Det banker lett på døren, klokken er såvidt blitt 09.00 og en ny dag er i ferd med å begynne. Jeg hører det rasler i halsbåndet, jeg hører en ivrig hale slår lystig mot veggen i gangen, det er tid for dagens første luftetur.
Jeg ligger i senga og myser med øynene mot lyset fra badet, noen har glemt å lukke døren etter seg. Der ligger jeg og kjenner hvordan følelsen kommer sigende, en lett blandet følelse av irritasjon og tretthet, jeg kjenner at idag er jeg lei!
Det vokser bare inni meg, en kriblende følelse som holder på å gå meg på nervene. Det føles som det kryper hundrevis av maur under huden på meg, og alt jeg har lyst til å gjøre er å skrike så høyt som jeg bare kan.
For jeg vet hva som kommer, og i det jeg tenker det går døren opp på ny. Denne gangen er det hjemmesykepleien som kommer. Jeg føler meg utakknemlig der jeg ligger så jækla hjelpeløs i sengen. For jeg er jo heldigere enn mange andre, jeg har fått all den hjelpen jeg har krav på, etter en kamp fikk jeg endelig det jeg ønsket meg mest, en kombo av hjemmesykepleie og BPA.
Men idag er jeg bare lei, oppgitt og lei. Frustrasjonen over egen tilværelse kryper rundt inni meg, for jeg vet hva som kommer. Enda en ny dag med mennesker rundt meg til enhver tid, privatlivets time er for lengst fordi.
Verdens skjønneste mennesker for all del, de gjør bare jobben sin. Men likevel ligger jeg her og har mest lyst til å rope, “la meg VÆRE i FRED”!!!
For det er ikke så jækla enkelt, dette nye livet gir meg ikke fred. Jeg trenger tid til å tenke, jeg trenger rom for å gjøre det jeg vil. Men jeg vet at den tiden er forbi, jeg må ha hjelp til alt jeg gjør. Det eneste fristedet jeg har er her på bloggen. Kanskje en rar ting å si siden alt er offentlig, men dette er det eneste jeg klarer selv uten hjelp.
Det som gjør meg mest fortvilet er at jeg merker det på barna også. Forestill deg selv at du våkner om natta og må på do, og løper ned trappa i trusa. Men der i stua sitter det en nesten fremmed person, og du innser at du aldri er alene.
Sånn er det for mine barn, jeg ser frustrasjonen hos dem og. For av og til vil vi bare være oss, av og til vil barna bare ha sin mamma i fred. Men det går ikke, for her er det mennesker hele tiden. Vi har tre timer hver kveld alene, men tre timer av 24 er ikke nok. Vi rekker knapt å se en film sammen før ytterdøren åpnes på ny.
Derfor ligger jeg her og nærmest rister i sengen, det hjelper ikke hvor hyggelig de er. For det er i ferd med å eksplodere inni meg, og alt jeg vil er å være i fred…
Den følelsen skjønner jeg utrolig godt. Det å føle at livet er invadert. Både ditt og resten av familien din sitt privatliv.
Ja det er en følelse jeg aldri venner meg til 💜
Karin
Ikke så greit å ha det sånn
Håper på det beste for dere ❤️😊
Tusen takk Karin 💜
Skjønner frustrasjonen din. Jeg har ikke opplevd det samme som du opplever, men jeg har jobbet som spesialpedagog, hvor jeg har hatt en og samme elev hele dagen. Jeg hadde blitt sprø, hvis jeg hadde hatt en lærer på meg 6 timer daglig, stakkars elev, får aldri pusterom, så jeg kan levende forestille meg hvordan du og dine barn/ mann har det. Ønsker deg allikevel en fin mandag ettermiddag 💜
Ja jeg kan ikke gå og gjemme meg , jeg er omringet til alle døgnets tider , jeg venner meg aldri til det 💜💜
Det skjønner jeg godt💜vi har jo alle behov for alenetid 💜