Det spirer og gror…

I flere uker har jeg mast på gubben, nå var det på tide å få fingeren ut.
Vi har nemlig lyst til å anlegge ny plen fremfor huset, gubben måtte bare planere den ut først. Gubben hadde egentlig tenkt å vente med å bestille jord til han var ferdig med støpearbeidet, men jeg innså at det arbeidet kunne dra ut i tid.

Skulle vi ha noen mulighet til å få plen i år så kunne vi ikke vente så mye lenger, så nå måtte det skje noe. Siden massene gubben brukte for å planere ut tomta var full i stein måtte vi ha et lass med jord på toppen, det mente i hvert fall gubben. Selv mente jeg det var unødvendig, men jeg orket ikke bruke krefter på å diskutere.

Dessuten er det umulig å få gubben til å snu når han først har bestemt seg for noe, det har jeg lært på den harde måten. Men skulle han absolutt ha jord så måtte han få fingeren ut, det tar tid og så en plen. Jeg vet ikke om det var maset mitt eller fornuften til gubben som slo inn i går, men plutselig løp gubben ut døren.

Kommunikasjon er oppskrytt når gubben får en idé, og i går var intet unntak. Jeg ble sittende igjen som et spørsmålstegn når gubben løp på dør, og borte ble han. Etter to timer begynte jeg å bli bekymret, for jeg har erfaring med gubben sine ideer. Jeg var i ferd med å sende melding når jeg hørte det, en fæla lyd var i ferd med å ta over nabolaget.

Heseblesende kom gubben løpende inn døren, og like etter kom en ivrig liten gutt.
“Mamma mamma, nå kommer kranbilen med jord” ropte en liten gutt, og det var da jeg skjønte hva gubben hadde gjort på de siste timene. Det viste seg at gubben hadde tatt turen bort til travparken som ligger rett borti veien her, og der hadde han kjøpt et lass med jord.

Deretter freste gubben bort på steinsenteret, for han visste at de hadde kranbiler.
Så i går fikk vi endelig jorden på plass, og dersom været holder seg så blir vi sikkert ferdig med å legge jorden utover i løpet av helgen. Det betyr at vi kan så neste uke, så får vi krysse fingrene for at vi får grønn plen i år.

I dag tok jeg meg en runde rundt huset, det er så kjekt å se hvordan plantene mine forandrer seg. Frøene jeg sådde i fjor har endelig begynt å blomstre, og gleden ble enda større når jeg oppdaget at buskene jeg plantet i skråningen også hadde begynt å blomstre. Det er en lettelse å se at de trives, det har nemlig kostet litt dette blomster prosjektet mitt. Nå er gubben i ferd med å støpe ferdig plattingen i hagen og veien, så nå krysser jeg fingrene for at han blir ferdig i dag…