Jeg gråter med dere…

Categories Blogg

Jeg får jevnlig meldinger fra mennesker som sliter med enten sykdom eller andre utfordringer i livet sitt. Det berører meg dypt at de ønsker å dele sine historier med meg, og det river meg i hjertet når jeg leser alle disse meldingene som strømmer på. Men når jeg får meldinger fra andre som har nylig fått samme sykdom som meg, ja da gråter jeg.

Jeg gråter med dere, jeg gråter for dere. For denne sykdommen frarøver et helt liv. Sakte men sikkert bryter den deg ned, og den river både kropp og sjel i stykker. Til dere vil jeg si, jeg kjemper med dere, og jeg prøver å kjempe for dere. For er det en ting denne sykdommen har lært meg, så er det at du er sterkere enn du tror.

Om det er en ting jeg angrer på så må det være at jeg ikke grep livet tidlig i sykdomsforløpet. For sorgen og redselen for fremtiden la seg som et lokk over hjertet mitt, og jeg hadde mer enn nok med og i det hele tatt klare å puste. Men med denne sykdommen så er tid noe man ikke har, og når jeg utsatte den fjellturen fordi jeg ville vente til jeg ble “frisk”, så angrer jeg på at jeg ikke krøp til fjells når diagnosen var et faktum.

Utsett ikke til i morgen det du kan ha glede av i dag ❤

Gudene skal vite at jeg har grått. Jeg har grått fordi jeg har vært sint, lei meg og redd. Noen ganger har alle følelsene vært i en og samme gryte. Fortsatt gråter jeg, men nå gråter jeg mest for mine kjære enn meg selv. Jeg har et slagord, ” livet er ikke over FØR det er over”, og det er et slagord jeg prøver å leve etter.

For et eller annet sted midt oppi all elendigheten skjedde det noe. Små nesten usynlige gleder begynte å finne veien tilbake til hjertet mitt. Jeg som trodde etter at diagnosen var et faktum at jeg aldri mer kunne føle lykke igjen. Men tiden gikk og hverdagene ble mange, og plutselig innså jeg at min tid her på jord ikke var over, ihvertfall ikke enda.

Bedre sent enn aldri 💜

Omsider fant jeg ut at livet var her og nå, jeg måtte gripe livet for alt det var verdt, og for en reise det har vært. Det var akkurat som om jo dårligere jeg ble jo mer levde jeg, og høydepunktet var når jeg fløy paragliding for første gang i sommer. For jeg har bestemt at denne sykdommen ikke skal få bestemme over mitt liv, den skal ikke få styre mine hverdager. Det er kun jeg som bestemmer hvordan jeg vil leve, og tro meg, jeg lever fortsatt i beste velgående.

Til dere som nå kommer etter meg vil jeg bare si. Selv om livet føles over når du går ut av sykehuset med tre små bokstaver i ditt hode, så vær så snill og ikke la de rotfeste seg. For hverdagen vil igjen finne deg, og de små gledene vil igjen finne veien tilbake til hjertet ditt…

4 kommentarer

4 thoughts on “Jeg gråter med dere…

  1. Jeg beundrer deg virkelig❤️Det er så utrolig å følge deg på denne bloggen❤️Har ikke samme sykdom, men fungerer dårlig med min ME og du gir meg inspirasjon til å gripe livet og være lykkelig❤️Håper du får mange fine stunder/minner med familien din❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *