Før var det så enkelt, hadde jeg en dårlig dag så kunne jeg enten løpe til fjells eller bure meg inne på et rom alene for en stund.
Men nå sitter jeg her, fastlåst i en stol fra morgen til kveld.
Jeg er aldri alene lenger, den eneste stunden jeg har for meg selv er når jeg ligger i sengen om natten.
Jeg har alltid vært en privat person, ihvertfall når det kommer til følelser.
Skrive ned følelsene mine og dele de med dere er derimot ingen problem, men å la følelsene få fritt utløp fremfor andre liker jeg ikke.
Spesielt ikke etter jeg ble syk, for nå har jeg ikke kontroll lenger. Jeg klarer ikke lenger kontrollere min egen gråt, der jeg før klarte å begrense hva som skulle komme ut må jeg nå gi tapt.
Når jeg først begynner så kommer alt ut, og det er ikke akkurat noe vakkert syn. Hvorfor det er sånn har jeg egentlig aldri fått et forståelig svar på, men det jeg vet er at jeg ikke er alene.
For ca 50% av ALS syke sliter med enten upassende latter eller gråt, ja noen ganger begge deler. Jeg har fått høre historier om noen som har gapskrattet i begravelser, eller knekker helt sammen i gråt ute blant folk.
Men det finnes faktisk medisin man kan ta for å dempe disse anfallene, heldigvis er jeg ikke der enda.
Gubben er nok ikke helt enig med meg, for i følge han har han nå fått en sippekjerring.
Men for meg handler det mer om frustrasjon enn noe annet, en frustrasjon over at jeg ikke klarer å uttrykke meg ved hjelp av min egen stemme lenger. Det finnes ikke noen verre følelse når ordene stopper opp inni deg, følelsene river og sliter inni deg men uansett hvor mye du prøver så får du ikke alt ut.
Noen ganger blir jeg så sint at jeg bare sitter å dirrer i stolen, spesielt når jeg og gubben har en opphetet diskusjon.
For jeg vet at jeg har tapt før jeg har begynt, jeg har ikke krefter nok til å få ut alle mine meninger.
Det er da det skjer, gråten tar over.
Lydløse dråper over håpløsheten, salte tårer over at jeg er fanget i min egen kropp…
Å du som jeg skjønner hva du mener. Da må det ut på en eller annen måte. Har aldri vært av den stille og rolige typen. Har behov for å fortelle, forklare, og delta i det meste av kommunikasjon. Da du i tillegg føler at du blir overkjørt, uten å få satt ting på plass din vei, da må frustrasjonen ta overhånd. Det må vel være da du virkelig føler deg fanget i din egen kropp.😪
Ja det er grusomt Ina, man vil så gjerne forklare men ordene og kreftene strekker ikke til💜
I likhet med deg hater jeg å gråte foran folk. Og de forræderriske tårene kommer stort sett bare når jeg er frustrert. Når jeg blir misforstått eller urettferdig behandlet.
Jeg har sett på tårene som et svakhetstegn. Og er det noe jeg ikke ønsker å fremstå som så er det svak. Tror vi er litt like der.
Men har du tenkt på at tårer og kan være tegn på styrke?
Du har helt rett Brit , det er når du tillater deg å være svak at du virkelig viser styrke. Jeg må bli litt flinkere på det området 💖
Er enig i det siste Brit skriver. Jeg mener også at tårer er et tegn på styrke. Det å” tørre” å være sårbar er for meg en styrke. Jeg har også et forbedringspotensiale på det området. Jeg er en person som sjelden eller aldri feller tårer offentlig når det gjelder meg selv 💜