen. For Isak har i noen dager klaget over vondt i kneet, men hver gang jeg har sett etter har jeg kun sett noe som så ut som et myggstikk, en liten rød og ufarlig prikk. Men igår når buksen kom av så vi til vår store forskrekkelse at den lille prikken var blitt til en stor betent kviselignende sak.

Så far og sønn heiv seg i bilen og kjørte til legevakten, mens jeg satt hjemme og bet negler. Heldigvis var det lite folk hos legen og de kom raskt inn. Etter at min mann omsider husket hvilket år Isak kom til verden 😂, konkluderte legen med at det mest sannsynlig var kommet et fremmedlegeme i et sår, og Isak fikk penicillin kur.

Men han er helt upåvirket av det hele, det er full fart og høyt tempo hele dagen lang, og medisinen går ned på høykant, han er nå flink den gutten. “Se på meg mamma” ropte han ivrig fra sofaen her, og dette var synet som møtte meg.

Det har vært et forferdelig vær her i dag. Regnet plasker ned og vinden uler rundt hushjørnet. Men da er det ekstra godt å kunne sitte inne og kose seg, og høre på Isak som er i ferd med å ommøblere huset. Vi skal ihvertfall ta livet helt med ro i kveld, da er det jo bra det er lørdag og mye bra på TVen.

Rettigheter : tegninger.no

Riktig god kveld til dere alle 💜

Tusen takk for de bildene jeg fikk allerede i går kveld. Nå håper jeg bare at dere andre hiver dere på bølgen og sender meg bilder. Det er helt fantastisk for meg å sitte hjemme i min egen stue og nyte bilder fra deres hverdag. Så tusen takk til dere som allerede har sendt meg bilder, og til dere andre, hiv dere gjerne med ❤

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Inger Lise sin veranda i Stjørdal 

Veronica sin utsikt over Harestua 

Marit sitt barnebarn på klatretur i Kiberg 

Marit (øya min mann kommer fra) Vardø ❤

Heidi sin spektakulære natur, Øksnes 

Et nydelig sommerfugl bilde fra Ingunn fra Sandnes 

Else sin hytte i vakre Persfjord 

Midnattsol Persfjord fra Else 

Utsikt fra kontoret til Unn Birgitte i Fredrikstad 

“Pappa, nå er vi i september” 

“Det er helt riktig gutten min” 

“Men vet du hva som skjer i september pappa”? 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

“Neeeei, hva da”? 

“Jeg har bursdag vel, og da blir jeg fiiiire år”!! 

Egentlig burde jeg fremhevet bokstaven R i fire, for det var voldsomt til skarring der ute på badet. Det er tydelig at det nærmer seg bursdag, og at det er en som gleder seg stort. For det var denne samtalen jeg våknet opp til i morges, og da kjente jeg plutselig et stikk i hjertet.

For plutselig innså jeg hvor stor han er blitt, hvor fort tiden har gått! Tenk at det er fire år siden jeg kom hjem fra sykehuset i lykkerus med et lite nurk i armene,og plutselig ble jeg dradd tilbake i tid til da marerittet først startet.

Vi var stolte nybakte foreldre som kom hjem fra sykehuset. Jeg brydde meg ingenting om at venstre fot føltes litt rar ut, alt som betydde noe var at jeg hadde fått den største gaven en mor kan få, jeg hadde fått en frisk liten prins.

Jeg kunne nærmest ikke fatte at jeg hadde vært så heldig å få enda ett velskapt barn, nr 4 i rekka. Alt jeg følte på var pur lykke og en evig takknemlighet over at fødselen hadde gått bra og nå var over. Selv om jeg måtte fysisk løfte venstrefoten ut av bilen ved hjelp av armen, så tenkte jeg ikke noe særlig over det, for jeg var bare glad for å være hjemme igjen.

Dagene gikk så alt for fort, og alt jeg så var den lille skatten som lå og sov på mitt bryst. Det at kroppen kjentes sliten og energiløs ut var da heller ikke unormalt etter en fødsel. Jeg kan enda kjenne duften av huden hans der han lå godt innpakket i et teppe, jeg kan enda føle de små skrukkete fingrene som grep hardt rundt mine fingre for å få litt trygghet.

