Måned: februar 2020

Endelig er det torsdag! Nye episoder er på plass. Hver uke må jeg nemlig vente, vente på at nye episoder blir sluppet ut. 71 grader nord, Hamilton, Heksejakt, torsdagen er blitt et høydepunkt i uken når det gjelder disse seriene. Åååå hvorfor kan de ikke bare legge ut alle episodene med en gang? Vi er da voksne mennesker som kan bestemme selv hvor mye vi vil se.

Jeg har nesten ikke tid til å skrive til dere for jeg har så mye jeg skal se, det blir ikke mye kontakt å få med meg ikveld. Idag har det vært en rolig da, men jeg våknet til et praktfullt syn. Sola skinte blant lette hvite skyer, og på marka hadde det lagt seg et hvitt teppe. Det er ikke ofte vi har slike dager her i Bergen, så her er det bare å nyte mens man kan.

Men plutselig la vi merke til noe annet, noe merkverdig dukket opp på himmelen. Jeg vet ikke om det er et tegn av noe slag, men jeg og assistenten sperret opp øynene. Heldigvis var hun snarrådig nok til å ta bilde, ser dere det vi ser?

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jeg har aldri sett noe sånt før, det var veldig spesielt. Men at det var en fantastisk opplevelse det er det ingen tvil om, noen ganger begynner man bare å lure. Dette var så tydelig at jeg nesten trodde det lå en mening bak, men hva det kan være har jeg ingen anelse om.

Jeg tror gubben må ha opptenningskurs i peisen med assistentene, de er flinke til mye men her skorter det litt. Det klør i fingrene mine, jeg vil gjøre det selv. Jeg lengter tilbake til den tiden da jeg satt på kne fremfor peisen og lempet vedkubbene inn.

Ja og når jeg hadde fått fyr gikk jeg på trappa og tok meg en god røyk. Ja for det vet kanskje ikke mange av dere, jeg var en livsnyter som røykte. Faktisk så har jeg røykt frem til jeg ble innlagt før jul, men da var det stopp.

Tre uker på sykehuset fikk meg over den verste kneika, men da var jeg så dårlig at jeg ikke klarte likevel. Jeg hadde ikke noe tro på at jeg skulle klare å holde meg, men jeg skulle nå gjøre et forsøk.  Nå sitter jeg her noen måneder etter og fremdeles har jeg ikke smakt en eneste røyk. Gubben og assistentene er nok enda mer glad, det var jo de som måtte gi meg.

Men det har ikke vært enkelt kan du tro, jeg kjenner det fortsatt. Suget er der daglig, og hadde jeg kunne gå for egen maskin, ja da hadde jeg sprukket for lengst. Jeg kan ikke love å holde meg, det tør jeg rett og slett ikke, men enn så lenge går det bra.

Plutselig ringer gubben, det er alltid fare på ferde når han ringer i arbeidstiden. Det var mye å gjøre på jobb, vi måtte hente Isak! Jeg vet ikke hva han tror, det er ikke akkurat sånn at jeg kan spasere ut døren heller. Jeg kunne selvfølgelig ha sendt assistenten alene, men hun er enda litt for ny til at jeg vil sende henne alene.

“Finn klæne mine”

“Kjør frem rullestolen”

“Snu bilen”

Så var det på med genser, skjerf og lue, få meg over i rullestolen og håpe på det beste. “Trykk her og trykk der” utbrøt jeg mens jeg fortsatt var en smule irritert på gubben. Det er ikke bare å kjøre inn i bilen kan du tro, det er en knapp for hver funksjon, hvorfor gjøre det enkelt når man kan gjøre det vanskelig.

Men vi kom oss til barnehagen, og når jeg kom frem var all frustrasjon glemt. For der kom en liten gutt løpende mot oss, såååå glad for at mamma kom. ” JAAAA , mamma ” ropte han mens han løp mot meg. En bedre velkomst finnes ikke.

