Den ligger der og ulmer, noen ganger blusser den for alvor opp. Den følger med meg i alt jeg gjør, ja noen ganger tar den totalt over. For er det en ting som er sikkert så er det at vi mennesker er følelsesstyrt, alt vi gjør er styrt av følelser.
Etter hvert som sykdommen utviklet seg kjente jeg den kom snikende, en følelse som har fulgt meg fra første stund. En følelse som kan spise deg opp innvendig om du ikke passer på. Daglig kjemper jeg en indre kamp, en innbitt kamp mot min egen dårlige samvittighet.
Dårlig samvittighet overfor barna for at jeg ikke strekker til lenger. Dårlig samvittighet overfor min mann fordi det var ikke dette livet han så for seg når han valgte meg. Dårlig samvittighet overfor mine foreldre og venninner for at jeg ikke lenger kan stille opp like mye som før.
Men hvorfor er det sånn? Hvorfor gnager den samvittigheten så fryktelig til tider? Jo fordi jeg ikke vil være til bry, jeg vil ikke at mine kjære skal sette sine liv på vent bare fordi jeg er syk. Vi mennesker er jo skapt for å kunne ta vare på oss selv, men når det blir revet bort i fra deg, ja da kommer den dårlige samvittigheten snikende. Det hjelper ikke at andre sier at “det må du da ikke ha”, for den følelsen er grodd fast inni meg.
Så uansett hvor mye jeg prøver å fortrenge den, så vil den alltid gnage i meg. Den rasjonelle delen av meg prøver av og til å prate meg til fornuft. For jeg vet jo at er det noe jeg ikke trenger å ha så er det dårlig samvittighet.
Men jeg unnskylder meg stadig, jeg sier unnskyld for det meste. Det er nesten så jeg unnskylder for at jeg i det hele tatt er til! Det følger nemlig med når man blir syk, man unnskylder seg for alt det andre må gjøre for deg.
Jeg hater at det er sånn, men jeg får ikke gjort noe med det. Så når jeg ser at de rundt meg er slitne, når jeg hører på stemmen deres at nå er det nok. Da lukker jeg øynene og sier stille inni meg, “unnskyld for at jeg er syk”…
❤️
Stor klem til deg 💕💕
Jeg er glad du er til 🥰🐰
Dette var så sårt og vondt 😢❤️ Din stemme og dine ord betyr en forskjell for så mange av oss. Du utgjør en forskjell og de som kjenner deg personlig og har deg i livet sitt er heldig ❤️
Alt jeg gjorde for Bjørn, gjorde jeg så gladeli. Og å hjelpe ham ga meg utrolig mye. Jeg er helt sikker på at han følte det samme som deg. Helt jævlig å gå fra å være en oppegående selvstendig person, til å trenge hjelp med alt. Pyton, rett og slett. Og måtte være takknemlig for all hjelp og omsorg. Det du står i er knalltøft. Sender deg en kjempestor klem. Å kunne gi deg i din situasjon omsorg og praktisk hjelp ER EN GAVE for de som gir.
Fine deg, du er ikke skyldig for din situasjon, hvorfor skal du da kjenne på dårlig samvittighet?
Det er mye man ikke kan kontrollere her i livet, og jeg velger å tenke at dem som kommer inn i livene våre er kommet for en grunn.
Det er en som har oversikt vet du, og han vet hva vi trenger til en hver tid.
Det gjelder deg og dem rundt deg.
Så når du kjenner på at du ikke strekker til, så vit at det er noen som er der og hjelper til med en usynlig hånd.
klem
Du må tenke at de har vært heldig for å ha deg. For årene de får være sammen❤️