Ingenting betydde noe, det var jeg og han i en boble av ubetinget kjærlighet. Ukene fløy av gårde, min kjære måtte vende tilbake på arbeid, nå hadde jeg den lille prinsen helt for meg selv, og jeg nøt hvert eneste sekund. Jeg overså uroen inni meg som bare vokste seg større for hver dag, jeg dyttet vekk den indre stemmen som prøvde å advare meg om at noe var galt.

For jeg hadde ikke tid til å tenke på meg selv, den lille tok all min tid. Jeg skulle tross alt ta meg av hjem, fire barn og ikke mindre enn to bikkjer. Hver dag trillet jeg tur. Jeg, barnevognen, to bikkjer og en fot som ikke ville lystre. Hver dag gikk vi opp og ned de bratte bakkene, og hver dag overså jeg tegnene på at foten ble verre.

Etter seks uker smalt det, kroppen fikk rett og slett nok. Jeg husker hvor sliten jeg var den morgenen, alt jeg ville var å sove. Det var en mandag, min mann var borte på jobb, og jeg måtte få barna avgårde på skolen. Klokken var 07.00 da det skjedde, jeg hadde nettopp lagt prinsen i vuggen sin i stuen, han lå der så trygg og god, langt inne i drømmeland. Jeg kjente at kroppen var usedvanlig stiv og støl, men konkluderte med at jeg hadde nok overdrevet gåturen dagen før.

Der ute i gangen skjedde det, alle tegnene jeg hadde oversett kom over meg med et smell. Jeg var i ferd med å kysse min datter farvel da begge beina sviktet under meg. Jeg falt sammen på de harde flisene under meg, der lå jeg helt forvirret og hev etter pusten mens jeg kjente kvalmen komme sigende.

Dette ble starten på et langt mareritt, et mareritt jeg enda lever i, et mareritt jeg aldri kan våkne opp i fra. Når jeg ser tilbake på det første leveåret til min sønn, så føler jeg bare bitterhet. Bitterhet over å bli fratatt dyrebar tid sammen med han, jeg er bitter over at jeg ikke fikk nyte den første tiden som nybakt mamma. For istedet måtte jeg pendle frem og tilbake fra sykehus, utallige prøver måtte taes, opp og ned til Nordås for opptrening, alt var bare kaos.

Jeg skjønner faktisk ikke at jeg klarte det, for det var ikke snakk om at min mann skulle avlaste meg, jeg skulle klare dette selv, jeg skulle pokker meg ikke ha noe hjelp! Så jeg kjørte selv opp og ned fra sykehuset, jeg var alene under alle prøvene, og i tillegg hadde jeg en fortvilet førstegangs far på telefon som ikke fikk den lille til å sove. “Skru på støvsugeren” husker jeg hvordan jeg ropte inn i telefonrøret midt under blodprøvetakingen.

Når jeg kom hjem den dagen sto fortsatt støvsugeren på og den lille sov så godt. Alle som har hatt kolikkbarn skjønner hva jeg mener. Men nå er marerittet blitt en del av hverdagen, vi kommer ingen vei utenom, mamma skal dø og det er det ingenting vi får gjort noe med. Men jeg fikk den største gaven et menneske kan få for fire år siden, og han gir meg styrke og glede når dagene blir tunge, han gir meg lys når mørket blir altoppslukende.

Så selv om jeg er aldri så bitter over alt jeg er blitt fratatt, så er jeg også takknemlig over alt jeg har fått…

For hvordan har uken din egentlig vært, har det skjedd noe hyggelig, eller har den vært lang og stri? Her deler jeg av min hverdag, men jeg vet ingenting om hvordan deres hverdag er. Jeg har lenge tenkt på at jeg har lyst å engasjere dere lesere på en eller annen måte, prøve å bli litt bedre kjent med dere, og dere med hverandre. Og nå tror jeg at jeg har funnet en måte å gjøre det på.

Dette er selvfølgelig helt frivillig og dere bestemmer helt selv om dere ønsker å være med på det. Men nå når vi går i mot høst så hadde det vært veldig hyggelig med noen bilder fra hjemplassen deres, jeg har jo lesere over hele landet virker det som. Så da tenkte jeg at om dere sender meg bilder fra deres hjemplass så kan jeg bruke bildene i innleggene mine fremover, og om det er i orden for dere, merke bildene med fornavn og sted.

På den måten får jeg et innblikk i deres lille tilværelse, og det ville vært såååå fint. Dere velger selv hva dere tar bilde av, her er det kun fantasien som setter grenser, men jeg håper dette er noe dere hiver dere med på, det ville gitt meg mye glede. Send gjerne bildene på Messenger, da kan jeg sortere de selv.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Idag er det fredag og ute er det blikkstille. Det er nemlig meldt storm her i helgen, så her er det bare å forberede seg på det verste og håpe på det beste. Jeg er ihvertfall glad for at det er helg igjen, for det betyr hele to dager sammen med mine. Vi har ikke de helt store planene for helgen, men jeg skal ihvertfall prøve å engasjere hele familien denne helgen, om så bare for å se en film sammen.

Pokker ta altså, jeg har så lyst på en fjelltur snart. Ja en ordentlig fjelltur på en topp jeg ikke har vært før. Tenk om jeg bare hadde hatt noe funksjon i kroppen, da hadde ting vært så mye enklere. “Bær meg til fjells kjære” sa jeg til min mann her en kveld, kunne ikke se det helt store problemet med det liksom. “Er du fra vettet kjerring, har du tenkt å ta livet av meg”? 

Hmmm, skjønner ikke helt hvorfor det ikke falt i god jord 😂Men jeg trenger en ekstrem opplevelse igjen snart. Jeg blir så forbanna rastløs her jeg sitter, det kribler i hele kroppen. Det verste jeg vet er å bare sitte her. Dag ut og dag inn med de samme gjøremålene hver eneste dag, er det rart vi blir deprimert?? Jeg trenger å føle vinden i håret, teste hvor mye jeg egentlig tåler. For det er da jeg virkelig lever, det er da jeg trives best.

Men enn så lenge får jeg nøye meg med litt fredagsgodt og “Norske talenter”, men jeg syns fortsatt du kan bære meg til fjells kjære 😂

God helg 💜

Etter at jeg ble syk er det en ting som er blitt fryktelig vanskelig, en ting jeg savner fryktelig hver eneste dag. Jeg savner nemlig å kunne stå fremfor speilet om morgenen og stelle meg selv. Ordne håret slik jeg vil ha det, påføre sminken slik jeg liker, og kunne kle på meg de klærne jeg selv vil. Dette er blitt en umulighet for meg nå, og det blir liksom ikke det samme når assistentene gjør det for meg.

For det er bare meg selv som vet hvordan jeg liker å ha håret, det er kun meg selv som vet hvilke fargetoner som gjør at jeg føler meg vel. Dere har sikkert lagt merke til at jeg kun har en type frisyre til hverdags, håret settes bestandig opp i en hestehale. Dette fordi det er praktisk, og fordi det er ingenting som er mer irriterende enn å få hår i øynene og ikke kunne ta det bort selv.

Jeg er jo fortsatt en kvinne på lik linje som andre, og selv om jeg er syk så betyr det ikke at jeg ikke bryr meg om eget utseende. Selvfølgelig er det ting som betyr så uendelig mye mer, men jeg savner følelsen av å føle meg vel i egen kropp. Det kommer jo aldri til å bli det samme igjen, selve gleden med å kunne fikse seg selv er jo borte. Selvfølgelig kan jeg få assistenten til å ordne meg, men aller helst skulle jeg ønske jeg kunne gjort det

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg har aldri vært en jåledukke, men har alltid brukt litt sminke for å føle meg litt vel i hverdagen. Det er ikke så mye som skal til alltid, litt farge i håret og i ansiktet er alt som skal til for at dagen blir litt bedre. Jeg savner den følelsen av å kunne se meg i speilet og faktisk være fornøyd med det jeg ser, vi kvinner er flotte er vi ikke??