Omvisning fikk jeg også, de har nemlig laget en fantastisk utstilling om havet, en tunell full av havets vesener. Han var så stolt der han viste meg alle fiskene de hadde laget, terapi for mammahjerte var det. Veldig hyggelig at den ansatte på avdelingen tok seg så god tid sammen med oss og viste meg rundt, det satte jeg veldig pris på.

Snapchat er gøy

“Takk mamma, takk for at du hentet meg”

All frustrasjon forsvant som dugg for solen, den gleden vi fikk sammen idag er verdt mer enn alt. Så nå sitter jeg her lykkelig og tilfreds, jeg har fått vært litt mamma idag også….

Noen ganger tar bare følelsene overhånd, og jeg handler i villrede. Kanskje du kjenner deg igjen, du blir så sinna at du sier stygge ting, eller skikkelig lei deg og tar tilbake med samme mynt. Av og til går bare rullegardinen ned, og man blir nærmest uberegnelig i gjerningsøyeblikket.

Litt sånn var det for meg om dagen, jeg oppfattet noe som stakk i hjertet. For etter at jeg ble syk har jeg oppdaget en ting, venner er ikke venner lenger. Misforstå meg rett, mine venner er fantastiske, men oppfatningen fra andre er blitt forandret.

“Åååå så snill du er som ble med”

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

“Du har et hjerte av gull som orker”

“Du er tøff som drar på besøk”

Dette er noe av det jeg hører når venninnene mine enten kommer på besøk, eller blir med meg på aktiviteter. Selv om jeg har egne assistenter med meg og de bare er med som venninne, så får de berømmelse for å orke å tilbringe tid med meg.

Kanskje det bare er meg som er blitt hårsår, men for meg er dette skikkelig vondt å høre. Jeg kan selvfølgelig slå det fra meg og tenke at det ikke er vondt ment, for det skjønner jeg jo at det ikke er. Men det stikker sånn i meg at jeg bare måtte ta det opp.

For jeg vil ikke ha medlidenhet fordi jeg er syk, jeg vil ikke at mine venner skal føle seg nødt til å stille opp. For det er nettopp slik det noen ganger blir fremstilt, enkelte finner det utenkelig at jeg kan ha venner.

Det må ligge noe bak, de syns sikkert synd på henne. Sånn føles det for meg når dere spyr ut med slike utsagn, jeg kan faktisk være en venninne selv om jeg er syk! Det er godt mulig det bare er meg som reagerer på dette, at jeg er overfølsom. Men jeg skjønner ikke hvorfor mine venner må berømmes hele tiden bare for å tilbringe tid med meg? Jeg håper nå virkelig at de gjør det fordi de har lyst?

For tross alle begrensninger, på tross av at livet er mer utfordrende nå. Så er jeg fortsatt den samme, jeg har de samme tankene og følelsene som jeg alltid har hatt. Jeg er fremdeles meg, den samme venninnen som jeg alltid har vært. Livet mitt er kanskje blitt belastende, men jeg vil ikke oppfattes som en belastning.

For det gjør det nemlig når mine venner blir rost opp i skyene bare for å tilbringe tid sammen med meg, jeg feller tårer når noen bare ser sykdommen og ikke meg. Så vær så snill, tenk deg om, ville du likt å høre slike ting om det var deg?

I en travel hverdag er det lett å glemme seg bort, kanskje har dagen vært preget av stress og mas. Men nå er du kanskje kommet hjem, ungene er lagt og arbeisdagen er for lengst over. Det er så lett å glemme, tre små ord. For når man står der med en skrikende unge som nekter å pusse tennene, er tre ord det siste du tenker på. Ja så la ikke gubben merke til hvor fin du var på håret, eller den nye blusen du kjøpte idag. Legg alt det bort, det finnes nemlig noe som er mer viktig. Har du husket tre små ord idag?

