Solen skinner fra en skyfri himmel, men over meg henger det mørke uværsskyer. Jeg har følt på det de siste dagene, hvor hjelpeløs denne sykdommen gjør meg. Den verste følelsen jeg kjenner på er når barna har det vondt og jeg ikke kan gjøre noe, jeg må sitte hjelpeløs og se på at barnet mitt går i oppløsning.
Det er i slike øyeblikk jeg ser hvor mye min sykdom har frarøvet mine barn, mors kjærlige armer forsvant brått. En liten gutt sto oppløst i tårer fremfor meg i går og det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg kjente lengselen grep tak i meg, lengselen etter en frisk kropp. Jeg kikket ned på mine to livløse armer og med ett kjente jeg raseriet vokste inni meg, med tårer i øynene forbannet jeg tre små bokstaver.
Hele dagen hadde en liten gutt mast på oss, han ville så gjerne besøke storesøster. Hun har ikke vært hjemme på noen uker nå, og nå hadde savnet vokst seg stort hos lillebror. Så i går kjørte vi opp til Haakonsvern, og på veien kjøpte vi med oss McDonald’s mat. Planen var å kose oss den lille stunden vi hadde til rådighet, for nå er det fullt kjør for vår kjære datter. Hun har ikke fått turnusen sin enda, så enn så lenge har de bare fri noen timer på kvelden.
Men allerede når hun kom gående mot bilen i går la jeg merke til tårene hos en liten gutt, jeg kunne se hvordan han kjempet mot tårene hele tiden mens vi var der. Men i det hun forlot bilen klarte han ikke holde seg lenger, da gikk en liten gutt i oppløsning fremfor oss. Det er i slike situasjoner gubben kommet til kort, han er dessverre en mannemann når det kommer til det og gi trøst.
Så i går ble min egen hjelpeløshet dobbelt så stor, for når jeg ikke kunne holde rundt han og la en liten gutt gråte ut så ble frustrasjonen enda større når gubben ikke gjorde det automatisk. I to timer gråt en liten gutt, jeg tror rett og slett ting hadde bygget seg opp over tid og i går kom alt ut. All redsel og sorg kom flommende mot meg i går, hjertet mitt brast når jeg så hvor vondt han hadde det.
Blomstene mine ble redningen i går, for selv om jeg ikke kan trøste så kan jeg prøve å få han på andre tanker. Jeg vet hvor glad en liten gutt er i å ta bilder, så i går spurte jeg en liten gutt om han ville ta bilder for meg. Det endte med at vi fikk en fin stund sammen, i flere timer rullet vi rundt sammen og så på alle blomstene som var i ferd med å sprunge ut.
Livet mitt er blitt en berg og dalbane av følelser, i et øyeblikk føler jeg på en håpløshet så stor og i neste føler jeg på en enorm lykke. Alle blomster bildene i dette innlegget har en liten gutt tatt, han er nå blitt min faste fotograf…
For en flink fotograf du har fått, så fine bilder. Ja, livet er noen ganger nesten for tøft, men man kommer igjennom! Ønsker dere en kjempeflott sommer likevel. Må du få mange av dine ønsker oppfylt🙏
Takk for ord og bilder. Det rører meg.
En gutt som er mors fotograf, og en mor som klarer å være nettopp den Du er
for din sønn. Du er nær – på din måte. Han er nær Deg, på sin måte.
Han får med seg en visdom med en mor, og en oppvekst og erfaring, som ingen andre har. Tror han får en egen styrke og klarer å se de han møter, bare slik han kan. Flott med storesøster, som kan holde rundt dere.
Jeg liker å lese om din mann. Han som klarer å stå i sine oppgaver, på sin måte, der dere er, – fordi han er nettopp den Han er. Virker som han er som skapt for Deg og Dere.