Men alt med måte, og her kan du gjerne kalle meg gammeldags. For når jeg ser på unge jenter i rampelyset idag så får det meg til å undres over hvilket samfunn vi lever i. Det virker som det helst skal være ti lag med sminke før de i det hele tatt kan gå ut døra. Og aller helst skal du ta lettkledde bilder for det er det som får deg frem her i livet. Men dette gjelder ikke bare unge jenter, for jeg ser titt og ofte damer i voksen alder som byr på seg selv. Hva hendte med å være et forbilde for vår neste generasjon?

Jeg sitter her i min rullestol og er strålende fornøyd hvis jeg en dag får håret mitt flettet, og forstår ikke behovet for å kle av seg til stadighet bare for å ta et bilde til bloggen sin. Jeg skjønner jo at kropp og utseende selger, men er det nødvendig å brette seg ut over hele skjermen da. Jeg deler mye av mine innerste tanker og følelser, men jeg tenker hele tiden på om jeg kan stå inne for det jeg skriver.

Det er jo tross alt offentlig, alle kan lese alt. Lærerne til barna, foreldrene mine, og resten av befolkningen. De må jo være beintøffe de jentene som legger ut slike bilder og så møter opp på foreldremøte vel vitende om at halvparten har sett deg halvnaken. Grøss og gru, det hadde jeg aldri turt.

Vi kvinner er vakre uansett hvilken fasong eller størrelser vi kommer i, vi skal ikke være nødt til å legge ut lettkledde bilder av oss selv bare for å føle oss verdifulle og det som verre er, akseptert. En venn av meg pleier å si “det går jo an å overlate litt til fantasien”, og det er jeg helt enig i. Jeg vet hva det vil si å jobbe hardt for å oppnå den kroppen man vil ha, og en dag ende opp med å se seg i speilet og innse at målet er nådd. Det finnes ingen større stolthet enn det.

For det er nemlig den årsaken kvinner som legger ut slike bilder oppgir , jeg er stolt over egen kropp og nå skal hele verden få se. Men fallhøyden er stor i rampelyset, og en ufin kommentar kan bringe deg rett ned i kjelleren. Vis heller hvem du er med klærne på , vis frem ditt sanne jeg, da får du ihvertfall meg som følger.

Men kanskje det bare er meg som er gammeldags, eller kanskje kontrastene er for store fra min verden til deres. For selv om jeg er syk så er jeg først og fremst en kvinne på godt og vondt. En kvinne med en død kropp. Så sett pris på det du ser i speilet, hver fornøyd med hvordan du ser ut. For jeg vet hvor lett det er å miste alt sammen, jeg vet hva det vil si å sørge over egen kropp….

Jeg kjenner jo at jeg blir svakere for hver måned som går , kreftene forsvinner gradvis mer og mer fra kroppen min. Men da er det godt vi har hjelpemidler og ty til når kraften ikke er tilstede, og det er godt å se at assistentene er lette å veilede. For idag var jeg temmelig sliten når jeg sto opp, jeg gruet meg faktisk til å måtte forflytte meg gående. Så da foreslo assistenten at vi kunne bruke snuplaten som jeg har fått, og vips så var jeg flyttet fra en stol og over i en annen.

Jeg blir både lettet og glad når ting fungerer så bra, det gir meg både trygghet og glede. For igjen viste det seg at det skal så lite til for å gi meg en glede så stor. Men det gleder meg også at assistentene blir glad, glad for at det fungerer og glad for at de mestrer det så godt. Hele prosedyren er såre enkel. Jeg sitter i oppreist stilling, de tar tak under begge armhulene og får meg opp i stående posisjon. Det er nemlig ikke noe problem å stå, jeg har fortsatt krefter i beina . Så snur de meg bare på platen ved å vri litt på overkroppen og setter meg ned i riktig posisjon.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne måten bidrar til at jeg og assistenten føler oss mye tryggere på forflytningsbiten, og det er det viktigste for meg nå som situasjonen er blitt som den er blitt. Dessuten er det mye lettere å lære opp nye assistenter med denne metoden. Men det er litt vemodig også, for hvert nye hjelpemiddel jeg tar i bruk, så blir jeg påminnet om at det går kun en vei dessverre. Men gleden over at det fungerer overskygger sorgen over en forfallen kropp, nå er jeg bare glad for at jeg slipper å slite meg helt ut.