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Tre små ord faller 

De vakreste på jord

På mitt hjerte de kaller

Der kjærligheten bor

Dine øyne sier alt

Der de lyser imot meg

Her blir det aldri kaldt

Fordi jeg elsker deg

Tre små ord forteller 

Om en kjærlighet så stor

De bringer med seg glede 

Der våres hjerte bor

For de visker vekk

Selv den dypeste sorg

De river ned

Muren rundt din høye borg

For selv når du tror 

At alt håp er ute 

Det er da de kommer 

Og banker lett på din rute

Så si de gjerne

Hver dag hvis du kan 

Si det til dine kjære 

Dine barn og din mann… 

Jeg kjente det i morges , rastløsheten var tilbake. Derfor var det litt ugunstig at jeg måtte ligge til 11.30 idag. Godt å kunne dra seg litt selvfølgelig, og det kom jo noe godt ut av det, assistenten fikk bevise at hun fikk meg opp av senga på egenhånd. Små ting gir mestringsfølelse.

Grunnen til en litt langsom start på dagen var at idag var det andre sine behov som måtte gå fremfor mine. Bikkja måtte nemlig til dyrlegen idag tidlig, så det var det første assistenten måtte gjøre når hun kom på jobb idag. Vi har nemlig merket at han har begynt å halte litt i det siste, dessuten har han fått et par fettkuler på kroppen. Så idag skulle han til full utsjekk.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Heldigvis viste det seg at han var i god form, bortsett fra en liten betennelse i hoften var han tipp topp. Han er jo som så mange andre begynt å dra på årene, så kulene var bare alderskuler. Vi har vært heldig med den hunden, bortsett fra en prolaps for noen år siden har han holdt seg frisk, som eieren så holder han ut. Han er som en vin, han blir bare bedre med årene. Vi skal holde ut lenge enda vi to.

Idag kom eldstebroren min på besøk, de er midt i en flytteprosess. Etter maaange år som rogalendinger, har de nå bestemt seg for å gjøre vestlendinger av seg. Dette er noe jeg setter umåtelig pris på, nå kan vi besøke de hver helg om så. Austevoll er plassen, leiligheten er kjøpt og flyttelasset er kommet frem, dette blir bra.

Det blir alltid liv i leiren når de stikker innom, Isak elsker nemlig sin galne tante. Hun er høylytt, vill, og full av sprell, en god kombinasjon for en liten gutt. Så som alltid har de satt huset på hodet, men vi elsker det, de gjorde denne onsdagen helt perfekt.

Fotografen er i speilet 😅

Men selv om vi har hatt besøk med lydnivået opp under taket, så kjenner jeg likevel på det. Følelsen av rastløshet forsvinner ikke, jeg kan ikke være lenge i ro før jeg trenger at det skjer noe. Jeg er lei av og bare sitte inne og svare på mailer og ordne hus, jeg vil gjøre noe jeg har lyst til.

Så derfor må jeg finne på noe, jeg må klekke ut en plan.  Men enn så lenge holder jeg meg inne fremfor peisen, for ute herjer kong vinter enda. Nyt kvelden folkens, vi er allerede halveis i uken, snart er det helg igjen…

Jeg var så glad på kontrollen, prøvene var fine og studier er begynt å komme på plass. For med denne sykdommen så må man gripe de små ting, de bittelille tingene som gjør at man klarer å holde ut. Små halmstrå som du så vidt klarer å gripe, men som du vet før eller siden vil gli ut av hendene på deg.

Hele livet handler nå om å klore seg fast, det føles som om jeg balanserer på stupet til enhver tid. Jeg vet aldri når jeg mister fotfestet, men jeg vet at det vil komme. For meg har livet blitt til en kamp, inni hodet mitt utspiller det seg en krigsscene tatt ut av en film, og jeg har hovedrollen.

Hver dag kjemper jeg nemlig en kamp mot indre demoner, høylytte stemmer som forteller meg hva jeg egentlig bør gjøre. Gi bare opp nærmest skrikes det inni hode mitt, du kan ikke vinne likevel. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Ja de har jo rett, stempelet er jo satt, utløpsdatoen ligger der fremme som en mørk faretruende sky. Jeg har jo tapt før jeg har begynt, døden henger på mine skuldre i alt jeg gjør. Kroppen er blitt til noe ubrukelig jeg ikke kjenner igjen, og sakte men sikkert blir jeg bare dårligere.

