Jeg gikk til sengs lettere frustrert i går, for rett før leggetid skjønte jeg at planene jeg hadde lagt for dagen i dag måtte utsettes. Gubben sto plutselig uten bil i dag, dermed så han seg nødt til å låne min bil for å komme seg på jobb i dag. Så det ble ingen Plantasjen på meg i dag, men håpet er at jeg kommer meg ut i morgen.
Ja i morgen har jeg ikke noe annet valg enn å komme meg ut, siden jeg ikke kom meg på kontroll i går så må jeg opp på sykehuset og hente mer forsøksmedisin.
Jeg har vært med i studiet i to år nå, jeg var faktisk den første i Norge som fikk denne forsøksmedisinen. Enda vet jeg ikke om det er placebo eller virkestoff, men jeg har vært stabil i over tre år nå.
Jeg har en tro på denne medisinen, og jeg håper jeg snart får vite om jeg har fått den virkelige medisinen. Det er ulempen med forskning, ting tar så fryktelig lang tid. Jeg må innrømme at jeg blir fryktelig frustrert når det stadig vekk kommer gjennombrudd innenfor kreft forskning, mens vi som har ALS har nesten ingenting å vise til.
Det føles veldig urettferdig, at vi som blir rammet av sjeldne sykdommer ikke får den samme behandlingen og fokuset som de som får sykdommer alle har hørt om.
Det å få beskjed om at du skal dø og at det er ingenting noen kan gjøre er jo like grusomt uansett hvilken diagnose man har, så hvorfor blir vi ikke behandlet likt?
Jeg er nå inne i mitt åttende år som ALS syk og kampene for egen tilværelse har vært mange.
Av og til ser jeg tilbake på alle kampene jeg har vært igjennom og da blir jeg bare lei meg.
For er det noe jeg ikke har som ALS syk så er det tid, at jeg fortsatt er her er et mirakel i seg selv. Så jeg syns det er urettferdig at det skal stå på hvilken sykdom man får når det kommer til tilbud og behandling, for er ikke alle mennesker like mye verdt??