Regnet har igjen funnet veien til Bergen, det plasker ned ute. Så da passet det bra at vi skulle ha møte i ettermiddag. Dessverre ser det enda verre ut for helgen, så her er det bare å holde seg inne med god samvittighet. Men det ble et spennende møte i dag, og jeg skal fortelle om det når alt er blitt kartlagt. Jeg er bare så glad for at jeg får muligheten til å fremme denne sykdommen så mye som jeg gjør, for det betyr så uendelig mye for meg.

Ja det glemte jeg nesten, jeg må jo fortelle dere om telefonsamtalen jeg fikk idag. Jeg fikk nemlig en hyggelig telefon fra saksbehandleren min i forvaltningen, hun hadde nemlig lest innlegget mitt i BT og anbefalte meg å prøve å søke på nytt om å få en kombinasjon av hjemmesykepleie og BPA. Hun kommer hjem til meg om en uke, og da skal hun hjelpe meg med å søke på nytt.

Jeg har nemlig fått avslag tidligere, men hvis det blir utfallet nå også så klager vi det inn. Men der ser dere, det nytter å stille opp i media, og jeg ble så glad over å få den telefonen. Så nå blir det spennende og se hva utfallet blir til syvende og sist.

Denne uken har bare flydd avsted, jeg kan nesten ikke tro at det er torsdag allerede. Resten av kvelden går med til å finne bursdagsgave til en liten gutt. Dagen nærmer seg med stormskritt, og det er ikke hver dag man fyller hele 4 år…

Nok en dag går mot slutten, mørket har igjen lagt seg over vårt kjærlige hjem. Nok en dag full av begivenheter og gleder er over, og jeg ligger her i senga med et smil rundt munn. For nok en gang har vi klart å bringe frem smilet, nok en gang har vi klart å skape små gleder. Det er vel det livet handler om, og finne trøst i hverandres sorg, prøve sammen å gjøre sorgen lettere å bære. Da finnes det ingen bedre oppskrift enn å le. Le sammen over de små hendelser, le av minner fra en svunnen tid, og for meg handler det om å skape lys i ett altoppslukende mørke.

For selv om hverdagen kan være grå, ja noen ganger beksvart, så har den alltid noe godt i seg. Av og til må man bare lete litt for å finne disse små lysglimtene som kommer til oss alle, men den som leter finner. For de er der selv om de er små, og de bringer med seg en glede så stor bare du velger å slippe de inn.

Små ting som et lite smil fra en fremmed, eller en kaffekopp fra en kollega kan være alt som skal til for å redde dagen til noen. Små gester som kan virke ubetydelig, men som faktisk kan være store i seg selv. For alt vi gjør skaper ringvirkninger, alt vi gjør betyr noe. De fineste gledene er nettopp de uventede, som når min tre år gamle gutt plutselig sa her om dagen “du er fin du mamma”, eller når min datter titter opp fra lesebøkene bare for å si at hun er glad i meg.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det er de gledene som betyr mest for meg, det er de små handlingene som står mitt hjerte nærmest. Jeg har fire fantastiske barn som betyr hele verden for meg. Og selv om de er ulike på hver sin måte så har de mye av de samme egenskapene. De er omsorgsfulle personer som ser andre mennesker, og det er den viktigste egenskapen et menneske kan ha. Jeg blir rørt til tårer når mine eldste gutter tar seg tid til en prat, eller når de plutselig gir meg den beste klemmen en mor kan få, for meg er det alt som betyr noe, for meg er det den største gaven jeg kan få.

For selv om mørket kan virke altoppslukende iblant så er jeg omringet av en kjærlighet så stor. En ubetinget kjærlighet som bare vokser seg større for hver dag som går, en kjærlighet som bringer med seg både lys og varme. Ikveld var det min mann sin omsorg som ga meg en fin avslutning på en fin dag. For etter å ha pakket meg inn med dyne og pledd, så kysset han meg på kinnet og sa “jeg er stolt av deg kjære”. 