Ingen vits i å kjempe ropes det inni meg, og noen dager tror jeg på dem. For av og til blir jeg så fryktelig sliten, alle kreftene har forlatt en skrøpelig kropp. Alt jeg vil er å sove, slippe å forholde meg til alt som foregår, slippe å kjempe lenger.

Ja noen ganger gjør det bare vondt, det gjør vondt å være meg. Vivian Brosvik 40 år skal dø av en sykdom, den byrden er tung å bære. Faktisk så tenker jeg noen ganger at det hadde vært bedre om det gikk fort, så fort at man ikke fikk tid til å forberede seg. Men den tanken slår jeg fort bort igjen, jeg vil jo så gjerne være her lengst mulig.

Jeg har hørt andre si de ville heller dødd i en bilulykke enn å få ALS, og jeg skjønner dem veldig godt. For det er en kamp,hver dag må jeg kjempe meg opp av dagen, hver eneste dag felles det tårer. Men vet dere hva? Unnskyld språkbruken, men Fuck min skjebne!! Jeg vil nemlig leve!

For hadde jeg dødd i en bilulykke hadde jeg aldri blitt kjent med dere, hadde denne sykdommen gått fort så hadde jeg aldri fått de opplevelsene som jeg har fått. Så derfor kjemper jeg meg opp hver dag, mine indre demoner skal ikke få lov til å styre mitt liv!

Jeg har fortsatt mye jeg skal ha gjort, jeg har mange ting å kjempe for. Derfor velger jeg å kjempe, så lenge kreftene er der så lever jeg. Men jeg vet den dagen vil komme, en dag vil kreftene ta slutt. Derfor griper jeg disse små halmstråene, klemmer de fast inni hånden så lenge som mulig. For jeg er ikke ferdig enda, jeg har fortsatt mye jeg vil ha gjort….

Har dere sett bikkja vår?

Den må ha rømt.

Vi har endevendt huset

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

eller omvendt, prøvd å rydde.

Ja for her flyter det

ikke rart den har stukket av.

Glemte vi døra mon tro

for da er den vekk!

Her er det bare en ting å gjøre

ta beina fatt.

Kanskje finner vi han hos naboen

tiggende etter mat.

Eller kanskje må vi rundt på Breistein

på jakt etter noen med løpetid.

Nei vent, hører du det?

Lyden kommer fra stuen

men ingen hund er å se.

Her må det ryddes mer

vi må grave oss frem.

Der! Vi kan såvidt skimte noe.

Vent litt , jeg skal zoome inn

ser du det nå??

 

Jeg følte meg som en amøbe som så dagens lys for første gang når jeg våknet idag, eller som en pungrotte som har hengt litt for lenge i treet. Faktisk så våknet jeg 05.40, strevde hardt med å få øynene til å åpne seg, men jeg måtte bare få på datamaskinen!

Jeg tror jeg må legge meg inn en plass for en periode, for der lå jeg irritert og frustrert fordi jeg ikke fikk på dataen. Og vet du hvorfor jeg stresset så tidlig på morgenen? Jo jeg trodde nemlig det var lørdag! Jeg skulle gjøre klar datamaskinen for å se film med en liten gutt, han kom nok tassende om en times tid.

Jeg skjønte fremdeles ingenting når både far og sønn sto opp et kvarter senere, men syns det var fryktelig tidlig selv for Isak å stå opp så tidlig på en lørdag, han pleide nå å sove lengre enn til 06.00 i helgene. Så når jeg hørte pappaen på badet ved siden av, ja da ropte jeg…

“Du kan bare sende han inn her”

Du kan forestille deg skuffelsen og forvirringen som oppsto en tirsdag morgen. Jaja, jeg kunne i det minste sove litt lenger. Men galskapen stoppet ikke der må du tro, som sagt så trenger denne kjerringa en pause. For når hjemmesykepleien plutselig sto ved senga og lurte på om jeg ville stå opp, så glefset jeg ut et nei der jeg lå i senga. Det var da fryktelig til mas på en lørdag morgen!!

Men jeg kom meg opp til slutt, og innså til slutt at det var faktisk bare tirsdag. Dette tror jeg blir en lang uke. Ute er tydeligvis vinteren kommet  tilbake, men jeg er lei av dette ubestemmelige været. Jeg har nemlig så lyst til å gå og hente Isak i barnehagen, da ville vi fått en fin tur sammen. Men enten bøtter det ned eller så er det klink is, jeg kommer meg regelrett ingen vei.

Jeg har sagt det før og sier det igjen, jeg har verdens beste mann. Igår kom tårene, lykkelige tårer, han sa nemlig noe som berørte meg dypt. For når vi skulle legge oss igår så utbrøt han plutselig…

“Jeg har det på akkurat samme måte, dette må vi gjøre noe med”

Han siktet til innlegget mitt om privatliv , og han hadde kjent på det samme. Så derfor kom han med et forslag som rørte meg til tårer, “jeg tar vaktene enkelte ettermiddager og en helg i måneden , hva syns du”?

Jeg ble så glad for at vi var enige, og hadde kjent på de samme tingene. For så lenge jeg er sånn som jeg er nå, så har min mann ingen problemer med å ta hånd om meg. Bare det at han foreslo det sier litt, og som han så fint sier, “vi kan ikke gå rundt å være redd for å fjerte i eget hus”.

Så nå sitter jeg her lykkelig og tilfreds, hvem har sagt at blogging ikke kan føre til noe? Her i huset utfører blogging mirakler…

PS: Vill jubel i stua, endelig kom TVen til liv igjen. Redningen kom til unnsetning idag.

“Glad i deg mamma, nå må du sove godt”

Hver morgen våkner jeg av det samme, 06.15 kommer en liten gutt listende på tå inn skyvedøren, faktisk så hører jeg ikke at døren går opp engang. Han sniker seg inn på rommet, går stille på tå mot senga. Det er ikke før jeg gir lyd ifra meg at han kvikner til, mamma var visst våken likevel.

Små barnehender legger seg på mine, et varmt barnekinn legger seg mot mitt. Han er så lykkelig der han nærmest hopper ut av rommet, mamma har fått klem så nå kan dagen begynne. Dette er blitt et fast rituale for en liten gutt, det hjelper ikke om pappaen mener de har det for travelt, mamma må ha klem først.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Der ligger jeg tidlig på morgenen og tenker på hvor heldig jeg er, jeg har så mye å kjempe meg opp til hver eneste dag. Fire fantastiske barn som gir en mor den største gaven hun kan få, ubetinget kjærlighet i bøtter og spann. Hver morgen kjenner jeg det samme, en varme sprer seg innvendig, og jeg kjenner hvordan lykkelige tårer presser på.

Mine tre fantastiske ungdommer, de gjør meg så godt. De bryr seg ikke om det jeg ikke klarer lenger, jeg er mamma likevel. De spør meg om råd, hjelp til å løse problemer, mamma vet best selv om hun sitter i rullestol.

For dem er jeg fremdeles en mamma, den eneste mammaen de har. Jeg er den samme selv om sykdommen har satt sine spor, og mine barn ser nettopp det. Vi krangler, diskuterer, ler og gråter, akkurat som en helt vanlig familie. For barna mine ser den virkelige meg, de lar ikke mine begrensninger prege hverdagen.

Det er gjennom mine barn at jeg virkelig lever, de gir meg nytt liv hver dag. Takket være dem klarer jeg å kjempe meg opp til en ny dag. De er hele min verden, uten dem er jeg fortapt. Det er ingen som kan gi meg mer glede enn dem, og det er ingen som kan gi meg større bekymringer enn dem.

For selv om de sprer mye glede så ser jeg det, jeg ser det i deres øyne hver eneste dag. En sorg over livet som var , en sorg over det som venter. De vet hva som kommer, livet er blitt uforutsigbart og utrygt. Jeg kan ikke gi dem det de ønsker seg mest av alt, jeg kan ikke gi de en trygghet for fremtiden.

Men så kommer en liten gutt, en liten kropp med et stort hjerte. Han viser oss hva som er viktig, han viser oss hva meningen med livet er. For han ser ikke hindringer, i hans verden er ingenting umulig. Her og nå er alt som betyr noe ,  fremtiden ofres ikke en tanke.

Jeg vet at selv for han vil det komme en dag , sorgen over en syk mamma vil innhente han også før eller senere. En dag vil han også forstå hva han har blitt frarøvet, han vil forstå hva han har mistet.

Men når jeg ligger her tidlig om morgenen, og har våknet til en ny dag. Så føler jeg kun på en varme , en takknemlighet så stor. For jeg har fire hjerter fått, fire hjerter med en kjærlighet så god. De er mitt ankerpunkt når det stormer som verst, de er grunnen til at jeg fortsatt er her…

Idag skal jeg sende klagebrev, ikke at det kommer til å hjelpe, men noe må jeg gjøre. Hva er det Telenor egentlig holder på med?? Når det blir brudd på en kabel en fredags formiddag, er det ikke da på sin plass å sende folk ut for å få det fikset? Ikke en levende sjel har vi sett her på Breistein, og vi mottar heller ingen informasjon. Vi må selv ringe og betale dyre dommer for å stå i telefonkø, bare for å høre at de “jobber med saken”!

Som dere skjønner har vi enda ikke fått internettet tilbake, og nå begynner denne kjerringa å bli lei. For det simkortet vi fikk av Telenor, det som liksom skulle vare hele helgen, ja det var en vits! 15 GB er ikke nok for en familie på fire, jeg kom meg såvidt på nett selv engang.

Det hele endte med at jeg har vært nødt til å kjøpe ekstra data fra min mobiloperatør, hundrevis av kroner har jeg brukt denne helgen. Så hvem skal ta den regningen?? Jo selvfølgelig forbrukeren, du hadde vel ikke trodd noe annet!! Det er ikke det at vi ikke klarer oss, men det er fryktelig irriterende at vi betaler tusenvis av kroner i måneden, og så er det ingen god reserveløsning når det først går galt. Dette er nå blitt en prinsippsak!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men nå skal jeg ikke plage dere med dette, Telenor skal nok få høre det. Så, hvordan har dagen deres vært? Foruten om irritasjonen over manglende internett, så har dagen vært god likevel. Ja dere skjønte sikkert av det første innlegget mitt at jeg er litt lei idag, lei av å aldri være alene.

Kan ikke noen finne opp en robot, en metallboks uten følelser. En jeg kan skrike så mye jeg vil til, skjelle ut etter noter uten at jeg trenger å ha dårlig samvittighet. Det hadde vært noe det. Noen dager er tyngre enn andre, og idag har jeg en sånn dag. Idag skulle jeg ønske jeg satt i en hule langt oppe på vidda, med nærmeste nabo fire mil unna. Jeg er så lei.

Så hva gjør Vivian da? Jo jeg spiser! Jeg har spist mer i denne helgen enn jeg har spist på fire år, trøstespising har fått en ny verdensrekord. Da passet det bra at vi fikk en overraskelse på døren igår kveld, naboen kom med den svære sjokoladekaken. Det var vill jubel i stua her, for naboen baker verdens beste sjokoladekake. Mamma på hjul har fått sin egen kake.

Vi er bare verdens heldigste som har verdens snilleste naboer, tenk å bare komme på døren med en kake, jeg blir helt rørt her jeg sitter. Gubben derimot var ikke like blid, jo herlighet, kaken var han glad for men konsekvensene den førte med seg var han ikke like begeistret for.

For jeg har sittet i godstolen i hele helgen og fråtset, chips, feite middager, godteri og andre søtsaker har forsvunnet ned i grisen. Så når kaka kom var det prikken over ien, grisen i stolen var blitt til en flodhest. Ja det var ihvertfall det jeg fikk høre fra gubben når han skulle bære meg i seng, “det var da jæ*li hvor feit over ræva du var blitt”!