Det er alt som betyr noe for meg, at de ser at jeg prøver hver eneste dag, at de ser at jeg ikke gir meg. Vi må bli flinkere til en ting i dette samfunnet, vi må begynne å roe ned. For det handler ikke alltid om å gjøre de store tingene, det er de små tingene som gleder mest, det er tanken som teller. Så ta deg en ekstra kaffekopp med din kollega i dag, og tenk heller at det du ikke får gjort idag det er der i morgen også…

Rettigheter : tegninger.no

I helgen avtalte vi sammen med mine foreldre at vi skulle komme på middag hos de idag. Min kjære mor skulle lage fårikål til hele gjengen, noe vi gledet oss masse til. Men dette skulle vise seg å bli en dyr fårikål og lage, faktisk så er det den dyreste middagen jeg noensinne har spist.

Blåmandag 

Ja for på mandag fikk jeg en melding, og jeg kunne nesten høre den hysteriske latteren til mamma helt hit. Katastrofen var et faktum, og nå så det mørkt ut for fårikålen. Jeg satt helt sjokkert i godstolen og leste hele historien om en riktig så vill blåmandag.

Du skjønner det, induksjonstoppen på komfyren hadde sluttet å fungere, så da var det ingen vei utenom, de måtte ha ny. Men som mye annet i dette samfunnet, så er det logiske ikke så logisk likevel. For det skulle vise seg å bli en dyr affære og bytte toppen, faktisk så var det billigere å kjøpe en helt ny komfyr. Man kan jo begynne å lure i blant.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Men mine foreldre gikk altså for den billigste løsningen, de kjøpte en ny skinnende og glansfull komfyr. Så bar det hjem for å plassere det nyinnkjøpte vidundere. Nå lå alt tilrette for den beste fårikål middagen ever!! 

Den tanken forsvant fort når de innså at ett nytt problem hadde dukket opp, og jeg syns jeg kan både se og føle frustrasjonen hos min far når han innså at dette ikke kom til å gå like smurt som han hadde sett for seg. For det viste seg at den nye komfyren var 2 cm for bred for å gå inn i kjøkkenbenken, Uansett hvor mye min far snudde og vendte på den så ga den ikke etter.

Her måtte kjøkkenbenken demonteres, og for et styr det ble! Verktøy fløy gjennom luften, svetten rant og glosene kom haglende ut som spiker fra en spikerpistol. I bakgrunnen sto min mor og ba til høyere makter om at ikke denne hendelsen resulterte i en ny innleggelse.

Etter noe som virket som en evighet ble min far endelig ferdig, tydelig fornøyd med seg selv kunne han endelig plassere det nye vidunderet på plass. Denne gangen gled komfyren rett inn, og et aldri så lite jubelskrik kunne høres i bakgrunnen. Etter en liten pust i bakken begynte de å rydde vekk både verktøy og smuss, nå gjenstod det bare en ting, induksjonstoppen måtte på plass.

“Det var da pokker da” hørte min mor det kom fra kjøkkenet før et realt smell kunne høres gjennom hele borettslaget. Min mor lurte på hvem hun skulle ringe først, men fant ut at utifra smellet så var det best å tilkalle alle nødetater. Ikke en eneste lyd var å høre fra kjøkkenet, faktisk var det så stille at man skulle tro hele verden hadde stoppet opp.

Min mor mannet seg opp, gikk på tå ut på kjøkkenet, det var akkurat som hun var redd for å tråkke helt ned med foten. Hun gløttet forsiktig inn og fikk se et syn hun sent vil glemme. For der sto min far midt på gulvet med bare ledningsstumpen i handa og likblek i ansiktet. Han var omringet av tusen biter med glass, og på gulvet lå induksjonstoppen i tusen knas.

Jeg avslutter historien der, for det som kom etterpå er for sterk kost til å skrive om. Enden på visa ble ihvertfall at enda en komfyr måtte hentes, men en ting skal sies, det ble en sabla god fårikål middag 😅…

PS : Som om ikke det var nok, så gikk vasken tett samme dag 😂

Miljøvennlig meg midt i R.. Æ.. 

Nå er jeg lut lei, oppgitt over uvitende tankegang og rasende over manglende innlevelse. Hadde valget blitt avholdt i dag, da hadde jeg entret valglokalet med ett mål for øye, nemlig å fjerne valgkortene til MDG!! For nå er det gått for langt, nå har de tatt fra meg det kjæreste jeg har, nå har de for alvor tråkket meg på tærne.

I dag tar jeg et slag for plasten! Jeg sender de et spark bak og jeg håper de kjenner det langt inn der “sola Ikkje skin”! Jeg har i lengre tid gått og irritert meg, og jeg visste at før eller siden ville denne dagen komme. Den dagen kom til meg i dag, og hadde noen miljøaktivister vært i min nærhet idag, så skulle jeg ha jaget de der pepperen gror!!

Hvem tror dere at dere er?? 

Tenker dere over konsekvensene når dere roper ut om sakene deres, tenker dere over at noen vil bli den lidende part?? Som vanlig er det de svake i samfunnet som må lide, de som ikke klarer å rope så høyt lengre. Barn, eldre, handikappede, og jeg er i sistnevnte gruppe. Prøver dere å ta livet av meg kanskje, jeg har nemlig ikke tellingen på hvor mange ganger jeg har holdt på å stryke med! Jeg støtter dere i mye, men nå har dere tråkket laaaangt over min grense, dere har rett og slett tråkket i salaten!!

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Hva skjedde med alternativet ?

Første bud når man fjerner noe som er viktig for mange er å lage et alternativ. En god erstatning som virkelig fungerer. Det dere har kommet opp med er i mine øyne en stor vits, et hån mot en gruppe mennesker som har ingenting de skulle ha sagt! Nå er min dråpe nådd, dere kødder med feil person!! Alternativet dere eller EU (jeg bryr meg katta om hvem eller hvorfor)  har kommet opp med er papp eller det som verre er, metall.

Jeg har mest lyst til å reise rundt bare for å fylle hagene deres med plast, så kunne dere sittet der og resirkulert til dommedag for min del, det er jo viktig med sysselsetting !! Jeg bare lurer på hvor orginalutgaven er blitt av, hva har dere gjort med den?? Det må jo være hundre tusener der ute et sted , dere kan jo ikke ha kastet de heller, for det er jo FYfy!! 

En viktig seier… 

Ja for det var nettopp det dere sa når EU la ned sitt forbud. Jeg skal gi dere seier jeg!! Igjen, jeg har mest lyst til å stappe forbudet også opp i …. på dere! Jeg kan nemlig ikke leve uten disse fargeklattene i livet mitt, dere har ødelagt min hverdag! .

Her om dagen på bensinstasjonen i nærområdet hvor jeg bor ble marerittet et faktum, for de hadde ingenting, verken original eller et alternativ var å få tak i. Der satt jeg med skjegget i postkassa og følte meg rundlurt! Jeg gikk på en smell rett og slett, det var som å få en betongvegg midt i fleisen. Diskriminering på høyt plan er det!! Der satt jeg med kjeften full av sjokolade, og alt jeg gledet meg til var en slurk med kald Cola.

Gi meg de tilbake!! 

For hva er det jeg egentlig prater om?? Ja nemlig, PLASTSUGERØR!!! Jeg er så eitrende forbanna, at det er mulig å være så korttenkt!! Har dere prøvd å drikke væske en hel dag med pappsugerør?? Det har nemlig jeg!! For alt jeg drikker må jeg innta gjennom sugerør, og det er her problemet nå ligger. Tenkte dere noengang på at papp er selvoppløselig?? Ja selvfølgelig gjorde dere det, men å sitte der med kjeften full av pappbiter det er ingen deilig opplevelse akkurat!