Faktisk så mente han at en heisekran hadde vært på sin plass, makan til frekkhet! “Har du sett deg selv i speilet i det siste, du er ikke akkurat en sylfide selv” sa jeg lettere snurt over antydningene over kraftig vektøkning. Jeg hadde ikke den minste medfølelse over en gubbe som sukket og stønnet mens han bar en småsur flodhest.

Det er faktisk det verste han kan si, for det medfører bare til en ting, jeg begynner å fråtse mer. Men fra spøk til alvor, ja litt ihvertfall. Jeg har vært såååå sulten i det siste, jeg spiser og spiser og blir liksom aldri mett. Igår ble jeg mett, men bare i 30 minutter så var det på an igjen.

Så idag begynte jeg dagen med to brødskiver, et svært sjokoladekake stykke, og cola. Til lunsj en time etter frokost spiste jeg en stor skål med chips, etterfulgt av nok et kakestykke. Til middag ble det betasuppe, og til dessert nok et kakestykke og cola. Og nå sitter jeg og funderer på hva jeg skal ha til kvelds.

Så takket være god mat ble dagen god, nå gjenstår det å se om gubben får meg til sengs uten å bestille heisekran….

Det banker lett på døren, klokken er såvidt blitt 09.00 og en ny dag er i ferd med å begynne. Jeg hører det rasler i halsbåndet, jeg hører en ivrig hale slår lystig mot veggen i gangen, det er tid for dagens første luftetur.

Jeg ligger i senga og myser med øynene mot lyset fra badet, noen har glemt å lukke døren etter seg. Der ligger jeg og kjenner hvordan følelsen kommer sigende, en lett blandet følelse av irritasjon og tretthet, jeg kjenner at idag er jeg lei!

Det vokser bare inni meg, en kriblende følelse som holder på å gå meg på nervene. Det føles som det kryper hundrevis av maur under huden på meg, og alt jeg har lyst til å gjøre er å skrike så høyt som jeg bare kan.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

For jeg vet hva som kommer, og i det jeg tenker det går døren opp på ny. Denne gangen er det hjemmesykepleien som kommer. Jeg føler meg utakknemlig der jeg ligger så jækla hjelpeløs i sengen. For jeg er jo heldigere enn mange andre, jeg har fått all den hjelpen jeg har krav på, etter en kamp fikk jeg endelig det jeg ønsket meg mest, en kombo av hjemmesykepleie og BPA.

Men idag er jeg bare lei, oppgitt og lei. Frustrasjonen over egen tilværelse kryper rundt inni meg, for jeg vet hva som kommer. Enda en ny dag med mennesker rundt meg til enhver tid, privatlivets time er for lengst fordi.

Verdens skjønneste mennesker for all del, de gjør bare jobben sin. Men likevel ligger jeg her og har mest lyst til å rope, “la meg VÆRE i FRED”!!!

For det er ikke så jækla enkelt, dette nye livet gir meg ikke fred. Jeg trenger tid til å tenke, jeg trenger rom for å gjøre det jeg vil. Men jeg vet at den tiden er forbi, jeg må ha hjelp til alt jeg gjør. Det eneste fristedet jeg har er her på bloggen. Kanskje en rar ting å si siden alt er offentlig, men dette er det eneste jeg klarer selv uten hjelp.

Det som gjør meg mest fortvilet er at jeg merker det på barna også. Forestill deg selv at du våkner om natta og må på do, og løper ned trappa i trusa. Men der i stua sitter det en nesten fremmed person, og du innser at du aldri er alene.

Sånn er det for mine barn, jeg ser frustrasjonen hos dem og. For av og til vil vi bare være oss, av og til vil barna bare ha sin mamma i fred. Men det går ikke, for her er det mennesker hele tiden. Vi har tre timer hver kveld alene, men tre timer av 24 er ikke nok. Vi rekker knapt å se en film sammen før ytterdøren åpnes på ny.

Derfor ligger jeg her og nærmest rister i sengen, det hjelper ikke hvor hyggelig de er. For det er i ferd med å eksplodere inni meg, og alt jeg vil er å være i fred…