Det er nemlig det som skjer, for etter lang nok tid så smuldrer hele sugerøret opp, og det ender med at jeg hoster og harker verre enn katta med en hårball i kjeften. Men da må jo metall være bedre tenker du kanskje. Jo jammen sa jeg smør!! For hva tror du skjer når du sitter ute en kald vinterdag med ett metallsugerør i kjeften?? Ja selvfølgelig, det FRYSER jo for pokker meg fast!!! Så da sitter du der med sugerøret i kjeften og sammenlimte lepper, meget ugunstig for en som i tillegg er lam fra halsen og ned.

Men det er derimot ikke det verste, for var det virkelig nødvendig å lage disse nye utgavene så sinnsykt store?? Når jeg drikker så er det som å få hele Niagara fossen tredd ned i halsen, jeg har ikke sjans i havet til å svelge unna!! Væsken kommer så fort og uventet på deg at jeg ihvertfall må virkelig konsentrere meg for i det hele tatt å overleve.

Og jeg er slettes ikke den eneste, vi er MANGE som sliter!! Nylig var jeg på sykehuset og besøkte min far. Han ville gjerne ha litt cola og siden formen var skrøpelig så måtte han ty til sugerør. Selvfølgelig var det disse pappsugerørene som ble alternativet. Jeg rakk ikke å advare han engang før leskedrikken ble tredd ned i halsen på han. En liten slurk resulterte i hosting, grimaser, og i et lite øyeblikk der fryktet jeg for livet hans.

Nå er plast sugerørene fjernet fra butikkhyllene, men det rare er at du fortsatt får kjøpe juice med plast sugerør, hvor er logikken i det?? Og om dere virkelig vil ha en seier, hvorfor fjerner dere ikke plastposene fra butikken, hvorfor blir ikke de forbudt??Eller det som verre er, HUNDEPOSER!!  De forbannede posene som blir kastet i naturen, de ligger jo og flyter overalt hvor man ferdes. Der henger de svarte små posene som pynt i trærne, når så du et sugerør i trærne liksom, eller langs turstien der du bor?? Det må da være viktigere ting å kjempe for enn noen små uskyldige sugerør?? Når jeg tenker meg om så tror jeg faktisk jeg skal fylle hagene deres med pappsugerør istedenfor, det skal bli en sann fornøyelse og se dere prøve å få opp den mølja!!

Nå har Ebay fått seg en ny superkunde, for nylig bestilte jeg 500 sugerør. Jeg har nemlig planer om å være her en stund til, og jeg har ihvertfall ikke tenkt å stryke med over et pappsugerør!!!

Rettigheter : tegninger.no

Ingenting er som litt peisvarme 

Dagen startet med å fyre i peisen. Etter kveldturen min igår fikk jeg sånn frost i meg, og den satt fortsatt i kroppen når jeg sto opp i morges. Men det var deilig med en kveldstur, det er første gang i år jeg har vært ute og gått tur etter mørkets frembrudd. Det er noe spesielt med å gå ute i mørket, alt blir liksom så stille. Jeg har alltid likt å se alle lysene i husene når mørket kommer, det fineste jeg vet er å kjøre rundt når det nærmer seg jul og bare titte på julebelysningen. Det gir meg en ro i sjelen som nesten er ubeskrivelig.

PS : legg merke til betongbilen under peisen, ny garasje er oppfunnet 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fantasien setter ingen grenser 

Ettermiddagen har som vanlig gått med til en liten gutt. Det har tydeligvis vært en slitsom dag i barnehagen, for han var rimelig sliten når han ramlet inn døren her. Jeg hadde lyst til å gå ut i finværet men det var han slett ikke enig i. “Jeg har jo liksom vært ute i hele dag, skjønner du ikke det da mamma”? Jeg skjønte fort at her var det bare å ta livet med ro, han fikk nå selv bestemme. Men etter å ha lekt stille for seg selv en times tid så kom han på bedre tanker, og da var jeg ikke sein å be.

Vi fikk nok en fin ettermiddag sammen, og nå sitter jeg her og føler på kun en ting, takknemlighet. Hver dag er en gave i seg selv, hver morgen våkner vi opp til blanke ark og nye muligheter. Jeg har ihvertfall tenkt å gjøre det beste ut av tiden jeg har igjen, hva med deg?

Ha en fortsatt strålende onsdag ❤